Menneskelige kapitalister

Begrepet «menneskelig kapital» var lenge forbeholdt de nyklassiske økonomene.1 Fra 80-tallet av fikk det imidlertid stadig større utbredelse, og ble etter hvert ett av favorittuttrykkene til rekrutteringsbyråene og teoretikerne bak ideen om «menneskelige ressurser». I dag har dette begrepet også fått en sentral plass i den politiske diskursen, noe som kom tydelig fram i årets franske presidentvalgkamp. 9. november 2006 holdt Nicolas Sarkozy en tale i Saint-Étienne, der han kritiserte sosialistenes styremåte: «Staten går med underskudd, men Frankrike har et overskudd av ressurser. Vi sløser bort vår menneskelige kapital i arbeidsledighet, kompetanseflukt og 35-timersuka.» Hans sosialistiske konkurrent, Ségolène Royal, kom med følgende svar: «De [høyrepolitikerne] har ikke forstått det grunnleggende: For å få til økonomisk vekst må vi endre politikken radikalt. Sosial rettferdighet er ikke vår fiende, men et springbrett for økt innsats og menneskelig kapital, ikke en vulgær likhetsregulerende faktor, men en rikdom vi må benytte oss av, for det er i dag vår mest solide konkurransefortrinn.»2

Uttrykket «menneskelig kapital» er egentlig selvmotsigende. Det er påtvunget oss av våre dagers nytale:3 den nyliberale diskursen. Som om kapitalen, denne opphopningen av dødt arbeid som kun overlever ved å suge sin næring fra det levende arbeid, som en vampyr, mens den kaster milliarder av mennesker ut i fattigdom og arbeidsledighet, som om dette kjølige monsteret kunne ha noe menneskelig over seg! Ikke bare økonomene, forvalterne, politikerne, men også mannen i gata, alle som våger å bruke dette begrepet, viser det umenneskelige i en verdensoppfatning der alt og alles eksistensverdi måles i den eneste måleverdien som gjelder: markedsverdien.


MEN HVA MENER de egentlig med «menneskelig kapital»? Det er ikke noe annet enn lønnsmottakernes arbeidskraft: helheten av de fysiske (styrke, utholdenhet, fingerferdighet og praktisk dyktighet), moralske (mot, pågangsmot, moralsk og yrkesmessig samvittighet), intellektuelle (generelle og spesifikke kunnskaper, kreativitet og intelligens), estetiske (smak, talent) og relasjonelle (empati, forhandlingsevner) egenskapene som lønnsmottakerne kan selge på arbeidsmarkedet.

De som omtaler arbeidskraft som «menneskelig kapital» vil overbevise seg selv – og overbevise lønnsarbeiderne – om at hver og en av dem har, takket være sin arbeidskraft, en «kapital», det vil si en samling ressurser de må utnytte på beste vis. Lønnsarbeiderne må opprettholde, og om mulig øke, verdien av deres «menneskelige kapital» ved videreutdanning, bred yrkeserfaring, karrierevalg, omsorg for egen helse, kulturelle aktiviteter, fritidsaktiviteter, personlige forhold og så videre. På alle stadier i livet burde hver enkelt anse seg selv som et vesen hvis pengeverdi kan øke, akkurat som i det kapitalistiske systemet, og handle deretter. Hver enkelt burde altså oppføre seg som en kapitalist hvis viktigste kapital er seg selv.

Det er kynisk og tankeløst å snakke om «kapital» (altså mulighet for verdiøkning, rikdom) når man snakker om arbeidskraften til alle de som i stadig økende antall befinner seg i en situasjon der fattigdom og arbeidsledighet – for ikke å si ren og skjær sosio-økonomisk eksklusjon – er hverdagen. Fordi de ikke makter å selge arbeidskraften sin som en vare og i enda mindre grad gjøre den attraktiv som «kapital». Og kynismen er knapt mindre skammelig, og tankeløsheten ikke mindre idiotisk når dette begrepet brukes om alle de som selger sin arbeidskraft til luselønn. De blir det også stadig flere av, ettersom den nyliberale tankegangen sprer seg både i nord og i sør.
Denne kynismen og denne tankeløsheten bidrar i å overbevise de ene og de andre om at dersom de er arbeidsledige eller sliter med dårlig betalte jobber, så er det deres egen skyld: De har ikke stort å selge, eller de vet ikke hvordan de skal gå fram for å selge det til riktig pris. De strukturene som fører til ulik fordeling av sosiale, kulturelle og symbolske verdier og tjenester – som gjør at den «menneskelige kapitalen» til unge fra forstedene har liten mulighet til å bli lik den «menneskelige kapitalen» til unge fra bedrestilte familier – feies slik under teppet.

Begrepet «menneskelig kapital» er individualiserende, for ikke å si psykologiserende. Det ignorerer de sosiale forskjellene og mekanismene som gjør at noen faktisk klarer seg bedre enn andre. Dets credo kan kondenseres i det folkelige uttrykket: «Vil du, så kan du.» De lønnsarbeiderne som er så heldige å ha fast jobb, tror følgelig også at det er takket være deres «menneskelige kapital» de faktisk har denne jobben. Dette fører til en mangel på solidaritet med de som ikke har oppnådd det samme som dem, og følgelig også til et ønske om å opprettholde og øke denne dyrebare «kapitalen». Konsekvensen er at hele deres liv blir en kamp på alle fronter, også utenfor arbeidssfæren, for å være attraktive på arbeidsmarkedet.

Dersom vi alle blir småkapitalister, blir imidlertid hele den kapitalistiske utbyttingsmekanismen feid under teppet. For dersom lønnsarbeideren er en forvalter av «menneskelig kapital», burde han ikke selge til Kapitalen en arbeidskraft som når den settes ut i livet kan ha mer får en merverdi, ettersom Kapitalen får mer ut av arbeidskraften enn det den kjøper den for. Lønnsarbeideren skal selge «tjenester» for en lønn som tilsvarer verdien til de tjenestene han selger. Kapitalen skal altså ikke kunne utbytte lønnsarbeideren, den har bare større «markedsmakt» enn ham …


DET Å SNAKKE om en vare (arbeidskraft) som kapital, innebærer det Marx ville kalt en fetisjisme. Man gir inntrykk av at kapital er en «prosessverdi», en verdi som kan opprettholdes og økes i en ustanselig syklisk prosess der den alternerer mellom å uttrykkes i form av varer og penger. Slik lurer man folk til å tro at alle varer (som arbeidskraften) eller alle pengesummer er kapital i seg selv.

Slik skjules også de eneste forholdene som gjør kapital mulig: utbytting av arbeidskraft ved lønnet arbeid; forvandling av arbeidskraft til en vare som fratas arbeiderne, slik deres sosiale produksjonsmidler også fratas dem, selv om de er frukten av deres eget arbeid. Det å snakke om «kapital» når man egentlig snakker om det motsatte av kapital – som er kapitalens drivkraft – det er å endevende alle de kapitalistiske produksjonsforholdene, og gjøre dem uforståelige, det er å snu verden på hodet.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Det var den amerikanske økonomen Theodor W. Schultz som introduserte uttrykket «menneskelig kapital» på 50-tallet. Det ble senere gjort viden kjent av hans kollega og medborger Gary Becker.

2 Ségolène Royal, «Ma lettre aux Français» (Mitt brev til franskmennene), www.nouvelobs.com, 4. mai 2007.

3 Nytale (newspeak) er et begrep introdusert av George Orwell i romanen 1984 for å betegne en svært begrenset språkbruk som nødvendigvis fører til en begrenset virkelighetsoppfatning. Overs. anm.