Oktoberrevolusjonens fall


Oktoberrevolusjonen i 19171 har preget det 20. århundres historie. Den har gitt støtet til mange polemikker, rettferdiggjøringer og ideologiske proklamasjoner, skjønnmaling og absolutt fordømmelse, som hos mange observatører blandes sammen med virkeligheten. Opprettholdelsen av disse forestillingene – med utgangspunkt i stormingen av Vinterpalasset som den sentrale begivenhet – bidrar hos mange til å skjule realitetene. De mest sentrale trekk i 1917 var således at det ble snudd opp ned på alle ledende institusjoner (hæren, politiet, statsapparatet, den økonomiske ledelsen, synspunktene på og forståelsen av det politiske liv), og skapt et kaos som skulle få stor innflytelse på de valg bolsjevikene gjorde.

Mange ganger har for øvrig det som utspiller seg på den sovjetiske scene ingen ting å gjøre med scenografien eller framførelsen. Dette gir oss en historie full av overraskelser, for den foregår i en sammenheng som skaper kriser, hvor oppløsningsfaktorene har virket særlig voldsomt, og hvor faktorene som fremmer gjenoppbygging har antatt overraskende former.

Ethvert system – nåtidige så vel som fortidige – må analyseres med utgangspunkt i sine egne livskrefter, dets evne til å reformere seg og dermed finne en ny vitalitet ved å oppgi en farlig kurs. Ideologier gjør ofte blind, fordi de praktiserer selvforherligelse: De får menneskene til å glemme at regimet de lever under – som de anser som det beste – har begynt å fungere etter andre regler under påvirkning av oppløsende økonomiske og sosiale faktorer som er i stand til å tømme det for substans og bare la de ytre trekkene være igjen. En slik situasjon kan sammenlignes med et teater hvor scenografien og handlingen ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Scenografien tilhører et annet teaterstykke og en annen tid, og hva handlingen angår, fører den et helt annet sted hen.


KRISER OG OPPLØSNINGSFASER er en integrerende del av historiens gang. Ofte betegner de slutten på en periode, et system. I visse tilfeller – hvis det eksisterer visse krefter (indre eller ytre) – åpnes en ny side i historiens bok, som iblant kalles «revolusjon». Man kan merke seg at svært mange forfattere snakker om revolusjonen som ble «gjennomført» av bolsjevikene, noe som ofte underforstått betyr at de skal være «skyldige» i den.

Denne måten å forstå begivenhetene på er simpelthen ubrukelig. Den formidler en total uvitenhet om det som skjedde i september og oktober 1917, da ingenting lenger fungerte i Russland, da lammelsen hos de styrende var total og hele landet beveget seg mot bondeopprør i stor skala, mot borgerkrig, kort sagt mot et generelt kaos. Revolusjonen (for det var det som var i ferd med å finne sted) var bare et svar på dette voksende kaos og på utsikten til at Russland helt og holdent kunne forsvinne som nasjonalstat.

Kort sagt, det var ikke revolusjonen som utløste krisen: Det var en meget dyptgående krise, som ble løst av revolusjonen ledet av bolsjevikene etter at andre krefter, som fortvilet forsøkte å kontrollere situasjonen, bare gjorde den dypere. Stikk i strid med visse alminnelige forestillinger, var det offisielle politiske regime, symbolisert av den provisoriske regjeringen som ble innsatt etter tsarismens fall i februar 1917, bare staffasje – det skjedde ingenting der. Det fantes ingen statsmakt, bare noe som ga inntrykk av å være det.

Ideen om at bolsjevikene «tok makten» (fra noen) ignorerer fullstendig kjensgjerningene: Det var ingen som hadde noen som helst makt de kunne ha blitt fjernet fra. Ikke bare tok bolsjevikene ikke makten fra noen, men de måtte skape den. Som Vladimir Iljitsj Uljanov Lenin senere skrev, hadde bolsjevikene til å begynne med ingenting, bortsett fra slagord som «sosialisme», «revolusjon», avskaffelse av privilegier og titler (aristokrati, byråkrati). Nøkkelen til deres suksess, det må vi ikke glemme, var appellen til bøndene om at de skulle ta jorden de dyrket, og betrakte den som sin egen. Et slikt skritt ville ha reddet den provisoriske regjering hvis den hadde tatt det, men denne fulgte representantene for jordeierne: Den var overbevist om at sosialismen var umulig – en feilaktig slutning på grunnlag av en riktig konstatering.

Ganske visst var sosialismen umulig, men lederne av den provisoriske regjeringen nektet å forstå at en borgerlig-demokratisk regjering var det i like høy grad. Det var det som var dramaet for de politiske partiene som var med i koalisjonene mellom februar og november 1917: Kaoset spredte seg, og de klarte verken å forstå det eller mestre det. De som gikk til aksjon og til slutt vant, tok betydelige risikoer, ikke fordi de hvite (monarkistene) allerede omgrupperte styrkene sine (mot den provisoriske regjering), men på grunn av alvoret i krisen og de jordskjelvene som en fullstendig omveltning av samfunnet hadde framkalt.

Bolsjevikene vant altså, men det seirende partiet satt til å begynne bare ved makten i navnet, som et samlende element. Det klarte ikke å motstå presset fra begivenhetene, stilt overfor massetilstrømningen av nye medlemmer og den enorme belastningen av oppgaver som måtte utføres – oppgaver som verken partiets erfaringer fra før revolusjonen eller dets egen karakter hadde forberedt det på. For dette partiet eksisterte ganske visst med et reelt indre demokrati, men det overlevde ikke samfunnsomveltningene – ikke på grunn av borgerkrigen (bolsjevikene gikk ut av den som seierherrer), men på grunn av presset av de utallige oppgavene de ble stilt overfor når det gjaldt administrasjon og statsbygging. I 1921 – like før han lanserte Ny Økonomisk Politikk (NEP), en pause etter «krigskommunismen» – forsto Lenin at han måtte skape et nytt parti: Bolsjevismen, som hadde vist seg handlekraftig under borgerkrigen, var det nå bare en skygge igjen av.


NÅR BORGERKRIGEN (1921) ender, forandrer handlingen seg, selv om scenografien blir igjen. Bolsjevikene sitter ved makten, men mange bøker om emnet forstår ikke at det å fortsette å snakke om «bolsjevikene» er å omtale et spøkelse. Stykket som spilles, handler om – og det kunne være tittelen på det – omformingen av et revolusjonært parti til en klasse av administratorer.

Nærmere bestemt er det to scenarier som står overfor hverandre i denne scenografien: Det det gjelder om, er å definere ånden til regimet som er født av revolusjonen. Jeg har i Le Siècle soviétique [Det sovjetiske århundret] vist at motsetningen mellom Lenin og Stalin er et sammenstøt mellom to grunnleggende antagonistiske politiske programmer, og ikke mellom to fraksjoner innen samme parti. Hvis vi holder fast på at den autentiske bolsjevismen er forsvunnet, er kampen en konflikt hvor vi på den ene siden finner en Lenin som er opptatt av å forsøke å definere et program for et nytt politisk parti, tilpasset til den fullstendig nye situasjonen som er utgått fra borgerkrigen. På den andre siden står en Stalin som er i ferd med å formulere sin egen forestilling om hva staten (med ham selv i spissen) bør være – en forestilling basert på premisser som ikke har noe som helst å gjøre med bolsjevismen, og som først og fremst uttrykker hans syn på en personlig makt som mål i seg selv. Dette synet får næring av hans oppfatning av Russlands historie – hva den har betydd i fortiden og innebærer for nåtiden. Disse programmene – som støter direkte sammen i 1922–23, først i og med debatten om dannelsen av USSR2 – utelukker hverandre og gjør intet forsøk på å skjule sin antagonistiske karakter. Denne kampen tar slutt med Lenins sykdom og senere død i januar 1924.


STALINISMEN3 GIR ET godt eksempel på hva et systems aldring kan bety. Den stiller til og med spørsmålet om ikke dets lange liv i dette tilfelle var «genetisk forutbestemt» ut fra dets manglende evne til å reformere seg. Stalinismen kunne ikke være noe annet enn det den var, og som den var dømt til å forbli – et ytterst sikkerhetsorientert system bygget av og omkring en enehersker og dermed ikke reformerbart. Dette var også grunnen til at stalinismen, i betraktning av de forandringene som var skjedd i samfunnet nettopp på grunn av statens politikk, ikke kunne unngå å grave sin egen grav.

Når man studerer Stalin, forstår man at hans stadige kamp mot den revolusjonære fortiden kom av at denne fortiden ikke ga ham noen sikkerhet. Han hadde ikke fulgt dens læresetninger, han var til og med fiendtlig innstilt overfor dem, slik han viste med sin kamp for en sjåvinistisk, storrussisk Sovjetunion. Det er derfor ikke overraskende at han søkte en fortid som mest mulig passet ham, ikke mer enn at han påberopte seg arven etter autokratiet for å definere de store linjene i det som skulle bli Unionen av Sosialistiske Sovjetrepublikker. Bare tsardømmet ga ham den legitimiteten han søkte, for makten under tsaren ble utøvet uten mellommenn og var gitt ham direkte fra Gud.

Mer overraskende var derimot måten han systematisk tok i bruk de ideologiske strukturene fra Tsar-Russland under annen verdenskrig og etter krigen. Det viser at Stalin ga blaffen i det veletablerte faktum at dette regimet hadde uttømt alle sine muligheter ved utbruddet av første verdenskrig. Herren i Kreml synes ikke å ha vært klar over at den modellen han ville ta i bruk, førte med seg kriser og var gått under på grunn av dette – for slett ikke å snakke om hans yndlingsmodell, Ivan den grusomme, som hadde kastet landet ut i en mørk og urolig periode.4

Det stalinistiske regimet skulle få en lignende skjebne nettopp i det øyeblikk da det paradoksalt nok for hele verden lot til å være på toppen av sin storhet, etter at nazismen var knust. Systemet opphører da å fungere og går inn i en nedgangsfase, mens dens sjef, lederen for en seierrik supermakt, nyter maksimal prestisje. Men det er en supermakt på leirføtter, og alle Stalins følgesvenner vet det.

Dette poenget fortjener at man oppholder seg litt ved det. Tsarregimet hadde ingen frelser, ingen legitim og dyktig arvtager. Det stalinistiske regimet for sin del hadde det, blant gruppen av Stalins nære følgesvenner som utålmodig ventet på det øyeblikket da de kunne gå i gang med arbeidet for å revitalisere et regime som fungerte usedvanlig dårlig. I det øyeblikk da Stalin fordømte «kosmopolittene» som «krøp for Vesten» – hvor høye statstjenestemenn måtte iføre seg uniform og titlene deres skrev seg direkte fra «ranglisten» som ble innført av Peter den store, hvor de jødiske intellektuelle ble likvidert, hvor personer i høye stillinger ble myrdet (Leningrad-saken),5 og hvor legeprosessen startet6 – var det vanskelig å forutse at USSR ennå hadde en periode med oppsiktsvekkende utvikling foran seg.

Faktisk går en del av Stalins nærmeste følgesvenner, som var betraktet som superstalinister (enkelte var det faktisk!) til aksjon for å gjøre slutt på rotet som skyldtes Stalin. De gjør det ganske raskt etter hans død i mars 1953, og med radikale metoder, ved at de fremmer en serie viktige reformer som konkretiseres under det sovjetiske kommunistpartis 20. kongress i 1956.

Ved flere anledninger er en rekke mennesker, hvis hat mot Sovjetunionen svarer til et psykologisk behov jeg har problemer med å forstå, blitt sjokkert når jeg har hevdet at avskaffelsen av Gulag var et av de første tiltakene som ble satt i verk av ledelsen etter Stalin. Det står faktisk som avgjørende for meg å gjøre forskjell på Gulag under Stalin, i den grad det var MVDs økonomisk-industrielle kompleks,7 og det dyptgripende reformerte leirsystemet som fortsatt eksisterte i perioden etter Stalins død.8 I den sammenheng kan man spørre seg angående denne fikseringen man finner i Vesten når det gjelder Gulag, om grunnene til at man uten den minste reservasjon har godtatt den diskursen som har satt et likhetstegn mellom Gulag og det sovjetiske regimet, som er blitt sammenlignet med det absolutte onde. Vesten har hilst forsvareren av denne tesen, Aleksandr Solsjenitsyn, som en profet. Han hatet sosialdemokratene rundt tidsskriftet Novyj Mir og dets redaktør Aleksandr Tvardovskij. Han var en svoren fiende av det vestlige demokrati. Kanskje var denne forkjemper for en middelaldersk ortodoksi nødvendig for å fylle det ideologiske tomrommet etter den kalde krigen?


SOVJETSYSTEMET gjennomgikk enda en nedgangssyklus med den såkalte «stagnasjonsperioden» som begynte på slutten av 60-tallet. Denne perioden reiser et nytt spørsmål – om de motstridende retningene innenfor systemet, som ble skapt av at det dukket opp vesentlige vektorer for forandring. Urbaniseringen og den storstilte moderniseringen av landet var blitt ubestridelige fenomener. Selv om den delen av befolkningen som levde på landet var betydelig, bodde heretter flertallet av borgerne i byene, hadde fått utdannelse og var fortrolige med den nye teknologien. Kvinnenes stilling hadde likeledes gjennomgått viktige forbedringer. Disse betydelige endringene i samfunnet hadde også indirekte virkninger på befolkningen på landet, som uten å flytte til byene overtok de viktigste trekkene ved dem.

Denne hurtige bevegelsen ga støtet til et relativt nytt urbant samfunn. Denne urbaniseringen var «ung», mens den byråkratiserte staten, som var beslektet med det tsaristiske systemet, var «gammel». Til tross for sin relative ungdom var det systemet som ble innført i 1917, blitt gammelt før tiden.

Dette fører oss til spørsmålet om tegnene til vitalitet. Sovjetstaten var totalt byråkratisk og praktiserte en streng sentralisme med kontroll ovenfra. Imidlertid var makten på toppen blitt fullstendig avhengig av det byråkratiske maskineri, først og fremst ministrenes, som hadde lykkes i å tvinge toppen til å kjøpslå med seg. Etter hvert hadde det sørget for at denne kjøpslåingen virket i dets favør og var til og med kommet dit at det hadde sluttet å følge ordrer. Dette byråkratiske maskineriet utviklet seg til et monster som var drevet av sin egen logikk, og som førte systemet mot avgrunnen.

Det avgjørende poenget er at sentrum mistet makten og sin evne til å kontrollere det som skjedde. Det viste seg ute av stand til å gjøre det som systemer må gjøre hvis de ikke vil forsvinne: reformere seg, tilpasse seg forandringer, endre strategi og politisk orientering, vinne nye allierte og ta opp kampen mot de viktigste hindringene. Systemet var blitt avpolitisert og kunne ikke tvinge igjennom noe som helst overfor noen som helst. Det er symbolsk at landet ble ledet av Leonid Bresjnev, en generalsekretær som var døende, om ikke allerede død.

Avpolitiseringen, i betydningen tapet av av enhver evne til å drive politikk, var ikke bare et symptom: Den betydde at man hadde nådd et punkt hvor det ikke var noen vei tilbake. Den bekreftet ideen om at det ikke lenger fantes noe «ledende parti» i betydningen en organisasjon som var i stand til å utvikle en konsekvent politisk aktivitet. Et slikt parti ville ha unngått den beklagelige avhengigheten i forhold til denne massen av overordnede i alle mulige administrasjoner. Disse sjefene tenkte bare på sine egne interesser og sto i spissen for en gigantisk armé av ledere som var opptatt med å «privatisere» de bedriftene det var meningen at de skulle administrere.

Analytikere, planleggere og skribenter ga ut bøker, advarte mot og forutsa katastrofen, men toppledelsen var lammet. I denne perioden (fra slutten av 60- til 80-tallet) ble enhver bevegelse, uansett i hvilken retning, betraktet som skjebnesvanger. Den utbredte legenden som hevder at Sovjetunionen brøt sammen på grunn av belastningen av utgiftene som skyldtes den kalde krigen og rustningskappløpet, er forsiktig sagt bare en diagnostisk feilvurdering. Mellomspillet med Jurij Andropov (partisekretær mellom 1982 og 1984) er meget interessant, men var for kort til å bevise noe. Denne korte perioden framviste trekk som kunne ha bidratt til en repolitisering av systemet og til å mobilisere det til tvingende nødvendige reformer på det økonomiske og politiske området. Betingelsene for suksess var til stede.

Sovjetsystemets fallitt er rik på lærerike eksempler når det gjelder systemene, deres transformasjoner, deres selvskryt, aldring og kriser. Å snakke om aldring innebærer å hevde at et system gjennomgår forskjellige etapper hvor et regime viser en betydelig dynamikk, for deretter å oppleve perioder med stagnasjon og nedgang, etterfulgt av nye dynamiske faser. Disse forskjellige periodene kan sees som ledd i en og samme kjede, i den utstrekning vedkommende system fortsatt kan identifiseres som sådant og ikke er uhelbredelig.

Disse fenomenene og deres relevans er lettere å forstå hvis man sammenligner USSR og Kina. Det står ikke til å nekte at man kan se en viss parallell mellom de to regimene: Både Mao Zedongs og Stalins opplevde «store sprang framover», i begge land etterfulgt av perioder med stagnasjon og nedgang og deretter former for oppgang igjen. Imidlertid hadde disse regimene svært forskjellig utvikling.

Sovjetsystemet, som likevel var mye mer utviklet, sank ned i en stagnasjonsfase og viste seg ute av stand til å sette i verk vesentlige reformer som imidlertid var helt nødvendige, og som landet var rede for. Derimot klarte det kinesiske systemet (som har sin bakgrunn i samme type politisk system som det sovjetiske) å sette i gang spektakulære reformer, selv om det ikke var så forskjellig fra stalinregimet – det var langt mer undertrykkende og kontrollerte samfunnet strengere enn sovjetregimet i samme periode. Dette viser at problemet ikke gjelder «kommunistregimene», som det blir slik rakket ned på, men at det har å gjøre med ledelsenes evne, eller manglende sådanne, til å forandre seg i visse perioder.


DET ER INGEN TVIL om Oktoberrevolusjonens sosialistiske, eller i alle fall frigjørende karakter. Kan man på den annen side snakke om en sosialistisk sovjetstat? Det er vanskelig å hevde noe slikt. Det faktum at den selv betegnet seg som «sosialistisk», med et «kommunistisk» parti, har ingen større relevans enn offisielle slagord og plakater. Sosialisme er en form for demokrati som går ut over alle former som kan eksistere i den kapitalistiske verden. Dette sier oss ingenting om den type økonomisk system som et slikt demokrati kunne ønske å innføre. La oss simpelthen si at dette systemet må være kontrollert av samfunnet, uten det være seg kapitalister eller byråkrater.

Å studere dette samfunnet som høylytt erklærte seg som sosialistisk og ledet av et kommunistisk parti, kan gjøre det mulig å presentere deler av et svar. Disse proklamasjonene var – liksom mytene andre stater søker å få verden til å høre på – helt nødvendige for å gi systemet legitimitet hos sitt eget folk og i verdensopinionen. Men de besto ikke virkelighetens prøve. Det gjaldt ikke bare utenfor Russland, men i Russland selv, hvor det i tiden etter Stalin fantes et utviklet, utdannet urbant samfunn med et tallrikt lederskikt som hadde erfaring på alle områder, også når det gjaldt styring av offentlig virksomhet. Disse menneskene kunne ikke ta snakket om «sosialisme» som en realitet.

Dramaet er at vekten av historien ikke var blitt eliminert og ikke kunne bli det. Det dypt forankrede byråkratiet som florerte i Tsar-Russland, var kanskje forsvunnet hva individene angår, men fenomenet hadde simpelthen blomstret opp igjen i andre former som var tilpasset den sovjetiske virkeligheten.

Det tjener ikke til noe å klage. Sovjetstaten krever et seriøst historisk studium. Én ting er i alle fall klart – sosialistisk var den ikke. De som ledet oktoberrevolusjonen, var det derimot. Ideene de trodde på, og som de satte ut i praksis, er i dag fremdeles like livskraftige som de var da, den gangen de engasjerte seg – mens man hørte knakingen av et land og en nasjon som var i ferd med å gå i oppløsning – og igjen gjorde Russland til en historisk aktør.

Oversatt av E.N.

Fotnoter:
1 Maktovertagelsen (symbolisert av Vinterpalasset i St. Petersburg, hvor den provisoriske regjeringen holdt til) fant sted natten mellom 6. og 7. november ifølge den gregorianske kalender, som ble innført av Russland noen måneder senere. Til da brukte man den julianske kalender, og etter den var bolsjevikrevolusjonen i oktober.

2 I debatten om det framtidige USSR sto Lenin (støttet av de viktigste lederne, fra Zinovjev til Trotskij) som forkjemper for en «føderasjon» som ga de ikke-russiske republikkene mange rettigheter (bare utenrikstjenesten og militærvesenet skulle høre inn under sentralmakten). Stalin gikk derimot inn for en maktkonsentrasjon i sentrum, slik at de ikke-russiske republikkene bare ville ha autonomi i navnet. Dette er bakgrunnen for beskyldningen Lenin rettet mot Stalin om at han ville fortsette den stor-russiske sjåvinismen. Når det gjelder dette, se Le Siècle soviétique, s. 35?51.

3 Ved stalinisme forstår jeg utelukkende perioden da Stalin satt ved makten.

4 Ivan 4. (1547?1584), kalt Ivan den grusomme, den første moskovittiske storfyrste som ble offisielt kronet til tsar, betraktes av enkelte som en av dem som bidro mest til Russlands storhet. I historien har han fått plass som en blodtørstig tyrann på grunn av sin grusomhet (og utvilsomt også galskap).

5 I 1950 ble alle de gamle lederne for partiet og administrasjonen i Leningrad henrettet. Den fremste blant de anklagede var Aleksej Kuznetsov, som Stalin hadde utnevnt til sekretær for partiledelsen. I den egenskap framsto Kuznetsov som mulig etterfølger av Stalin. Nikolaj Voznesenskij, visestatsminister og leder for Gosplan, var blant ofrene.

6 Når det gjelder undertrykkelsen av de sovjetiske jødene, som utspilte seg etter annen verdenskrig og kulminerte i 1953 med beskyldningen rettet mot Stalins (jødiske) leger om at de skulle stå bak et komplott, se Laurent Rucker, Staline, Israël et les juifs (Stalin, Israel og jødene), Presses universitaires de France, 2001.

7 MVD («innenriksdepartementet») var det mektigste departementet under Tsar-regimet, og fungerte som et hemmelig statspoliti. I 1946 ble NKVD (KGBs forløper) omdøpt til MVD, senere ble deler av dets politifunksjoner skilte ut med opprettelsen av KGB. (Red. anm.)

8 Se Le Siècle soviétique, se over, s. 151?166 og 204?222.