Independent anyone?

Den amerikanske independentfilmen har passert middagshøyden, og blitt fanget opp av den kulturindustrien den var en reaksjon mot. Nå viser den engasjerte og engasjerende dokumentarfilmen seg som en verdig arvtaker.

Sundance Film Festival i Utah, USA er en av dagens mest kjente filmfestivaler for uavhengig filmproduksjon, såkalt independentfilm. Grunnlegger Robert Redford uttalte nå i januar: «Vi bringer sammen kunstnere og politikere for å nærme oss samfunnets vedvarende problemer.»

Dessverre ble Sundance i fjor kritisert for en tydelig mangel på nye talenter. I år deltar derimot en rekke nye filmskapere, og de har plusset på med en ny festivalpris for den dokumentariske verdensfilmen. Sundance Institute lanserte også deres nettsted for dokumentarfilm kalt «DocSource», som kobler sammen filmskapere, menneskerettighetsforkjempere og publikum. The Sundance Documentary Film Program har i et tiår delfinansiert og støttet rundt 400 filmer i 52 land – som Iraq in Fragments, Why We Fight, Born Into Brothels og The Devil Came on Horseback. DocSource er nettstedet som nå støtter filmskapere eksempelvis i Iran, Kenya, Pakistan og Argentina.


«INDEPENDENTFILM» ER NOK for mange et utvannet og utslitt begrep. En rekke tidligere independentregissører har beveget seg over i kommersiell Hollywood-industri. Slike som Tarantino, Soderbergh og Spike Lee har reist fra «Indiewood» til Hollywood – men også påvirket sistnevnte. Jeg husker likevel at det var noe trist over Ridley Scott da han i Venezia i fjor innrømmet at den eneste «kunstfilmen» han hadde laget var Blade Runner (1982).

Independent-tradisjonen etablerte seg vel for fullt med et topp- og sluttpunkt da Tarantinos Pulp Fiction kom i 1994. Filmen kostet «bare» 8 millioner dollar å lage, men spilte inn 100. Deretter fikk ethvert stort filmselskap med sans for symbolverdi og penger sin egen independentavdeling eller -selskap. Mange amerikanske (in)dependentfilmer har derfor utmerket seg de siste årene. De tok tak i selvreflekterende temaer som USAs ulykkelige arbeiderklasse, rusavhengighet, fattigdom, seksuell undertrykkelse, psykoser og sorg – husk bare Babel, Brokeback Montain, Inland Empire, American Splendor, Elephant, We don’t Live Here Anymore og Broken Flowers.

Dagens (in)dependentfilm har spesielt latt seg inspirere av amerikansk film noir fra 40- og 50-tallet. Femten år med amerikansk etterkrigsfilm resulterte den gang i 400 noir-filmer om krigen. Og innflytelsen sitter i den dag i dag. Eksempelvis i det britiske dokudramaet Nürnberg – nazister til doms, vist som serie i januar på NRK: Tyskerne er alle engelsktalende (!), og samtidig bruker tyskere og engelskmenn i Nürnberg-retten komisk nok øreklokker for simultanoversettelse.

Med 70-tallet kom den amerikanske filmbølgen som også har inspirert indie-filmen. Her finner vi en kompromissløst framstilling av den amerikanske misfornøyde arbeiderklassen. Landet var preget av sin bilkultur, kriminalitet, rasisme, politikerforakt og dalende skaperkraft. Indiepreget kan vi finne utrykt med slike skuespillere som Gene Hackman (Brennpunkt New York, 1971, Mississippi i flammer, 1988), Dustin Hoffman (Alle presidentens menn, 1976), Jack Nicholson (Reds, 1981).

Men de mer autentiske amerikanske indie-filmene er for mange kjent fra regissører som John Cassavetes, og senere Jim Jarmusch og Hal Hartley – egenfinansiert lavbudsjettsfilmer med full kunstnerisk frihet. Også «auteurene» i Frankrike definerte seg på denne måten. For det er nettopp hva «independent» betyr: Å være kunstnerisk og økonomisk uavhengig av de store studioene. Slik eksempelvis Cassavetes tok seg friheten til å kritisere amerikanske kjønns- og rasemessige problemer i Shadows (1956). Og independent nok til å gi blanke i kritikerne: «We are not making films for the guys at Cahiers!»

Disse autentiske «indies» ble i Peter Biskinds bok Down and Dirty Pictures beskrevet som anti-Hollywood: «De var alt hva Hollywood ikke var. Hollywood lagde «movies», indiene lagde «films». Hollywood solgte eskapisme og fantasi, indiene styrket seg på realisme og engasjement. Hollywood unngikk kontroversielle tema, indiene omfavnet slike. Hollywoodfilmer var dyre, indiefilmene var billige. Hollywood brukte stjerner, indiene foretrakk ukjente skuespillere eller amatører. Hollywood beholdt retten til å bestemme endelig versjon, indiene krevde final cut selv.»

Men «Hollow-wood» har endret seg. Skillet independent/kommersielt er ikke så skarpt. Det er ikke bare vår hjemlige indie Lars von Trier som finner på å bruke en filmstjerne (Nicole Kidman i Dogville). Og indie-produsenter som Miramax stiller nå gjerne opp på en 100 millioner-dollar-film (The Aviator).


SÅ HVOR LIGGER framtiden for den autentiske independentfilmen? Vi har selvfølgelig fremdeles en rekke ekte indies innen fiksjonsfilm, med amerikanske David Lynch i spissen – han er ikke rik, og har faktisk kontroll på egen distribusjon.

Men det er tydelig at nå er tiden inne for at lavbudsjettets dokumentar er indiefilmens autentiske arvtaker. Som filmteoretiker og -kritiker B. Ruby Rich sa i fjor i Sight & Sound: «Dokumentaren er for meg fortsatt hovedtråden i amerikanske filmproduksjon.» Til tross for at (in)dependent dokumentarister som Michael Moore, Morgan Spurlock og Jennifer Fox allerede er merkevare, er det stadig plass til flere: «Ja, gjennombrudd skjer, selv på Sundance.»

Og la meg legge til: Norges noe ukommersielle støtte til produksjon av dokumentarfilm, gir oss muligheter utlandet bare kan drømme om. Rart satsningen er så liten, og stort sett forbeholdt nordmenn. Internasjonale Sundance hadde virkelig vært noe å etterleve.

Independent dokumentar er likevel en lillebror å regne i en global tv-verden overlesset av aktuell dokumentar, nyheter og reportasje. Dessuten utfordres som kjent dokumentaren stadig av nye grep, som mockumentar, dokudrama, og fiksjonsfilmens bruk av dokumentarteknikker. Selv om dokumentaristen holder seg i det journalistiske, kan han falle for fristelsen til å overdrive, trekke konklusjoner for tidlig eller komme med påstander uten hold i virkeligheten. Men likevel: Det gjorde også allerede filmskaperen Sergei M. Eisenstein da han jukset med dokumentarklipp i Panserkrysseren Potemkin (1925) for å beskrive den russiske flåten, brukte han bilder av den store tyske marinen …


LA MEG RUNDE AV med å nevne et par eksempler på ny autentisk independent amerikansk dokumentar. De ble nylig vist på Amsterdam Dokumentarfilmfestival:

Angels in the Dust
av Louise Hogarth (USA, 2007) viser Marion Cloete, hvit sørafrikaner som sammen med mannen forlot middelklasselivet i Johannesburg. De har nå i mange år tatt seg av døende sorte fattige barn. 250 foreldreløse hiv-smittede barn finner plass på deres provisoriske barnehjem i Magaliesburg. Ytterligere 280 får undervisning. Blant de små ser vi jentungen som den fattige moren hadde solgt som jomfru for – som myten vil ha det til – å kurere menn for aids. I denne dødens venteleir gir ekteparet Cloete alt de har og kan skaffe av medisiner og omsorg på slutten av disse barnelivene.

Er Marion Cloete en engel, eller bare enda en av vår tids kristne misjonærer? Jeg går bort til henne ved filmens slutt i salen i Amsterdam og spør om hun er religiøs. Hun tar meg i armen, ser meg direkte i øynene og svarer meg: «Jeg er overhodet ikke religiøs, men medmenneske. Og jeg kan ikke annet.» Her kom jeg, den garvede cineasten med flere tusen filmer på nakken, og så blir jeg faktisk rørt. Med tårer i halvmørket på vei ut av salen, ender jeg etter hvert på gaten – med et nyinnkjøpt afrikansk støttearmbånd i lommen.
Hva gikk det av meg? Jeg ender likevel litt senere den dagen med en solidarisk T-skjorte fra en annen film:

The Kidnapping of Ingrid Betancourt
tar for seg Colombias presidentkandidat – som denne måneden for seks år siden ble bortført av Farc-geriljaen. Dokumentaren viser både valgkampen (med og uten henne) og kampen for å få henne fri. Vi får et inntrykk av henne som en demokratisk og idealistisk sjel – det var tydeligvis ikke plass til Betancourt i konservative president Uribes land. Hun var den unge senatoren som i filmen møter Farc-geriljaen for å mane til forhandlinger. Regjeringen har 500 Farc-fanger, geriljaen bare 45. Men senere ble hun kidnappet.

Betancourt er også fransk statsborger, og Sarkozy har presset på. Og Chavez overtalte nylig Farc til å frigi to kvinner, den ene er Betancourts assistent Clara Roja. Hun hadde solidarisk bedt om å få bli med den gang da Betancourt ble bortført på valgturneen: Turen bar så ut i jungelen, hun ble senere voldtatt og fødte en gutt som siden ble tatt fra henne. Roja har ikke sett Betancourt på tre år.

Men nylig dukket en video opp på YouTube som viser en svært medtatt Betancourt sammen med tre andre mannlige gisler. Geriljaen bruker dem som brikker i et spill med Bogota-regjeringen. Kravet er å få etablert en demilitarisert sone der geriljaen kan føle seg trygg.

På internett ligger også et brev Betancourt nylig fikk oversendt sin mor: Hun forteller om et liv som levende død, om frosne netter, appetittløshet, hengekøyen mellom trærne, geriljagruppens stadig nye skjulesteder. Hennes spartanske bagasje inneholder kun én «luksus»: bibelen. Brevet inneholder takksigelser til alle som tenker på henne, en honnør til Chavez, Frankrike og engasjerte journalister, samt kjærlighetserklæringer til familien. Mon tro om hun en dag kommer over et av bildene av de oppvoksende barna hennes – eksmannen Fabrice Delloye leide faktisk et fly for å spre flygeblader ut over hele jungelen.

Med dagens independent dokumentar vil independent-begrepet overleve, slik det alltid vil være autentiske uavhengige kvinner som de to nevnte. Jeg krysser fingrene for at jeg også en gang får møte Betancourt, framfor bare å bli sittende igjen med den Che-aktige, symbolske T-skjorten.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Se www.sundance.org/festival. Festivalen ble avholdt fra 17. til 27. januar i Park City, Salt Lake City, Ogden og Sundance, alle i Utah.

Se www.sundance.org/docsource

Se videoklipp på dokumentar.no

Se Sight & Sound april 2007 for flere av følgende poeng.

Biskind, Simon & Schuster, New York, 2004 [egen oversettelse]. Se også Z filmtidskrift nr 4, 2005 om Independentfilmen. Flere artikler ligger på nettstedet filmbook.no.

Laget av Victoria Bruce og Karin Hayes, USA/Colombia 2003.

Se den spanske http://www.betancourt.info

20. januar ble det kjent at Uribe på sin reise i Paris åpner seg for kontakt med Farc etter et møte med Delloye.