Kampen om turistene og fortiden

Skrik, skudd, en menneskemengde grepet av panikk … Originale filmer og lydopptak kjøres uten pause. Det splinter nye museet Free Derry, som ligger midt i hjertet av det republikanske området Bogside i Londonderry i Nord-Irland, bringer de besøkende tilbake til «Bloody Sunday». Den dagen, 30. januar 1972, endte en demonstrasjon for det katolske mindretallets borgerrettigheter¹ i et blodbad. 13 unge demonstranter døde av kuler fra de britiske soldatene. Museet har stilt ut hullete og blodflekkede klær. På en hylle ligger klærne til et spedbarn og en bandasje som forgjeves ble brukt på sårene til Michael Kelly. Ved siden av ligger et foto av en smilende John Young – teksten forklarer at han døde av en kule i hodet.

I museet – hvor halvparten av plassen er viet til denne tragedien – er fjorten kors festet til veggen. I tillegg til navnene til de 13 ofrene finner vi navnet til John Johnson, som døde i juni 1972, 59 år gammel, som følge av skadene han hadde fått «den blodige søndagen». I enden av korridoren henger en plakat fra epoken med et budskap i store bokstaver: «Ikke fraterniser».

500 meter lenger borte er man i en annen verden. I den bittelille protestantiske og lojalistiske enklaven Fountain – den siste på den katolske siden av elven i Londonderry – befinner det seg et annet museum, Heritage Tower. Museet er viet til militæret. Grunnlegger og leder for virksomheten, William Jackson, benekter enhver partiskhet. Museet hans viser imidlertid først og fremst en samling britiske militære antrekk og distinksjoner gjennom historien. Som i Free Derry-museet finner man her en uniform for B-specials («det sekteriske reservepolitiet som ble nedlagt i 1969», ifølge republikanerne). Kommentar: «For Gud og Ulster, til minne om B-specials, som ble demobilisert for å ha vært lojale».

Der republikanerne forklarer at de har kjempet mot den britiske «kolonisatoren», svarer lojalistene at det dreier seg om en konflikt mellom samfunnsgrupper, og at IRA (Den irske republikanske hær) satte kniven på strupen på dem. For å forklare kampene de har ført, åpner partene museer, organiserer «taxi tours» og guidede besøk i arbeiderstrøkene eller til og med i Maze-fengselet, der de paramilitære satt fengslet.

SNART TI ÅR etter slutten på the troubles² er ikke turismen noen ubetydelig kampplass. Fram til 1998 ble den minste provinsen i Storbritannia vurdert som lite trygg og virket avskrekkende på potensielle besøkende. Siden Langfredagsavtalen³ ble undertegnet i 1998, har antallet besøkende i Belfast steget fra 200 000 til 1,2 millioner i året. Et økonomisk tilskudd beregnet til 280 millioner euro. Og spesialistene regner med en ytterligere stigning i 2008, forutsatt at den politiske prosessen går som den skal.
Mens turistkontoret framfor alt markedsfører Giant’s Causeway, havnen i Belfast (hvor «Titanic» ble bygget) eller den grønne og steinete kysten, gjør de private byråene maksimal bruk av de mulighetene historien og politikken byr på. The troubles er blitt en attraksjon. I Belfast har 35 prosent av de besøkende tatt en «open tour bus». Disse turene bruker mer enn halvparten av tiden sin i de lojalistiske og republikanske arbeiderstrøkene på å kommentere veggmaleriene. Elleve prosent har dratt på et politisk besøk i «the black taxis». «Turistene kommer framfor alt for å se områdene der voldshandlingene fant sted. Uansett er det nesten det eneste vi har her i Belfast,» innrømmer Joe Lavelle, innehaver av City Sight Seeing Belfast, som tilbyr turer i hovedstaden i åpen buss. Lavelle begynte med én buss i Belfast for fire år siden. I dag har han elleve …

Republikanerne forsto raskt at de kunne utnytte utlendingenes interesse for historien deres. Allerede på slutten av 90-tallet så Gerry Adams, lederen for Sinn Fein, på den politiske turismen som et virkemiddel for å utvikle den katolske enklaven i Vest-Belfast som hadde valgt ham. Den katolske drosjeeierforeningen i bydelen begynte å tilby besøk med guide. Det ble åpnet et turistkontor for Vest-Belfast.⁴ Siden begynnelsen av 2007 har Coiste («felleskap»), som består av tidligere fanger (det vil si tidligere stridende), tilbudt daglige rundturer i den republikanske bydelen og utviklet politiske rundturer i Derry⁵ og South Armagh.
En av guidene hans, Padraic McCotter, tidligere innsatt og medlem av IRA, forsvarer den republikanske saken når han kommenterer veggmaleriene. «Jeg glorifiserer ikke mine tidligere handlinger,» sier han til eget forsvar. «Jeg forklarer simpelthen det jeg gjorde.» En svensk turist blir slett ikke forarget over det ensidige preget ved en tur som avsluttes med et gruppefoto foran Irlands uavhengighetserklæring: «Det er viktig å skaffe seg informasjon direkte fra kilden. Jeg foretrekker å lytte til en som har opplevd the troubles innenfra,» forklarer han. «Uten at jeg vil angripe de offisielle guidene,» supplerer McCotter, «forenkler de ofte konflikten ved å framstille den som en kamp mellom protestantiske og katolske grupper hvor de britiske myndighetene bare forsøkte å skape ro og orden.»

«Vi har sett mye kritikk i pressen som betegner våre besøk som ’terrorturer’,» beklager Sean Mac Bradaigh, leder for Coiste, «men vår versjon av historien interesserer folk.» Samtidig som han understreker sine pedagogiske mål, forsvarer han at det gis et konfliktfylt bilde av Nord-Irland. «Vi kan ikke glemme alt så lenge konflikten ikke er avsluttet. De seks grevskapene⁶ er fortsatt okkupert, og den massive segregasjonen varer ved. Vi har beholdt vår vilje til å være uavhengige.»

Hos republikanerne, så vel som hos lojalistene har mentaliteten riktignok utviklet seg siden slutten av 90-tallet. Coiste samarbeider med Epic – foreningen for tidligere fengslede lojalister – om mange prosjekter. I nesten et år har Coiste på forespørsel organisert en seks timer lang politisk maratonrundtur i Vest-Belfast fra den republikanske bydelen Falls til den lojalistiske Shankill Road på den andre siden av «fredsmuren». «De to leirene har godtatt at det finnes en annen leir. Det er det vi må vise,» mener William Smith, leder for Epic og tidligere innsatt og medlem av Ulster Volunteer Force (UVF).

SAMARBEIDET ER IKKE alltid så idyllisk. South Armagh – den sørlige delen av grevskapet Armagh, en av regionene i provinsen som er mest preget av volden – ble betraktet som IRAs viktigste støttepunkt under the troubles. Det som var den mest benyttede militære helikopterbasen i Europa ble bygget her. De siste soldatene fra den britiske hær forlot området først i juni i år. South Armagh er landsbygd med en rik, men lite utnyttet kulturtradisjon, og har de siste tre årene hatt en enestående økning i antallet turister. Enten besøkene er politiske eller ikke, tiltrekker regionen seg framfor alt utlendinger eller nordirer som synes det er spennende å begi seg inn i det som en gang var «Bandit country».
Coiste har i noen år arrangert rundturer der, og mottar subsidier fra staten gjennom turistkontoret i South Armagh (SATI). Dette er en støtte som William Frazer ikke nyter godt av. Frazer ser på seg selv som beskytter for IRAs protestantiske ofre i denne overveiende katolske regionen. Han er leder for en støtteforening for disse ofrene (FAIR), medlem av oransjeordenen og mislykket kandidat til parlamentet etter å drevet valgkamp mot at «terroristene» i Sinn Fein skulle komme inn i regjeringen. Han organiserer rundturer i South Armagh hvor hensikten er å vise protestantenes liv under the troubles. «Republikanerne har lykkes i å rettferdiggjøre sin virksomhet takket være sine 'turer', og vi har ikke klart det. Jeg forsøker å gjøre de besøkende delaktige i vår sannhet. Hvis vi ikke gjorde det, ville vi alltid få høre den samme historien om IRAs frihetskjempere som sloss mot den britiske hær. Det var ikke slik det var. De var mordere, slaktere. Vi forteller vår historie fordi vi ikke vil at det skal gjenta seg. Amerikanske studenter kommer ofte for å drive forskning. De har i generelt sympati for republikanerne, men de forandrer oppfatning etter besøket.» Kort sagt beskylder Frazer og Ciara Reel, Coistes representant i South Armagh, hverandre for å glorifisere terror og dyrke hat.

Stilt overfor denne stadig tilbakevendende polariseringen under de politiske besøkene har noen uavhengige guider lykkes i å etablere seg i Belfast – i motsetning til Londonderry og South Armagh. De fem drosjene til Belfast Taxi Tours tar de besøkende med til alle arbeiderstrøkene, både de republikanske og de lojalistiske, på utkikk etter veggmalerier, minneplaketter, åsteder for attentater, eller til og med husene til gamle terrorister. Disse uavhengige guidene antas å presentere et objektivt syn for turistene – en nøytralitet som er vanskelig å beholde i et land hvor selv de som hevder å være «cross-community» har en kultur, en utdannelse eller en sportsinteresse som røper bakgrunnen deres.

På samme måte inntar guider som sier seg å representere den «klassiske» turisme, en så objektiv posisjon som mulig. Barbara Ferguson, som avslår å røpe for turistene hvilken samfunnsgruppe hun tilhører, leder turistgrupper ute på landet i South Armagh for å la dem oppdage dets kulturarv og ikke dets «trouble spots». South Armaghs kaotiske fortid er imidlertid ikke til å komme utenom. «Jeg vil ikke tjene penger på andres død, men i 2000 var jeg guide for en tysker. Til slutt sa han til meg at han ikke ville dra uten at jeg fortalte om the troubles. Jeg forsto at jeg ikke kunne komme unna det.»

STATEN ER PINLIG berørt over utviklingen av den politiske turismen. Turistmyndighetene i Nord-Irland er unnvikende når det gjelder dette emnet. På hjemmesidene deres nevner de fortidens vold kun på svært ufullstendig vis.⁷ I Belfast, Londonderry og South Armagh innrømmer turistbyråene at byens eller regionens historie tiltrekker et ikke ubetydelig antall besøkende, men de skynder seg generelt til å framheve områdets andre attraksjoner.
De folkevalgte framstår som svært splittet. Mens Sinn Fein støtter den politiske turismen, sier Diane Dodds, bystyremedlem i Belfast og medlem av Unionistpartiet til statsminister Ian Paisley, at «zoo-effekten» som arbeiderstrøkene er ofre for, byr henne imot. Hun snakker om «en turisme med aper i bur». Den tidligere nasjonalistiske borgermester i hovedstaden, Pat McCarthy, er for sin del ulykkelig over at denne turismen belønner «de gamle paramilitære som har tilbrakt et helt liv med å ødelegge byen og drepe».⁸

I et forsøk på å glatte over dette altfor aggressive bilde av provinsen tilbyr regjeringen særlig hjelp til lokalsamfunn som går med på å fjerne eller endre de paramilitære freskene sine. Til allmenn forbauselse var det mange utlending som sist juli overvar Oransjeordenens tradisjonelle parader for å feire den protestantiske kong William av Oraniens seier over den katolske James Stuart i 1690. Nord-Irlands turistkontor foreslo å hjelpe Oransjeordenen med å gjøre begivenheten til en fest for familie og venner, for å unngå å skremme disse nye besøkende. Men den finner det vanskelig å unngå at lojalister og republikanere, etter å ha stått mot hverandre i tre tiår, går løs på hverandre i minnets territorium. Dette er for begge parter en ny måte å føre kamp på.

Oversatt av E.N.

Fotnoter:
1 Betegnelsene «protestanter» og «katolikker» tilsvarer snarere en politisk og samfunnsmessig enn en religiøs identitet. Protestantene (54 prosent av befolkningen) er stort sett unionister og ønsker at Nord-Irland fortsatt skal være en del av Det forente kongerike. Katolikkene (44 prosent) er for det meste nasjonalister og kjemper for en gjenforening av øya. Republikanerne (IRA, Sinn Fein), som er katolikker, og lojalistene (UDA, UVF) som er protestanter, mente at de bare ville nå sine mål ved å bruke makt.

2 Historikerne regner tradisjonelt at the troubles begynner med de første store demonstrasjonene for katolikkenes borgerrettigheter i 1968, og at de slutter i 1998 med Langfredagsavtalen.

3 Undertegnet av den britiske og den irske regjering i 1998. Den protestantiske folkegruppen og dens presse kaller denne traktaten Belfast-avtalen.

4 www.visitwestbelfast.com

5 Londonderry er det offisielle navnet på byen i Storbritannia. Den katolske folkegruppen kaller imidlertid byen Derry. Siden nasjonalistene er i flertall i bystyret, kaller byen seg offisielt Derry City i dokumenter utstedt av bystyret, men staten har hittil beholdt navnet Londonderry.

6 Nord-Irland omfatter seks av de 32 tradisjonelle irske grevskapene: Antrim, Armagh, Down, Fermanagh, Londonderry og Tyrone. Siden republikanerne ikke godkjenner enheten Nord-Irland, snakker de ofte om «de seks grevskapene».

7 www.discovernorthernireland.com

8 Eleanor Burnhill: «Weeds and wild flowers, Political tourism in west Belfast», Edinburgh Review, Edinburgh, nr. 120, 2007.