Nyliberal evangelisme

På 90-tallet var Uganda et forbilde for kampen mot aids i Afrika. Men trenden snudde samtidig som den angloamerikanske pinsebevegelsen bredte om seg. De siste årene har «korstog» og menigheter med selsomme navn avløst hverandre. De evangeliske misjonsorganisasjoner har vunnet fram på alle samfunnsområdene og beleiret det offentlige rom. Gjennom presidentens kone, Janet Museveni, har de blitt en mektig politisk aktør. Bevegelsen er moralsk aggressiv, men øredøvende taus i samfunns- og miljøspørsmål. Men nå rystes landet av stadig flere religiøse skandaler. Religion har blitt et marked der pastorer slåss om kundene, og flotter seg med overdådig forbruk.

«Takket være Gud har kommet meg ut av fattigdommen og eier nå et privatfly,» roper den amerikanske fjernsynspredikanten Creflo Dollar til folkemengden på Kampala Stadion i juni 2007. Han legger til: «For å lykkes må man først av alt bli evangelisk. […] Dere må også ha tillit til Gud […] spare, legge framtidsplaner og lytte til Den hellige ånd.» Millionærens tusener av trofaste svarer øyeblikkelig: «Amen!» Showet hans med musikk og dans er en del av et «korstog mot fattigdommen», som blir annonsert med et stort oppbud av reklameplakater og capser med portrettet hans eller påskriften «I love Jesus» i filtbokstaver. Noen timer tidligere ble predikanten tatt i mot med pomp og prakt på flyplassen av pastor Robert Kayanga (se egen sak) og etikk- og integritetsminister James Nsaba Buturo. Han skal bruke oppholdet til å møte lokale pastorer, parlamentarikere, regjeringsmedlemmer og presidentfamilien. En forretningsmiddag blir holdt til ære for ham på Kampalas mest luksuriøse hotell.

Dollars mediereise er karakteristisk for den evangeliske kristendommens utvikling i Øst-Afrika. Denne åndelige strømningen, og særlig den mest synlige greinen (pinsebevegelsen), driver mellom «frigjort» økonomisk spekulasjon og politisk lobbyvirksomhet på bakgrunn av sosial fortvilelse. Bevegelsen som kalles «Vekkelsen» og hovedsakelig består av troende pinsevenner og karismatikere, har eksplodert de siste 20 årene. I folketellingen som ble gjennomført i Uganda i 2002 ble pinsevennene for første gang oppført som en egen kategori ved siden av den tradisjonelle protestantismen. Ifølge folketellingen utgjorde de 4,6 prosent av befolkningen.

Men evangelistene, uansett hvilken kirke de viser til, er en mye større gruppe. På den ene siden er mange av dem offisielt sett fortsatt med i den anglikanske kirke: Av 35,9 prosent protestanter kaller en tredjedel seg «born again christian».1 På den andre side har den katolske kirke, som utgjør 41,9 prosent av befolkningen2, tatt opp i seg en karismatisk grein for å hindre at deres trofaste slites bort. Endelig kan man anslå at om lag fem millioner ugandere, eller én av seks innbyggere, er evangeliske kristne.3

PINSEBEVEGELSEN DUKKET OPP i Uganda på 60-tallet med angloamerikanske predikanter. Massene var allerede mottakelige etter den østafrikanske «vekkelsen» på 1930-tallet, og ble erobret av dette kirkesamfunnet som spiller på følelser og mirakeltroen, og som fremdeles forsøker å dra fordel av Idi Amins fall i 1979.4 Siden har «korstogene», som de selv kaller dem, avløst hverandre på stadionene. Menigheter med selsomme navn spretter opp som paddehatter: Guds forsamling, Livets kirke, Seierskirken, Bønnens palass, Den internasjonale skjebnekirken, Åndskampens ministerium, Det evangeliske helbredelsessenter …

Dagens evangeliske eksplosjon har vært betydelig siden 90-tallet og foregår hovedsakelig i byene. Menighetene omgjør hangarer, verksteder, butikker, skoler, gamle kinosaler og diskoteker til bedehus hvor de fattigste strømmer til i hopetall, de som ennå samles i falleferdige og støvete bygg. Nylig har det også dukket opp kirker for middelklassen: akademikere, forretningsmenn, sjefer, embetsmenn og politikere kommer for å klappe i hendene. Til og med en av presidentens døtre, Patience Rwabwogo, har åpnet sin egen menighet.
Bevegelsen som inntil nå har holdt seg til byene, sprer seg. Etter at det ble erklært fred nord i landet,5 ble de lokale og de vestlige pastorenes «korstog» nærmest en ukentlig foreteelse. Evangeliske misjonsorganisasjoner vinner innpass i skolene, sykehusene, sentre for nattpendlere,6 tilbakeføringssentre og flyktningleire, der de knytter åndelig aktivitet sammen med materiell og psykologisk hjelp og deler ut bibler og tepper i samme bevegelse. «Flyktningleirene med to millioner sårbare og fortvilede mennesker er et funn for disse nye kirkene», mener fader Luis Domingo fra den katolske kirken i Kitgum. «Men kommer denne bevegelsen til å kappes like hardt om å dyrke og svare på befolkningens behov når den er tilbake i landsbyene?»
I denne regionen som er særlig hardt rammet av krigen, finnes bare to radiostasjoner – den ene evangelisk. Utenom nyhetene fra BBC sender Peace Radio rent kristen musikk og undervisnings- og forkynnelsesprogrammer. Stasjonen finansieres av en pinsekirke og Childcare, en evangelisk ikke-statlig organisasjon (NGO) ledet av en australier. Organisasjonen sysselsetter 350 ugandere («born again»), driver allerede fem skoler med 6500 barn og planlegger en fjernsynskanal. Ved å investere i det sosiale og humanitære feltet for å avhjelpe statens maktesløshet, mangedobler de evangeliske antall gaver og konvertitter. Hver måned skrives et femtitalls nye organisasjoner inn i NGO-registeret. Minst 3000 er aktive i hele landet.7 De fleste er avleggere av angloamerikanske kirker og har oppført barnehjem. I ledelsen for Back to the Bible finner vi apostelen Alex Mitala. Han leker Moses i cowboystøvler: «Misjon er fabelaktig! Folk trenger å bli forvandlet», utbryter han. Han behandler Bibelen som en skolehåndbok, han utdanner pastorer, leder Bevegelsen til jomfrudommens ære og tar i mot nær 1500 fattige barn i skoler og barnehjem.
Organisasjonen er med sine mange forgreininger langt fra noe unntak. I 2006 viet den ugandiske greinen av Det afrikanske evangeliske foretaket nesten hele budsjettet sitt på 3 milliarder shilling (1,5 millioner euro) til sosiale formål. «Det er en annen måte å forkynne på. Den som er sulten, er ikke i stand til å høre Det gode budskap», forklarer lagleder Geffrey Byarubaga. Den kanadiske pastoren for pinsekirken i Kampala, Gary Skinner, har også opprettet sin NGO, Watoto.8 Organisasjonen tar seg for øyeblikket av 1500 barn, men ønsker å komme opp i 10 000. Målsetningen er: «Å utdanne den kommende generasjon ledere (…) slik at hvert barn blir en ansvarlig kristen og en produktiv ugandisk borger.»

DE UGANDISKE PASTORENE er jevnlig i kontakt med de politiske lederne, men de vokter seg vel for å bekjentgjøre hva slags samtaler de har. Alex Mitala er leder for National Fellowship of Born Again Churches, en organisasjon som favner nær 15 000 kirker, og av disse er 95 prosent pinsevenner. Han legger ikke skjul på noe: «Som profeter, gir vi, de evangeliske pastorene, fortrolige råd til regjeringen. For oss kommer det ikke på tale å demonstrere i gatene eller å gå til media. Vi er i direkte kommunikasjon med de på toppen. «Fra en skinnsofa på et tykt rosa gulvteppe fortsetter mannen som om det var den naturligste sak i verden: «Vi benytter en framgangsmåte som ikke er politisk, men profetisk, som Moses. Og profetene gjør aldri offentlig rede for hvordan de samhandler med lederne.»

Evangelistene innehar allerede mange nøkkelposter øverst i statsapparatet, særlig i det alminnelige skattedirektoratet, i det alminnelige investeringsdirektoratet, innen hæren, sikkerhetstjenestene og i media. Religionen beleirer det offentlige rom. Grenselinjen mellom politikk og religiøsitet blir stadig tynnere. Evangelistene har økt sin innflytelse gjennom en mektig kanal for lobbyvirksomhet: Janet Museveni, statssjefens ektefelle og selv «born again», som ble valgt inn i nasjonalforsamlingen i 2006. I tillegg er en tredjedel av de folkevalgte etter 2006 evangelisk kristne. En situasjon som garanterer en sikker gjenklang for deres moralistiske ideologi: Mot tobakk, mot alkohol, mot homofili, mot kondomer. Denne nye kraften er aggressiv på det moralske plan, men er øredøvende taus i samfunns- og miljøspørsmål. Dette bekymrer menneskerettighetsaktivistene, i første rekke blant de som arbeider innen helsefeltet. På 90-tallet, da nedgangen i antall hiv-smittede hadde gjort Uganda til et afrikansk forbilde i kampen mot aids, snudde trenden. Mange legger skylden på nødplanen for forebygging og behandling av aidssyke som USA satt i gang i 2003. Planen fokuserer på seksuell avholdenhet og forkaster bruk av prevensjon.9 Beatrice Were fra ActionAid Uganda er opprørt: «Med PIASCY-programmet [Presidential Initiative on AIDS Strategy for Communication to the Youth] som USA finansierte, ble det slutt på seksualopplysning for de unge. På skolen blir det bare snakket om avholdenhet.»

Hver lørdag kveld står en pastor med studenter for et regelrett medieshow kalt «Prime time», krydret med hip-hop og RnB som ærer Jesus. Showet ender med sketsjer der pastor Martin Sempa, alias Dr. Love, gir studentene råd om deres seksualliv. Det hele er et påskudd for å fordømme homofile, bannlyse abort og lovprise avholdenhet før ekteskapet.

DET VAR GANSKE visst under presidentvalget i 2006 at ledende «born again» ble synlige og vant anerkjennelse. Mens de tradisjonelle kristne kritiserte Yoweri Musevenis beslutning om å endre grunnloven for å kunne kapre en tredje periode, organiserte «born again»-samlinger for å støtte hans kandidatur. Den ugandiske statslederen, som har sittet ved makten siden 1986, har egentlig aldri sluttet seg til evangelistenes ideer, men har visst å dra fordel av de evangeliske pastorenes popularitet. På sin måte forsvarer de – i likhet med ham –forretningsånden. Den tidligere marxistiske presidenten er omvendt til nyliberalismen og har gjort landet sitt til den mønsterelev hos det internasjonale pengefondet. Private investorer og nye kirker drar altså full fordel av dette frie spillerommet, mens de for egen regning tar opp igjen prinsippene i den nye økonomiske modellen. Evangelistene slutter derfor ikke med å ta ordet når det dreier seg om å fremme velstandsevangeliet, som ser på rikdom som et tegn på guddommelig velsignelse. «Det er en måte å manipulere samvittigheten på, man gir de fattige skylden for sin situasjon», sier fader Carlos Rodriguez misbilligende. «I dette afrikanske landet der kapitalismen er dypt forankret, der arbeiderne ikke har noen rettigheter og investorene står fullstendig fritt, blir religionen brukt til å rettferdiggjøre fattigdom og urettferdighet.» De troende går inn i transe mens de venter på at et under skal løfte dem ut av elendigheten.

Dette er evangelistenes forretning, i den amerikanske fjernsynspredikanten Benny Hinns bilde. Han ble invitert av fru Museveni og hyllet av 100 000 mennesker under sitt nylige «korstog for undre». Denne operasjonen ble organisert i Kampala og direktesendt over hele verden via den amerikanske fjernsynskanalen God TV. «Så deres frø (penger) og Gud vil gi dere dem hundrefolds tilbake.» Valgspråket hans har det som skal til for å behage forsvarerne av den seirende nyliberalismen.

Mange pastorer forlater sine opprinnelige kirker for å åpne «Gudshus» i sine egne navn. På samme måte som bedrifter kjemper for å øke lengden på kundelisten, konkurrerer de evangeliske hyrdene om å trekke til seg flest mulig troende. Målet er «å maksimere fortjenesten,» avslører David Kyeyune fra den ugandiske katolske bispekonferansen. Enkelte avpasser «tilbudet» til beløpet som er gitt: for 10 000 shilling (40 kroner) må du nøye deg med en fellesbønn av en annenrangs pastor. En personlig bønn forestått av den offisielle profeten koster 50 000 shilling (200 kroner). Hvis du vil ha råd, må du regne med 100 000 shilling (400 kroner). En handel basert på tiende har slik sett dagens lys.10

Uoffisielt sammenligner tilhengerne av de tradisjonelle religionene og menneskerettighetsaktivistene disse nye kirkene med bedrifter der «overskuddet bare tilfaller eieren, altså pastoren, og aldri blir ført tilbake til samfunnet. Det er en veritabel business som bygger sin rikdom på befolkningens elendighet og fortvilelse, og som forsterker avstanden mellom fattige og rike.» Et nytt marked som dessuten betraktes som uhederlig siden pengekollekten og gavene er fritatt for skatt, akkurat som spinn-off-produktene som selger i overflod (CDer, DVDer, bøker, capser osv).
En frenetisk konkurranse har oppstått mellom pastorene: Et løp etter den mest luksuriøse villaen, den dyreste bilen, den mest imponerende livvakten og de mest prestisjefylte forbindelsene med USA. For det meste av investeringene kommer derfra, under beskyttelse av president George Bush som ikke legger skjul på at han er pinsevenn. De fleste ugandiske pastorene besøker jevnlig kirkene i Bibelbeltet, dette vidstrakte området i de amerikanske sørstatene med en sterk evangelisk tradisjon. Forbindelser utvikles også med blant annet kanadiske, australske, sørafrikanske og britiske brødre. Dessuten mottar enkelte evangeliske organisasjoner donasjoner fra ugandiske ledere og selskaper.
De unge er den foretrukne målgruppen til disse nye markedsføringstilhengerne. Denne befolkningsgruppen har en eksponentiell vekst og lider under den høyeste arbeidsløsheten (nær 40 prosent i Kampala). Den trekkes mot disse kirkene som ligner på diskoteker. Her kan man danse uten å betale noe, få utløp for sine musikertalenter, finne en ektemann eller kone og gi hverandre løfter om å lykkes: studiestipend, visum til Vesten og arbeid. Omvendelse kan dessuten gjøre at man får arbeidskontrakt i en av de utallige evangeliske tjenestene som krever et anbefalelsesbrev underskrevet av en pastor. «Tilskyndelsen til religiøsitet er knyttet til to problemer,» analyserer Sallie Kayunga Simba som er professor i statsvitenskap ved Makerere-universitetet i Kampala. «Det ene har med helse å gjøre, det andre med økonomi.

Det er ikke overraskende at en fortvilet befolkning som ser avstanden mellom fattige og rike øke, vender seg til Gud. Før var fattigdommen jevnt fordelt, nå er forskjellene dype. Det skaper spente forhold. På den andre siden dukket aidsepidemien opp på begynnelsen av 80-tallet uten at noen var i stand til å forklare det eller finne en løsning.» Aidsen kom altså som en velsignelse for evangelistene. Deres budskap om håp er fundert i troen på guddommelig helbredelse og finner umiddelbar gjenklang. Likevel kunne de evangeliske kristne i neste omgang gjerne være ofre for det systemet som de er en del av.

KRITIKERNE BEGYNNER å komme til syne. «Hvem som helst kan våkne en morgen, grunnlegge en kirke eller en barmhjertighetsorganisasjon og få status som NGO, slik ugandisk lov krever,» konstaterer en funksjonær knyttet til kontoret med ansvar for godkjenning av NGO-ene. «Selv om mange mistenkes for å ha skjulte sekteriske og/eller kommersielle målsetninger, har vi ingen midler til å kontrollere dem.» Derfor blir det godt bevarte hemmeligheter. Pastor Kayanja oppgir av den grunn at beløpet på Mirakelsenterets budsjett er «intern informasjon». De evangeliske brorskapene omgir seg desto lettere med en aura av mysterier ettersom de ikke styres av noen sentralmyndighet og ikke står til ansvar for noen. Lokalpressen sprer jevnlig nytt om visse pastorers feilgrep: Mystiske dødsfall, menneskeofring, seksuell vold, menneskesmugling, bortføringer, pengeutpressing, tillitsbrudd … En nasjonal dagsavis kunne lage tittelen «Trenger Gud bilen din?»11 Den fortalte historien om en kvinne som ga bilen sin til pastoren sin for å bli helbredet fra AIDS. Da hun konstaterte at helsetilstanden hennes ikke bedret seg, krevde hun å få den tilbake. Pastoren svarte at hun hadde ofret den til Gud, før han krevde den beskjedne sum av to millioner shilling (nær 4000 kroner) for å gi henne bilen tilbake, noe hun nektet.

Skandalene blir flere og avdekker et trosmarked som er blitt et bytte for mafiavirksomhet. Faktisk øker befolkningens mistro. Dette bekymrer særlig pastor Moses Solomon Male som selv er evangelisk kristen.12 Han mener at mange pastorer i pinsemenighetene misbruker hekseri etter inspirasjon fra ghaneseren John Obiri Yobah, selvutnevnt profet som kom til Uganda på 70- og 80-tallet. Male beskriver disse bevegelsene som sekter og krever at regjeringen setter en stopper for deres rettslige immunitet, særlig etter at mer enn 500 mennesker begikk kollektivt selvmord i 2000, deriblant en liten dommedagssekt.

ER DEN EVANGELISKE bølgen en døgnflue? De forgudede pastorene fra 90-tallet faller ikke lenger helt i smak. Nye figurer, nærmere makten, har stukket av med stjernestatusen deres. «Å gå i kirken mister hele sin mening. Målet er nå å møte noen høyt plasserte, kjente personer, som gjør at man kan undertegne saftige forretningskontrakter,» beklager Joshua Kitakule fra det ugandiske interreligiøse rådet. Landets kristne er fortapte og vet ikke lenger verken ut eller inn. «Folk går i kirken som de gjør innkjøp. Man ber hos en pastor for han tar seg av skolepengene, man sår et frø hos en annen for hans rykte som helbreder, og man gifter seg hos en tredje» forklarer pastor Male, som frykter at vekkelsesbevegelsen skal bukke under i dette rotet. «Jeg slåss for å få en slutt på misbruken av pastorene, hvis ikke vil folk forlate kirkene, fjerne seg fra Gud og Uganda blir ateistisk … slik som dere.»

Oversatt av K.E.V.

Fotnoter:
1 I dagligspråket snakker man sjelden om evangeliske (evangelicals), men heller om «born again christians» eller ganske enkelt om «born again».

2 Uganda er det nest størst katolske landet i Afrika, etter nabolandet Rwanda.

3 En beregning som vanskeliggjøres ytterligere av at Uganda en verdens raskeste befolkningsvekst (3,7 prosent). Ifølge en rapport fra FNs befolkningsprogram (UNFPA) 2007, anslås Ugandas befolkning nå 30,9 millioner.

4 Slutten på Idi Amins styre i 1979 gjenåpnet det religiøse rom. Amin tillot bare de fire tradisjonelle religionene: Islam, katolisisme, protestantisme og ortodoks kristendom. Han fryktet at nye kirkesamfunn ville tjene den vestlige imperialismen og særlig den amerikanske

5 Siden 1986 har borgerkrigen nord i Uganda forårsaket flere titusener av døde og ført til at to millioner mennesker er drevet på flukt. Fredsforhandlinger mellom opprørerne, Herrens motstandsbevegelse, og regjeringen startet i juli 2006 og førte fram til våpenhvile i august 2006.

6 Innflytelsen til «de nyfrelste» var konstant merkbar i halvparten av «the night commuters? centers». Disse sentrene tok inntil nylig imot de ti tusener av barn som kom for å sove i byene av sikkerhetsgrunner.

7 De evangeliske organisasjonene utgjør nær halvparten av de 7000 NGO-ene som er registrert i Uganda.

8 Watoto betyr «barn» på swahili.

9 Les Daniel Kalinaki, «The condom debate. Battle of sex versus morals,» The East African, Nairobi, 14.-20. mai 2007.

10 Richard M.Kavuma, «Prayers for sale», The Weekly Observer, Kampala, 5.?11. april 2007.

11 Glenn Gordon, «Does God need your car?» The Monitor, Kampala, 24. mai 2007.

12 Denne kampanjen ledes innen menigheten som er grunnlagt av Moses Solomon Male, Arising for Christ. www.arisingforchrist.org