Soldater eller næringslivstopper?

Hvem kan utfordre Musharraf? Den eneste aktøren som har nok makt og innflytelse er hans egen hær. Den har tidligere kastet upopulære ledere. Men én ting har forandret seg: Hæren holder seg ikke lenger på kasernene. I dag er det pakistanske militæret aktivt involvert i de store økonomiske sektorene. Den nylige avsluttede unntakstilstanden dreier seg mer om å beskytte egne økonomiske fordeler enn å bekjempe terrorisme og religiøse ekstremisme.
Dermed synes veien lang for et reelt demokrati i Pakistan.

Nylig publisert en større pakistansk avis en meningsmåling som viste at de fleste av landets næringslivstopper foretrakk et militært styre framfor et sivilt. Dette er på ingen måte overraskende. Næringslivet har i likhet med andre deler av landets elite blitt vant med til å ha en mektig hær som et av landets maktsøyler. Hæren ser det som sin oppgave å disiplinere bøllete og mindre patriotiske borgere. Det var dette den forsøkte å gjøre igjen 3. november 2007, da president Pervez Musharraf opphevet grunnloven og erklærte unntakstilstand, som ble opphevet 15. desember. Han hevdet at det var nødvendig for å bevare statens integritet og redde landet fra religiøse ekstremister og terrorister. Men den handlingen kan likevel være for å beskytte den særegne politiske og økonomiske makten til landets hærstyrker.

Pakistans hær blir ofte kalt landets største politiske parti. Dens økonomiske makt anslås til å ligge på minst seks prosent av BNP, noe som gjør den til en av landets største økonomiske aktører.


SELV OM PAKISTANS historie er spekket med generaler som har kastet sivile regjeringer og innført unntakstilstander, er Musharraf den første til å gjøre det to ganger. Musharraf kom til makten 12. oktober 1999, da han fjernet den sivile statsministeren Nawaz Sharif. I november i år trengte han ikke å fjerne noen, kun innføre militærstyre, for å vise hvor misfornøyd han er med sitt eget sivile styre. Dessuten har regjeringen oppdatert og revidert militærloven fra 1952. Nå kan militærdomstolene arrestere, etterforske og stille sivile for krigsrett uten fullmakt fra sivile myndigheter. Disse rettssaker vil heller ikke lenger være åpne.

Presidenten hevder at disse spesialfullmaktene er nødvendige for å gjøre hæren i stand til å bekjempe terrorisme og religiøs ekstremisme, fordi selvmordsattentatene og angrepene mot militæret har økt de siste månedene. Men Musharrafs største konflikt har vært med landets høyeste rettsinstans. Etter at Pakistans høyesterett slapp løs 61 «terrorister» som var blitt arrestert av etterretningstjenestene, anklagde han den for å oppildne til terrorisme. Høyesteretts beslutning om å stevne sjefene for etterretningstjenestene og politiet i visse tilfeller, mente presidenten «demoraliserte» politimyndighetene.

Innførte Musharraf og hæren hans militærstyre for å bekjempe terrorisme? Det Musharraf verken har innrømmet overfor sitt eget folk eller omverdenen er at kamp mot terrorisme kun er en unnskyldning for å slå til mot domstolenes og befolkingens frihet. Faktum er at de militante som kjemper mot sikkerhetsstyrkene i stammeområdene i Nord- og Sør-Waziristan, er et produkt av etterretningstjenestene. Dessuten fortsetter disse voldelige ekstremistene å blomstre på grunn av deres strategiske betydning, ikke bare for rettsvesenet, men også for hæren. 5. september 2006 inngikk hæren en avtale med opprørerne og besluttet å trekke seg tilbake fra områdene de kontrollerte.1

Unntakstilstanden dreier seg ikke om å bekjempe ekstremisme, men å styrke militærets makt i statsapparatet og i samfunnet generelt. Etter flere år med underdanighet begynte høyesterett på ny å befeste seg selv og kjempet for å frigjøre seg fra det autoritære militæret. Dette begynte etter at Musharraf avskjediget høyesterettsjustitiarius 8. mars i år. Den sekulære Advokatbevegelsen med utspring i middelklassen, innledet et vellykket forsøk på å redde ham. Og det sivile samfunn fikk litt mer politisk frihet.
Etter krisen som oppstod med unntakstilstanden, har sivilsamfunnet og de politiske partiene kjempet for uavhengighet. Mange håper at enten Det pakistanske folkepartiet til Benazir Bhutto eller hæren skal kunne redde landet fra Musharraf. Bhutto – som vendte hjem til Pakistan etter å ha inngått en avtale med Musharraf – ser nå ut til å utfordre diktatorens ekstremt upopulære beslutning. Hennes politiske parti er populært nok blant folket til å starte en bevegelse med massiv støtte i folket. Men mange er ukomfortable med hennes tidligere korrupsjonsskandaler og frykter at hun vil selge seg. Det har blitt hevdet at hun inngikk avtalen med Musharraf for å unngå rettslig forfølgelse.


DET ER VANSKELIG å tro at andre enn hæren kan utfordre Musharraf. Den har tidligere fjernet tre upopulære generaler, to av dem var hærsjefer. Pakistans første militærdiktator, General Ayub Khan, ble fjernet i 1969 etter at han forfremmet seg selv til feltmarskalk, og forlot sin stilling som hærsjef fordi han var blitt upopulær i befolkningen. I 1971 ble hærens høyeste offiserer, general Yahya Khan, tvunget til å overlate makten til en sivil politiker, Zulfiqar Ali Bhutto (Benazirs far). General Zia-ul-Haq døde i en mystisk flyulykke i august 1988. Det er dermed mulig å se for seg at hæren vil høre på folkeopinionen og finne en måte å fjerne Musharraf på.
Men hæren kan like så godt slå ned på folket, på grunn av en grunnleggende karakterendring: hæren har nå blitt en betydelig økonomisk aktør, og ledende generaler har store økonomiske interesser. Og takket være Musharraf har offiserkorpset fått større muligheter til å tømme landet for ressurser langt utover forsvarsbudsjettet.

Den pågående kampen for frihet og demokrati som utkjempes i Pakistans gater dreier seg ikke bare om Musharraf. Den handler også om å styrke sivile institusjoner som rettsvesenet og å smi redskaper til å utfordre militærets makt. Dette liker selvfølgelig ikke generalene. Offiserkorpset ønsker ikke å miste sin maktposisjon, som det har holdt direkte og indirekte siden 1958. General Ayub Khan, den første generalen som tilranet seg makten, gikk ikke av før i 1969. Han ble erstattet av en annen general, Yahya Khan, som ble fjernet i 1971 etter at hæren led et ydmykende militært tap for inderne (som ledet til Bangladeshs uavhengighet).

Militærstyret ble i en kort periode erstattet av Zulfiqar Ali Bhuttos sivile regjering. Hæren valgte å hjelpe Bhutto på hans vei til makten, fordi han delte militærets nasjonalistiske agenda, selv om han snakket om «islamsk sosialisme». Hans heller tvilsomme politikk førte hæren tilbake til makten i juli 1977. General Zia-ul-Haq hersket deretter fram til sin død i 1988. De ti påfølgende årene med demokrati styrket ikke demokratiets stilling. Både fordi militæret fortsatte å blande seg inn på bakrommet, og fordi det sivile lederskapet og de sivile elitene forble lojale mot hæren. Dermed oppmuntret delvis den politiske uroen hæren til å overta makten i oktober 1999.
Generalene hevder de måtte gripe inn for å redde landet fra en katastrofe med udugelige politikere ved roret. Men militærets inngripen var til å begynne med (den første unntakstilstanden i 1958) drevet fram av tørst etter personlig makt og senere etter en blanding av politisk og økonomisk makt. Pakistans mektige militærjunta har blitt den viktigste aktøren i omfordelingen av landets ressurser. Hærens makt er avgjørende for å fordele ressursene til offiserkorpset, særlig høyere befal og militærets sivile kumpaner. Pakistans militær er ikke bare en politisk makt, men også en av de viktigste økonomiske aktørene med en synlighet i samfunnet som profesjonelle soldater sjelden har.


EN SPASERTUR GJENNOM Pakistans gater viser hvor synlig militæret er. Foruten de svære monumentene av forskjellige missiltyper i sentrum av de fleste byene, vil en besøkende også finne lokale markeder fulle av produkter fra selskaper som hæren kontrollerer. De militærkontrollerte fabrikkene produserer ikke bare stridsvogner, fly og våpen, men også kornblandninger, blekemidler, mineralvann, sement, gjødsel og strikkevarer. Det finnes til og med en militærdrevet bank. I dag er det pakistanske militæret aktivt involvert i de tre store sektorene i landets økonomi – landbruk, tjenestesektoren og tekstilindustrien. Dessuten er militærets kapital direkte og indirekte involvert i de formelle, uformelle og ulovlige økonomiene. Militæret trekker til seg en mye større del av nasjonalressursene enn noen annen statlig institusjon.

Militærets kontroll over større deler av de nasjonale ressursene stammer tilbake til dagene etter landets uavhengighet (1947). Uavhengigheten ledet til den første krigen mot India og til at regjeringen bevilget 75 prosent av statsbudsjettet til militæret. Siden den gang har militæret i snitt ervervet seg 30 prosent av BNP. Dette tallet inkluderer pensjoner og andre utgifter som ikke er dokumenterte deler av militærutgiftene.

Men forsvarsbudsjettet er ikke hele militærøkonomien. Militæret har i løpet av årene skaffet seg mange eierandeler i privat sektor. Militærøkonomiens struktur er svært sammensatt. Militæret har et betydelig nærvær i den private sektoren som for det meste er udokumentert. En rekke metoder brukes for å tilrane seg nasjonale ressurser ved hjelp av både pensjonert og yrkesaktivt personell.

Økonomien opererer på tre nivåer. For det første gjennom private virksomheter som involverer forskjellige deler av organisasjonen. Selv om Pakistans militær er profesjonelt, ligner disse operasjonene på den kinesiske eller indonesiske modellen, der tjenestepersonell kan være involvert i en rekke forretningsforetak. I Pakistan er tre store selskaper på dette nivået: The Frontier Works Organisation (FWO, det største entreprenørselskapet for offentlige byggearbeider), The National Logistics Cell (NLC, motorveibomringer, det største transportselskapet, og involvert i større byggeprosjekter) og The Special Communication Organization (SCO, har ansvaret for telekommunikasjonen i de nordlige områdene og Kashmir).

Disse selskapene bruker sine forbindelser i militæret til å slå kloa i regjeringens ressurser og få kontrakter. Eksempelvis blir de fleste større veiprosjektkontraktene gitt til FWO og NLA, fordi de har rykte på seg for å være mindre korrupte og mer effektive enn sivile bedrifter. Når man kjører langs motorveien ser man flere skilt som lovpriser FWO og hæren. Dette er ikke ordinære reklameskilt, de maner folk til å føle takknemlighet overfor militærbedriften for at den gjør en så framragende jobb med å lage en god vei.

Markedsføringen skal skjule korrupsjonen og mangelen på profesjonalitet i disse virksomhetene, som ikke er regnskapspliktige. Eksempelvis kollapset en bro bygd av NLC i Karachi én uke etter at den ble innviet. Syv personer ble drept. FWO, som ble opprett i 1966 for å bygge Karakoram-motorveien mellom Pakistan og Kina, ble gitt kontrakten for byggingen av Laih-motorveien, en 10 km lang vei i Rawalpindi. Kontrakten verdt 18,8 milliarder rupi (1,7 milliarder kroner) ble gitt uten åpen anbudsrunde og blir sett på som ett av landets dyreste prosjekter. Mens FWO tar 1,8 milliarder (170 millioner kroner) rupi per kilometer for å bygge veien, neglisjerer selskapet sin hovedoppgave: å reparere og vedlikeholde Karakoram-motorveien.
I tillegg til disse tre selskapene, driver militæret hundrevis av mindre virksomheter som bensinstasjoner, supermarkeder, restauranter og selv skjønnhetssalonger. Disse bedriftene bruker statens midler og blir ikke kontrollert.

Det andre nivået dreier seg om de fem undergruppene til militæret: Fauji Foundation (en velferdsorganisasjon for de tre våpengrenene, administreres av forsvarsministeren), Army Welfare Trust (styres av hæren), Shaheen Foundation (styres av luftforsvaret), Bahria Foundation (styres av marinen), og Pakistan Ordnance Factories Foundation. Disse stiftelsene driver over hundre større forretningsforetak innen alt fra sement, gjødsel, korn og farmasøytisk produksjon til luftfart, bankvirksomhet, finans, forsikring, eiendom, IT og utdannelse. Militærets produksjonsselskaper har økt militærets andel av tungindustrien til én tredjedel av landets totale produksjon.

De fleste offiserer vil ikke innrømme at militæret er involvert i disse bedriftene. De hevder at dette er sivile virksomheter som ansetter pensjonerte offiserer. Disse underselskapene ligner på den tyrkiske militærstiftelsen OYAK, som driver hundrevis av selskaper gjennom å investere pensjonsfondene. Men i Pakistan innebærer disse virksomhetene mer enn en uskyldig reintegrering av tidligere soldater i det sivile samfunn. Her brukes faktisk militærets politisk innflytelse til å bygge et mektig og ugjennomsiktelig forretningsimperium. Offentlige sektors regnskapsplikt gjelder ikke for disse selskapene, på tross av at de får penger fra regjeringen. Flere bokettersyn offentliggjort av den pakistanske riksrevisjonen antyder hvor mye denne ressursplyndringen til militæret koster. For eksempel bruker Askari Aviation, et helikopterutleieselskap eid av AWTs, militærhelikoptre uten å betale et øre til staten.
Likevel er det den delen av militærkapitalen som tilhører undergruppene som er mest gjennomsiktelig. Den finansielle verdien til disse stiftelsene er anslått til 250 milliarder rupi (22 milliarder kroner). Grunnen til at disse selskapene er relativt gjennomsiktelige er i deres status: et titalls selskaper knyttet til stiftelsene er oppført på børsen, noe som umiddelbart gjør dem mer transparente enn de andre nivåene i militærøkonomien.
Det tredje nivået er mindre gjennomsiktelig på grunn av godene som deles ut til de individuelle medlemmene av militærbrorskapet, som inkluderer både pensjonerte og aktive offiserer. Staten gir landområder eller eiendommer i byene verdt milliarder av rupi og andre ressurser til individuelle offiserer, under påskudd av det dreier seg om velferdsgoder og pensjonsordninger. Og man skaffer dem sivile jobber. Godene blir aldri jevnt fordelt. De høyestrangerte offiserene får mest. For eksempel får pensjonerte generaler hushjelper, butlere og sjåfører. Men dette er småtterier. De viktigste godene er knyttet til eiendom. Faktisk eier høyere offiserer som regel seks eller syv eiendommer i forskjellige deler av landet. Selv eier Musharraf åtte dyre eiendommer, som han har fått gjennom sin tilknytning til hæren. De mer skrupuløse offiserene nøyer seg med en eller to eiendommer.

I tillegg finnes et hundretalls stillinger i departementene, de militærkontrollerte selskapene og privat sektor som blir gitt til offiser. Etter at Musharraf overtok makten har rundt 1200 offiserer blitt ansatt i nøkkelposisjoner i offentlige sektor. Eksempelvis har ni av landets tolv kraftselskaper tidligere offiserer i lederposisjoner, noe som i praksis betyr at disse ledes av militæret. Dessuten blir høyere offiserer ofte utnevnt til ambassadører eller selv til rektorer ved offentlige universiteter. Disse stillingene kommer i tillegg til jobbtilbudene i de allerede nevnte militærselskapene.

Privat sektor er uansett interessert i å ansette offiserer, ettersom de ser ønsker å bruke deres innflytelse og kontakter til å skaffe kontrakter. På den andre siden blir en rekke pensjonerte høyere offiserer forsvarsentreprenører. Noen bruker deres innflytelse til å skaffe seg egne bedrifter. Denne praksisen går tilbake til 60-tallet da hærsjefen, general Ayub Khan, gjorde sønnen sin til industrimagnat. I nyere tid kan general Zia-ul-Haq og general Akhtar Abdul Rehman (leder for etterretningstjenestene (ISI) under den sovjetiske invasjonen av Afghanistan) nevnes, deres sønner skryter av å være verdt millioner av dollar. Men denne militære kapitalen, som skjules som velferd, skaper problemer: den har en tendens til å bli for grisk.


DET ER NATURLIG for en mektig organisasjon som er kjent for sin mangel på gjennomsiktighet, å bruke sin innflytelse til å kanalisere ressurser mot visse individer. Formålet er å gjøre militæret til et tett sammenbundet fellesskap som innbitt vil forsvare sine interesser, særlig de økonomiske som i visse tilfeller er betydelige. Derfor er det ikke overraskende at militæret, som har entret næringslivet på grunn av sin politiske makt og sitter på betydelige økonomiske interesser, ikke ønsker å gi fra seg makten til sivile.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Se Syed Saleem Shahzad, «Al-Qaida på vikende front», norske Le Monde diplomatique, juli 2007.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Illegitim krigsmakt?

Default thumbnail
Neste sak

Mellom kaos og et minimum av anstendighet

Andre saker om Nord-Amerika

Angrepsmaskinen

Da Bernie Sanders begynte å seile opp som favoritt til å vinne Demokratenes nominasjonsvalg steg panikken

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.