Vil Catalonia bli selvstendig?

Knappe 5 prosent av de stemmeberettigede var tilhengere av et uavhengig Catalonia, da Spania på 70-tallet gjennomgikk sin overgang til demokrati. I dag er mellom 20 og 30 prosent av de spurte for uavhengighet og mer enn 40 prosent ønsker en folkeavstemning om uavhengighet.1

Hva har skjedd i mellomtiden? Selv om denne utviklingen utvilsomt har mange årsaker, er de fleste knyttet til den stadig økende avstanden mellom Catalonia og Spania. Denne avstanden er i ferd med å gjøre at en del av den spanske befolkning føler en reell fiendtlighet til Catalonia. Det katalanske samfunnet oppfattes som arrogant, og katalanernes lingvistiske selvhevdelse blir stadig vanskeligere å akseptere. På den andre siden føler katalanerne seg foraktet og forlatt av staten. Dette poengterte nylig presidenten for den katalanske selvstyreregjeringen, Manuell Montilla, under en tale i Madrid. Her advarte han mot farene ved å la uenighetene få fotfeste.

De forskjellige veiene Barcelona og Madrid har begitt seg ut på med sine økonomiske valg står – i tillegg til de følelsemessige, kulturelle og språklige aspektene – i sentrum av konflikten. Allerede for 30 år siden framsto Barcelona som økonomisk hovedstad for den iberiske halvøya, mens Madrid var finans- og administrasjonssenter. Siden den gang har Madrid modernisert seg og opplevd en spektakulær økonomisk vekst. Denne oppturen skyldes ikke bare sammenslåingen av de to store finansinstitusjonene Banco Bilbao de Vizcaya og Banco Santander, og privatiseringen av store offentlige virksomheter fra Franco-tiden (som Respol, Endesa, Telefónica og Iberia), men også en urbanisering uten sidestykke i Europa. Sistnevnte har gjort det mulig for flere entreprenørselskaper å slå seg opp på det internasjonale markedet – som Acciona, Ferrovial, FCC og ACS, alle født som følge av denne høykonjunkturen.


PÅ SAMME TID gjennomgikk Catalonia de samme endringene som andre europeiske industriregioner: Virksomheter ble flyttet til Asia og Øst-Europa, særlig innenfor tekstilindustrien som var den tradisjonelle geskjeften til det lokale næringslivet og store selskaper forsvant til fordel for et nettverk av små og mellomstore bedrifter som stadig mer vendte seg mot ytre markeder. Dessuten skjedde det en vekst i servicesektoren og, ikke minst, utviklingen av en turistindustri som krever et svært stort tilsig av arbeidskraft.

På bare ti år har Catalonias befolkning gått fra 6 til 10 millioner (og dette tallet tar ikke med ulovlige innvandrere). Denne like spektakulære som uforutsigbare befolkningsveksten skjedde uten en tilsvarende vekst i offentlige investeringer. Dermed har katalanske institusjoner og infrastruktur nærmest uunngåelig blitt så tilstoppet at de er i ferd med å implodere.

Økonom og ekspert på økonomiske bevegelser mellom territorier, Jordi Pons, gir følgende analyse: «Mens Madrid ble forvandlet til en moderne hovedstad, var de offentlige investeringene i Catalonia mye lavere sett i forhold til regionens bidrag til landets bruttonasjonalinntekt (BNI). Og midlene som ble gitt var brutalt utilstrekkelige med tanke på å opprettholde befolkningsveksten.»
Denne mangelen på investeringer utløste i 2007 en reell krise. I juli famlet en tredjedel av Barcelonas innbyggere bokstavelig talt i mørket i flere dager som følge av et strømbrudd forårsaket av et forfallent strømnett. Siden slutten av oktober har togrutene, som daglig gjør det mulig å kanalisere nærmere halvannen million mennesker fra forstedene i sør mot sentrum, vært stengt. Også dette skyldes mangelfullt utstyr. Helsetjenestene og utdanningssystemet, har blitt så overfylte at det kun er de ansattes offervilje som gjør at de fortsatt klare å løse oppavene sine.


DET ER VANSKELIG å finne en annen europeisk hovedstad som er så ille ute. Barcelona er faktisk i ferd med å miste deler av anseelsen byen fikk etter OL i 1992. Ifølge Pons føler katalanerne at de betaler for mye skatt i forhold til hva de får tilbake. Han legger til: «Jeg tror ikke man kan snakke om skattemessig egoisme, men snarere en overdreven solidaritet, fordi det på dette området ikke eksisterer noen reelle måleredskaper for fordelingen av midler.» I 2005 ble Catalonias budsjettunderskudd beregnet til 10,5 prosent av BNI og til 2700 euro per innbygger. Og Catalonia har i løpet av de siste årene mottatt 28 prosent mindre overføringer fra staten enn Madrid per innbygger. Men dette dreier seg bare om beregninger, ettersom regjeringen nekter å offentliggjøre det de kaller «anmodninger om budsjettbalanse», det vil si oversikten over overføringer mellom regionene.
Sentralregjeringens tilbaketrekning har også rammet bedriftene. Flyselskapet Iberia – som fortsatt mottar store subsidier selv om det er privatisert – besluttet i 2006 å samle alle sine aktiviteter på flyplassen i Madrid. Kun lavprisfilialen Clickair skulle fortsatt ligge i Barcelona. Denne beslutningen forverrer betraktelig forflytningene til en hel yrkeskategori, som selv med mellomlandinger i Madrid har behov for en internasjonal flyplass i Barcelona. Konsekvensen var en uvanlig mobilisering av Barcelonas næringsliv for krav om at direktestyring av flyplassen forblir som nå, under statens strenge hånd.

Mot slutten av oktober samlet Antoni Abad, direktør for Arbeidsgiverorganisasjonen for små- og mellomstore bedrifter (Cecot), mer enn tusen bedriftsledere under temaet «spansk demokrati og fordeling av ressurser mellom områdene». 8. november var turen kommet til Juan Rossel, direktør for det store selskapet Foment del Teball, til å kritisere statens elendige infrastrukturledelse. Rossel gikk enda lenger og kalte de som hevdet at Catalonia ble favorisert av staten for løgnere. Utskjellingen kom som et tilsvar på kampanjen til deler av den madrilenske pressen og Folkepartiet (Partido Popular, PP), som forsøkte å sanke stemmer ved å spille på anti-katalanske følelser – kampanjen oppfordret til og med til boikott av katalanske produkter.


UNDER SLIKE VILKÅR kan man lette forstå at katalanske bedrifter har blitt presset til å ta avstand. Spania er ikke en like viktig inntektskilde som før. For Joseph Olivier, økonomiprofessor ved det selvstendige universitetet i Catalonia, hviler de intellektuelle og økonomiske elitenes skuffelser på konkret grunn: «På den ene siden, åpningen mot ytre markeder og tapet av et beskyttet marked, på den andre siden tilsynekomsten av en ny spansk kapitalisme som Catalonia nær sagt ikke har tatt del i. Dette har ført til uro.» Med en viss skjematisering kan man beskrive det spanske status quo som resultat av en stilltiende, århundrer gammel pakt mellom Castilla og Catalonia. Førstnevnte var statens ryggrad, og sørget for byråkratiet, hæren, dommerstanden og presteskapet. Catalonia ble industrialisert før Castilla og nøt dermed fordeler av et beskyttet marked. Denne balansen begynte å vakle på begynnelsen av 80-tallet, da Spania ble med i EU og åpnet de lukkede markedene. Ubalansen ble siden forsterket av at den madrilenske kapitalismen befestet seg og fant sin plass på den internasjonale scenen.
Er et selvstendig Catalonia levedyktig i en slik kontekst? Tallene viser at Spania forblir det viktigste markedet for det katalanske næringslivet, men de sier også at dette markedet blir stadig mindre viktig, i takt med at den katalanske økonomien åpner seg mot omverden. Olivier forklarer at for tiden er «handelen med Spania så å si like stor som handelen med utenlandske markeder. Dette betyr at bedriftene føler seg mindre fastlåst av historiske bånd og utvikler seg fra et tradisjonelt marked til å rette seg mer mot et globalt marked. Et enda mer betydelig faktum er tendensen til jevn eksportvekst.» Ifølge data fra handelsdepartementet er 54 prosent av den katalanske produksjonen rettet mot det spanske markedet, mens utenlandske markeder (hovedsakelig EU, og særlig Frankrike og Tyskland) utgjør 46 prosent. Dyperegående studier utført av Olivier viser at handelen mellom Catalonia og Spania gikk fra 63 prosent av BNI i 1987 til 56 prosent i 2001. I samme periode økte utlandseksporten fra 37 prosent til 61 prosent, noe som viser en betydelige strukturell endring.
Dermed tenderer den aktuelle katalanske avsporingen mot å bekrefte hypotesen til økonomer som Alberto Asesina og Enrico Spoloare. Ifølge dem er det de små landene som tjener på en globalisert økonomi og konsolideringen av ett stort marked. Uansett om dette stemmer eller ei, presiserer Olivier, «kan en atskillelse, selv om den er mulig, vise seg å bli traumatisk, ettersom Spania fortsatt er det beste markedet for Catalonia, og Catalonia også er det beste markedet for spanske produkter». For Jordi Pons på den andre siden, «innebærer selvstendighet ikke nødvendigvis at man slutter å selge til Spania». Ifølge ham trenger ikke atskillelsen å bli traumatisk. «Hvis de katalanske produktene i dag lar seg selge på dette markedet, er det fordi de er konkurransedyktige. Dermed er det logisk å tenke at dette vil fortsette.»


DET ANDRE STORE spørsmålet som forgifter de økonomiske relasjonene mellom Catalonia og Spania er selvstyret. De katalanske partiene og bedriftene er ikke fornøyde med å kontrollere flyplassen, de vil også styre jernbanen og, hvorfor ikke, innvandring og skattefordeling. For å gjennomføre katalanernes krav, må det en endring til i grunnloven. Det første forsøket på regulering ble en dyp skuffelse for initiativtakerne. Forsøket ble amputert av det ene lovforslaget etter det andre, og i resten av landet utløste det en av de siste årenes mest ilskne anti-katalanske kampanje.

Vil Catalonia bli selvstendig? Det er ikke sikkert det trenger å gå den veien, men på den andre siden er det innlysende at Catalonia og regionens økonomi har lagt ut på en ukjent reise, som kommer til å ende med en redefinering av relasjonene til Spania. Ifølge Guillem López Casanovas, økonomiprofessor ved Pompeu Fabra-universitetet og rådgiver for Banco d’Espana, er «de økonomiske og skattemessige spørsmålene nøkkelen til dette plutselige kravet om uavhengighet. Kun en nærmere lesning av den spanske grunnloven, særlig paragrafene om økonomisk selvstendighet og territorial omfordeling av ressursene, kan bremse den politiske opptrapningen mot uavhengighet. Det er ikke utenkelig å forbli innenfor samme stat så lenge styresmaktene respekterer nasjonale forskjeller.»

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Ifølge en rekke undersøkelser utført av forskjellige medier samt Meningsmålingssenteret til den katalanske regjeringen.