Børskrakket i 2008?

Selv om økonomene prøver så godt de kan å nedtone den pågående finanskrisen, virker det som visse strukturer i verdensøkonomien er i ferd med å forsvinne for alltid.

Vil den amerikanske sentralbankens annonsering av et betydelig rentekutt være nok til å unngå nedgangstider i USA og fjerne spøkelset om et verdensomspennende krakk? En rekke eksperter tror det. Og selv om de forventer en redusert vekst, tror de ikke på en brutal nedbremsing av verdensøkonomien.

Men andre analytikere, også de svorne tilhengere av kapitalismen, er urolige. I Frankrike har for eksempel økonomen Jacques Attali spådd at «snart […] vil New York-børsen, garantisten for pyramidelånene, bryte sammen».1 Og tidligere statsminister Michel Rocard stadfester at «den globale krisen er et tema for morgendagen», og nøler ikke med å legge til: «Jeg er overbevist om at det snart vil eksplodere.»2
Det må sies at det blir stadig mer illevarslende tegn. Dette vitner den aktuelle «strømmen mot gull». Det gule metallet – som har blitt 32 prosent dyrere i løpet av 2007 – gjenvinner sin rolle som verdiasyl. Alle de store økonomiske institusjonene, deriblant Det internasjonale pengefondet (IMF) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), spår at den globale veksten vil avta.

Nesten alt begynte i 2001 da IT-boblen sprakk. For å holde på investorene besluttet Alan Greenspan (daværende sjef for den amerikanske sentralbanken) å styre dem mot eiendomsmarkedet.3 Med en politikk med lave renter og reduserte finansieringsgebyrene, oppmuntret han de børs- og eiendomsmeglerne til å lede klientellet deres i større grad mot fast grunn. Slik ble systemet med «subprimes», risikofylte pantelån med flytende renter gitt til de fattigste husholdningene.4 Men da sentralbanken i 2005 økte styringsrenta (som den nå senker) ødela den framdriften og utløste en dominoeffekt som i begynnelsen av august 2007 fikk det internasjonale banksystemet til å vakle.

Trusselen om at over tre millioner husholdninger, med en samlet gjeld på omkring 200 millioner euro, ikke var i stand til å vedlikeholde lånene, førte til at sentrale låneinstitusjoner gikk konkurs. For å beskytte seg mot denne faren, hadde disse solgt en del av deres tvilsomme fordringer til andre banker, som hadde gitt de videre til spekulative investeringsfond som i sin tur hadde spredd dem til banker over hele verden. Resultatet: som et lynrask epidemi rammet krisene hele banksystemet.

Betydelige finansinstitusjoner – Citigroup og Merrill Lynch i USA, Northern Rock i Storbritannia, Swiss Re og UBS i Sveits, Société Générale i Frankrike – endte opp med kolossale tap, og forventer enda flere nedskrivninger. For å begrense skaden, har flere av dem måttet ta imot kapital fra selvstendig fond kontrollert av makter i Sør eller oljemonarkier.

Ingen har ennå fått oversikt over ødeleggelsene. Siden august 2007 har sentralbankene i USA, EU, Storbritannia, Sveits og Japan skutt inn hundrevis av milliarder euro i økonomien for å gjenvinne tilliten.

Fra finansøkonomien har krisen spredd seg til den reelle økonomien. Og sammenfallet av faktorer – prisfallet på eiendom i USA (og i Storbritannia, Irland og Spania) akselererer, luften har gått ut av likviditetsboblen, dollarkursen synker og lånevilkår innstrammes – skaper frykt for at den globale veksten vil oppleve en tilbakegang. I tillegg til dette kommer andre fenomener som stigende priser på olje, råvarer og matvarer. Alle ingrediensene er til stede for en langvarig krise.5 Den største krisen siden globaliseringen innstiftet den strukturelle rammen verdensøkonomien i dag har.

Veien ut av krisen avhenger nå av de asiatiske økonomienes evne til å ta over stafettpinnen etter USA. Det vil i så fall dreie seg om nok et tegn på Vestens nedgang. Og det gir et forvarsel om den neste forflytningen av verdensøkonomiens sentrum fra USA og mot Kina. I denne forstand markerer krisen slutten på en økonomisk modell.

Ignacio Ramonet. Oversatt av R.N.