Revolusjon uten revolusjon?

Han lovte å forsvare indianernes rettigheter og reversere 20 år med liberalistisk politikk. Men to år etter at Morales kom til makten i Bolivia er den politiske situasjonen fastlåst. Den «demokratiske revolusjonen» har havnet i en klemme mellom forsvar av etnisk mangfold og kamp mot økende klasseskiller.

februar 2008

For størsteparten av den internasjonale venstresiden er det helt greit å ville «endre verden uten å ta makten», for å låne tittelen på John Holloways berømte bok,1 men Bolivia har tatt et annet valg. Etter en svært konfliktfylt periode fra 1999 til 2005,2 kom Evo Morales – Amerikas «første indianske president»3 – til makten. Og han gikk inn for å endre det bolivianske samfunnet fullstendig. Morales ble valgt i første valgomgang 18. desember 2005, med 53,7 prosent av stemmene. Han lovte å forsvare rettighetene til indianerne (som hadde vært undertrykt helt siden de første kolonistene kom til landet), få slutt på 20 år med liberalistisk politikk og sette i verk «oktoberagendaen» (en samling krav som i oktober 2003 ble konkret uttrykt i planene om nasjonalisering av olje- og gassindustrien og innføring av en ny grunnlov).

Siden regjeringen kom til makten, har den håndtert de økonomiske problemene svært pragmatisk. 3. januar 2007 fikk den etter forhandlinger det franske vannselskapet Suez-Lyonnaise des eaux til å trekke seg fra foretaket som sørger for vanndistribusjonen i La Paz.4 Og til tross for løftet om «nasjonalisering» av olje- og gassindustrien, annonsert med brask og bram den 1. mai 2006,5 har regjeringen sørget for kontinuitet i oljeutvinningen, og samarbeidet med multinasjonale selskaper fra Brasil, Argentina og Spania.

Frykten for at landets økonomiske eliter skulle framprovosere en ustabil situasjon fikk presidentens parti, sosialistpartiet MAS (Movimiento al Sosialismo), til å opptre svært forsiktig i utformingen av den offentlige politikken. Mens noen departementer gjennomgikk omfattende utskiftinger av staben, beholdt for eksempel finansdepartementet nesten hele staben intakt, noe som sikret kontinuitet i en veldig følsom sektor.

To år etter Morales maktovertakelse, er likevel den politiske situasjonen fastlåst. Prosjektet om ny grunnlov kritiseres kraftig, og de rike olje-, industri- og landbruksregionene i landets økonomiske hjerte, «media luna»,6 har de facto proklamert sin autonomi.

Mens venstresiden dominerer Nasjonalforsamlingen, er høyresiden i flertall i Senatet, der den sørger for å bremse de fleste sosiale tiltakene. Landbruksreformen ble godkjent i november 2006 kun fordi flere av de folkevalgte fra opposisjonen – eller, når de ikke var til stede, deres stedfortredere – endret mening underveis. Likeledes ble godkjennelsen av pensjonsreformen, Renta Dignidad, i hele fjor stadig utsatt på grunn av Senatets motvilje. Og det måtte et eget dekret til for å få igjennom et annet tiltak som sto på programmet til MAS: nasjonaliseringen av olje- og gassindustrien. Likevel er MAS’ største problem snarere knyttet til partiets politiske forvaltning enn det knappe konservative flertallet i Senatet.


DET ER IKKE så lett å få grep på dette partiet. Kanskje fordi MAS, som springer ut fra fagforeningsbevegelsene til los cocaleros,7 er mer en sammenslutning av sosiale organisasjoner enn et regelrett politisk parti. I det representative demokratiets stillferdige forhandlinger kan de folkevalgte fra MAS vise til svært varierende folkestøtte, alt etter om de kommer fra landsbygda (der bøndene i flere århundrer har blitt undertrykt og marginalisert) eller intellektuelle kretser i byene. Disse sosiologiske faktorene gjør det mulig å forstå hvorfor parlamentarikere og ledere fra landsbygda, på tross av fraværet av en offisiell politisk retning innad i MAS, ofte står steilt på sitt og handler før de spør om lov i konfrontasjonen med opposisjonen. Særlig i de «urbane middelklassene» har man et stadig kraftigere inntrykk av at regjeringen kun bryr seg om (indianer)samfunnene på høyfjellsplatået Altiplano.

Regjeringspartiets håndfaste framgangsmåte er ikke bare et spørsmål om små formelle overskridelser av demokratiske spilleregler. Dette må snarere ses i sammenheng med et behov for å tvinge igjennom et knippe prosjekter som bremses av en opposisjon som benytter seg av alle lovlige (og iblant ulovlige) midler den har til sin disposisjon. Noe som er litt av et paradoks når man tenker på at MAS har vunnet de to siste valgene med absolutt flertall.

2. juli 2006 fant to hendelser sted samtidig, på makthavernes initiativ: Valget av representanter til Den grunnlovgivende forsamlingen og en folkeavstemning om utvidet selvstyre til fylkene. Folkeavstemningen endte med seier for nei-siden, med over 56 prosent av stemmene på nasjonalt nivå,8 men i fire av ni fylker (Beni, Pando, Santa Cruz og Tarija, øst i landet) var det ja-siden som gikk av med seieren, noe som for prefektene i disse fylkene styrket deres motstand mot regjeringen.

Etter press fra sosiale organisasjoner som kjempet mot det de anså for å være et «prosjekt utarbeidet av elitene i media luna», oppfordret MAS til å stemme nei i denne folkeavstemningen. Dermed gjorde de det mulig for opposisjonen å gjenfødes fra valgnederlagenes aske.9 For opposisjonen fikk nå monopol på kravet om mer autonomi til fylkene, selv om en del av programmet til MAS hadde handlet om å gi utbredt selvstyre til indianerne i deres områder.


SAMTIDIG BEKREFTET valget på grunnlovgivende forsamling en stemmefordeling som lå tett opptil den som gjelder i det rådende systemet. MAS fikk flertall, med 133 av 255 representanter, men partiet fikk ikke to tredjedeler av setene, noe som er nødvendig for å få godkjent den nye grunnloven. I flere måneder forsøkte en moderat fraksjon å få i stand en avtale med opposisjonen. I november 2006 tok imidlertid den radikale fløyen saken i egne hender, og forsøkte å bytte ut regelen om to tredjedels flertall med et nytt prinsipp om enkelt flertall. Opposisjonen grep anledningen til å gå kraftig ut mot regjeringens «autoritære utskeielser» og anklagde den for å ville overføre Hugo Chavez' politikk til Bolivia (det gode forholdet mellom de to statslederne, samt Venezuelas gjentatte hjelp til Bolivia gjorde det enda enklere å komme med slike uttalelser).

Prefektene – som var svært misfornøyde med at regjeringen kontrollerte pengeforbruket deres – grep denne anledningen til nok en gang å kreve utvidet selvstyre for fylkene, for slik å kunne stå imot «sentralstatens diktatur». Mobiliseringen mot regjeringen nådde høydepunktet den 12. desember 2006, da én million mennesker samlet seg i protest i Santa Cruz. Denne folkesamlingen, kalt «cabildo del million», ble ironisk omdøpt til «cabildo de los milliones» – millionenes samling – av tilhengerne til Morales, som ville sette søkelyset på mengden dollar de store lokale entreprenørene hadde brukt for å få i stand denne demonstrasjonen.

Etter dette hardnet situasjonen til. Først med sammenstøtene mellom fagforeningsfolk og tilhengere av prefekten i fylket Cochabamba. Prefekten, Manfred Reyes Villa fra opposisjonen, ville sette i gang en ny folkeavstemning om utvidet selvstyre for sitt eget fylke, der nei-siden hadde vunnet i første omgang. Det neste store problemet var det plutselige forslaget om å gjøre Sucre til Bolivias eneste hovedstad – og slik frata La Paz statusen som administrativ hovedstad.10 I første omgang mottok dette forslaget sterk støtte fra borgerkomiteene fra fylkene øst i landet.11 Makthaverne hadde ikke tatt med dette temaet i grunnlovsdiskusjonen: etter en støttedemonstrasjon som samlet over en million mennesker i La Paz og El Alto,12 var de sikre på at deres oppfatning av saken hadde nok støtte i befolkningen. Borgerkomiteene i Sucre blokkerte derfor grunnlovsforhandlingene, delvis med voldsbruk. Fra 23. til 25. september brøt voldelige sammenstøt ut i Sucre. En allianse med studenter og kommunalt ansatte sto mot politiet, som beskyttet militærskolen der forhandlerne fra flertallet hadde søkt tilflukt. Flere menneskeliv gikk tapt.

Natten fra 24. til 25. november, mens de satt innestengt på militærskolen i Sucre, stemte de folkevalgte fra MAS og deres allierte for et nytt grunnlovsprosjekt, uten noen representanter fra opposisjonen til stede. Opposisjonen nektet å godkjenne dette forslaget, som ikke hadde fått to tredjedels flertall (134 av 255 stemte for). Regjeringen var nødt til å komme til en avgjørelse i grunnlovsprosjektet dersom den ville beholde støtten fra de sosiale sektorene som utgjør dens velgerbase.

Mot slutten av 2007 ble motstanden mot prosjektet enda kraftigere, da «halvmånefylkene» kastet seg inn i kampen for alvor. De risikerer nemlig å miste den begrensede autonomien de allerede har dersom makthaverne får det som de vil. Regjeringen har bestemt seg for å svekke skattelettelsene for olje- og gassproduksjon, for slik å finansiere pensjonsreformen og gi mer penger til kommunene (og følgelig mindre til fylkene). Dermed har ikke fylkene andre alternativer enn å styrte makthaverne dersom de vil beholde dagens inntektsnivå. Fylkene i øst produserer mest, og er de rikeste fylkene i landet, særlig takket være gassutvinningen.

I denne konteksten var konflikten om hovedstaden bare en del av et større prosjekt. Opposisjonen måtte først og fremst bremse grunnlovsreformen, også fordi denne vil gi utvidede rettigheter til indianerne og fordele nasjonens rikdom, særlig landområdene, på mer rettferdig vis.

Blant de viktigste jordeierne og industrimagnatene i landet finner vi mange talsmenn for høyresiden. Branko Marinkovic, leder for borgerkomiteen Comité pro Santa Cruz, er en av disse. Han er leder for et stort nasjonalt selskap som driver med produksjon av matolje – en nødvendighetsvare som hadde en verdiøkning på over 20 prosent i desember 2007. President Morales anklager opposisjonens forretningsdrivende, som for det meste holder til øst i landet, for å føre en «økonomisk krig» der de framprovoserer inflasjon på livsnødvendige matvarer, særlig kjøtt. Det er klart at en grunnlovsreform som vil redusere inntektene deres, ikke er i jordeiernes og industrimagnatenes interesse.

Det er også ledere fra høyresiden som eier de største private mediekjedene (TV-kanalen Unitel, som har Bolivias høyeste seertall, tilhører for eksempel en søkkrik familie med kontroll over store deler av eiendomsmarkedet i Santa Cruz). Dermed førte de tragiske sammenstøtene i Sucre mot slutten av november til massiv kritikk av regjeringen i mediene. Under disse sammenstøtene erklærte opposisjonen den nye grunnloven, vedtatt av flertallet, for ulovlig. Den gjorde det samme 9. desember, da den grunnlovgivende forsamlingen ratifiserte grunnlovsteksten de sosiale organisasjonene ventet på, uten det største opposisjonspartiet til stede, med 165 stemmer13.


OPPOSISJONENS MOTSTAND er ikke bare rettet mot de dagsaktuelle temaene, men mot regjeringens helhetlige politikk. Helt siden grunnleggelsen på 90-tallet har MAS hatt en klar antikapitalistisk diskurs og kjempet for nasjonal suverenitet ved å ta kontrollen over landets naturressurser (vann, gass, gruver, og så videre) fra de utenlandske selskapene. Og siden valgseieren i 2005 har den gjort «avkolonisering» av staten og samfunnet til sitt fremste mål.

Regjeringens retorikk er først og fremst myntet på indianernes og bøndenes fagforeninger. Den må opprettholde den solide støtten fra denne kanten i en tid da store endringer finner sted. De av velgerne som ikke identifiserer seg med de etniske og kulturelle gruppene regjeringen henvender seg til, er kraftige motstandere av den pågående prosessen. Særlig innbyggerne øst i Bolivia er skeptiske overfor en politikk som tilsynelatende føres først og fremst for å hjelpe indianersamfunnene i Altiplano.
Denne skepsisen kommer på et tidspunkt da elitene i de rike fylkene foreslår et annet identitetsideal, som er mye enklere å oppnå: en regional identitet knyttet til økonomisk dynamikk og modernitet. Dette innebærer imidlertid at elitene trekker makthavernes legitimitet i tvil, og de tyr til dårlig skjulte rasistiske uttalelser. I en av sine mange uttalelser hevdet ordføreren i Santa Cruz, Percy Fernández, til og med at «man må snart stikke fjær i håret for å bli respektert i dette landet» …

Regjeringens radikale støtte til indianerne har to konsekvenser. For det første er det betingelsesløse forsvaret av indianernes historiske og politiske legitimitet en indikasjon på at kampen for deres rettigheter er hevet over demokratiske lover. I en slik kontekst er det klart at dersom politiske krefter skulle motarbeide indianernes sak, kan myndighetene gå utenom vanlige spilleregler for å nedkjempe denne motstanden. Særlig ettersom opposisjonen er veldig dyktig til å tøye disse spillereglene. I tillegg får regjeringen et problem når opposisjonen tyr til massemobilisering av folket (veiblokkeringer, folkesamlinger og så videre), noe som tidligere var et virkemiddel forbeholdt sosiale bevegelser, antikapitalister og indianere. Ettersom den framstiller seg som en folkeregjering, kan den ikke slå ned slike demonstrasjoner med vold. Den kan bare anklage demonstrantene for å være «opprørsfraksjoner» i «de gamle oligarkienes» tjeneste.
Dette er imidlertid et argument som borgerkomiteene kan avfeie uten store vanskeligheter. De framstiller seg selv som forsvarere av «demokratiet» (i betydningen retten til selvstyre for fylkene) mot sentralstatens autoritære politikk. Politiske observatører er svært raske til å omtale venstrepolitikere som populistiske, men er forsiktige med å bruke denne termen på høyreopposisjonen. På den andre siden, når regjeringen avskriver opposisjonen som etterlevninger etter det gamle «oligarkiet», gjør den det vanskelig for MAS’ tilhengere å forstå de egentlige grunnene høyresiden har for å trekke fram regional identitet som et samlende prinsipp.

Den andre konsekvensen av regjeringens radikale støtte til indianerne er at den ikke klarer å få i stand et prosjekt som inkluderer andre enn indianerne, som «de urbane middelklassene» og innbyggerne i områdene øst i landet. Selv om stadig flere av disse stemmer på MAS, har de ikke sett mye til fordelingen av landets goder, som særlig har gått til landbruksområdene.

Nok et problem er at det nye grunnlovsprosjektet vil gi indianernes flagg, wiphala, samme status som det nasjonale bolivianske flagget. Dette gjør at halvblodsindianerne i de østlige delene av landet og i byene føler seg tilsidesatt i regjeringens sosiale helomvending av Bolivia. Den nye venstresiden i Bolivia bruker så mye tid og krefter på å rehabilitere den etniske diversiteten at kampen mot sosiale klasseskiller og kritikken av kapitalismen kommer i andre rekke. Og dermed er det vanskelig for den å utvide det sosiale velgergrunnlaget sitt.

De venstreintellektuelle har i stor grad konvertert til en «postkolonialistisk» diskurs, særlig i byene La Paz og El Alto, selve hjertet til sentralmakten. Dette forklarer også hvorfor konflikten om hovedstaden ble så viktig. Dersom regjeringen ble flyttet fra La Paz til Sucre, ville det være et hardt slag for hegemoniet til områdene i Altiplano, som er de viktigste støttespillerne for MAS. Derfor kan høyresiden med rette, om enn noe tilgjort, snakke om «omvendt rasisme».


BOLIVIA HAR I lang tid vært preget av sosiale ulikheter, etnisk diskriminasjon og anti-indiansk rasisme, noe som legitimerer dagens venstreregjering. Spørsmålet er om ikke regjeringen kunne løst disse problemene på en annen måte, holdt en annen diskurs, unngått et så krampeaktig forsøk på å snu hele kolonihistorien på hodet.

Det faktum at MAS regelrett tvang igjennom sitt grunnlovsforslag i desember 2007, kan føre til at folket forkaster den nye grunnloven, som tross alt inneholder historiske framskritt i arbeidet med å bygge en desentralisert, selvstendig og demokratisk «flernasjonal samfunnsstat» som anerkjenner urbefolkningens rettigheter.14 Utover dette anerkjenner grunnloven økonomisk mangfold (statlig, privat og fellesskapsøkonomi) og slår fast at staten skal garantere grunnleggende rettigheter (utdanning, adgang til elementære offentlige tjenester, rett til arbeid, alderspensjon, allment helsesystem og så videre). Den skal også sørge for opprettholdelsen av forskjellige nivå av autonomi (fylker, provinser, kommuner og indianernes opprinnelige boområder) og nasjonal kontroll over naturressurser (i likhet med nasjonale investeringer og opprettelsen av foreningsstrukturer blant urbane og rurale småprodusenter, er industrialiseringen av naturressursene en fanesak for regjeringen).
Fjorårets hendelser viser at en «konservativ populisme», ved å anklage myndighetene for «autoritære utskeielser» og for å sette demokratiet midlertidig ut av spill, kan benytte seg av demokratiske (og iblant mindre demokratiske) virkemidler for å blokkere alle forsøk på å endre systemet. Spørsmålet er om det er mulig å forandre det bolivianske samfunnet med en «revolusjon utenfor revolusjonen», det vil si på en demokratisk måte, der både flertallets avgjørelse i valg respekteres og den valgte regjeringen følger spillereglene.

Morales’ «demokratiske og kulturelle revolusjon» føres i dag videre med hjelp av sosiale klasser som historisk sett har vært holdt borte fra makten. På tross av deres innsats i gårsdagens og dagens konflikter (mot diktaturene på 70- og 80-tallet og den nyliberale politikken på 90- og 2000-tallet) sliter de fremdeles med å følge de parlamentariske og institusjonelle «spillereglene» de så lenge har vært holdt utenfor.


MAS STÅR OVERFOR et vanskelig dilemma: Jo mer partiet kjemper for forholdene til de vanskeligstilte bøndene, desto større er risikoen for at befolkningen i byene vender dem ryggen. Desto større er risikoen for at de foretrekker den indianerfiendtlige retorikken til de regionale elitene, som vet at de kan miste alt dersom den nye grunnloven går igjennom. Dersom MAS ikke strekker ut en hånd til middelklassen, kan viljen til å innføre sivile, økonomiske og sosiale rettigheter for de fattigste i befolkningen føre til sosio-etniske sammenstøt. Og da kan vi ikke utelukke konfrontasjoner som går utover lovlige rammer, og varmer opp den kalde krigen mellom folkerota og høyresidens selvstyreforkjempere.

Dagens overdrevent fastlåste konflikter truer med å undergrave en av de viktigste framskrittene den bolivianske «demokratiske revolusjonen» har bidratt til: veritable politiske rettigheter til den tidligere undertrykte delen av befolkningen, som begynner å bli representert i regjeringen og andre maktkretser.

Oversatt av G.U.


Fotnoter:
1 John Holloway, Change The World Without Taking Power: The Meaning of Revolution Today, London, Pluto Press, 2002.

2 Se Maurice Lemoine, «En fragmentert motstandsbevegelse», norske Le Monde diplomatique, november 2005.

3 Denne etter hvert velkjente formuleringen er ikke fullstendig korrekt–zapoteker-indianeren Benito Juárez var president i Mexico fra 1867 til 1872.

4 Som en slags epilog til folkereisningen i El Alto, som krevde og oppnådde (den 13. januar 2005) at den 30 år gamle konsesjonen til det transnasjonale selskapet Aguas de Illimani (underfirma av det store franske firmaet Suez-Lyonnaise des eaux) ble opphevet.

5 Ingen selskap ble direkte flyttet ut av landet eller utvist. «Nasjonaliseringen» dreide seg først og fremst om skatteøkninger for de multinasjonale selskapene, og nye forhandlinger om hva slags kontrakter de skulle ha. Konsekvensen var at Staten i 2007 tjente 1,6 milliarder dollar på olje- og gassutvinningen, mot under 300 millioner i 2005.

6 Det dreier seg om Santa Cruz, Tarija, Beni og Pando. Disse fire fylkene øst i landet former en halvmåne vendt mot resten av landet. Derav navnet.

7 Coca-produsenter, som særlig kommer fra Chapare-regionen.

8 Nei-siden vant en overveldende seier i fylkene La Paz, Oruro, Potosi og Chuquisaca, og fikk et litt knappere flertall i Cochabamba.

9 Det fremste opposisjonspartiet, Podemos, fikk 28 prosent av stemmene under presidentvalget i 2005, og 15 prosent i valget på representanter til Den grunnlovgivende forsamlingen.

10 Sucre er den offentlige hovedstaden, men fra slutten av 1800-tallet, etter den føderale krigen mellom Sucre og La Paz, har den utøvende og den lovgivende makt hatt sete i La Paz.

11 I disse komiteene samles fylkesavdelingene til en del arbeidsgiverforeninger og deres tilsvarende fagforeninger.

12 El Alto er en fattig forstad med rundt en million innbyggere på høyden rett utenfor La Paz.

13 Et tall som utgjør mer enn to tredjedeler av de representantene som deltok i avstemningen, men ikke to tredjedeler av alle representantene i Den grunnlovgivende forsamlingen (255).

14 Alle menneskelige fellesskap med egen kulturell identitet, eget språk, egen historiske tradisjon, egne institusjoner, egne landområder og eget livssyn, og som stammer fra epoken før den spanske koloniseringen, anses for å være en urbefolkning» (artikkel 30 i den nye grunnloven).

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal