Afrika

Mot full krig mellom Tsjad og Sudan?

Krigsutbruddet i Tsjad i januar har brakt for dagen store spenninger mellom nabolandene Tsjad og Sudan. Sentralt i konflikten står Darfur, som lenge har vært tilholdssted for både tsjadiske og sudanske opprørsgrupper. Statslederne i begge land appellerer til hverandres opprørsgrupper for å slå ned på sine egne motstandere. Dermed er faren stor for at det kan oppstå full krig mellom de to landene.

Posted on

Den plutselige offensiven fra den væpnede opposisjonen i Tsjad 31. januar 2008 var ingen stor overraskelse for dem som hadde fulgt utviklingen i regionen. President Idriss Déby Itno og hans sudanske kollega Omar Al-Bashir hadde i femten måneders tid befunnet seg i en latent krigstilstand. Da opprørerne gikk til angrep, ble krigen åpen.

Mandag 28. januar dro en kolonne på 250 pickup-lastebiler med omkring 2000 soldater ut fra Hajil-basen i Vest-Darfur i Sudan. Ifølge et stort antall vitneutsagn var invasjonen direkte koordinert av den sudanske forsvarsminister, general Abd-er-Rahim Mohammed Hussein. 1. februar, under slaget ved al-Massaqit, 80 km nordøst for N’Djamena, slo opprørerne tilbake en motoffensiv fra den nasjonale tsjadiske armé (ANT), som forsøkte å stanse dem. Neste morgen nådde de fram til hovedstaden i Tsjad og startet beleiringen av de viktigste offentlige bygningene. Etter to dager med kamper, hvor Déby så seg tvunget til selv å forsvare presidentpalasset, fikk ANT igjen kontroll over situasjonen søndag ettermiddag.

Årsakene til at opprørerne mislyktes, er rent militære. De var altfor sikre på at regimet var i ferd med å gå i oppløsning. De angrep med utilstrekkelige midler – ikke store nok styrker, intet artilleri (ikke engang lett), lite antitank-våpen og ingen bakke-til-luftmissiler. Resultatet var at ANTs lille tekniske overlegenheten – tre Mil Mi-24 kamphelikoptre fløyet av ukrainske leiesoldater og et tyvetalls gamle russiske T-55-stridsvogner – ga full uttelling. Motstanderne mistet to tredjedeler av kjøretøyene sine og 200–300 mann. De oppga da hovedstaden for å samle seg igjen omkring 80 kilometer borte mens de ventet på forsterkninger og forsyninger av drivstoff og ammunisjon.

En ny kolonne på cirka 2500 mann ga seg på vei fra Sudan for å støtte dem. For å sette en stopper for denne nye troppebevegelsen, appelerte president Déby til de sudanske opprørerne i Bevegelsen for rettferdighet og rimelighet (Justice and Equity Movement, JEM). En betydelig troppeavdeling fra styrkene til JEM krysset grensen bak de tsjadiske opprørerne for å forsøke å avskjære dem før de nådde fram til N’Djamena. Under slaget som fulgte 4. januar i nærheten av Adré, bombet det sudanske flyvåpenet JEM på tsjadisk territorium. President Débys tilhengere vant likevel med nød og neppe.
At denne intervensjonen mislyktes, fikk Khartoum-regjeringen til å gripe til svært voldsomme represalier mot JEMs tilhengere på sudansk teritorium. Den sudanske hæren og dens janjawed-hjelpere gikk løs på landsbyene Abou Surouj, Salia og Sirba ved grensen til Tsjad fredag 8. februar. Mer enn 200 sivile som var mistenkt for å støtte JEM, ble massakrert. I midten av februar lyktes det de opprørerne som var dratt fra N’Djamena, og dem som var kommet til hjelp fra Sudan, å slutte seg sammen 300 km øst for hovedstaden. Men president Déby og hans allierte fra JEM har utvilsomt fortsatt et strategisk overtak.


HVORFOR OG HVORDAN har man fått en slik overlapping av konfliktene i Sudan og Tsjad? Nøkkelen finner man i krigen i Darfur. Da denne brøt ut i februar 2003, var den øverste militære sjef for opprøret i Sudan … en tsjader, den berømmelige kommandant Abdallah Abbakar, som døde i kamp året etter. Abbakar tilhørte folkegruppen zaghawa, som lever på begge sider av grensen mellom de to landene, og han sympatiserte med medlemmene av sin etniske gruppe, som blir undertrykt i Sudan.

President Déby var klar over hvor destabiliserende den politisk-militære konflikten i Darfur kunne bli for hans land. Da han i 1989 hadde gjort opprør mot daværende president i Tsjad, Hissène Habré, flyktet han til Darfur. Det var fra dette området han hadde startet opprøret sitt. I 2003 stilte han seg altså umiddelbart ved Khartoum-regjeringens side for å hjelpe den med å knuse oppstanden. Men det tvang ham til å slåss mot sine egne etniske brødre, som til slutt gjorde opprør. I mai 2005 reiste zaghawa-elementene i den tsjadiske hær seg og tvang president Déby til å skifte ut generalstabssjefen sin og sjefen for sikkerhetstjenesten med andre zaghawaer, som ble valgt på grunn av sin sympati for opprøret i Darfur.

Snart mottok opprørerne hjelp fra Tsjad, slik at Khartoum ble tvunget til å reagere i slutten av 2005. Men Déby-regimet var svært sårbart: ekstrem avhengighet av den bittelille zaghawa-minoriteten på to prosent av befolkningen; splittelse nettopp blant disse zaghawaene for og mot Darfur-opprørerne; totalt fravær av demokrati i Tsjad, der «valgene» er fullstendig forfalsket og ytringsfriheten er svært begrenset, korrupsjon. I 2006 annullerte regimet ensidig de punktene i en avtale med Verdensbanken som påla det å reservere en del av oljeinntektene til langsiktige allmennyttige investeringer. Statssjefen brukte inntektene til å kjøpe våpen.
Mot slutten av 2005 vant dermed opprørerne en viss gjenklang hos befolkningen. Likevel viser alt ved dem – deres personlige karrierer som ofte har vært knyttet til det regimet de kjemper mot i dag, deres brutale ambisjoner, deres bestikkelighet, deres tilknytning til de lite respektable makthaverne i Sudan – at de etter all sannsynlighet ikke ville gi Tsjad noen bedre regjering hvis de tok makten.

I den sammenhengen representerer den ubevæpnede sivile opposisjonen en betydelig politisk faktor. Déby frykter faktisk at opprørerne skal bruke den som moralsk garantist ved et eventuelt regimeskifte. 3. februar lot han derfor de viktigste lederne arrestere. Deres skjebne gir fremdeles grunn til bekymring, siden den tsjadiske regjering mot alle kjensgjerninger benekter at den har anholdt dem. Siden hovedstaden ble overtatt igjen 6. februar, snakkes det om forsvinninger og summariske henrettelser.


KRISEN I TSJAD foregår i en spent internasjonal kontekst. Da opprøret kom fra Sudan, var to fredsbevarende styrker – EUs Eufor i Tsjad og FNs og Den afrikanske unions styrke i Darfur (Minuad) – i ferd med å bli utstasjonert. Eufor skulle omfatte 3700 mann, hvorav 2100 franskmenn og forberedte seg til å utplasseres i N’Djamena, mens Minuad hadde lidd under det dobbelte handicap å få bare svak støtte fra «det internasjonale samfunn» og å stadig bli sabotert av autoritetene i Sudan, og var knapt opprettet.

Datoen for opprørernes offensiv mot den tsjadiske hovedstaden er naturligvis på ingen måte tilfeldig. Opprørerne (og deres sudanske gudfar) fryktet at Eufor – som offisielt har i oppdrag å forsvare flyktningene og de internt fordrevne øst i Tsjad – egentlig skulle støtte regimet i N’Djamena. Når Eufor først var utplassert og grensen sikret, ville det dessuten være lettere å få Minuad på plass.

Stilt overfor denne delikate diplomatiske og militære situasjon nølte til å begynne med den franske president Nicolas Sarkozy. Han fryktet først at Frankrike skulle bli isolert hvis landet ga ensidig støtte til et omdiskutert regime i Tsjad, og nøyde seg med å yte et minimum av etterretnings- og logistisk støtte til den tsjadiske hær. Da han så at både Den afrikanske union og FN i det minste indirekte bifalt Paris, involverte han seg litt mer. Forsvarsminister Hervé Morin erklærte: Paris vil «gjøre det som må til» i tilfelle ny angrep. Oppørørerne fordømmer militærhjelpen Paris gir til regimet. De krever at den tidligere kolonimakten skal holde seg nøytral.
Spillerommet de internasjonale organisasjonene på denne måten har gitt Frankrike, kan forklares ved dristigheten og brutaliteten i opprørernes angrep, som man et øyeblikk trodde hadde vunnet. Utsikten til at et regime som kanskje er lite respektabelt, men formelt lovlig, kan bli erstattet av et annet regime som utvilsomt er like lite respektabelt, men har sin bakgrunn i maktbruk, oppfattes dessuten som nok en trussel mot stabiliteten i området. USA som er svært bekymret over konflikten i Kenya, har for sin del glimret med sitt fravær og lastet den delikate saken over på franskmennene. Denne holdningen reflekterer motsigelsene i den amerikanske politikken i Sudan. USAs utenriksdepartement stoler fortsatt ikke på regimet i Khartoum (som det mener er farlig). Pentagon på sin side foregir å se på de sudanske lederne som «angrende terrorister» som man kan stole på, og som kan være til stor hjelp i «krigen mot terror».

Om Paris går lenger i sin støtte til president Déby eller ikke, forandrer ikke bakgrunnen for problemet: Det tsjadiske regimet er administrativt sett ikke-eksisterende, situasjonen i Darfur er blitt katastrofal (200 000 døde, to millioner internt fordrevne). De «fredsbevarende styrkene», hvis de i det hele tatt blir utplassert, vil snart ikke ha noen fred å bevare.


HOLDNINGEN TIL regjeringene i Tsjad og Sudan, «som beskylder hverandre gjensidig for å støtte opprørerne på hver sin side av grensen, forsterker klimaet av mistillit,» mener Jean-Marie Guéhenno, visegeneralsekretær i FN for fredsoperasjoner.

Den «gir næring til spenningene mellom de to land og viser at det eksisterer et potensial for en konflikt av internasjonale dimensjoner i regionen.» Grensen mellom Tsjad og Darfur var allerede som et åpent sår den gangen Darfur bare var et passivt springbrett for endringer i maktforholdene i N’Djamena. Nå er den blitt et av de mest spente områdene på det afrikanske kontinentet. Denne situasjonen vil utvilsomt vare ved så lenge Khartoum-regimet ustraffet kan fortsette å krenke de mest grunnleggende menneskerettigheter.

Oversatt av E.N.


Fotnoter:
1 Disse vitneutsagnene er vanskelige å få bekreftet. Imidlertid erklærte den sudanske forsvarsministeren under en pressekonferanse 6. februar: «Vi er i stand til å ødelegge N?Djamena ved luftangrep. Men vi har ikke gjort det, for det ville ha trukket oss inn i en krig med Frankrike.» En slik erklæring ligger svært nær en innrømmelse.

En sudansk opprørsstyrke fra JEM hadde allerede befunnet seg i Tsjad i en uke, og en av dens kommandanter, Mohammed Abdallah, var blitt drept lørdag morgen under gatekampene i N?Djamena.

Se «En beretning om et 'tvetydig folkemord'», norske Le Monde diplomatique, mai 2007.

Idris Déby tilhører selv en Zaghawa-undergruppe, Bidayat.

Se Anne-Claire Poirson, «Où est passé l?argent du petrole Tsjadien?» (Hvor har det blitt av Tsjads oljepenger?), franske Le Monde diplomatique, september 2005.

Lol Mahamat Choua, Ibn Oumar Mahamat Saleh, Abd-el-Kader Kamougué og Ngarjely Yorongar.

Se Léon Koungou, «L?Union européenne s?engage à reculons», le Monde diplomatique, februar 2008.

FN medgir at de ikke er sikre på om de vil kunne fullføre den planlagte utplasseringen av 26 000 mann før utgangen av 2008.

AUs nye president, tanzanianeren Jakaya Kikwete, erklærte 2. februar 2008 at de tsjadiske opprørerne ikke ville bli anerkjent av Den afrikanske union hvis de tok makten.

Sikkerhetsrådet vedtok 4. februar en erklæring (og ikke en resolusjon) som fordømte «forsøket på destabilisering med makt» av den lovlige regjering i Tsjad og oppfordret «medlemsstatene til å gi den sin støtte». Denne erklæringen synes å legitimere en fransk intervensjon.

Se Jean-Christophe Servant, «Når to elefanter sloss ...», norske Le Monde diplomatique, februar 2008.

Erklæringene fra den sudanske regjeringspressen, hvor janjawed-representanten Moussa Hilal, som nylig ble utnevnt til rådgiver i ministeriet for føderale saker, gledet seg over president Débys fall, har bare styrket denne tesen.

2. mars 2006 skrev britiske The Economist: «Man kan ikke lenger engang snakke om en god eller dårlig regjering i Tsjad. Det finnes praktisk talt ikke lenger noen som helst form for regjering».

AFP, 8. februar 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver