Das unheimliche

Hvilke kulturkonsumenter er i stand til å ta til seg Michael Hanekes politiske kritikk? Den østerrikske filmregissøren har gjennom hele sitt virke tatt opp temaer som fremmedgjøring, ødelagte fellesskap, personlig ansvar og kollektiv skyld. Kritikken hans gjelder særlig medienes voldsutnyttelse og publikums voldskonsum. Nå er han aktuell med en amerikansk nyinnspilling av Funny Games fra 1997. Har de elleve årene som har gått siden første versjon gjort uhygge på film til nok en vare?

Funny Games er en dypt problematisk film. En harmonisk familie kjører i firehjulstrekkeren på motorveien oppover USAs østkyst. George (Tim Roth), Ann (Naomi Watts) og lille Georgie gjetter opera-quiz på bilturen, med Händel, Mascagni og Mozart på spilleren. Bilen med den nylakkerte treseilbåten på hengeren nærmer seg det idylliske landstedet. Noe galt er i ferd med å skje.
Denne smilende familien fra det harmoniske samfunnets etablerte overflate hadde glidd rett inn blant fiffen på åpningen av operaen i Oslo: Dannede og høflige nok til å gå opp i operamusikkens følelsesstemte fellesskap. I filmen utrykkes denne øvre middelklasses selvtilfredshet gjennom feriestedets golfkøller, familiens golden retriever, daglige grilling, vakre omgivelser og små klassiske seilbåter, gjerne med en liten putrepåhenger. I hvite gensere drar de innom hverandres brygger på innsjøen og hilser naboene klemmehyggelig.

Borgelighetens overfladiske høfligheter blir i Michael Hanekes film Funny Games et dreiemoment for den uhyggelige voldeligheten som kommer til syne etter hvert som filmen skrider fram. De to unge mennene Paul (Michael Pitt) og Peter (Brady Corbet) med hvite t-skjorter, shorts og hansker bløffer seg høflig inn i George og Anns hvite ferievilla med hvite vegger, skapdører og sofaer. De veltalende seriemorderne kommer til å plage familiene på sin ferd bortetter USAs østkyst med utspekulerte spill: «Let's make a deal, like on tv». Veddemålet er om ofrene lever i 12 timer – altså ikke hva den norske undertekstens «kvitt eller dobbelt» kunne love. Disse to sosiopatene fra den øvre middelklasse oppfatter verden som et spill, og kaller hverandre gjerne Beavis og Butthead, eller Tom og Jerry. De kommenterer sitt djevelske spill med kommentarer som «Act two!», «End of game!». Underveis spør Ann: «Hvorfor kan dere ikke bare drepe oss med en gang?» Peter svarer smilende: «Du må ikke glemme underholdningens betydning.» Overgriperne Paul og Peter er i filmen like kalde overfor ofrene, som moderne distanserte tv-seere er blitt numne overfor en enorme mengden meningsløs underholdningsvold. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Gjorde du noget?

Neste sak

Vargas Llosa, Hugo og «de elendige»

Andre saker om Film

Stor tromme

Ennio Morricone red inn i den aller største solnedgangen i sommer. Filmkomposisjonene han etterlot oss brakte

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.