Fanget i de andres drøm

Hvorfor engasjerer vestlige borgere seg så sterkt for tibetanerne? Dreier det seg kun om å støtte et nobelt folkeslag som kjemper mot et brutalt og undertrykkende regime? Eller er dette snarere en ønsketenkning for det vestlige forbrukersubjektet?

Reportasjene i alle mediene påtvinger oss et visst bilde, som er som følgende: Folkerepublikken Kina, som i 1950 på ulovlig vis okkuperte Tibet, har i flere tiår ikke bare brutalt og systematisk ødelagt den tibetanske religionen, men også utslettet tibetanernes identitet som et fritt folk. Nylig ble det tibetanske folkets protester mot den kinesiske okkupasjonen slått ned med rå politi- og militærmakt. Siden Kina skal arrangere Sommer-OL 2008, er det oppgaven til alle oss som elsker demokrati og frihet å presse Kina til å gi tilbake landet de stjal fra tibetanerne – et land med et så elendig menneskerettighetsrulleblad må ikke få lov til å renvaske sitt image med de edle Lekene. Hva vil regjeringene våre gjøre? Vil de – som vanlig – gi etter for økonomisk pragmatisme, eller vil de ha mot nok til å sette våre høyeste etiske og politiske verdier foran kortsiktige økonomiske interesser?

Tibet var ikke noe Shangri-La før 1950, men en ubarmhjertig føydalstat med massiv fattigdom

Selv om kineserne utvilsomt er involvert i en rekke tilfeller av morderisk terror og ødeleggelse i Tibet, er det mange sider ved saken som forstyrrer dette enkle bildet av «de Gode mot de Onde». Her er ni punkter som enhver som feller dom over de nylige hendelsene i Tibet bør ha i minne:

TIBET VAR IKKE fram til 1950 et selvstendig land som plutselig ble okkupert av Kina. Tibets forbindelser med Kina er lange og sammensatte. Og Kina har ofte spilt rollen som beskyttende overherre – det er tilstrekkelig å påpeke at det antikommunistiske nasjonalistpartiet Kuomintang også insisterte på kinesisk herredømme over Tibet. Selve termen «Dalai Lama» vitner om denne sammenvevde historien med kombinasjonen av det mongolske dalai (hav) og det tibetanske bla-ma («guru»).

Tibet var ikke noe Shangri-La1 før 1950, men en ubarmhjertig føydalstat med massiv fattigdom (forventet levelader var knappe tretti år), endemisk korrupsjon og plaget av en rekke borgerkriger – den siste mellom to munkefraksjoner fant sted i 1948, da Den røde hær allerede banket på døren! I frykt for sosial uro og oppløsning forbød den herskende eliten enhver utvikling av industri, slik at alt metall måtte importeres fra India. Dette forhindret ikke eliten i å sende barna sine til britiske skoler i India og overføre kapitalen sin til britiske banker der.

Kulturrevolusjonen som la de tibetanske klostrene i ruiner på 60-tallet, var ikke utelukkende «importert» av kineserne. Under kulturrevolusjonen kom mindre enn hundre rødegardister til Tibet. Ungdomsgjengene som brente klostrene besto dermed nesten utelukkende av tibetanere.

Fra begynnelsen av 50-tallet har CIA vært tungt inn for å skape antikinesisk stemning i Tibet, dermed var den kinesiske frykten for ytre forsøk på å destabilisere Tibet på ingen måte «irrasjonell».2

Som de velkjente tv-bildene viser, er det som skjer i de tibetanske regionene ikke lenger en fredelige «åndelige» munkeprotest (som den i Myanmar for et år siden), men (også) gjenger som dreper vanlige kinesiske innvandrere og setter fyr på butikkene deres. Man bør derfor bedømme de tibetanske protestene på samme vis som andre voldelige protester: hvis tibetanerne angriper kinesiske innvandrere i deres eget land, hvorfor skal ikke palestinerne kunne gjøre det samme med de israelske nybyggerne på Vestbredden?

Det er et faktum at kineserne har gjort mye for å utvikle Tibet økonomisk, så vel som å investere i infrastruktur, utdannelse og helsetjenester. For å si det rett ut: på tross av all unektelig undertrykkelse, har gjennomsnittstibetaneren aldri hatt en så høy levestandard som i dag. Fattigdommen er definitivt verre i de underutviklede rurale provinsene vest i Kina, med blant annet barneslavearbeid i teglsteinsfabrikker og ulevelige kår i fengslene.

De siste årene har Kina endret strategi i Tibet. Ikke bare tolereres avpolitisert religion, i visse tilfeller støttes den til og med. I stedet for ren militærmakt, benytter kineserne seg av etnisk og økonomisk kolonialisering – en kolonialisering som i høyt tempo er i ferd med å forvandle Lhasa til en kinesisk versjon av det kapitalistiske Ville Vesten med karaokebarer og Disney-aktige «buddhistiske fornøyelsesparker» for vestlige turister. Kort fortalt, det medieskapte bildet av brutale kinesiske soldater og politimenn som terroriserer buddhistmunker skjuler den mye mer effektive ‘amerikanske’ sosioøkonomiske forvandlingen: om et tiår eller to vil tibetanerne ha samme status som indianerne i USA. Det virker som de kinesiske kommunistene endelige har forstått det: hvilken undertrykkende evne har hemmelig politi, konsentrasjonsleire og rødegardister som ødelegger eldgamle monumenter sammenlignet med kapitalismens tøylesløs evne til undergrave alle typer sosiale relasjoner? Kort fortalt, kinesere gjør det Vesten gjør og har gjort hele tiden, som Brasil i Amazonas eller Russland i Sibir for ikke å nevne USA i Ville Vesten.

En av hovedgrunnene til at så mange i Vesten protester mot Kina er ideologisk: tibetansk buddhismen, som på kyndig vis blir fremmet av Dalai Lama, er en av de mange referansene til den åndelig hedonistiske New Age-bevegelsen som raskt er i ferd med å bli samtidens dominerende formen for ideologi. Vår fascinasjon for Tibet gjør landet til en mytisk størrelse vi kan projisere våre drømmer på. Så når folk sørger over tapet av et autentisk tibetansk levevis, bryr de seg egentlig ikke om de virkelige tibetanerne: Det de ønsker fra tibetanerne er at de er autentisk åndelige for oss, i stedet for oss, slik at vi kan fortsette å spille vårt ellevill forbrukerspill. Den franske filosofen Gilles Deleuze skrev: «Hvis du blir fanget i den andres drøm, er du fortapt.»3 De som protesterer mot Kina gjør rett i å kontre Beijing-OLs slagord «én verden, én drøm» med «én verden, mange drømmer». Men de burde bli klar over at de sperrer tibetanerne inne i deres egen drøm, som bare er én av mange.

Og til slutt, det virkelig illevarslende aspektet ved det som skjer i Kina for tiden befinner seg annensteds. Stilt overfor dagens kapitalistiske blomstring i Kina, spør kommentatorer ofte når det politisk demokratiet – kapitalismens «naturlige» politiske ledsager – vil trenge seg fram. Dette resonnementet leder ofte til et annet spørsmål: hvor mye raskere ville Kina vokst hvis utviklingen ble kombinert med politisk demokrati? Men hvorfor skulle Kina i det hele tatt vokse raskere med politisk demokrati?

Den underlige kombinasjonen av kapitalisme og kommunisme, har vist seg å være alt annet enn en komisk anomali.

I ET TV-INTERVJU for et par år siden, forklarte den tysk-britiske sosiologen og politikeren Ralf Dahrendorf den økende mistroen mot demokratiet i de tidligere østblokklandene med at enhver revolusjonær endring på veien til ny velstand må gå gjennom «tårenes dal»: etter sosialismens fall kan man ikke gå direkte til overfloden i en suksessfull markedsøkonomi – den begrensede, men reelle sosialistiske velferden og sosiale sikkerheten måtte bygges ned, og disse første stegene var nødvendigvis smertefulle. Det samme gjelder også for Vest-Europa, der passasjen fra velferdsstaten til en ny global økonomi innebærer smertefulle avståelser, mindre trygghet, færre garanterte velferdsgoder. For Dahrendorf lar problemet seg best oppsummere av den enkle kjensgjerningen at disse smertefulle vandringene gjennom «tårenes dal» varer lenger enn den gjennomsnittlige perioden mellom (demokratiske) valg. Dermed er fristelsen stor til å utsette de vanskelige endringene til fordel for kortsiktig stemmesanking. På lignende vis har Newsweek Internationals redaktør, Fareed Zakaria, påpekt hvordan demokratiet kun kan «slå an» i økonomisk utviklede land: hvis u-land demokratiseres «prematurt» fører det til en populisme som ender i økonomisk katastrofe og politisk despoti – ikke rart at dagens økonomisk mest suksessfulle «tredje verden-land» (Taiwan, Sør-Korea, Chile) omfavnet demokratiet først etter en periode med diktatur.

Er ikke dette det beste argumentet for den kinesiske veien til kapitalisme, i motsetning til den russiske veien? Ved å følge sporet til Chile og Sør-Korea har kineserne brukt en ubeheftet totalitær statsmakt til å kontrollere de sosiale kostnadene og unngå kaos i overgangen til kapitalisme. Kort fortalt, den underlige kombinasjonen av kapitalisme og kommunisme, har vist seg å være alt annet enn en komisk anomali. Den har vært et (dårlig) skjult lykketreff: Kinas raske utvikling har ikke skjedd på tross av det totalitære kommuniststyret, men på grunn av det. Hva om de som uroer seg for mangelen på demokrati i Kina, i virkeligheten frykter Kinas raske utvikling, som er i ferd med å gjøre landet til den neste globale supermakten og dermed truer det vestlige hegemoniet?

DET ER OGSÅ et annet paradoks i spill her: hva om det forventede andre, demokratiske stadiet som etterfølger den totalitære «tårenes dal» aldri kommer? Dette er muligens det som er så skummelt med dagens Kina: mistanken om at landets totalitære kapitalisme ikke kun er et gufs fra Vestens fortid – en gjentakelse av en prosess som pågikk fra 1500- til 1700-tallet – men et frampeik? Hva om den «ondsartede kombinasjonen av den asiatiske pisken og det europeiske aksjemarkedet» – som Trotskij refererte til i 1905 – vil vise seg være å mer økonomisk effektiv enn vår liberale kapitalisme? Hva om denne kombinasjonen signaliserer at demokratiet, slik vi kjenner det, ikke lenger er et vilkår og en drivkraft for økonomisk utvikling, men en hindring?

© norske LMD. Oversatt av R.N.