Sobert om 60-tallets studentopprør

Med på det meste 80-100 000 aktivister og tilhengere var Students for a Democratic Society (SDS) en massiv motkulturell mobilisering med ikke ubetydelig innvirkning på både politisk og sosial virkelighet i USA. Den velkjente indieserieforfatteren Harvey Pekar skildrer og drøfter i sin nyeste bok 60-tallsorganisasjonen historie og erfaringer. På drøyt 200 sider får vi, i Pekars sobre tegneseriedokumentaristiske form, både en systematisk innføring i studentorganisasjonens høydepunkter og en rekke nærutsnitt av mer lokale hendelser. Boken avsluttes med et kapittel om reetableringen av SDS i 2006, med krigen i Irak som sentral kampsak.

Students for a Democratic Society – A Graphic History er utgitt av Hill and Wang, og inngår i det ellers litterært fokuserte forlagets nye satsing på tegneseriedokumentarer. Andre utgivelser er biografier om Malcolm X, J. Edgar Hoover og Ronald Reagan. Særlig Rick Gearys Hoover-bok er vellykket, med inngående detaljer og samtidig en nøktern tilnærming som gir et mangesidig portrett av den notoriske FBI-sjefen. Boken skildrer også godt de politiske og rettslige konfliktene i USA gjennom det halve århundret Hoover var byråsjef.

Boken om SDS har et enda bredere samfunnsperspektiv. «Protest is Patriotic» står det på en av demonstrasjonsplakatene på bokens forside. Et sentralt poeng i boken er at oppstanden og energien i bevegelsen egentlig ikke kan kalles revolusjonær, selv om mange av aktivistene så på seg selv som rebeller og samfunnsomveltere. Ifølge Pekar og redaktør Paul Buhle var bevegelsen påfallende sterkt forankret i middelklasse-Amerikas mistro til sentrale myndigheter. Med unntak av motstanden mot Vietnam-krigen forble SDS en relativt ufokusert motkultur, preget av aktivister allergiske mot sentral organisering og uten en klar visjon av hva slags samfunnsomveltninger man skulle samle seg om.
I BOKENS FØRSTE del gir Pekar en oversikt over hele organisasjonen, fra den ideologiske grunnstenen med Port Huron-erklæringen, skrevet på sommerleieren til bilarbeidernes forening i 1962, til oppløsningen på konventet i Chicago i 1969. I løpet av det hektiske, snaue tiåret i mellom skjer organisasjonens eksplosjonsartede vekst og mobiliseringen mot Vietnam-krigen, diskriminering og samrøre mellom universiteter, næringsliv og militæret. Historien er fortalt fra aktørenes eget ståsted, utdypet av et mer distansert overblikk fra Pekar selv. Andre del er mer lokal og personlig, med et tyvetalls hendelser fra forskjellige byer, universiteter og ledd i organisasjonen. Disse kapitlene er skrevet av ulike bidragsytere som selv var SDS-aktivister, enten alene eller sammen med Pekar. Alle følger uansett den samme nøkterne fortellermåten som kjennetegner Pekars serier. Historiene er samlet inn etter en åpen invitasjon på internett, og er ikke noe definitivt eller nødvendigvis representativt utsnitt av SDS’ aktiviteter. Det er likevel stor bredde i bidragene både geografisk og tematisk, og denne delen – som utgjør tre fjerdedeler av boken – gir et både interessant og nyansert bilde av organisasjonen på gateplan.

Harvey Pekar har fått et fortjent kultstatus med sin selvbiografiske tegneserie American Splendor. Den har også vært gjenstand for en av de få virkelig vellykkede tegneseriefilmatiseringene. På én måte er denne boken et paradoksalt prosjekt for 68 år gamle Pekar. Han droppet selv ut av skolesystemet allerede i collegetiden og er en selvlært intellektuell. Dessuten er han alt for mye individualist til å involvere seg i organisasjoner. På den andre siden føyer boken seg naturlig inn i rekken av dokumentarserier han har laget de siste årene, hvor agendaen ser ut til å være å ta for seg personer eller hendelser som han mener ikke har fått tilstrekkelig anerkjennelse eller har blitt skjevt skildret. Boken Unsung Hero (2003) handler om afroamerikanske soldater under Vietnam-krigen, fortalt gjennom opplevelsene til en av dem. I Macedonia (2007) får fredsaktivisten og studenten Heather Roberson utfordret sine argumenter om at krig alltid kan unngås når hun selv oppsøker et konfliktområde.

I TYPISK PEKAR-STIL er Students for a Democratic Society poengtert og ukomplisert fortalt, uten forstyrrende symbolisme eller forsøk på å krydre hendelsene med ekstra drama. Den tørre, saklige stilen er likevel engasjerende fordi Pekar går direkte til en saks kjerne og nesten alltid er oppriktig og substansiell. Gary Dumm, som har illustrert mesteparten av boken, har også en enkel og renskåret stil, selv om tegningene innimellom blir for stive og overtydelige. For å vise den langsiktige betydningen av SDS etablerer boken effektivt den virkeligheten organisasjonen oppsto i, et konservativt miljø med raseskiller, rigid kjønnsrollemønster og likegyldighet til miljøproblemene. Selv om organisasjonen falt fra hverandre mot slutten av 60-tallet, kom den til å prege samfunnet videre gjennom blant annet kvinnebevegelsen, kampen for homofiles rettigheter og miljøbevegelsen. Summa summarum er boken både et godt researchet historisk dokument og mer allment, en fascinerende skildring av idealisme og aktivisme.

Harvey Pekars tørre, saklige stil er likevel engasjerende fordi han går direkte til sakens kjerne og er oppriktig og substansiell (illustrasjon: Gary Dumm).