Vendepunktet i mai 1968

Et jubileum innebærer ofte at historien blir lest på ny i lys av følgene hendelsene har fått for samtiden. Markeringen av at det er 40 år siden 1968 er intet unntak. Under merkelappen «1968» samles et vidt register av tydelig heterogene protesthandlinger (demonstrasjoner, husokkupasjoner, opptog, frihetsberøvelser, sammenstøt med ordensmakten), som i ettertiden har blitt smeltet sammen av ideen om en motkultur.

Noen steder vedvarte protesten, andre ikke. Den eksploderte, falt sammen av seg selv, eller den ble utvidet i så stor grad at den truet regjeringer, slik som i Tsjekkoslovakia. Protestene skilte seg også fra hverandre med de ulike sosiale formene de antok. De sprang ut fra noen universiteter i Italia, spredde seg gjennom hovedstedenes gater til Berlin og til Mexico, med mange avstikkere, fra storbyen til regionssenteret, slik som i Frankrike. Og avhengig av tid og sted mobiliserte de arbeidere, studenter, bønder og kunstnere.


MANGE SEKSTIÅTTERBEVEGELSER ser dessuten ikke ut til å ha startet dette året. Det ville være riktigere å snakke om «sekstiåtterårene» for å beskrive de ulike samfunnskonfliktene som kulminerte i dette historiske året. Kanskje vil en sammenligning av mai 68 med lignende hendelser, som «folkevåren» i 1848, få tydeligere fram helhetsdynamikken. Ikke alle som engasjerte seg så sine håp oppfylt, men de kan ikke ha unngått å bli merket av omstendighetene. Det har de da også vist gjennom sine seinere aktiviteter, gjennom engasjement i politikk, skole, helse og samfunn, teater, kokekunst. Og fortolkningene som ble gjort i kampens hete ble endret etter hvert som orden ble gjenopprettet.

I tur og orden har mai 68 blitt presentert som en sammensvergelse (fjernstyrt fra Moskva eller Washington), en generalprøve på Revolusjonen, en verdensomspennende ungdomskrise, en generasjonskonflikt, en vekstkrise på universitetene, et ødipalt trass, et sivilisasjonsopprør, en klassekamp (gammel eller ny), en politisk krise. Ingen av disse reduktive bildene er tilfredsstillende. Tanken om at mai 68 var en nasjonal eller en internasjonal bevegelse får knapt større gyldighet av at kommentatorene aldri konfronteres av grupper som ikke hadde kontakt med hverandre eller protester som ikke refererte til hverandre. Enkelte protesters suksess gjorde noen ganger disse til symboler andre steder: Dette gjorde den franske situasjonen særlig sentral. Og dessuten ville mai 68 vært utenkelig uten folkemassene som ga protestene en karakter av unntak. Energien til kollektivene som organiserte protestene dro med seg massene som var klare til å bli med på de igangsatte handlingene.

Overalt – foran de sovjetiske tanksene i Praha, under organiseringen av sit-ins i Berkely – levde «organiserte» og «uorganiserte» side om side. Overalt fikk delegatene, representantene eller talspersonene tyngde og støtte fra partiløse som var klare til å handle – i solidaritet med de undertrykte, i indignasjon over urettferdigheten i de internasjonale maktforholdene, eller drevet til å slutte seg til håpet om frigjøring for de utbyttede kontinentene og massene. I ethvert tilbakeblikk på 1968 legger man merke til en gjennomgående hovedmotsetning: Mellom de som ikke finner noe å kritisere i verden slik den er (enten holder de ut så godt de kan eller så tjener de på situasjonen) og alle de som har et håp om den kan bli annerledes.

Men hvordan tvang dette seg fram, det som for yrkespolitikerne så ut som en avvisning, og som snart framsto for alle de anerkjente fortolkerne som en dyp krise som forente ulydighetens uttrykk med en uunngåelig tillitskrise?


TRE FELLES MEKANISMER gjør lar oss å se dette klarere. Omstendighetene la i første omgang til rette for en revurdering av emner som inntil da hadde vært dømt til en fortrolig sirkulasjon blant innvidde. For å holde oss til Frankrike, er det mange som går med på at antatt nye tanker var viktige. Disse viste seg i små tidsskrifter (som L’Internationale situationniste, Arguments og Socialisme ou Barbarie) som var sentrert rundt toneangivende skikkelser: Guy Debord, Claude Lefort, Edgar Morin og Cornelius Castoriadis. Disse tankene og tidsskriftene oppsto ofte i sorgarbeidet etter tidligere politiske skuffelser (1956, 1948, og selv nederlaget for revolusjonshåpet på 1920-tallet).
I denne situasjonen var de uttrykk for både forventningen om en usannsynlig åpenbaring (revolusjon) og den kritiske holdningen overfor de ansvarlige for alle «forræderiene» mot forhåpningene man hadde til arbeiderbevegelsens egalitære messianisme. Disse tankene ga studentene et bilde av den Andre som var farget av deres forventninger og drømmer (Sovjetunionen, Jugoslavia, Kina, men også den tredje verden fra Latin-Amerika til Cuba), som ble inkarnerte i ansiktene til frelserskikkelsene (som Che Guevara eller Fidel Castro). Disse kampene, disse landene og disse fjerne forbindelsene oppsummerte en generasjons håp, der Vietnam ble det ubestridelige referansepunktet i Berlin, Paris og Milano. Dette bildet av Tommeliten mot Amerika, som omgikk motsetningene mellom de ulike fortolkningstradisjonene i arbeiderhistorien, forente alle grunnene til å gå løs på de bedervede som hadde stengt seg inne i sin makt og komfort.


UTDANNINGSOMVELTNINGEN er et andre aspekt ved flesteparten av epokens protester. Den skapte de strukturelle betingelsene for kravet og de ideologiske betingelsene for rettferdiggjøre det. Studentene gjorde ikke opprør fordi de var bekymret for sine framtidige karrierer. Helt konkret, og slik det franske eksempelet viser, oppsto det på denne tiden forskjellige oppløsningstendenser. Mange unge nyutdannet akademikere entret et arbeidsmarked med en forestilling om verdien av utdannelsen som stammet fra en annen tid. En mer intens konkurranse om de samme stillingene skapte ulike former for deklassering. Selv om mange flere lyktes medførte disse nye konkurransestrukturene paradoksalt nok mer misnøye. Grovt oppsummert, det høyere antall studenter med foreldre som verken hadde videregående eller høyere utdanning, fikk disse til å forvente at utdannelsen skulle gi dem samme lønninger som blitt gitt når de ikke hadde tilgang til utdannelse, i en tid da alles forventinger gjorde det umulig for den enkelte å trekke seg ut i tide.

Oppmerksomheten rundt utdanningsmekanismene sprengte den falske motsetningen mellom studenter og arbeidere. Den historiske analysen av streikene fikk fram nye og litt mer kvalifiserte samfunnslag, samtidig som den viste nødvendigheten av å ty til arbeidsinnvandring. Dette fikk ikke likeverdighetshåpet om en demokratisering til å forsvinne, det omorganiserte snarere forholdene mellom universene, for eksempel arbeidsdelingens praktiske og intellektuell universer. Slik kunne mobiliseringene skape ekko, konvergere og noen ganger møtes og skape utviklinger som var uforutsette både for regjeringene og de som satt i gang disse bevegelsene.

Synkroniseringen av protestene mot klare mål, det tredje aspektet, ble med reaksjonene fra motstanderen og i sammenstøtenes grenseoppdragninger årsaken til svært ulike historier. Forverringen av motsetningene og de politiske ledernes stolthet forlenget opptogene. Radikaliseringen skapte antagonismer som ble til opptøyer. Barrikadenatten i Frankrike kom i forlengelsen av en uskyldig samling på Place Paul Painlevé for å kreve at kamerater ble løssluppet. Møter som gikk utover de etablerte kategoriene ble tenkbare (i likhet med i den enorme protesten 13. mai). Og dette skjedde da situasjonen ble ekstraordinær på grunn av de mange vanskelighetene den skapte: stopp i produksjonskjedene, brudd i teleforbindelsene, virkelige eller innbilte forsyningsbegrensninger, og alt foran en autistisk regjering.


«HENDELSENE I 68» skremte de som ble overrasket av dem. «Hendelsene» skapte kontinuerlig mangslungne utbrudd som stilte spørsmål ved deres levemåte. Uroen favoriserte sammenfallet av ulike historisk politiske og ideologiske avskygninger, slik man så det 27. mai 1968 på den overopphetede Charléty-stadionen.

Men demobiliseringen var allerede på gang midt i mobiliseringen. Flere elementer tappet protestene for krefter: Likegyldigheten overfor organisasjonene da det første raseriet ga seg; motstanden mot «organiseringen», og mot innrulleringen; konfliktene mellom organisasjoner, den ene mer sikker enn den andre på at den inkarnerte den historiske sannheten. Alt dette dreide seg om saker som var mindre umiddelbart kollektive: å revurdere yrkesutøvelsen sin eller å omorganisere livet sitt.

Disse gjærende sentrifugene var den kraftigste støtten til folkene som var til stede, når de ikke inviterte til å flykte forover mot militære sammenstøt uten utveier, etter mønster av tyske og italienske grupper. Det første jubileet i 1978 førte paradoksalt nok til en konfrontasjon mellom de mange «hjemvendte» fra den romantiske eller overdrevne «revolusjonsfiguren» og de siste som fortsatt holdt fast på en drøm som hadde fått stukket kjepper i hjulene, slik som de uovervinnelige «kommunardene». Skuffelse, demobilisering, desillusjonert sinnsstemning, en følelse av at enkelte kom bedre fra det enn andre, forberedte i folks hoder og i gatene fantasien om en forsonet og resignert forening. Et «felles program»?

Dette perspektivet tar ikke med seg omstruktureringen av kontroversene på 80-tallet, der Berlinmurens fall var det siste eksempelet. Reformuleringen av de alternative praktiske perspektivene på den ene siden, tåkeleggingen av orienteringspunktene høyre/venstre på den andre, styrket gruppene og talspersonene som allerede befant seg i en maktposisjon. Den reviderte og korrigerte historien ble omgjort til en strålende framtid. Denne gjennomførte tilbakevendingen forundrer og viser hva restaureringens rekkevidde duger til. De gjorde opprør mot «imperialismen» – gode hoder overbeviser dem om farene ved «totalitarismen». De trodde kapitalismen var dømt til å smuldre opp – den ble tidens dominerende filosofi. De ga avkall på en olympisk og utdatert gaullisme – den styrte nå framtiden bak masken til François Mitterrand, Bettino Craxi eller Joschka Fischer.

På 90-tallet omgjorde de mest markante fortolkende inngrepene dette til stadig tilbakevendende opprør eller selv en tre uker lang mobilisering som krevde at regjeringen gjorde noe helt annet: å stadfeste individets rettigheter, å bekrefte de nye moralske kravene – en reist for demokratiet.


FØRTI ÅR ETTER må man forkaste seierherrenes historier: både den hånlige («vi har fått nok av 68») og den bebreidende («det er 68’s skyld»). Men uten å glemme at entusiaster og desillusjonerte fremdeles plager hverandre. På fjernsynssettene begraver de førstnevnte mai 68 under triumferende tonefall om bevegelsen som forandret samfunnet. Har den ikke avspent politikken, hjulpet kvinnene med å gjenerobre kroppen sin eller frigjøre seksualiteten? Man kunne nesten komme til å glemme, utover uttalelsene til noen få, den enorme mengden anonyme som mai 68 ikke hadde fantes uten.

Man kan også komme til å glemme, ved siden av de som tilkjennegir seg som «å ha vært en», alle de nysgjerrige som i dag tiltrekkes av et unntaksøyeblikk. Og endelig glemmer man omgrupperingen av de autoriserte fortolkerne, den felles veien som usynliggjør for den enkelte alles tillemping.

Oversatt av K.E.V. og R.N.


Fotnoter:
1 Oppstand i Budapest som ble slått ned av sovjetiske tanks.

En streik blant gruvearbeidere som hadde vart i fem uker om høsten dette året ble slått ned. Tre tusen gruvearbeidere ble permittert.

Eric Hobsbawm, Age of Extremes: The Short Twentieth Century 1914-1991, til norsk ved Egil Johan Ree, Ekstremismens tidsalder, det 20. århundres historie 1914-1991, Gyldendal, 2003.

Denne demonstrasjonen var uten sidestykke i samtiden og samlet studenter og arbeidere i Paris bak sine anførere.

I en situasjon der makten gikk i oppløsning samlet de fremre kreftene i protestbevegelsen og politikere, som Pierre Mendès France, seg på den parisiske Charléty-stadionen med bekymring for situasjonen.

Samfunnene (les communautés) er realiseringen av utopiske motsamfunn, som man forstilte seg i etterkant av 68. Bevegelsen av disse så ut til å ha nå sitt høydepunkt omkring 1972?1973.

Kristin Ross, Mai 68 et ses vies ultérieures (Mai 68 og de senere livene), Le Monde diplomatique-Complexe, Paris/Brussel, 2005.