Den evige bufferstat

Grenseposten ved Tsjegenij, en lørdag morgen. En lang, nettinginngjerdet korridor under åpen himmel bukter seg mot den polske tollstasjonen. Været er grått og kaldt, og stedet er nesten helt folketomt. For en måned siden var det derimot liv og røre her. Mange innbyggere levde dagliglivet sitt på tvers av ulike grenseoverganger mellom Ukraina og Polen, strategiske steder for svært lukrative handler. Med et enkelt polsk visum, som man kunne få gratis og med lang varighet i nabobyen Lviv, var det lett for ukrainerne å ta seg over til den andre siden for å selge sigaretter og alkohol som de smuglet med seg.

Alt forandret seg da Polen ble en del av Schengen-området 21. desember 2007. For mange ukrainere er grensen nå helt stengt, fordi de ikke har europeisk visum. «Før kunne du krysse grensen tre ganger på en dag,» forteller Maria, en smilende babusjka fra landsbyen Noviskalova, sju kilometer fra, ja nettopp, EU. «Slik kunne man tjene gode penger, og noen fikk til og med bygd seg hus! Men nå er det slutt,» sukker hun.

Inntil nylig var denne handelsvirksomheten levebrødet til over hundre tusen mennesker. Polens ambassadør i Ukraina er klar over de sosiale konsekvensene av den nye situasjonen. «Visasystemet i Schengen tillater oss ikke å utstede visum til folk som verken har penger eller bankkonto,» medgir Jacek Kluczkowski. «Denne befolkningsgruppen må rett og slett finne seg andre inntektskilder.» Det er imidlertid ikke så lett i denne rurale regionen, en randsone som Sovjetunionen forsømte i femti år, og der arbeidsløsheten og fattigdommen har rammet hardere enn i resten av landet.

Den nye Schengen-grensen skaper ikke bare problemer for økonomien i regionen, den svekker også de sterke kulturelle og familiære båndene mellom de to landene. Historisk har Galicja (Vest-Ukraina) i flere hundre år vendt seg mot Polen, som dominerte regionen fra 1400- til 1700-tallet. Deretter var Galicja underlagt østerriksk styre, og ble igjen underlagt Polen i 1921–1941, fram til gjenforeningen av landet innenfor de nåværende grensene som ble satt etter frigjøringen. «Før første verdenskrig var det mange blandede familier i vest, som ble massedeportert av Sovjet. Siden denne epoken har det vært en svært sterk polsk identitet i regionen,» forklarer Taras Wozniak, filosof og sjefredaktør for det uavhengige tidsskriftet Ji.
FOR Å BEROLIGE befolkningen har polske og ukrainske myndigheter inngått en avtale om en «visumfri» sone for innbyggere som bor fem mil fra grensen på hver side. Denne bilaterale beslutningen er nå under behandling i Brussel. Men ifølge Taras Wozniak kan ikke lokale ordninger forhindre at forbindelsen mellom de to folkene tar uhelbredelig skade av dette «Europa» som stiller seg mellom dem. «Under normale omstendigheter pleide 6,5 millioner innbyggere å krysse grensen hvert år i begge retninger. I dag er båndene brutt. Slik jeg ser det, er denne grensen en ny Berlinmur,» sier Wozniak, som har gått fra å være «euroentusiast» til å bli «eurokritiker», i likhet med mange andre i Lviv. Mens vi er innbyggere i en annenrangs sone, og kan ikke lenger besøke våre naboer.» Ja, EU er ikke snauere enn at unionen siden 2005 har forhandlet med Ukraina om visumfritak for sine egne innbyggere, samtidig som den stenger grensen.

Det er ikke til å unngå at konsekvensene av den nye Schengen-grensen vekker til live glemte minner fra den kalde krigens dager. Nok en gang opplever Ukraina å bli satt til å spille sin evige rolle som «den gode nabo». En brysom nabo som holdes utenfor Unionen, uten klare framtidsutsikter: framtidig medlemsstat eller bare potensiell kandidat? Helt siden midten av 90-tallet har det uavhengige Ukraina gitt uttrykk for sitt ønske om å knytte seg til EU. Og etter oransjerevolusjonen i 2004 og valget av provestlige ledere er europeisk integrasjon til og med blitt landets viktigste utenrikspolitiske målsetning.

For å overbevise Brussel har Kiev de siste månedene arbeidet iherdig med å styrke sin tilknytning til den vestlige blokken. Etter å ha oppnådd medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i begynnelsen av 2008 har Ukraina fått garantier om etablering av en frihandelssone med EU. Samtidig forsøker Ukraina – etter påtrykk fra USA – å komme seg inn i NATO, stikk i strid med sin egen opinion, som i stor grad er kritisk til NATO-medlemskap.

Denne euro-atlantiske politikken skaper irritasjon hos flere store europeiske stater. Under siste NATO-toppmøte i Bucuresti i begynnelsen av april fikk de derfor utsatt Ukrainas medlemssøknad til neste vinter. Men Ukraina lar seg ikke stoppe, og sikter seg inn på Frankrikes formannskapsperiode i EU i andre halvdel av 2008. Frankrikes president Nikolas Sarkozy har jo vitterlig flere ganger siden han ble valgt, vist interesse for Ukraina og uttrykt et ønske om å «gi nytt liv til partnerskapet Europa-Ukraina,» som Frankrikes minister for Europa-spørsmål, Jean-Pierre Jouyet, uttrykker det.
Foreløpig vokter Frankrike seg vel for å ta opp det brennbare spørsmålet om reelle utsikter for EU-medlemskap for Ukraina. I likhet med Brussel holder Paris seg til en «konsolidering av samarbeidet». Ukraina har i dag tre viktige trumfkort, som Europa ikke kan stille seg likegyldig til: Det er et transittland for russisk gass, en økonomisk makt med sterkt vekstpotensial og en viktig handelspartner. I tillegg kommer et fjerde trumfkort, som er avgjørende: Landets stabilitet er en forutsetning for EUs sikkerhetspolitikk ved grensen i øst.


NÅR EUROPEISKE diplomater forholder seg avventende til Ukrainas framstøt, skyldes det at disse framstøtene skaper sterke motsetninger i hjertet av EU. Det viser kakofonien som oppsto på toppmøtet mellom EU og Ukraina i Kiev i slutten av februar. Ukrainas visestatsminister Grigoriy Nemyria, som har ansvar for Europa-spørsmål, fant det for godt å åpent glede seg over at «Europas dør endelig står åpen». Han høstet varm applaus fra representantene for de nye medlemsstatene i Sentral-Europa, først og fremst Polen, en iherdig lobbyist for framtidig integrering av Ukraina. De mektige grunnleggerstatene i vest sørget imidlertid for å dempe entusiasmen. Svaret til Nemyria, som kom fra den tyske representanten Rainder Steenblock, var som følger: «Døren står åpen, javisst, men den er i sjuende etasje, og for øyeblikket befinner Ukraina seg i første.»
Det er lenge siden desember 2004, da europeiske ledere sto midt i folkemengden på Maidan, den sentrale plassen i Kiev, opprømt av «oransjerevolusjonen». Illusjonen om et Ukraina «i hjertet av Europa» har falt på steingrunn, i likhet med så mange andre store «oransje» forhåpninger. Til tross for reelle demokratiske framskritt og gjennomføring av EU-dikterte liberale reformer, har landet problemer med å overbevise om sin stabilitet. «Post-sovjetisk praksis henger i stor grad igjen innen politikk og økonomi,» mener Grigoriy Nemyria. «Kontinuitet dominerer i eliten, og det er lite dynamikk til å gjennomføre endringer innenfra. Det er årsakene til et visst ’ukrainsk besvær’.» Nico Lange, direktør for det ukrainske kontoret til Konrad-Adenauer-Stiftung, mener at denne tregheten også skyldes manglende oppmuntring fra EUs side: «Det stemmer at reformpolitikken ikke føres effektivt, men EU har også et ansvar for å gi et europeisk framtidsperspektiv til landet for å få det til å gjennomføre nødvendige reformer. Denne typen politikk fungerer hvis det virkelig ligger en vilje til integrasjon i form av EU-medlemskap bak, og det mangler overfor Ukraina.»

Etter å ha vært under russisk, polsk og østerriksk herredømme, for så å bli underlagt Sovjetunionen, kan det se ut til at Ukraina på ny vil bli slave av sin egen geografiske plassering, dømt til evig status som «bufferstat». Landet befinner seg i skvis mellom Europa og Russland, og dette stikker kjepper i hjulene for de europeiske ambisjonene i Kiev. EU er i stor grad avhengig av sine økonomiske forbindelser til Russland, ikke minst i energisektoren. Ifølge Gérard-François Dumont, professor i geografi ved universitetet Paris-IV Sorbonne, kan en for sterk tilnærming mellom Brussel og Kiev representere et virkelig «casus belli» for Moskva, som fortsatt betrakter medlemmene av Samveldet av uavhengige stater (SUS) som en del av sin innflytelsessfære.

Man kan også ane et visst ubehag overfor Moskva i måten europeiske diplomater uttaler seg på: «Vi verken fordømmer eller utelukker en innlemming av Ukraina, men vi er naturligvis opptatt av stabiliteten på det europeiske kontinentet,» sier Jean-Pierre Jouyet. «Vi bør både styrke samarbeidet mellom EU og Ukraina og få i stand et sterkt partnerskap mellom Russland og Europa.» En vanskelig balansekunst, ettersom Ukraina og Russland har stått steilt mot hverandre de siste tre årene med gjentatte gasskriser, trusler mot den russiske militærbasen i Sebastopol ved Svartehavskysten, motstand mot ukrainsk NATO-medlemskap fra Moskvas side …


SAMTIDIG SOM EU ønsker å holde seg inne med Russland, involverer unionen seg i Ukraina, blant annet gjennom programmet Europeisk naboskapspolitikk som ble etablert i 2004 og som i dag omfatter alle grenselandene. Dette programmet er basert på Romano Prodis kortfattede formulering: «alt unntatt institusjonene»1 og gjør at land som Ukraina kan delta i det indre marked og noe av EUs politikk, så framt de tilstreber «felles verdier» som demokrati, rettsstat og … økonomisk liberalisme.
Ifølge lederen for Ukrainas delegasjon til EU-kommisjonen, Ian Boag, handler det om å «unngå et nytt jernteppe i Europa, noen hundre kilometer fra det forrige». Ukrainerne ser på sin side en fare for å bli henvist til å være den evige nabo. «For oss er det ingen tvil, det er både Romatraktatens ånd og bokstav at alle europeiske land kan framstille seg som kandidat til medlemskap i unionen. Ukraina er et europeisk land, og vi ønsker å bli en del av EU i framtiden,» fortsetter Grigoriy Nemyria ufortrødent. Visestatsministeren har imidlertid ingen planer om å «gå for fort fram og forsøke å bli medlem i dag eller i overmorgen. Vi vet at Ukraina ikke er klar for en slik integrering i dag, men vi ser også at heller ikke Europa er det.»

Gjennom sin iver og standhaftighet får Ukraina EU til å tvile på sine egne målsetninger, grenser og identitet. Mange analytikere mener at en innlemmelse av Ukraina vil bety at man vanner ut det allerede vage europeiske prosjektet enda mer, og mellom linjene ligger spørsmålet om en framtidig integrering av Russland. Samtidig har EU problemer med å fordøye sine tolv nye medlemsland. Slitasjen etter utvidelsen merkes allerede. Og på toppen av det hele er man splittet i synet på Tyrkias, Makedonias og Kroatias kandidatur. «Ingen vet hvor EU er på vei,» medgir den ukrainske filosofen Konstantin Sigov. «Fra Kiev til Lisboa er Europa i full forvirring. Men en ting er sikker: for ukrainerne er Europa allerede der.»

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 Tale Romano Prodi holdt mens han var president i EU-kommisjonen, 30. mars 2003, til representanter fra Algerie, som også er involvert i Europeisk naboskapspolitikk.

Tale Romano Prodi holdt mens han var president i EU-kommisjonen, 30. mars 2003, til representanter fra Algerie, som også er involvert i Europeisk naboskapspolitikk.