Et valgkampklistremerke noen uker før et presidentvalg. Det er vel ikke noe spesielt med det. Bortsett fra når det er klistret på frontruten til en luksusbil parkert i den elegante hagen til Club Centenario, den mest lukkede av alle Paraguays private klubber. Opptak av nye medlemmer – som alle kommer fra høyborgerskapet, toppen av næringslivet eller diplomatikretser – må godkjennes av grunnleggernes kollegium før det kan avgjøres ved hemmelig valg om de nye kandidatene skal innlemmes i klubben eller ikke.
Enda mer uvanlig blir det når dette klistremerket ikke reklamerer for en av de kandidatene man kunne forventet ville gjøre suksess nettopp her. Og som om ikke dette er nok, deles bilførerens politiske syn av to andre medlemmer, som har limt det samme klistremerket på sine luksusbiler. De tre er de eneste som stiller sin politiske overbevisning til skue. Kommer man altså her, i Club Centenario, til å stemme på Fernando Lugo? «De fattiges biskop», han som mener at det i Paraguay er «altfor store forskjeller mellom den lille gruppen på 500 familier som har en levestandard som er et i-land verdig, og det store flertallet, som lever i en ekstrem fattigdom»?1
Den forhenværende biskopen Fernando Lugo – som etter Paraguays grunnlov måtte gi avkall på sitt bispeembete for å stille til valg – er først og fremst kjent for sitt engasjement for jordløse bønder og sin begeistring for frigjøringsteologien.2 Ingenting skulle tilsi at Lugo kom til å stille til presidentvalg. Og hvem ville trodd at han skulle bli favoritten til enkelte medlemmer i Club Centenario? Skulle ikke hans kandidatur «spre frykt i lederklassen»?3 Likevel fant «mirakelet» sted, kanskje fordi det hastet med å kvitte seg med det korrupte og klientellistiske regimet til Coloradopartiet,4 som har sittet ved makten i 61 år (35 år under Alfredo Stroessners diktatur). Den 20. april 2008 ble altså en forhenværende biskop som lovte «Den paraguayanske republikkens gjenoppstandelse» valgt til president av et stort flertall paraguayanere. Og ikke bare de fattigste …
PR-MANNEN PASCUAL Rubiani er avtroppende leder for Foreningen for kristne entreprenører i Paraguay (ADEC), en tittel han ikke er lite stolt av. Ifølge dens statutter, forsvarer denne foreningen – som består av over 220 bedriftsledere – tanken om at utviklingen av landet må gå via privat sektor. Rubiani sier det slik: «Vi må endre den gamle marxistiske visjonen om entreprenøren som en 'utbytter'».
Kontoret hans ligger i et av hovedstadens bedre strøk, og har et klimaanlegg som går for fullt. På tross av en utendørstemperatur på 40 grader, må Rubiani beholde dressjakken sin på. Denne forretningsmannen er en av de 10 prosent paraguayanere som ikke har noen åpenbare problemer. Denne gruppen besitter 60 prosent av nasjonalformuen og dens kollektive kapital har økt med 20 prosent på ti år, mens formuen til de ti prosent fattigste i dag beregnes til én prosent av nasjonalformuen. Skal man imidlertid tro Rubiani, som utbasunerer at «det kan ikke fortsette slik!», går ingenting bra. Den 20. april stemte han uten å nøle på Lugo.
Det som bekymrer Rubiani er ikke fattigdommen, som antas å ramme over 40 prosent av befolkningen, arbeidsledigheten (som også nærmer seg 40 prosent), eller det faktum at bare 30 prosent av lønnstakerne mottar en minstelønn som selv den er så lav at den ikke dekker halvparten av basisbehovene. Det er heller ikke landbrukssituasjonen, som er en av de mest urimelige i hele Sør-Amerika, ettersom nærmere 80 prosent av landområdene eies av mindre enn to prosent av grunneierne. Det er heller ikke den ubønnhørlige framgangen til monokulturen av soya, som siden 1992 har tvunget 1 200 000 bønder (nesten en femtedel av den totale befolkningen) til å oppgi sin næring, samtidig som like mange mennesker forlot landet for å søke lykken i utlandet. Rubiani mener at alle disse problemene vil løses dersom man tar fatt i Paraguays virkelige utfordring: Mangelen på økonomisk dynamikk. «Korrupsjonen forderver Staten. Hvordan skal man få et foretak til å fungere under slike forhold? Vi må ha klare spilleregler som favoriserer investeringer.» Kort sagt må man «deregulere», sier Rubiani, med trykk på hver stavelse.
Rubiani er ikke alene om å mene dette. Ifølge det økonomiske tidsskriftet Latin business chronicle, som støtter seg på studier fra Verdens økonomiske forum og The Heritage Foundation (en ultraliberal amerikansk tenketank), er grunnen til at «Paraguay i dag er det fattigste landet i Sør-Amerika» at «det ikke er noe fritt marked der» og at landet ikke egentlig er en «rettsstat». Man anser faktisk inntekten som kommer av diverse lyssky handelsvirksomhet – og som ofte har statens støtte – som en ekstra bruttonasjonalinntekt (BNI). Det er imidlertid ikke alt: «reform- og privatiseringsprosessen […] har vært langdryg og uregelmessig, så Paraguay har fremdeles statsdrevne selskap som tar seg av elektrisitet, telekommunikasjon, transport og vannverk.»5 Ifølge Rubiani koster dette Paraguay dyrt: «Se bare på sementproduksjonen, som forvaltes av staten. Siden beslutningstakerne setter landets interesser etter sitt eget behov for å tjene store penger, har vi hatt mangel på sement i flere uker. Anleggsarbeidene står brakk overalt. Og det samme gjelder for glass, kalk, og til og med innen energisektoren.» Så absolutt. Bortsett fra Bolivia og Venezuela er Paraguay det eneste landet i Sør-Amerika som produserer mer energi enn det bruker, takket være landets to vannkraftstasjoner i Itaipu og Yacyretà. Likevel importerer Paraguay fossile brensler for 800 millioner dollar årlig, noe som enda ikke er tilstrekkelig for å tilfredsstille energibehovet til industriinvestorene. Over 20 prosjekter står på vent … «Dersom vi lot privat sektor ta seg av alt dette, så ville alt fungert mye bedre, men …»
I 2003 hadde Coloradopartiets Nicanor Duarte Frutos overfor arbeidsgiverne forpliktet seg til å privatisere flere av de offentlige selskapene. Han holdt dette løftet i så liten grad at da Coloradopartiets nye kandidat Blanca Ovelar den 29. februar i år besøkte det amerikansk-paraguayanske handelskammeret for å – i sin tur – love kammerets medlemmer «et definitivt brudd med fortiden», fikk hun bare ironiske smil og slengbemerkninger til svar. Ifølge den politiske aktivisten Hugo Richer er det dette som er nytt: «For første gang har ikke borgerskapets interne krise blitt ordnet opp innad i Coloradopartiet. Et helt system raser sammen.»
«Det paraguayanske borgerskapet har alltid vært veldig svakt, og det var diktaturregimet [1954–1989] som satte i gang den kapitalistiske moderniseringen av landet», fortsetter Richer. «Men diktaturets modell var basert på omfattende inngrep fra statens side, en stat som gjorde sine venner rikere og kjøpte seg sosial fred ved sjenerøst å dele ut jobber i staten.» I mange år var karriere i «Partiet» faktisk en av de eneste måtene paraguayanerne kunne klatre oppover den sosiale rangstigen på. I 1982 sysselsatte staten 85 prosent av den yrkesaktive befolkningen. I dag er den fremdeles landets største arbeidsgiver, med 200 000 funksjonærer, hvorav 95 prosent er svorne «colorados» … først og fremst fordi de ikke har noe valg.
I 1989 orkestrerte Coloradopartiet «overgangen til demokrati», først og fremst for å beholde makten da diktatur ikke var særlig populært. På tross av den demokratiske vendingen «skjedde det ikke et dugg med den økonomiske modellen», forklarer Hugo Richer. «Colorado-staten sto imot privatiseringer og innsnevring av eget virksomhetsområde for å begrense oppsmuldringen av sitt sosiale velgergrunnlag: Bedriftseierne som var avhengige av de omfattende anleggsarbeidene, men også middelklassen, som var direkte sysselsatt av staten.»
Richer konkluderer med at det virkelige problemet i dag er at «ikke bare kommer denne modellen i stadig mindre grad til nytte for folk flest, men den er ikke engang lenger funksjonell rent kapitalistisk sett: Regional handel og investeringer i utlandet forutsetter lover som må følges, samt et pålitelig juridisk apparat». Dagens klima er lite gunstig for forretninger, og det har sendt Paraguay bakerst i køen blant de latinamerikanske landene hva gjelder direkte utenlandsinvesteringer (DUI). De liberale økonomene mener at nettopp DUI er en av de viktigste forutsetningene for økonomisk vekst.
PARAGUAY BURDE imidlertid spille en viktig rolle i slike investeringer. Landet har en strategisk viktig plassering ved sammenløpet av flodene Paraguay/Parana, og ligger midt i krysningspunktet for handel mellom øst og vest, nord og sør. Takket være denne geografiske plasseringen har Paraguay en viktig rolle å spille i utviklingen av interamerikansk handel, noe den mektige arbeidsgiverstanden i Brasil nettopp har framstilt som «den viktigste handelstypen for brasiliansk industri».6 Det er mot denne bakgrunnen det «paulistiske»7 borgerskapet for noen år siden grunnla Initiativet for integrasjon av regional infrastruktur i Sør-Amerika (IIRSA), som har som mål å fremme privatisering og utvinning av naturressurser i området. Nettopp i Paraguay er det store mengder naturressurser, for eksempel verdens største ferskvannsreserve, Guarani-reservoaret.
oberto Salinas, IIRSA
Nasjonal koordinator for IIRSA i Paraguay, Roberto Salinas, har tro på at ting vil ordne seg: «Paraguay står heldigvis ikke alene! Ytre hendelser fører til at en modernisering før eller siden vil finne sted i Paraguay.» Det er imidlertid langt fra sikkert at denne moderniseringen vil få fart med Fernando Lugo i spissen for en koalisjonsregjering, Den patriotiske alliansen for endring (APC), som samler et tjuetalls landbruks-, feminist-, innfødt- og fagforeningsorganisasjoner, samt et titalls politiske partier, hvorav sju er venstrepartier (noen av dem kaller seg til og med «sosialister»).
Pascual Rubiani smiler. Han ventet på det spørsmålet. «Lugos «sosialisme» skremmer meg ikke», slår han fast. Og det er egentlig ikke så rart. Når alt kommer til alt har Lugo selv aldri omtalt seg som sosialist, men som en som er «i midten, som hullet i ponchoen». I en tale som anses som den egentlige starten på valgkampen hans, holdt 29. mars 2006,8 forklarte den forhenværende prelaten: «Jeg ser her fattige mennesker, de er i flertall, men jeg ser også folk fra middelklassen, og til og med rike borgere, som alle er klare til å legge sine dogmatiske uenigheter til side og se framover, mot et prosjekt som vil samle landet.»
DENNE BLANDINGEN AV ideologisk økumenisme og klasseforening er antakelig knyttet til hans evne til å overbevise de «ideologiske trendsetterne», som for eksempel Aldo Zuccolillo. Zuccolillo eier landets største avis, ABC Color. Og selv om han i november 2007 skrev at «Lugo er en venstremann som skremmer forretningsmenn»,9 endte Zuccolillo – som selv er en søkkrik forretningsmann – med å stille sin dagsavis til den forhenværende biskopens disposisjon.
Etter hvert som kampen for bedring av sosiale levekår ble mindre viktig enn politisk bredde, ble det ideologiske styrkeforholdet innad i APC omgått av viljen til å fri til flest mulig velgere. Og i en slik kontekst hadde et av medlemmene i alliansen mer innflytelse enn de andre: Partido Liberal Radical Auténtico (PLRA), som en av Lugos nære rådgivere beskriver ifølgende termer: «Det er det samme som Coloradopartiet, men i en mer borgerlig variant.» Og ikke nødvendigvis mindre korrupt …
Man må imidlertid være pragmatiske, og APC bestemte seg for at den «liberale» Federico Franco – en stor beundrer av José María Aznar – skulle bli alliansens visepresidentkandidat. Denne avgjørelsen var umulig å godta for flere av alliansens venstrepolitikere, som dermed gikk ut av APC. Det var tilfellet for en av de to organisasjonene som virkelig har en velgerbase fra grasrota i Paraguay (begge to er organisasjoner for småbønder). Den første, Det nasjonale småbrukerforbundet (FNC), oppfordret til å stemme blankt, mens den andre, Plattform for nasjonal koordinering av småbrukerorganisasjoner (MCNOC), forlot alliansen for å støtte den – på «kritisk» vis – fra utsiden.
En aktivist gir følgende resonnement for å forklare hvorfor noen venstrepartier ble igjen i alliansen: «paret Lugo-Franco er et steg i riktig retning. Etterpå må våre folkevalgte utøve sin innflytelse i Kongressen.» Paraguayanerne skulle nemlig, i tillegg til å velge ny president og visepresident, fornye landets 45 senatorer og 80 parlamentsmedlemmer (hvis rolle har vært betydelig siden Grunnloven av 1992, som har som mål å begrense risikoen for militærdiktatur).10 Det var en sjanse å ta, og den viste seg å være litt for vågal. Venstresiden fikk én senator og ett parlamentsmedlem, en nedgang på 50 prosent. Det er vanskelig å «utøve sin innflytelse» under slike forhold.
PLRA derimot gjorde sitt beste valg på over 20 år: 14 senatorer (mot 15 «coloradoer») og 26 parlamentsmedlemmer (mot 29 «coloradoer»). Og siden kampen mot «coloradoene» berettiger det meste, var det ikke noe problem for Lugo og Franco å forhandle fram en regjeringsdyktig allianse med parlamentsmedlemmene fra det kristne høyrepartiet Patria Querida (Elskede fedreland) og de som fremdeles var tro mot Lino Oviedo,11 som en av medlemmene av APC anklagde for «ikke å ha annen politisk overbevisning enn en ubegrenset higen etter penger og makt»…12
DET ER VANSKELIG å si noe om hva slags politikk Lugo kommer til å føre. Vi kan imidlertid anta at han vil stilles overfor følgende problem: Som hans tilhengere hele tiden har sagt, er han «innerst inne» en venstremann, og da må man spørre seg om han med integriteten i behold kan følge APCs opprinnelige program. Ifølge den ultraliberale analytikeren Alvaro Vargas Llosa viser dette programmet at paraguayanerne ved å stemme på Lugo ikke har stemt «mot globalisering» eller «mot frihandel», men «mot autoritære styreforhold, forskjellsbehandling, elitisme og korrupsjon».13 Selv om det er nødvendig med «bærekraftig økonomisk vekst, som vil føre til sosial likhet og bedre sysselsetting», må man spørre seg om ikke APCs program innebærer privatisering, regional integrasjon og investeringsbeskyttelse.
Rett nok har APC også lovet en landbruksreform, men den må gjennomføres mot PLRA, som tradisjonelt forsvarer jordeiernes rettigheter. Under hele valgkampen garanterte de at de nye makthaverne kom til å «respektere privat eiendom». I denne saken kan APC heller ikke stole på støtte fra media, som alle er private. De har allerede lansert en omfattende kampanje mot «invasjon av jordområder». En kampanje den nye presidenten vanskelig kan kritisere, ettersom han nylig var innom ABC Color for å «takke avisen for dens støtte», og rose pressen for dens viktige rolle i «konstruksjonen av et nytt samfunn».14
De nye forhandlingene i forbindelse med Itaipu-traktaten – et av hovedelementene i Lugos valgkamp – kan knyttes til et gammelt krav fra deler av arbeidsgiverstanden, som i lang tid har kritisert landets manglende energipolitikk. For å tjene raske penger, satte diktaturregimet i 1973 i gang arbeidet med det som den gangen var verdens største demning – Itaipu – ved grensen mot Brasil. Til gjengjeld undertegnet regimet en traktat der Paraguay forpliktet seg til å selge energien den ikke bruker til Brasil, til en svært lav pris, for slik å betale tilbake de ekstremt høye byggekostnadene til brasilianske selskaper.
I dag får Paraguay kun 250 millioner dollar årlig for dette. Hadde elektrisiteten gått til markedspris ville de fått 3,6 milliarder dollar (over 60 prosent av landets bruttonasjonalinntekt). Arbeidsgiverne vil sikkert ikke ha noe imot en ny avtale, som vil være mer gunstig for Paraguay.
Så Rubianis sinnsro er kanskje ikke så overraskende. Han forsikrer oss om at han ikke er den eneste med tro på framtiden: «Vanligvis ser vi en tydelig nedgang i reklameinvestering under valgkampen, men denne gangen skjedde ikke det. Bedriftene har tro på Lugo.»
Visst er det ikke nok å irritere de privilegerte for å være venstremann, like lite som man er deres talsmann bare fordi man har deres støtte. Selv om det er sammenfall mellom Lugos politikk og noen arbeidsgiveres (de stemte selvfølgelig ikke alle på Lugo) kapitalistiske moderniseringsprosjekt, betyr ikke det nødvendigvis at det er en allianse mellom den nye presidenten og arbeidsgiverne. Lugo har også vekket håpet om sosiale endringer for arbeiderklassen: Den berømte «endringen» som har gitt alliansen dens navn.
De første tiltakene satt i verk av Lugos stab favoriserer imidlertid tydelig enkelte sosiale klasser framfor andre. Det ville være en underdrivelse å si at den raske utnevnelsen av Dionisio Borda som finansminister ikke skuffet privat sektor. Noen så på dette som en «essensiell» utnevnelse, andre skjulte ikke sin «entusiasme».
Borda var den første finansministeren til «coloradoen» Duarte Frutos i 2003, og er dermed ikke ukjent. Det er heller ikke hans sans for privatisering, stramme budsjetter og overbevisning om at utvikling av Paraguay må skje via oppfordring til utenlandske investeringer. Hans mål per dags dato er å «fortsette arbeidet vi begynte på for fem år siden». Vi har vel sett eksempler på mer radikal «forandring».
De sosiale bevegelsene er imidlertid enstemmige i sin dom: Lugos regjering vil aldri bli så undertrykkende som det Duartes var. Venstreaktivisten Esteban González mener likevel at det kan være farlig å forsøke å gjøre alle til lags og glemme klassespørsmålet. Coloradopartiet er «veltet» (i det minste for en stakket stund), men ingenting tyder på at partiets gamle velgere har grunn til bekymring.
Valget av Fernando Lugo betydde slutten for et av Sør-Amerikas verste regimer. Hans maktovertakelse fører likevel til visse problemer i forholdet til enkelte såkalte «framskrittsvennlige» regjeringer i nærområdet, som Brasil, Chile og Uruguay, for å nevne noen. Risikerer ikke disse landene – uavhengig av deres politiske integritet – å bli et effektivt instrument for en kapitalistisk modernisering, et frisk pust for et liberalt demokrati, og … en undertrykking av de sosiale bevegelsene de har sprunget ut fra?
Oversatt av G.U.
Fotnoter:
1 Andrew Nickson, «Paraguay: Fernando Lugo vs the Colorado machine», Open Democracy, London, 28. februar 2008.
2 Doktrine som oppsto på begynnelsen av 1960-tallet. Ett av frigjøringsteologiens mål er bedring av sosiale levekår, i kristendommens navn.
3 Lamia Oualalou, «Le Paraguay pourrait passer à gauche» (Paraguay kan få en venstreregjering), Le Figaro, 21. april 2008.
4 Partiets offisielle navn er Asociación Nacional Republicana (ANR).
5 Some Advice for Paraguay's Lugo», Latin Business Chronicle, Miami, 21. april 2008.
6 Ultima Hora, Asunción, 29. februar 2008.
7 Fra Sao Paulo i Brasil.
8 Offisielt startet ikke valgkampen før den 25. desember 2006.
9 Christine Legrand, «Un ancien général putschiste et «l'évêque rouge» se disputent les faveurs des Paraguayens» (en tidligere statskuppgeneral og «den røde biskopen» kjemper om paraguayanernes gunst), Le Monde, 3. november 2007.
10 Paraguayanerne har i tillegg valgt 18 representanter til det søramerikanske fellesmarkedet (Mercosur) sitt parlament, 17 fylkesguvernører og 214 medlemmer av fylkeskomiteer.
11 Oviedo ble dømt for forsøk på statskupp i april 1996, og dro i eksil til Argentina, og deretter Brasil. Mistenkt for å ha hatt en finger med i spillet i et annet forsøk på statskupp, utført av hans tilhengere den 18. mai 2000, ble han fengslet da han kom tilbake til Paraguay den 28. juni 2004. Den 30. oktober 2007 ble han imidlertid frikjent av Paraguays Høyesterett.
12 Tekojoja, Kommuniké av mars 2008.
13 What Paraguay's new president says about the future of South America», The New Republic, Washington, 30. april 2008.
14 Fernando Lugo visitó ABC Color y agradeció apoyo» (Fernando Lugo besøker ABC Color og takker for støtten), ABC Color, Asunción, 26. april 2008.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
