Uranets virkelige pris

«Hvis kamp er den eneste stemmen som blir hørt, så har vi ikke noe annet valg,» forkynner Nigerernes bevegelse for rettferdighet (MNJ).1 For tolv år siden, 24. april 1995, ble det inngått fredsavtale mellom regjeringen og det første væpnede opprøret. I dag har den tuaregdominerte bevegelsen igjen tatt opp våpnene mot sentralmakten. Kampene startet i februar 2007 i den nordlige Agadez-regionen, og har siden spredd seg helt til området ved Tsjadsjøen, sørøst i Niger.

MNJ består hovedsakelig av tidligere opprørere, men fikk i 2007 også tilslutning fra overløpere fra hæren og enkelte lokale folkevalgte. Siden har bevegelsen mangedoblet angrepene mot militære anlegg og statsmaktens symboler. Bevegelsen krever at avtalen fra 1995 skal tre i kraft. Den innebærer ikke minst en desentralisering. Det kreves videre at 50 prosent av gruveinntektene blir overført til lokalsamfunnene, at den innfødte befolkningen skal ha fortrinnsrett i denne næringen, at det skal bli slutt på at konsesjonene for utvinning av råstoffer går på billigsalg, og at det ikke skal drives letevirksomhet i områder med dyrehold.

Spenningen steg et hakk i juli 2007, da sjefen for det kinesiske selskapet Sino-Uranium ble tatt som gissel av MNJ. Bevegelsen oppfordret da alle land om å evakuere de av sine statsborgere som oppholdt seg i Niger «for å lete etter eller å utvinne mineralressurser».


NIGER ER VERDENS tredje største eksportør av uran. Landets årsproduksjon beregnes til 3300 tonn og utgjør 48 prosent av eksportinntektene. I 2003 begynte kursene på uran igjen å stige, etter tjue år med fallende priser. Den globale veksten i etterspørsel etter elektrisitet og målet om å redusere utslippene av drivhusgasser sikrer sivil kjernekraft en lang framtid.2 Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) regner med en økning på minst 20 prosent av verdens kjernekraft (83 prosent ifølge «høye prognoser»). World Nuclear Association (WNA) melder at det er planlagt 93 nye atomreaktorer for strømproduksjon (hovedsakelig i Kina, India, Japan og Russland), i tillegg til de 34 som allerede er under bygging. Det økte behovet for atombrensel fører – sammen med utsiktene til tømming av de såkalte «sekundære» ressursene (særlig uran fra desarmerte atomvåpen) – til en ny giv i leting etter og utvinning av naturlig uran.

Niger er rikt på uran, men også et av verdens fattigste land (nr. 174 på indeksen for menneskelig utvikling, HUI) og står jevnlig overfor alvorlige matvarekriser. Regjeringen i Niamey framstiller den fornyede interessen for atombrensel som en uovertruffen fordel i «kampen for økonomisk og sosial utvikling.»3

For å øke Nigers gruveinntekter skifter president Mamadou Tandja stadig samarbeidspartnere. Landets uran blir utvunnet av to fransk-nigerske selskaper, som det statlige selskapet Areva4 er hovedaksjonær i: la Société des mines de l’Aïr (Somair, 63,4 prosent)5 og la Compagnie minière d’Akouta (Cominak, 34 prosent). 26. juni og 25. juli ble den franske energigigantens sikkerhetsansvarlige, oberst Gilles de Namur, og gruppens lokale direktør, Dominique Pin, anklaget for å ha støttet MNJ og utvist.6 Forholdet mellom Paris og Niamey normaliserte seg likevel igjen i januar 2008 da den nigerske regjeringen stadfestet Arevas driftsrettigheter til den gigantiske mineralforekomsten i Imouraren i regionen Agadez. Den tegner til å bli en av verdens største urangruver. Til gjengjeld skal Areva betale 50 prosent mer for uranet.

Men selv om det ikke blir stilt spørsmål ved Arevas tilstedeværelse i Niger, setter Niamey nå en del av produksjonen direkte ut på markedet (300 tonn i 2007) og det franske monopolet på uranutvinning i Niger er over. I november 2007 fikk Sino-Uranium (China Nuclear International Uranium Corporation, en avdeling av det offentlige kinesiske selskapet China National Nuclear Corporation,CNNC, som siden 2006 har utforsket den viktige konsesjonen i Tegguida) tillatelse til å drive Azelik-forekomsten, også den i Agadez. I tillegg er det blitt gitt letetillatelse til et tjuetalls mindre selskaper fra Canada, Australia, Sør-Afrika, India og Storbritannia.
Gruvekonsesjonene (som er utdelt eller som det forhandles om) strekker seg over nær 90 000 km2 langs Aïr-massivets vestgrense, mellom Tiguidit-klippene og grensen til Algerie. Befolkningen i nord (minst 300 000 mennesker, hovedsakelig tuareger) er overhodet ikke tatt med på råd, og områdene der de har levd i generasjoner er blitt gitt til gruveselskaper. Innbyggerne i Tegguida-n-Tessoum, vest for Agadez by, ble beordret vekk fra området på om lag 2500 km2 som selskapet Sino-Uranium har fått. Niger Uranium Limited som satte i gang letingen i In Gall og Ighazer, har forbudt dem som driver med kveg å bruke vannhullene for dyr. Rundt anlegget i Imouraren fører Arevas leteaktiviteter til at dyrene flykter slik at kvegdrift blir umulig.

Befolkningens tradisjonelle virksomheter – som saltutvinning, oasejordbruk og ikke minst nomadisk kveghold – er alvorlig truet, i likhet med den komplekse balansen som holder dem oppe. Det framtidige gruveområdet dekker de viktigste nomadeområdene, som de rike beitemarkene på Ighazer-sletten7 (stedet for «saltekuren», der titusener av kvegdrivere samles for å sikre at bølingene får i seg nødvendige mineraler).
Planene om å sette i gang produksjonen i nye anlegg fram mot 2010 (Azelik) og 2012 (Imouraren) forsterker dessuten frykten som ble vakt etter den første gjennomgangen av den radioaktive og helsemessige situasjonen i de to eksisterende gruvebyene Arlit og Akokan. På forespørsel fra den lokale organisasjonen Aghir In’Man ble denne studien utført mellom 2003 og 2005 av Den uavhengige forsknings- og informasjonskommisjonen for radioaktivitet (CRIIRAD) og den ikke-statlige juristorganisasjonen Sherpa.8

Ifølge CRIIRAD holder vannet til befolkningen, som er på mer enn 86 000 innbyggere, et radioaktivt nivå som overskrider de internasjonale drikkevannsforskriftene. Det radioaktive avfallet har i flere tiår blitt lagret i åpne deponier. Skrapjern fra fabrikkene blir solgt på markedene og befolkningen bruker dem som byggematerialer eller kjøkkenredskaper. I mai 2007 påpekte CRIIRAD overfor Areva og Nigers nasjonale senter for strålevern at det fantes utvinningsavfall på offentlige steder, og at nivået av gammastråling var hundre ganger høyere enn normalen.

Uten en ordentlig vitenskapelig undersøkelse er det vanskelig å vurdere den langsiktige helserisikoen.9 Sherpa understreker likevel at antall tilfeller av alvorlige luftveis- og lungesykdommer er mangedoblet, noe som skal ha blitt systematisk hemmeligholdt for pasientene ved de to sykehusene som Somair og Cominak har bygget og driver.

De to gruveselskapene er landets neststørste arbeidsgiver etter staten og deres enorme behov for forsyninger kommer et stort antall bedrifter til gode. Likevel er det hovedsaklig folk fra sør (Haoussa og Djerma), med høyere utdannelse og bedre representasjon i administrasjon og politikk, som innehar nøkkelstillingene og får de viktigste kontraktene. Lokalbefolkningen er tuareger som har lite skolegang og lever på tradisjonelt vis i utkanten av gruvebyenes økonomi.


I 1973-1974, like etter at gruvedriften i departementet Arlit startet, tok tørke livet av mer enn tre fjerdedeler av buskapen til tuaregene. Mange av dem flyktet til de store byene, og til Algerie og Libya. På slutten av 80-tallet vendte nær tjue tusen av dem hjem, ansporet av oberst Ali Saïbous snakk om en «avspenning», som skulle gjøre slutt på general Seyni Kountchés mer enn tretti år lange «unntaksstyre». Niger gjennomgikk på denne tiden en økonomisk krise og ingenting var tilrettelagt for å ta i mot alle som vendte tilbake. Illusjonen om en oppmykning av regimet brast snart, etter sammenstøt med ordensmakten i Tchin-Tabaraden (mai 1990) ble tuaregene brutalt undertrykt.10

Manglende støtte og oppsamlet frustrasjon blant tuaregene ga dem en følelse av å være tilsidesatt, som kom til uttrykk i oktober 1991, da det første opprøret brøt løs. På papiret fastsatte fredsavtalen fra 1995 at tidligere opprørere skulle reintegreres, at det skulle iverksettes utviklingstiltak i nord, og at en desentralisering skulle gjennomføres, fulgt av en overføring av inntektene fra gruvedriften til lokalsamfunnene. Tolv år seinere er desentraliseringen fremdeles ikke gjennomført, i likhet med vedtaket fra 2006 om å overføre 15 prosent av gruveinntektene til de berørte kommunene. Og enda verre er det at nye gruvekonsesjoner er blitt tildelt uten at det er planlagt noen form for kompensasjon. «Vi, tuaregene, er ingenting målt mot regjeringens økonomiske interesser,» konstaterer Issouf ag Maha, som er folkevalgt borgermester i kommunen Tchirozérine, men som lever i eksil i Frankrike. «Alt vi ønsker er at den nigerske ledelsen og gruveselskapene tar hensyn til det faktum av vi lever i disse landområdene.»
I august 2007 ble der erklært «beredskapstilstand» (en form for unntakstilstand) i regionen Agadez. Siden har menneskerettighetsorganisasjoner registrert arrestasjoner, vilkårlige fengslinger (mer enn hundre) og henrettelser av sivile uten lov og dom (nær 70) utført av Nigers væpnede styrker (FAN) som represalier for MNJs angrep. Man nevner tortur, voldtekt, plyndring og nedslakting av kveg, som ofte er den eneste inntektskilden for regionens innbyggere. Når FAN forflytter seg blir sivile også brukt som «menneskelige skjold», særlig som vern mot miner.

Disse overgrepene har utløst massive folkeforflytninger. «I Iférouane er bare hæren igjen, alle innbyggerne har flyktet,» forteller lederen for en liten hjelpeorganisasjon som har måttet gi opp aktiviteten i området, i likhet med så mange andre. Frykten for represalier og miner på veiene gjør det stadig vanskeligere å få fram forsyninger. Prisene eksploderer, og turistsesongen, som gir viktige inntekter, er ikke kommet.

Meglingsforsøkene til Libya, Burkina Faso og Den afrikanske union har ikke gitt resultater. President Mamadou Tandja nekter å forhandle med opprørerne, som han omtaler som «skurker og narkolangere.» Konfliktområdet er stengt for journalister.11 Niamey påberoper seg retten til fritt å disponere sine naturressurser og oppfordrer nigererne til å søke forklaring på årsaken til krisen i landets strategiske viktighet. I midten av april 2008 ba nasjonalforsamlingen regjeringen om «å gjøre alt som står i dens makt for å få til en fredelig og varig løsning på konflikten», som er en «alvorlig trussel mot Nigers stabilitet». En oppfordring som så langt ikke er tatt til følge.

Oversatt av K. E. V.


Fotnoter:
1 Pressemelding fra MNJ, 29. april 2008, http://m-n-j.blogspot.com/

2 OECD/AIE, «World Energy Outlook 2007, China and India insights», 2007. Selv om kjernekraftandelen i verdens elektrisitetsproduksjon vil holde seg stabil (mellom 13 og 16 prosent), kommer den etablerte kjernekraften øke produksjonen målt i absolutte tall.

3 Se Moustapha Kadi, «Insécurité croissante au Nord Niger: A quand la paix?» (Økende usikkerhet i Nord-Niger: Når blir det fred?), Energie pour tous, nr 007, Niamey, 5. september 2007.

4 Det tidligere Compagnie générale des matières nucléaires (Generalselskapet for kjernefysiske stoffer, Cogema) ble i 2001 tatt opp i Areva-gruppens kjernefysiske virksomhet.

5 Selskapet for gruvene i Aïr. Aïr, også kalt Aïrmassivet og Azbine, er det høyeste fjellområde i Niger og ligger i det sørlige Sahara, nordøst for Agadéz. Det er del av naturreservatet Aïr og Ténéré, som er et verdensarvområde. Overs. anm.

6 Areva ble mistenkt etter at en kaptein fra de nasjonale intervensjons- og sikkerhetsstyrkene sluttet seg til MNJ (juli 2007). Han hadde tidligere hatt ansvar for sikkerheten ved Arevas installasjoner og mottatt nær 85 000 euro fra selskapet.

7 Ut fra vannbehovet til de framtidige gruvene, risikerer det fossile og ikke-fornybare sandsteinslaget i Agadez, som nærer Ighazer-sletten, være tømt om 40 år. Se Alain Joseph, «Quand l?uranium menace le pastoralisme nomade?» (Når uranet truer nomadedriften?), Aïr Info nr. 72, Agadez, mars 2008.

8 CRIIRAD: «Compte rendu da mission à Arlit/ Niger du 3 au 11 décembre 2003» (Redegjørelse for oppdraget i Arlit/ Niger fra 3. til 11. desember 2003), 19. desember 2003, «Impact de l?exploitation de l?uranium par les filiales de COGEMA-AREVA au Niger» (Betydningen av COGEMA-AREVAs avdelingers uranutvinning i Niger), 20. april 2005, «Présence de matériaux radioactifs dans le domaine public à Arlit et Akokan» (Radioaktive stoffer i det offentlige området i Arlit og Akokan), 14. mars 2007. Samira Daoud, Jean-Pierre Getti, under ledelse av William Bourdon, «La COGEMA au Niger. Rapport d?enquête sur la situation des travailleurs de la SOMAÏ et COMINAK» (COGEMA i Niger. Undersøkelsesrapport om situasjonen til SOMAÏs og COMINAKs arbeidere), Sherpa, 25. april 2005. (Sherpa er et internasjonalt nettverk av jurister som arbeider sammen med menneskerettighets- og miljøvernorganisasjoner. Overs.anm.)

9 I 2004 bestilte Areva en miljøevaluering fra Instituttet for strålevern og kjernefysisk sikkerhet (IRSN). CRIIRAD mener at konklusjonene i denne er utilstrekkelige. En klinisk studie ble også utført på Arevas bestilling (2005). Ingen av disse studiene vurderer den langsiktige helsefaren.

10 70 døde ifølge regjeringen, 600 ifølge internasjonale organisasjoner, og mer enn tusen ifølge tuaregene. Mano ag Dayak, Michael Stürhrenberg, Jérôme Strazzulla, Touareg, la tragedie (Tuareg, tragedien), Lattès, 1992.

11 Moussa Kakka, korrespondent for Radio France International, har sittet fengslet siden 26. september 2007, anklaget for å stå i ledtog med opprørerne. Andre fengslede er Ibraihim Manzo Diallo Aïr Infos ansvarlige redaktør, og tre franske journalister, Pierre Creisson, Thomas Dandois (Arte), François Bergeron (Désert Rebel).