Laos høster krigens dødelige frukter

Dao er ikke en du skulle tro tok mange sjanser i livet. Den slitte blå siviltjenesteuniformen han har gått med hele livet, vitner om en mann som lyder ordre før han tar sjanser. Han står med krum nakke på en svær skraphandel i utkanten av Ponsavan i det nordlige Laos, og ignorerer en drukkenbolt som irettesetter ham for å gå i uniform mens han selger bombeskrap. «Du prater ikke med utlendinger i den uniformen. Du er en skam,» roper mannen med blodskutte øyne. Dao lar ham fortsette tiraden og prøver å bli kvitt skrapjernet så hurtig som mulig. Mens han deiser sekken i bakken, halvfull av skrap samlet i løpet av helgen i et krater i fjellene over landsbyen hans, er to seks år gamle jenter i full lek oppå en svær bombe bare fem meter unna.

«Vi er ikke redde, vi vet hva som er farlig og hva som er sikkert,» sier Dao. «Barna plukker opp hva som helst, mens vi kan se forskjell på skrap og blindgjengere».

Etter en ukes dårlig betalt rutinearbeid er dette Daos sidegeskjeft som får økonomien til å gå rundt. Han og hans kone har enda ikke klart å spare nok penger til å kjøpe en av de mange vietnamesiske metalldetektorene til 12 dollar (62 kroner) som er blitt så populære. Men det er planen så snart han går av med pensjon. Han skal si opp jobben i slutten av måneden for å lete etter bombeskrap på heltid. Dao venter mens Nam, som eier skraphandelen, plasserer sekken på en rusten vektskål. Nam ser ikke i sekken, han bare veier den og slenger den i toppen av en haug med bombesplinter, artillerigranater, bombekastere og klasebomber. «Vi har ikke hatt noen ulykker her,» sier Nam. «Jeg tar ikke imot udetonerte bomber.» Et kjapt blikk rundt på plassen avslører dusinvis med skarp ammunisjon. «Når det gjelder ulykker for dem som samler bombeskrap, er det mye verre. Noen blir drept i jungelen mens de leter etter skrap. Når de finner småbomber, forsøker de av og til å få dem opp av bakken for å fjerne sprengstoffet. Men de gjør det fordi de er avhengige av inntekten.»


LAOS ER DEN MEST bombede nasjonen i verdenshistorien, og handelen med skrapmetall fra bomber foregår over hele landet, på tross av faren den medfører. Laos er ekstremt underutviklet og er kun nå på vei ut av en politisk isolasjon som etterfulgte mange år med maktkamp. Under USAs «hemmelige krig» fra 1964 til 1973 ble det sluppet over 2,4 millioner tonn bomber over Laos, inkludert rundt 270 millioner klasebomber. Målt i tonn er dette mer enn det som ble sluppet over Tyskland og Japan til sammen under andre verdenskrig.
Målet var å stoppe den framskridende kommunistbevegelsen i Laos og å ødelegge den nordvietnamesiske hærens forsyningslinjer fra nord til sør, kjent som «Ho Chi Minh-veien», som også gikk gjennom Laos. Så mye som 30 prosent av bombene eksploderte ikke. Mange områder er strødd med skrap: bombehylser, småbomber (kalt «bombies»), deler av fly, metallfragmenter og intakte, udetonerte bomber, såkalte «blindgjengere» («unexplode ordnance», UXO). Denne krigen ble ført i det skjulte, og USA omtalte Laos som «den andre krigsskueplassen». Som journalist Christopher Robbins skrev: «Det fantes en annen krig som faktisk var mer motbydelig enn Vietnam, og så skjult at selv stedet hvor landet befant seg var hemmelighetsstemplet».1 På grunn av hemmeligholdelsen ble amerikanske piloter fortalt at de kunne se bort ifra de etablerte retningslinjene for krigføring som måtte overholdes i Vietnam og Kambodsja. Bombetoktene kunne utføres hvor som helst: templer, sykehus, skoler og landsbyer.2
Laos ble også brukt som dumpingplass for amerikanske piloter på vei tilbake til basen i Thailand fra bomberaid i Vietnam, ettersom ordren var å returnere uten bomber ombord. Som en forhenværende amerikansk pilot sa: «Man fløy et visst antall oppdrag hver dag, og man fløy disse oppdragene om det fantes tilgjengelige mål eller ikke. Man ødela simpelthen et hvilket som helst område hvor det fantes mennesker.»3

Rundt en tredjedel av befolkningen i Laos ble drept, skadet eller gjort hjemløse som følge av luftkrigen. «Klasebomber var et populært våpen,» sier Edwin Faigmane, på oppdrag fra FNs Utviklingsprogram til det statlig drevne opprydningsprogrammet for udetonerte bomber, UXO-Lao. «Det er beregnet at USA slapp 270 millioner subammunisjoner. Titalls millioner av dem eksploderte ikke, og fortsetter å drepe mennesker i dag.»

Klaseammunisjon består av en beholder som inneholder subammunisjon, kjent på folkemunne i Laos som «bombies». Beholderen åpnes over målet og subammunisjonen spres over et større område uten videre målretting. Når disse ikke detoneres omgjøres de effektivt sett til anti-personellminer. Ofrene er i første rekke sivile,4 ofte barn som tror de er leketøy.

«Disse småbombene er på størrelse med en brusboks eller tennisball og sprer hundrevis av metallfragmenter som flenger opp hud og amputerer lemmer,» sier Thomas Nash fra Cluster Munition Coalition (CMC), en paraplyorganisasjon for veldedige organisasjoner som kjemper for å innføre et forbud mot klasevåpen (se egen sak). «Som om ikke det var ille nok, sprer klasebomber dødelige fragmenter på slagmarken som fungerer som landminer. Dette problemet er ikke bare en trussel mot menneskers liv, men også mot deres levebrød, siden udetonerte klasebomber gjør det farlig eller umulig å dyrke jord.» Klasebomber har vært brukt i minst 23 land og ble sist tatt i bruk av israelerne i Libanon i 2006. Tall fra den veldedige organisasjonen Landmine Action anslår at i 2003 brukte Storbritannia og USA rundt 13 000 klaseammunisjoner, som inneholdt mellom 1,8 og 2 millioner subammunisjoner.

«I alle disse landene fortsetter klaseammunisjon å skape problemer for sivilbefolkningen etter at konflikten er avsluttet,» sier Andrew Wells-Dang, forsker på langsiktige konsekvenser av krigene i Sørøst-Asia. «Hendelser forårsaket av UXO («unexploded ordnance») krever ofte flere ofre. Granatsplinter kan spres over et stort område og forårsake skader på overkroppen, brennskader og/eller tap av syn hos overlevende, et ganske annerledes skademønster enn landminer, som ofte fører til amputasjon av nedre ekstremiteter hos enkeltindivider. UXO ligger ikke i minefelt, men spres uvilkårlig. Fordi det ikke finnes noe alternativ fortsetter mennesker å dyrke mark i UXO-befengte områder, de jakter og samler i UXO-befengte skoger og bor i UXO-befengte landsbyer.»5

Siden innsamlingen av data begynte i 1996 har ikke mer enn 364 000 subammunisjoner blitt fjernet i Laos, ifølge UXO-Lao. 4837 mennesker er registrert drept eller skadet av klaseammunisjon, mange av dem flere tiår etter krigens slutt. Mørketallene på drepte og lemlestete er mye høyere.


«DET SKJEDDE RETT etter klokken fem på ettermiddagen,» sier Viengkeo Kavongsone, om hendelsen som la livet hans i ruiner fire dager tidligere. Han står ved sengene til sine to eldste barn i Ponsavan sykehuset i Xieng Khouang provinsen i det nordre Laos. «De var i ferd med å grave en dreneringsgrøft bak huset vårt sammen med moren sin.» Kona hans ligger i en seng i avdelingen ved siden av, ute av stand til å snakke på grunn av sjokk, kroppen full av små, svarte sår. «Eksplosjonen fra småbomben var så kraftig at vår minste gutt, Bounma, ble kastet ut av grøften. Han døde momentant.»

Seks år gamle Phetsida iakttar oss i stillhet. Overkroppen hennes er som morens, pepret med svarte sår fra granatsplinter. Ni år gamle Soulideth ligger urørlig i sengen sin på samme avdeling. «Han ble truffet i ansiktet og har problemer med synet. Vi håper han ikke blir blind.»

Under krigen var Xieng Khouang strategisk viktig, fordi den kontrollerte veiene fra Luang Prabang, hvor den kongevennlige regjeringen oppholdt seg, til hovedstaden Vientiane. Det var også her vietnameserne støttet opp om Pathet Lao, en kommunistisk, nasjonalistisk politisk bevegelse. Mye av aktiviteten under krigen var konsentrert rundt Plain of Jars,6 en fornminneplass som noen mener er en eldgammel gravplass, høyt oppe i fjellene i Xieng Khuang. Stridende parter kjempet for kontroll over slettelandskapet, de omkringliggende fjellene og transittrutene. Militærleirer og luftbaser ble ofte plassert på strategiske bakker og berg for å kontrollere de underliggende områdene. De fleste landsbyene her rapporterte om moderat til intens militæraktivitet nær landsbyene deres under krigen.7
Edwin Faigmane fra UXO-Lao sier det ikke finnes ressurser nok i Laos til å rydde opp over alt. Mer enn en tredjedel av Laos er berørt. Den vanligste typen UXO er anti-personell BLU, en teknisk betegnelse for en type subammunisjon for klasevåpen, fulgt av bombekastere og prosjektiler. I motsetning til andre berørte provinser sliter Xieng Khouang med blindgjengere overalt: i landsbykjernen, på beitemarkene og i lavtliggende rismarker.

«Antall støttespillere synker stadig,» sier Faigmane. «Og støtten de gir blir også mindre. Oppryddingsarbeidet startet i 1996. Før det var det hæren, hjulpet av russerne og vietnameserne, som forsøkte å rydde veier. Hvis vi fikk dobbelt så mye penger kunne vi doblet både arbeidsstokken og oppryddingsarbeidet. Vi får oppryddingsanmodninger for 500-600 hektar bare i

Xieng Khouang, men vi har ikke kapasitet til mer enn 400 hektar. Og regjeringen i Laos har andre prioriteringer som krever større oppmerksomhet, som helse, utdanning og offentlig infrastruktur. Selv om de vedgår at UXO-opprydding er nødvendig må de prioritere disse områdene først.»


PROBLEMET FORVERRES på grunn av den økende handelen av skrapmetall som oppfordrer landsbyboerne til å samle det de kan utenfor landsbyen. Eksplosiver er blitt en del av hverdagen, og siden konflikten ble avsluttet har lokalbefolkninger utnyttet handelsverdien av disse metallforekomstene – alt fra kjøretøy og kulehylser til store, udetonerte bomber. Landsbyboere selger det de finner til forhandlere, som kjøper skrapmetall for 1,50 dollar (ca. 8 kroner) per kilo og eksplosiver for 2,50 dollar (ca. 13 kroner) per kilo. Forhandlerne selger så til smeltere som gjenvinner metallet.

«Skrapmetall fra krigen har blitt en ressurs som utnyttes på lik linje med tømmer og bambus,» sier Tom Morgan fra Mines Advisory Group, en humanitær organisasjon som rydder miner. «Kvaliteten på metallet som ligger i bakken, kombinert med høy fattigdom, har ført til en livlig handel. Nesten alt kan brukes. En del av problemet er at folk ikke forbinder blindgjengere med fare. De har ligget her i mer enn 30 år. De finnes overalt og er en ressurs folk benytter seg av, til blant annet huspåler og kar til å gro grønnsaker i. De lager potter og kar, bestikk og vannkanner. I rurale strøk brukes blindgjengere til hva det måtte være.»
Richard Moyes fra CMC beskriver leting etter skrapmetall som selvutnyttning,8 hvor risikoen det innebærer å håndtere bomber og verdipotensialet i disse stilles opp mot «tilgjengeligheten, slitet og produktiviteten til andre mulige aktiviteter». Moyes forteller at denne handelen gjennomsyrer samfunnet og er en av de best etablerte økonomiske strukturene i landet. «I landene som er hardest rammet av klasebomber, er skraphandel blitt en av få muligheter til å overleve. Selv om oppryddingsarbeidet har pågått i mer enn ti år er ulykkestallene på vei opp fordi prisen på skrapmetall stiger.»

Fra 2004 har tallet på ofre av udetonerte bomber steget, fordi handel innen skrapmetall har økt som følge av import av billige, vietnamesiske metalldetektorer: mellom 30 og 80 prosent av ulykker forbundet med UXO er som følge av «tukling».

25 år gamle Leng mistet synet i en eksplosjon da han samlet skrap sammen med Ten, 15, og Talay, 30. De skulle forsøke å meisle ut fenghetten på en 100 kilos bombe. «Talay og Ten var i gang med å fjerne fenghetten da bomben gikk av. Jeg sto litt lengre unna og derfor er jeg framdeles i live. Ten sa han var i ferd med å dø og at jeg måtte forsøke å komme meg hit hvis jeg kunne. Talay sa ingenting. Jeg tror han allerede var død».9 Legemene til Talay og Ten ble begravet ved siden av sine familier, sammen med metalldetektorene deres.

Andrew Wells-Dang tror at tukling med udetonerte bomber er på vei opp fordi «etterspørselen etter metaller og eksplosiver i konstruksjons-, mine- og tømmerindustriene» har sent prisene til værs. Nye veier gir enklere adgang til svært befengte områder som ikke har vært befolket eller utnyttet siden krigen. Det er mulig at de reelle tallene er mye høyere, siden mange av svarene gitt på spørreundersøkelser er lite troverdige og kan virke som dekkhistorier for tukling. Innsamling av skrapjern er ikke ulovlig, men å håndtere eksplosiver er det, og overlevende kan være redde for at de ikke får hjelp hvis de innrømmer å ha håndtert skarp ammunisjon.

Phil Bean, teknisk operasjonsrådgiver fra det nasjonale reguleringsorganet for miner i Laos, sier at udetonerte bomber bare er ett av mange hverdagslige problemer på landsbygda: «På lik linje med regntiden og tørketiden, malaria eller vanlig forkjølelse. Slik er det bare fordi det ikke finnes nok ressurser til å hanskes med problemet. Så folk gjør det de kan når de finner udetonerte bomber i landbruket, skogbruket og andre daglige gjøremål. Dette er noe av grunnen til at hendelser ikke alltid rapporteres, fordi det er en del av hverdagen å måtte ta hånd om blindgjengere selv. Det er en tragedie, tretti år etter at bombingen tok slutt.»


ANDREW WELLS-DANG påpeker at den internasjonale pengehjelpen har blitt skjevt fordelt: «Kambodsja har mottatt i gjennomsnitt 20 millioner dollar (103 millioner kroner) i året de siste fem årene, rundt 2 dollar per innbygger. Laos har mottatt 5 millioner dollar i året, rundt én dollar per innbygger. Vietnam har mottatt i gjennomsnitt 5–10 millioner, rundt 0,10 dollar per innbygger. Disse forskjellene ser ut som de vil fortsette.»

Selv om det er hevet over enhver tvil hvor det moralske ansvaret for oppryddingsarbeidet ligger, sier Jung Katalansi fra utenriksdepartementet i Laos at USAs regjering har vært lite villige til å ta en aktiv rolle i arbeidet med å fjerne udetonerte bomber. «Til forskjell fra Vietnam rammes vi av en dobbel uvitenhet i verdenssamfunnet,» sier han. En av grunnene er at krigen hele tiden ble hemmeligholdt og at det ble ikke ført statistikker over ofre på noen av sidene, ikke engang bombetokter ble loggført. Han legger til: «Vi lider på grunn av likegyldigheten, fordi regjeringer ikke er i stand til å påta seg ansvar. Ikke før 2000 begynte den amerikanske regjeringen å gi bistand til oppryddingsarbeidet for UXO. Vi håper de vil øke denne bistanden. De er klar over at med vår begrensede kapasitet vil det ta mer en hundre år å rydde landet. Med teknologien de råder over står de i den best tenkelige posisjonen til å hjelpe oss.»

Oversatt av R.J.A © norske LMD


Fotnoter:
1 Det tekniske begrepet er UXO, eller «unexploded ordnance», også kjent på norsk som «blindgjengere». Overs. anm.

2 Christopher Robbins, «Air America: The Story of the CIA?s Secret Airlines», Corgi, 1988.

3 Mines Advisory Group (MAG). Ikke-statlig organisasjon som hjelper mennesker rammet av landminer, udetonerte bomber og SALW (håndvåpen og lette våpen).

4 Mines Advisory Group.

5 National Regulatory Authority, UXO/Mine Action Sector Lao PDR.

6 Andrew Wells-Dang, «A Regional Approach: Mine and UXO Risk Reduction in Vietnam, Laos and Cambodia», Journal of Mine Action, Virginia, USA, 7. mars 2006.

7 Slettelandskap ispedd 1500?2000 år gamle gigantiske steinkar i Xieng Khouang provinsen.

8 Lao National Unexploded Ordnance Programme (UXO Lao)

9 Richard Moyes, «Tampering: deliberate handling and use of live ordnance in Cambodia», Cluster Munitions Coalition. London, august 2004.

MAG, http://www.mag.org.uk/news.php?s=2&p=6484