Spekulativt spill i Katanga

Lubumbashi, hovedstaden i provinsen Katanga, er en by som aldri sover. Til alle døgnets tider frakter tungt lastede semitrailere mineraler til den zambiske grensen. Det dreier seg om kopper og kobolt. I Dar-es-Salaam blir råvarene lastet over på skip som skal til Asia. Hver måned åpnes nye sjapper, fast food-restauranter med amerikanske navn og butikker der kongoleserne fryder seg over kinesiske forbruksvarer som endelig er innenfor deres rekkevidde.

Prospektører og investorer fra hele verden har oppdaget det enorme potensialet i denne provinsen, mens lokale myndigheter lokker med en svært liberal gruvelovgivning. De påviste reservene er anslått til 70 millioner tonn kopper, 5 millioner tonn kobolt og 6 millioner tonn sink. Når det gjelder kopper, rangerer Kongo rett etter Chile, som skal ha 88 millioner tonn under jorda. Men de kongolesiske mineralene overgår likevel konkurrentens: De inneholder i gjennomsnitt 3,5 prosent kopper mot 0,5 prosent i den søramerikanske varianten.

I de andre provinsene i landet har befolkningen ennå ikke høstet fruktene av fred og demokrati, to år etter valget i 2006 som brakte president Joseph Kabila til makten med 58 prosent av stemmene. I Katanga er derimot den økonomiske boomen overveldende.1 I begynnelsen av april startet det første av de store gjenoppbyggingsprosjektene i Kasumbalesa, hundre kilometer fra Lubumbashi, på grensen til Zambia. Det kinesiske selskapet China Railway Engineering Corporation (CREC) har utplassert flere titalls bulldosere og gravemaskiner som skal grave ut en firefelts motorvei. Om tre år vil den binde sammen kopperhovedstaden og Zambia og gjøre det mulig å frakte ut denne enormt ettertraktede råvaren raskere. På ti år har prisen steget fra 500 dollar per tonn til i underkant av 8000 dollar. Da anleggsarbeidet startet, lovet CREC å lære opp 1500 lokale arbeidere. Vil boomen vare?


ARBEIDERSTRØKET KENIA er rammet av kolera på grunn av det urene vannet. De nye sjappene tilbyr ikke bare billige varer fra Kina, mellom mobiltelefonene og DVD-ene står det også flasker med smuglersprit som koster mindre enn en øl. Lufta er forurenset, full av støv som irriterer luftveiene. Etter at myndighetene forbød eksport av uforedlede råvarer til raffineriene i Zambia, har det dukket opp små «raffinerier» skjult bak høye murer, og håndverksovner blir det stadig flere av i bakgårdene. Eierne – som gjerne er fra Kina, India eller Gulfen – har ofte bestukket lokale myndigheter for å unngå altfor pedantiske prosedyrer for å få etablert virksomhetene sine. Til stor ergrelse for lokale miljøvernere som kritiserer forurensningen av grunnvannet.

Bakenfor den åpenbare euforien skimtes flere farer. Miljømessige, ja, men også økonomiske. Sentralregjeringen somler med å utbetale den rike provinsen 40 prosent av inntektene fra den lokale økonomien og tollavgifter. Guvernøren – som allerede har kjøpt trailere, ambulanser og traktorer og planlagt mange byggeprosjekter – mener at myndighetene i Kinshasa forsøker å bremse den økonomiske dynamikken i Katanga. De frykter nedgangsspøkelset og ønsker å unngå at kopperprovinsen får et altfor stort forsprang på resten av landet.2 En annen fare er av sosial art. Tiden for håndverksmessig utvinning av mineralforekomstene er i ferd med å renne ut til fordel for store multinasjonale selskaper. De lokale gruvearbeidere blir nådeløst jaget fra steinbruddene.

Ved utkjørselen fra Lubumbashi, i kommunen Ruashi, var Etoile-gruven fortsatt et steinbrudd under åpen himmel for bare noen måneder siden. Menn gravde i de underjordiske gangene uten noen form for stillas eller beskyttelse. Barn smøg seg rundt i moldvarpganger der de plukket ut grønnstripede (kopper) og gulstripede (kobolt) steiner, som de puttet i store striesekker. Ras og dødsulykker forekom så ofte at arbeiderne måtte ha en privat forsikringsordning for å dekke sykehus- og begravelsesutgifter. Det sørafrikanske selskapet Ruashi Mining har satt en stopper for alt dette. Stengsler og private vektere beskytter området, bulldosere fjerner de sveitserostliknende haugene, og gravemaskiner biter i den røde jorda og lager enorme krater, dag og natt.

Innbyggerne i Ruashi, som fikk sitt levebrød fra den manuelle utvinningen, har fått 200 dollar per familie og beskjed om å stikke av. 400 barn er sendt tilbake på skolebenken. Bakerst i klassen sitter åtte år gamle André. Han innrømmer at han foretrekker å gå på skolen. Med lunger fulle av støv hoster han fortsatt, og han har ikke glemt at broren hans ble tatt av et ras. Men han husker også, med stolthet, at han tjente 60 dollar til familien sin. I en annen klasse lærer moren til André å sy, «en inntektsbringende aktivitet» anbefalt av den belgiske organisasjonen Group One. Hun håper at hun kan tjene noen dollar på det. Andrés far er reist til Luisha for å arbeide i gruvene der, som fortsatt er åpent for de «uformelle» gruvearbeiderne. Enn så lenge.


LUISHA ER EN gigantisk teltby rundt et steinbrudd som utlendinger ikke har tilgang til. Også her selges kinesiske varer, moteklær og spritflasker. En kino viser Kung Fu-filmer på stort lerret. Helt i enden, der veien til Lubumbashi starter, annonserer et asiatisk selskap på engelsk, fransk – og kinesisk – at det tilbyr en høyere pris enn andre for sekker med «råvarer».

Zacharie Mudimba er utdannet jurist, og kameraten hans er utdannet revisor. På korrekt fransk fortviler de to unge mennene over mangelen på arbeid for høyt utdannete, og forteller at de under alle omstendigheter tjener mer på å grave. Ved siden av dem nikker de eldre mennene samtykkende. De har vært arbeidere i Gecamines, det gigantiske statlige selskapet som etterfulgte kolonitidens Union Minière. På grunn av dårlig styring og kontinuerlig tapping fra myndighetenes side, gikk Gecamines’ produksjon ned fra 450 000 til under 20 000 tonn kopper i året.

President Joseph Mobutu avviste hele tiden privatisering av Gecamines, både på grunn av nasjonalisme og fordi han ville holde sparegrisen sin intakt. Men i 1997, mot slutten av sitt regime, godtok han et «stykkevis salg». Selskapet var på dette tidspunktet kvalt av en gjeld på over én milliard dollar, og måtte inngå samarbeid med private partnere. Verdensbanken overvåket operasjonen. I 2003 finansierte Verdensbanken en plan for «frivillige avganger» som gjorde det mulig å sparke 16 000 arbeidere. Disse arbeiderne fikk en beskjeden sluttpakke som fort ble brukt opp, og de fleste av dem endte opp som gruvearbeidere, sammen med familiene sine.
Investorene som kjemper om plassen i Katanga nå, avskyr «amatører». «De skummer overflaten på feltene, og gjør det dyrere og vanskeligere å grave i dybden,» sier den belgiske industriherren Georges Forrest forbannet. Guvernør Moïse Katumbi er derimot bekymret: «De 140 000 gruvearbeiderne som kommer til å miste inntektskilden sin, vil utgjøre et alvorlig samfunnsproblem fordi den svært mekaniserte industrien ikke vil kunne sysselsette mer enn en brøkdel av dem.»

Volden har allerede økt. På de nye konsesjonsområdene eksploderer det hele tiden: langs jernbaneskinnene streifer menn omkring og graver i jorda i håp om å finne noen steiner. De blir brutalt jaget vekk, og forsvarer seg – trailere blir veltet og satt fyr på. I Kilwa ble flere menn massakrert av vektere ansatt i det australske selskapet Anvil Mining. Forbrytelsen førte til en spektakulær rettssak.


UNDER «GRUVEDAGENE» som ble arrangert i mars 2008 i Kinshasa for å sette fokus på utvinningsindustrien, oppga gruveminister Martin Kawelulu at 33,8 prosent av det kongolesiske territoriet er blitt overgitt til gruveselskaper. Tidligere var tilgangen til gruveområdene stengt for utlendinger, og Bakajika-loven forbød salg av kongolesisk land. Disse proteksjonistiske tiltakene brøt sammen etter Mobutus fall i 1997. I tiden som fulgte, sørget to kriger (1996–1997 og 1998–2002) for at statsapparatets sammenbrudd og landets oppsplittingen ble fullbyrdet, og at landet ble plyndret. Nabostatene, Rwanda og Uganda, la beslag på rikdommene i de okkuperte regionene, mens Zimbabwe, som ga en hjelpende hånd til myndighetene i Kinshasa, forsøkte å skaffe seg innpass i sektoren.

Da Joseph Kabila kom til makten i januar 2001, satset han på oppåpning mot Vesten, og underla seg liberaliseringsoppskriftene til de internasjonale finansinstitusjonene. Han brøt dermed med politikken til sin drepte far, Laurent-Désiré Kabila, som hadde truet interessene til selskaper som hadde finansiert krigen og rodd i land fordelaktige kontrakter.

Billigsalget av de nasjonale mineralforekomstene ble gjennomført fra 2003 takket være den svært liberale gruvelovgivningen, som praktisk talt ble diktert av Verdensbanken. Sistnevnte måtte være klar over at styresmaktene i en svak og uorganisert stat som ikke var demokratisk valgt, lett ville la seg friste av korrupsjon og være villige til å godta kontrakter som var ufordelaktige for landet.

Ekspert på gruveøkonomi i Føderasjonen av kongolesiske bedrifter (FEC), Eric Monga, minner imidlertid om de svært spesielle omstendighetene som den nye loven ble vedtatt under: «Landet hadde nettopp gjennomgått en blodig krig, og den såkalte overgangsavtalen gjorde at opprørslederne kom tilbake til Kinshasa og ble en del av makten […] Gruveloven skulle lokke investorer ved å tilby dem en stabilitetsklausul på ti år i tillegg til en rekke skattelettelser. Etter dette begynte prisen på råvarer å stige, og de som hadde våget å satse på Kongo, satt med vinnerloddet. Men kan man anklage dem for det?» For Monga er ikke reform av loven det viktigste, men å sørge for at den overholdes til punkt og prikke.
Og det er nettopp det kongoleserne har gjort, etter initiativ fra statsminister Antoine Gizenga, en tidligere venn av Patrice Lumumba. I åtte måneder har en internasjonal kommisjon med støtte fra Carter-senteret i all hemmelighet «gjennomgått» kontraktene som ble undertegnet i overgangsperioden og undersøkt hvordan de er blitt gjennomført. Konklusjonene er knusende: Ingen av de 61 kontraktene som er analysert, tilfredsstiller kriteriene for gyldighet og seriøsitet som kreves for å bli plassert i kategori A.3 39 av dem (kategori B) bør reforhandles grundig, og 22 (definert som kategori C), bør rett og slett oppheves!


VILKÅRENE FOR DE private selskapene som er knyttet til Gecamines, har forbløffet kommisjonen. Ikke bare er bidragene fra eksterne parter systematisk overvurdert, mens det kongolesiske bidraget (det vil si verdien av forekomstene eller eksisterende anlegg tilhørende Gecamines) undervurdert, men skattemessige fordeler eller lettelser (som skattelette i en periode på 30 år) har fratatt staten uunnværlige inntekter. I tillegg er gruverettigheter gitt til rent spekulative formål (parter som selger aksjer på børsen før de i det hele tatt har begynt å arbeide i felten). Sosiale klausuler og miljøklausuler er ignorert, lokal kompetanse er undervurdert, lokale arbeidere er underbetalt, og arealene på konsesjonsområdene er utvidet uten godkjenning. Dessuten har selskapene satt i gang utvinning av forekomster uten å ha annet enn letetillatelse.

Kongolesiske myndigheter har dermed kunnet slå fast at gruvesektoren bare har bidratt med 27 millioner dollar på statsbudsjettet, mens skatteinntektene ifølge Verdensbanken burde vært i nærheten av 200 millioner dollar. I nabolandet Zambia er inntektene fra gruvesektoren hele to milliarder dollar.

Kongos USA-utdannede finansminister André Philippe Futa opplyser at «i 2002, i en situasjon med negativ vekst, sto gruvesektoren fortsatt for 30,33 prosent av bruttonasjonalproduktet. I 2007 har bidraget fra sektoren falt til 6 prosent.» Dette skyldes framfor alt skattelettelsene til selskapene, men også utstrakt svindel og korrupsjon. Mange bidrag har kommet i form av penger under bordet, hvis de ikke er underslått før de i det hele tatt har nådd statsbudsjettet. Kongolesiske myndigheter bør på en og samme tid reforhandle visse urettferdige eller dårlig praktiserte avtaler og bringe de anklagede selskapene inn for et forliksråd. Foreløpig er 16 selskaper bedt om å forberede sine saker, og giganter som Anvil Mining, BHP Billiton, Free Port Mac Rohan og Phelps Dodge ruster nå opp sitt juridiske arsenal.

Parallelt med disse hvitsnippsforbrytelsene de internasjonale institusjonene har gått god for, opplever makthaverne som vant valget i juli 2006, at bistanden landet har fått løfter om, uteblir. Bare 28 prosent av det totale beløpet som er blitt lovet internasjonalt, er overført. Derimot må landet betale renter av gjelden som ble opparbeidet under Mobutu (800 millioner dollar i årlige renter for en samlet gjeld på 12 milliarder dollar), et beløp som sluker en tredjedel av statsbudsjettet. Det internasjonale pengefondet (IMF) stiller ustanselig nye vilkår for eventuell gjeldslette.


FORTVILELSEN OVER manglende økonomiske ressurser til å igangsette sosiale tiltak i et land der helsevesen, utdanningsinstitusjoner og infrastruktur ligger i ruiner; skuffelsen over uinnfridde løfter om bistand; og den tvetydige internasjonale holdningen som bidrar til å bremse gjenopprettingen av statens autoritet i de østlige provinsene som hele tiden undergraves av væpnede grupper: Dette er noen av forklaringen på hvorfor kongolesiske myndigheter i september 2007 inngikk det som allerede kalles «århundrets kontrakt». For ti millioner tonn kopper og 200 000 tonn kobolt skal Kina i nærmeste framtid sette i gang et ambisiøst program for å gjenoppbygge infrastrukturen i landet: 3500 kilometer med veier og jernbaner, 31 sykehus med 150 senger og 145 helsesentre, fire universiteter, skoler, gater og veier.

Denne avtalen med Kina omfatter ni milliarder dollar (en sum som godt kan bli 14 milliarder), hvorav seks er forbeholdt infrastruktur og tre skal gå til gjenoppbygging av gruvesektoren. I 2008 skal det brukes 700 millioner dollar. Råvarer i bytte mot infrastruktur, altså. Kontrakten mellom Gecamines og en gruppe kinesiske selskaper4 er en byttehandel som reduserer faren for økonomiske misligheter.

Ifølge den kanadiske advokaten Paul Fortin som er Gecamines’ direktør, er handelen som ble inngått i Beijing etter to måneders harde forhandlinger, «irreversibel». Dersom det skulle oppstå en tvist, skal en domstol i Paris fungere som meklingsorgan. I henhold til doktrinen om ikke-innblanding har Kina ikke stilt noen politiske betingelser eller krav om «godt styresett». Dette får vestlige regjeringer til å skjære tenner, noen av dem har i likhet med menneskerettighetsorganisasjoner krevd å få kjennskap til klausulene i disse private kontraktene.

I motsetning til Vesten – som ikke er i stand til å skaffe de midlene som er nødvendig for gjenoppbygging av dette landet som er like stort som Europa – har Kina ikke nølt med å skride til verket. Flere byggeprosjekter er nå i gang i Katanga, men også i Kivu og Kinshasa der 250 kilometer med veier og tusen sosialboliger skal bygges. Selv om den kongolesiske befolkningen er delt mellom framtidshåp og frykt for en ny kolonisering (kineserne tar med seg arbeidskraft og ingeniører), og Vesten – og spesielt Belgia – ikke skjuler sin misnøye (som kan føre til fare for destabilisering av regimet), er kongolesiske myndigheter fast bestemt på å fortsette sitt samarbeid med Kina.

Oversatt av G.E.




Fotnoter:
1 Se ?«Kongo plyndres for ressurser?,», Le Monde diplomatique, juli 2006.

2 Katanga (eller Shaba) løsrev seg fra mellom Kongo i 1960 og 1963, noe som destabiliserte Kongo før provinsen igjen ble innlemmet i landet i 1963.. Se Elikia M?Bokolo, ? «Ethnicité, régionalisme et nationalisme? » (Etnisitet, regionalisme og nasjonalitet), franske Le Monde diplomatique, fransk utgave, juli 1978.

3 Kategori A innbefatter kontraktene som anses å være korrekte og akseptable for begge parter. Det finnes ingen slike. Kategori B omfatter kontrakter der det er i den ene partens (kongolesiske) interesse at de reforhandles. Kategori C omfatter kontrakter som det simpelthen anbefales at annulleres. XXX

4 Exim Bank of China har ingått avtalen som helhet, sammen med to andre kinesiske selskaper, Synohydro og China Railway Engineering Corporation (CREC).