Det militær-poetiske komplekset

Hva er de psykologiske og sosiale forutsetningene for folkemord? Tilfellet med poeten og psykiateren Radovan Karadzic viser oss at århundrer gamle poetiske drømmer er langt mer sentrale enn overflatisk etnisk identitet.

Radovan Karadzic, den bosnisk-serbiske lederen som var ansvarlig for den forferdelige etniske rensningen i krigen etter Jugoslavia gikk i oppløsning, er endelig arrestert. Nå er tiden kommet for å ta et steg tilbake å se på den andre siden av hans personlighet: Psykiaterutdannede Karadzic var ikke bare en skruppelløs politisk og militær leder, men også en dikter. Hans diktning bør ikke avfeies som latterlig – den fortjener en nærlesning, siden den gir en nøkkel til å forstå hvordan etnisk rensning fungerer. Her er de første verselinjene i et dikt uten tittel som lar seg identifisere av dedikasjonen « … For Izlet Sarajlic»:

Omvend dere til min nye tro, folkemengde
Jeg tilbyr dere det ingen har hatt før
Jeg tilbyr dere ubarmhjertighet og vin
Den som ikke har brød vil brødføs av lyset til min sol
Folk, ingenting er forbudt i min tro
Der er elskov og drikking
Og stirring på solen så lenge du vil
Og dette gudehodet forbyr dere ingenting
Åh, adlyd mitt kall brødre, folk, folkemengde

Disse verselinjene beskriver en presis konstellasjon: Det brutale og obskøne kallet om å oppheve alle forbud og nyte i en permanent destruktiv orgie. Freuds navn for et slikt gudehode som «forbyr deg ingenting» er superego, og dette begrepet er avgjørende for å forstå opphevelsen av moralske forbud i dagens etniske vold. Klisjeen om at følelsesmessig etnisk identifisering gjenoppbygger et solid sett av verdier og overbevisninger i det globale samfunnets forvirrende usikkerhet, må her snus på hodet: Etnisk fundamentalisme avhenger snarere av et hemmelig, så vidt tildekket DU FÅR LOV! Dagens tilsynelatende hedonistiske og tolerante, postmoderne refleksive samfunn blir paradoksalt nok stadig mer mettet av regler og reguleringer som visst nok skal våre til vårt eget beste (røykeforbud, forbud mot visse mattyper, regler mot seksuell trakassering). Dermed har referansen til en følelsesmessig etnisk identitet ikke noen modererende virkning, den fungerer snarere som et frigjørende «Du får lov!» – du får lov til å bryte de stivbeinte reguleringene som er skapt for å legge til rette for fredelig sameksistens i et liberalt og tolerant samfunn; du får lov til å drikke og spise hva du vil, praktisere patriarkalske skikker som den liberale politiske korreksen forbyr, du kan til og med hate, slåss, drepe og voldta … Hvis vi ikke er fullstendig bevisst på den kvasi-frigjørende virkningen som ligger i dagens nasjonalisme, hindrer vi oss selv i å forstå denne nasjonalismens sanne dynamikk. Her er måten Aleksander Tijanic, en ledende serbisk journalist som i en kort periode var Milosevics informasjons- og medieminister, beskriver «den underlige formen for symbiose mellom Milosevic og serberne»:

«Milosevic passer godt for serberne. Da han styrte, avskaffet serberne arbeidstiden. Ingen gjorde noe. Han tillot at svartebørsen og smuglingen blomstret. Du kunne troppe opp på den statlige tv-kanalen og fornærme Blair, Clinton, eller en av de andre «rangpersonene i verden». […]Dessuten ga Milosevic oss retten til å bære våpen. Han ga oss også retten til å kjøre stjålne biler. […] Milosevic gjorde serbernes dagligliv om til en eneste store ferie og fikk oss alle å føle oss som gymnaselever, elever på tur etter endt eksamen – noe som betyr at ingenting, og virkelig ingenting, av det du gjør kan være straffbart.»

 

HVOR STAMMER DENNE drømmen om en destruktiv orgie fra? Her vil vi få oss en overraskelse: Drømmen om etnisk rensning ble formulert for århundrer siden av diktere. I Åndens fenomenologi nevner Hegel «åndens stille veving»: undergrunnsarbeidet med å forandre de ideologiske koordinatene, som for det meste er usynlig for offentlighetens øye, men siden eksploderer og overrasker alle. Det var dette som skjedde i det tidligere Jugoslavia på 70- og 80-tallet, slik at når det eksploderte på slutten av 80-tallet var det allerede for seint, den gamle ideologiske konsensusen var gjennområtten og falt om av seg selv. Jugoslavia på 70- og 80-tallet var den kjente tegneseriekatten som fortsetter å gå utover stupet – han faller først når han til slutt kikke ned og blir klar over at han ikke lenger har bakken under beina. Milosevic var den første som tvang oss alle til å se ned i avgrunnen … Hvis den vanlige definisjonen av krig er «videreføring av politikk med andre midler», så kan vi si at det faktum at Karadzic er en dikter er mer enn et tilfeldig sammentreff: Den etniske rensingen i Bosnia var videreføringen av (en type) diktning med andre midler.

Platon har fått et dårlig rykte fordi han mente dikterne burde bli kastet ut av bystaten – et heller fornuftig forslag, med tanke på erfaringene i det tidligere Jugoslavia, der grunnen for den etniske rensning ble bredt av dikternes farlige drømmer. Det stemmer at Milosevic «manipulerte» de nasjonalistiske følelsene, men det var dikterne som ga ham materien som lot seg manipulere. Det var de – de oppriktige dikterne, ikke de korrupte politikerne – som startet det hele, da de på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, begynte å plante frøene for til den aggressive nasjonalismen ikke bare i Serbia, men også i andre republikker i det tidligere Jugoslavia. I stedet for det militær-industrielle komplekset, hadde vi i post-Jugoslavia det militær-poetiske komplekset, personifisert av tvillingfigurene Radovan Karadzic og Ratko Mladic.

Og for å unngå illusjonen om at det militær-poetiske komplekset er en balkansk spesialitet, bør man nevne Hassan Ngeze, Rwandas Karadzic, som i sin avis Kangura systematisk spredte hat mot tutsiene og oppfordret til folkemord. Og det er altfor enkelt å avvise Karadzic og kompani som dårlige diktere: Andre eks-Jugoslaviske nasjoner (og Serbia selv) hadde «store» og «autentiske» dikterer og forfatter som også engasjerte seg fullt og helt for nasjonalistprosjektene. Og hva med østerrikeren Peter Handke, en klassiker innenfor europeiske samtidslitteratur, som demonstrativt dukket opp i Slobodan Milosevics begravelse?

Dominansen til religiøst (eller etnisk) begrunnet vold kan forklares av den enkle kjensgjerningen at vi lever i en tid som oppfatter seg selv som post-ideologisk. Siden større offentlige kampsaker ikke lenger kan brukes til å skape massevold (det vil si krig), siden vår hegemoniske ideologi krever at vi nyter livet og realiserer våre Selv, er det vanskelig for majoriteten å overskride avskyen mot å torturere og drepe et annet menneske. Det store flertallet er spontant moralske: Å drepe et annet menneske er dypt traumatisk for dem. Så for å få dem til å gjøre det, trengs det påkallinger av en høyere Sak, som får små individuelle motforestillinger om å drepe virke trivielle. Religion og etnisk tilhørighet passer perfekt til denne rollen. Selvfølgelig finnes det tilfeller med patologiske ateister som er i stand til å begå massemord av ren og skjær glede, bare på pur f…, men de er sjeldne unntak. Flertallet trenger å bli bedøvet mot den grunnleggende følsomhet overfor andres lidelser. Til dette trengs det en hellige Sak.

© norske LMD. Oversatt av R.N.