Hjemmeskole ? for anarkister og fundamentalister



I Ohio, delstaten som avgjorde utfallet av det siste presidentvalget, banker hjertet til Middle America. Et Amerika som kjenner den økonomiske krisen på kroppen, hvor man ser framveksten av konservativ ideologi i et sosialt terreng man skulle trodd ga god grobunn for venstresidens ideer. Dypt inne i den tidligere gruvedalen renner elva Hocking. Luften surrer av kvitringen fra rødstruper og andre småfugler. Her står eneboligen til familien Tompkins, som har to kjennetegn: Det kunstige fossefallet hvor en tam skilpadde gneldrer omkring, og stuen som er gjort om til dokumentasjonssenter. Et forbløffende værelse, som et ekstra påbygg, med veggene dekket av hundrevis av bøker av alle mulige slag. Det er ingen tavle her, men dagligstuen til familien Tompkins utgjør et av flere tusen private klasserom hvor foreldrene selv underviser barna sine. Det kalles hjemmeskole, eller «homeschooling».

Under hyllene troner to datamaskiner som er tilkoblet internett med bredbåndslinje. «Et av prinsippene ved hjemmeundervisning går ut på at når du ikke vet noe, så fins det sikker noen andre som gjør det. Enten en som surfer på nettet, en slektning til noen i kooperativet, eller forfatteren av en bok på biblioteket,» forklarer Jane Tompkins, en tidligere professor i kunsthistorie ved universitetet i Athens, Ohio. De to barna hun underviser, 12 år gamle Will og 15-åringen Becky, følger nøye med. Hver morgen begynner skoledagen med bønn og bibellesing, i stedet for troskapsløftet til flagget som er vanlig ellers i amerikansk skole.
Det er ingenting revolusjonært i huset til disse hjemmeelevene. Barna sitter stille i «timen», de lytter til «lærerens» undervisning, og de må gjøre lekser. Eneste synlige forskjell med det tradisjonelle amerikanske skolesystemet: Will, Becky og de to ungene til en katolsk nabo får ikke karakterer, arbeider i eget tempo, og kan avbryte timen når som helst. Innholdet i undervisningen er i store deler basert på den vanlige læreplanen, og er satt sammen ut fra hva moren deres kan og hva de har lyst til å lære. Blant annet pianotimer, historie, naturfag, matematikk og maskinskriving. Nysgjerrigheten deres synes å være grenseløs.


OM DE HØRER HJEMME på den politiske høyrefløy eller venstrefløy (det fins noen av dem også), hevder tilhengerne av «homeschooling» at det viktigste elementet ved denne praksisen ligger i at man fjerner skillene mellom undervisning og læring. Utdannelse overalt, hele tiden, fra morgen til kveld, også i helga og i ferier. Forsynt med skolebøker kjøpt på internett eller postordre, sammensluttet i kooperativer styrt av familier med samme idealer, og ført opp på flere blogger, spesialiserte nettsteder og diskusjonsforum. Det er ingen tvil, hjemmeskolene er i vekst. Ikke bare i USA, men også i Frankrike, Storbritannia, New Zealand, Australia og Canada.

Jane Tompkins er kristen og godt forankret i middelklassens verdier. Hun bestemte seg for å ta barna sine ut av den offentlige skolen på grunn av den «dårlige påvirkningen». Dette er selve grunnfundamentet for tilhengerne av hjemmeskolen: Å gå på skole, selv de private skolene, virker mot sin hensikt. Dessuten er det skadelig for barna, fordi skolen formidler verdier som foreldrene mener er avleggs. «Progressive dogmer», prinsippet om sosial blanding, mangel på disiplin, seksualundervisning, en positiv holdning til abort … Alt dette ser de på som hindringer for en harmonisk utvikling av gode kristne barn.
Gisselaksjonene og massedrapene på gymnaser og universiteter har bare forsterket oppfatningen av at skolen er farlig, også for elevenes fysiske sikkerhet. Derfor foretrekker disse foreldrene å ta seg av alt selv, for ikke å miste kontrollen over barna sine. Det er ikke slike ting som bekymrer hjemmeskole-entusiastene på venstresiden, som Jane Tompkins kaller «hippiene». De frykter tvert imot skolens påvirkning av barna (skape underdanige og systemtro elever), videreføring av patriotiske og byråkratiske dogmer, innprenting av idealer om konsum. Så her gir motsatte grunner samme resultat. Om de er «hippier» eller ikke, så bestemmer også disse foreldrene å trekke sine avkom ut av fellesskapets undervisningssystem.

I 1994, ett år etter at loven om hjemmeutdanning hadde trådt i kraft i femti amerikanske delstater, kom Tompkins-familiens eldste barn hjem fra skolen i sjokktilstand og fortalte moren banneuttrykkene hun hadde hørt i skolegården. På en kjøretur noen dager tidligere hadde hun lyttet til familieprekenen til James Dobson, den berømte evangelisten og programleder for det riksdekkende «Focus on the Family». «Den gang tenkte jeg at det bare angikk hippier. Men taleren forklarte at det var fullt ut mulig å stå for skolegangen til ungene sine selv, med hjelp av skolebøker og familiekooperativer,» minnes denne rolige og tålmodige moren. Hun fulgte rådet, og tok øyeblikkelig datteren ut av den kommunale skolen.


MAN KAN NEPPE tenke seg noe fredeligere enn Athens County. De offentlige skolene her ligner lite på disse fortapelsens hus som ustanselig omtales i medier som er sultne på små dagligdagse historier hvor barn inngår. Men myten om det moralske forfallet i skolegården står sterkt. Og får hvert år flere hundre kristne familier til å ta barna ut av «statsskolene» og deres «utrygge miljø», som er infisert av «statlig ideologi». I tre av fylkets fem distrikter fins det omlag hundre elever – fordelt på 65 familier – som blir undervist av foreldrene sine, mens det går 3700 elever i den offentlige skolen. Det vil si litt under tre prosent av antall barn i skolepliktig alder har hjemskole. Ingen flodbølge ennå, men mer enn en liten krusning. Siden 1999 har antall familier som har bestemt seg for å ta barna ut av skolen, eller ikke la dem bli innskrevet ved en skole, nesten tredoblet seg – fra 850 000 til over to millioner i 2006.
15-åringen John Colvins har en oppofrende mor som i ti år har styrt et kooperativ med fem familier, og har aldri satt sin fot på en skole. Det hindrer ham ikke i å ha en ganske presis, og også nyansert oppfatning. «Utdannelse i hjemmet er etter mitt syn et godt alternativ når man tenker på at både Mao og nazistene brukte den offentlige skolen til å spre sin propaganda,» lyder hans analyse, der han sitter avslappet i sofaen. Lillebroren Ben synes den største fordelen med «homeschooling» er at de «kan bestemme timeplanen selv og ha religionsundervisning». Men moren forsikrer at religion ikke var det eneste som fikk dem til å ta et slikt valg. Sharon Colvins, som i sin tid studerte ved Berkeley-universitetet og med årene har blitt «libertarianer», oppsummerer det slik: «Vi vil ikke at staten skal påvirke våre barn ideologisk.» Helst skulle hun sett at hele undervisningsdepartementet ble nedlagt.

Av departementets siste undersøkelse om hjemmeundervisning fra 2006 framgår det at 31 prosent av foreldrene som velger ikke å ha barna sine i vanlig skole gjør det fordi de er skeptiske til «det klima og miljø undervisningen i skolen foregår i». Grunn nummer to – som 30 prosent nevnte – gjaldt ønsket om «å gi barna en moralsk og religiøs oppdragelse». Den tredje begrunnelsen, som 16,5 prosent av foreldrene oppga som viktig, gikk på at de var misfornøyde med «den intellektuelle stimulansen som ble tilbudt på skolen». Videre la man også fram årsaker som barnets spesielle behov (7 prosent), eller problemer forbundet med barnets fysiske eller mentale helse (7 prosent).

Denne kritiske holdningen til skolen vokste fram på slutten av 60-tallet. I boken Better Late Than Early (1975) ga to amerikanske pedagoger fra et høyrekonservativt kristent miljø, Raymond og Dorothy Moore, en framstilling av sine forskningsresultater: Barna begynner for tidlig på skolen; skolegangen skulle ha skadelig innvirkning på dem, på det fysiske, moralske, så vel som intellektuelle plan, og innvirket også på barnas sosialisering; skolen burde ikke begynne før barna var 8–10 år gamle, eller kanskje også 12 år.
I samme periode begynte man på venstresiden å utforme en kritikk av skolen som en institusjon som reproduserte sosiale forskjeller. Kort sagt var begrepet «like muligheter for alle» overfor og i skolen en illusjon, akkurat som dens påståtte nøytralitet. Bevegelsen førte raskt til en anklage mot det tilfeldige kulturelle innholdet, og mot tradisjonell pedagogikk generelt. Det ble også stilt spørsmål ved forholdet mellom lærer og elev og holdningen til kunnskap. Litt etter litt forvandlet misnøyen med skolen seg til en generell kritikk av selve prinsippene skolen var bygd på, av dens målsetting og av midlene den hadde til rådighet. Endelig ble hele dens eksistens trukket i tvil.

Anarkistfilosofen Ivan Illich (1926–2002) kom med en lignende analyse i Deschooling Society. Han anbefalte en «avskolering» av samfunnet. Skolen – «overvåkningsanstalten» – skulle erstattes med et variert undervisningstilbud organisert gjennom nettverk etter frihandelsprinsippet. Obligatorisk skole, forlenget skolegang og jakten på eksamensbevis var etter Illichs mening alt sammen «misforståtte framskritt utarbeidet for å gi føyelige elever, som pent skulle fordøye myndighetenes fiks ferdige læreplaner og adlyde institusjonene».
I USA ble den suksessrike essayisten John Holt (1923–1985) fanebærer for disse tankene. I 1977 lanserte han magasinet Growing Withouth Schooling, hvor man kunne utveksle ideer om hjemmeundervisning, som noen familier hadde begynt å interessere seg for. Holt og en del av venstresiden – idealister, anarkister og radikale – gikk inn for det de kalte «unschooling», altså avvikling av skolen.


PÅ DET KOMMUNALE biblioteket i Athens, administrasjonssenter i fylket med samme navn, treffes flere hjemmeskoletilhengere tre-fire ganger i måneden for å gi felleskurs til barna sine. Amy King, som tar seg av koordineringen av tilbudene for barn og ungdom, tok selv sin datter ut av skolen i 2001. På president George W. Bushs initiativ vedtok demokrater og republikanere det år loven «No Child Left Behind» med overveldende flertall. Skolene skulle konkurrere med hverandre, det ble gjort lettere å begynne ved private skoler, og man lanserte et «skolemarked» hvor man kunne betale skoletjenester med «utdanningskuponger». Amy King mener at uniformiseringen av læreplanen som kom som en følge av denne «katastrofale» loven, har bidratt til «å gjøre skolen mindre smidig, og økt ulikhetene mellom elevene». At elevene lærer fort, har blitt «det eneste kriteriet for god undervisning». På en sofa helt innerst i biblioteket sitter Scott Grandy og fører regnskap. 33-åringen dyrker økologiske grønnsaker og er dessuten musiker og pappa på heltid. De to døtrene hans, Jorah og Sorell, er opptatt med oppgavene sine som frivillige ved biblioteket. «Det er umenneskelig av skolen å tvinge ungene til å sitte stille seks timer om dagen. Jeg vil at jentene mine skal leve i omgivelser som gir dem frihet til å lære det de vil, i den alderen de vil,» sier familiefaren som tjener knapt 20 000 dollar i året (litt over 8000 kroner i måneden). «Hjemme hos oss ligger det alltid bøker framme, og hver dag prøver vi å jobbe med enten matematikk (som brøkregning, deling, gangetabell), stilskriving, lesing, musikk eller tegning. Vi lærer dem å lage brød, bygge dukkehus, og underviser dem i kritisk tenkning.»
7-åringen Sorell forteller hvor fri hun føler seg med foreldrene som lærere. «Jeg liker å være elev hjemme, for da kan jeg lære det jeg vil når jeg vil. Hadde jeg gått på skolen, måtte jeg ha fulgt en fast læreplan. Da kunne jeg ikke lært det som kommer først ett, to eller tre år senere, selv om jeg har lyst til det nå. Og flere av venninnene mine har også hjemmeskole, så jeg synes det er fint.» Som den kristne familien i gruvedalen i Athens, har disse foreldrene blitt med i et fellesskap som treffes en gang i uka. De religiøse kaller dette et «kooperativ», ateistene en «gruppe». Benevnelsen er ulik, men tankegangen er den samme, nemlig å samordne foreldrenes ulike kunnskaper og organisere felleskurs. Åtte familier deltar i gruppen Scott Grandy er med i. For ham er ikke «alder en avgjørende faktor for vår sosiale omgang. Gjennom hele livet lærer man like mye av de som er yngre som av de som er eldre. I vår gruppe er elevene ganske ulydige og frie. Det fikk en av familiene til å trekke seg ut nå nylig, da de syntes det ble for fritt for ungene deres. Det er ett av problemene vi må ta stilling til. Det lar seg sikkert gjøre å finne en mellomting mellom å sitte stille uten å si et ord hele dagen, og å gjøre det man vil, når man vil. Men det er bra å sette spørsmål ved autoritetsbegrepet.»

Kritikken som rettes mot hjemmeskolen går ikke bare på faren for manglende sosial kontakt, men også kvaliteten på undervisningen som gis. De fleste «homeschoolers» har som regel ingen pedagogisk utdannelse, og det hevdes derfor at undervisningen de gir er mangelfull. Flere undersøkelser på dette området viser ikke desto mindre at disse elevene har et godt grunnlag for universitetsstudier, og peker på at resultatene deres ligger godt over gjennomsnittet. I 1998 testet professor Lawrence Rudner ved Maryland-universitetet kunnskapene til 20 760 barn som fikk utdannelsen i hjemmet. Han syntes karakterene deres var «eksepsjonelt gode». Her bør man riktignok ta hensyn til at tilhengerne av hjemmeskole ser på det som et kall, og at de investerer alt de har, om de så må stramme inn livreima. Forøvrig har den offentlige skolen i USA fått lide økonomisk i flere årtier, særlig når republikanerne har sittet ved roret.

Om man vil gi barna sine skolegang i en «gullfiskbolle», er det adminstrasjonsmessige forbløffende enkelt. I Ohio er eneste krav at man har fullført videregående skole. Familiene melder fra til de lokale myndighetene i begynnelsen av året, viser en foreløpig læreplan, og gir en garanti for at barna vil få minst 900 timer undervisning i løpet av skoleåret. I denne delstaten er noen av de obligatoriske fagene lesing, uttale, stilskriving, geografi, historie (amerikansk og delstatens), samfunnsfag, matematikk, naturfag, helselære og brannsikkerhet. Funksjonærene i delstatens Board of Education vurderer ikke innholdet i undervisningen, men sjekker et år senere om opplæringen som faktisk er gitt stemmer overens med læreplanen som ble lagt fram. Men når kunnskapene ikke blir kontrollert, er det vel lett å bare påstå man har undervist i et fag? En rektor ved en ungdomsskole i Athens tar litt godt i når han hevder: «Folk kan helt lovlig la være å sende barna på skolen, late som om de underviser dem hjemme og ikke løfte en finger hele året.»


HJEMMEUNDERVISNING BLE legalisert i 1993 over hele USA etter intens lobbying av Home Schooling Legal Defense Association, en evangelisk organisasjon med over 80 000 familier som medlemmer. Men regelverket varierer fra én delstat til en annen. I Florida og Texas er det svært liberalt, der behøver ikke foreldrene engang å sende inn en erklæring til myndighetene. Mens kriteriene for tilsyn er mye strengere i Nord-Dakota, Pennsylvania og California. 8. mars i år forbød Appellretten i 2. distrikt i California foreldre uten adekvat utdanning å undervise sine barn selv. Brått ble 166 000 hjemmeelever lovløse og foreldrene deres risikerte eventuell rettsforfølging.

Lederen av Home School Legal Defense Association, Mike Smith, grep straks inn for å forsvare «den fundamentale retten til å undervise sine egne barn» i California. «I de 49 andre amerikanske delstatene kan foreldre fungere som private skoler. Kravet om lærerutdanning er ikke nedfelt i vår konstitusjon, og man har dermed lov til å undervise barna sine selv.» Han henviser til en undersøkelse utført av opinionsbyrået Ellison Research i Phoenix, som viser at 50 prosent av de spurte mener hjemmeundervisning er like effektiv som den som gis i den offentlige skolen. Han mener at dette «skyldes at barn som blir undervist av foreldrene ofte gjør det bedre ved opptaksprøvene til amerikanske universiteter.»

Fra hyllene i et av klasserommene på det føderale gymnaset han er rektor ved, i Stewart i det sørøstlige Ohio, griper George Wood boken han var redaktør for, Many Children Left Behind. Wood er direktør for Forum for Democracy and Education, og er mer bekymret over mangelen på midler ved skoler som hans egen, enn framveksten av hjemmeskoler. Gymnasrektoren frykter likevel skadevirkningene denne praksisen kan få på lang sikt. «Påvirkningen disse framtidige borgerne mottar ved å bli værende innenfor familiesfæren stimulerer ikke til reflekterende tenkning og gjør dem ikke åpne for det mangfold av meninger som et demokrati er basert på,» understreker han. «Om barna opplever at kontakten med personer av en annen rase eller med et annet økonomisk eller intellektuelt nivå begrenses av foreldrene, kan de senere – når de selv blir gamle nok til å delta i demokratiske prosesser – ha en tendens til uten videre å forkaste uttrykk for andres meninger.»


Denne argumentasjonen faller sammen med det amerikanske lærerforbundets oppfatning. National Education Association (NEA) er blant hjemmeskolens argeste motstandere. I 2004 karakteriserte Rod Paige, arkitekten bak loven «No Child Left Behind», forbundet som «en terrorist-gruppe». «Selv om den fortjener kritikk, spiller den offentlige skolen en viktig oppdragende rolle på områder som kultur og samfunnskunnskap,» sier Jen Thomson. Hun er medlem av NEA i Ohio og underviser ved en barneskole i Aimesville. «Barna lærer om verden og møter ulike livssyn. Selv om de frykter «dårlig påvirkning», burde ikke foreldre ha lov til å holde barna sine utenfor.»


UNDERVISNINGSFORSKER Aimee Howleyved universitetet i Athens, mener i likhet med mange andre at hjemmeundervisning nødvendigvis vil møte sine egne begrensninger. «Å være lærer for sine egne barn krever utrolig mye energi av foreldrene, særlig av moren. Få er rede til å gjøre de intellektuelle ofre som heltidsundervisning krever. Selv om det er et voksende fenomen, forblir det likevel marginalt. Den tradisjonelle skolen kan se framtiden lyst i møte, for flertallet av alle foreldre velger å tiltro den sine barn uten å være så redd for hva det undervises i. Den offentlige skolen er jo den viktigste barnevakten for amerikanske barn.»

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Se Thomas Frank, Pourquoi les pauvres votent à droite: Comment les conservateurs ont gagné le coeur des Etats-Unis (et celui des autres pays riches) (Hvorfor fattige stemmer på høyrepartier. Om hvordan de konservative har vunnet hjertet til USA ? og til andre rike land), Agone, Marseille, 2008.

Hjemmeundervisning er forbudt i Tyskland, men begynner å dukke opp i Hellas, i Frankrike, Sveits, Mexico, Japan, Russland og i Sør-Afrika.

Brian D. Ray, Ph.D., «Facts on Homeschooling», National Home Education Research Institute, juli 2006, http://www.nheri.org

«Homeschooling in the United States: 2003, Statistical Analysis Report», National Center for Education Statistics, US Department of Education, NCES 2006-042. Fins tilgjengelig på nettstedet http://nces.ed.gov/pubs2006/homeschool/

Ivan Illich, Deschooling Society, Harper and Row, New York, 1970. Norsk utgave: Det skoleløse samfunn: Om å flytte skolestua ut i dagliglivet, Dreyer forlag, Oslo, 1973.

Med dette systemet mottar foreldrene direkte den andelen av skatten deres som ville ha gått til det nasjonale skolebudsjettet. Med kupongene kan de opptre som konsumenter og kjøpe tjenester på skolemarkedet. I USA ble denne ordningen anbefalt av den ultraliberale økonomen Milton Friedman.

Lawrence M. Rudner, «Scholastic Achievement and Demographic Characteristics of Home School Students in 1998», Educational Policy Analysis Archives, Vol. 7, nr 8, 1999.

Home School Legal Defense Association (HSLDA) rangerer delstatene etter i hvilken grad de legger forholdene til rette for homeschooler-familiene. Ti delstater krever ingen erklæring fra foreldrene, femten har et «forenklet regelverk» (det holder med en erklæring fra foreldrene), tyve delstater har et «moderat regelverk», mens seks har et «strengere regelverk». http://www.heritage.org/

http://www. ellisonresearch.com/releases/20080424.htm

George Wood og Deborah Meier, Many Children Left Behind: How the No Child Left Behind Act Is Damaging Our Children and Our Schools, Forum for Education and Democracy, Beacon Press, Boston, 2004.