Midtøstens nye byer

Det er nærmere femti grader i skyggen, kraftige vindkast sveiper over sanden og steinene og løfter opp små okergule virvler. Her, på en kyststripe i Persiabukta, tretti kilometer øst for Abu Dhabi, skal den nye byen Masdar (arabisk for «kilden») stå ferdig innen 2016. «Den vil ikke bli De forente arabiske emiratenes framtidige hovedstad, men byen vil bli et symbol på noe mye større: verdens første fullstendig økologiske by», sier en av våre ledsagere entusiastisk og peker på de andre langt framskredne byggeplassene som allerede omgir stedet.

Lenger øst stiger den nye flyplassen opp av jorden, mens det i nord, på øya Yas, bygges et gigantisk turistkompleks, med en førsteklasses formel 1-bane som trekkplaster. For tiden skjer det lite på de seks kvadratkilometerne Masdar skal bygges på, med unntak av noen parkerte planeringsmaskiner og et knippe landmålere som tar det svært med ro.

Ifølge det britiske arkitektkontoret Foster som står bak prosjektet, vil Masdar bli «den første byen i verden som ikke slipper ut karbondioksid eller kaster søppel, ettersom den utelukkende vil bruke fornybar energi, som sol- og vindkraft, og resirkulere systematisk». Byen vil få et solkraftverk for strømforsyning og de såkalte «intelligente» bygningene vil selv produsere energi. Biler med forbrenningsmotor vil bli forbudt, og murene som skal omslutte byen for å beskytte den mot ørkenen, vil også fungere som ventilasjonssystem som ved hjelp av luftkanaler som skal fange opp havvindene.

For den bagatellmessige summen av 22 milliarder dollar (beregnet totalkostnad), vil Masdar kunne huse 50 000 innbyggere og mer enn tusen bedrifter innen ny teknologi og grønn energi. «Innbyggerne i Masdar vil få den beste livskvaliteten i verden, i en by som er fullstendig rettet mot forskning for beskytte miljøet,» lover Dr. Sultan Ahmad al-Jaber, generaldirektør for Abu Dhabi Future Energy Company, det statlige organet som har ansvar for prosjektet.

Mens miljøeksperter verden over hyller Masdar-prosjektet, som også støttes av WWF, har økonomer i regionen et mer nyansert syn på hvor økonomisk bærekraftig det er – uten at de dermed er mindre skeptiske til enkelte turistprosjekter som både trosser sunn fornuft og god smak, for eksempel undervannsklinikken for plastisk kirurgi som planlegges utenfor Dubai.

«Masdar har fått imponerende mye positiv oppmerksomhet,» innrømmer lederen for avdelingen for økonomisk forskning i en større bank i Abu Dhabi. «Å bygge en by som har et energiforbruk på 25 prosent og et vannforbruk 40 prosent i forhold til tilsvarende byer i Vesten, vil virkelig være en bragd. Men det sentrale spørsmålet er om dette kun er et kosmetisk plaster, som skal få oss til å glemme at Golflandene er blant de som forurenser mest på planeten.»


FORUTEN OLJE- OG gassutvinning, huser regionen også store forurensende industrier (petrokjemisk industri, aluminium, avsalting av havvann). Og forbrukerlivsstilen i regionen fører for hvert år som går med seg en økning i husholdningsavfall. I 2005 produserte byen Dubai alene 1,2 millioner tonn avfall (til sammenligning produserte Paris 1,5 millioner tonn) – og dette tallet vil tredobles innen 2014. Det holder å være tilskuer til den nattlige balletten av søppelbiler i Abu Dhabi, Dubai, Doha eller Manama for å innse hvor mye landene i regionen har å gå på når det gjelder avfallsgjenvinning.
«Vi ønsker å gjøre Masdar til et eksempel til etterfølgelse,» sier en emiratisk leder, som blankt avviser at prosjektet dreier seg om å «selge» Abu Dhabis miljøprofil som bedre enn sine naboers. «Med denne byen vil vi sette en global standard for bærekraftig utvikling. Hvis man ikke kan forbedre særlig situasjonen i bystrøkene som allerede eksisterer i Golfen og andre steder, må vi sørge for at regionens framtidige byer samsvarer med kampen mot forurensning og global oppvarming.»

Når sant er sagt, er Masdar ikke det eneste nyby-prosjektet i Golfen. Fra øst til vest, nord til sør, virker det som en skog av kraner dekker de seks landene i Golftstatenes samarbeidsråd (GCC): ifølge statistikken som ofte siteres i den internasjonale økonomipressen, engasjerer regionen for øyeblikket nærmere en tredjedel av verdens kranpark. Turistkomplekser, skyskrapere, hovedkontorer for multinasjonale selskaper, luksushoteller – den lange listen av byggverk som er under bygging inkluderer en langt mer imponerende kategori: nye byer, hvorav rundt femten allerede er under bygging. «Og dette tallet inkluderer ikke utvidelsen av allerede eksisterende byer. Men en by som Dubai, som har tredoblet arealet sitt på mindre enn ti år, kan legitimt sett betraktes som en ny by,» opplyser arkitekten Moussa Labidi, som pendler mellom Nord-Afrika og Golfen.

Fenomenet med nye byer i Golfen har to hovedfaktorer som økonomene oppsumerer i uttrykket «double-D»: demografi og økonomisk diversifisering. Den trengs kun litt statistikk for å forklare førstnevnte: Boligetterspørselen øker med 20 prosent hvert år, og kommer på toppen av et boligunderskudd som allerede er beregnet til en halv million boliger. Denne boligmangelen skyldes både lokal befolkningsøkning og konstant tilstrømning av utenlandske faglærte arbeidere. På grunn av boligkrisen og inflasjonen vil sistnevnte bruke nærmere halvparten av lønna på husleie – en prosentandel som står i fare for å øke i løpet av de neste månedene. «De nye byene i Golfen må også huse utlendingene som bidrar til den økonomiske boomen i regionen,» mener økonomen Marios Maratheftis, som arbeider for Standard Chartered. «Hvis de forlater regionen fordi de har vansker med å finne bolig, vil det være et hardt slag for Golfens tiltrekningskraft.»

Men problemet gjelder ikke bare utlandske tilflyttere. Fra Bahrain til Kuwait lider også de yngre generasjonene under boligmangelen, som i tillegg til vanskene med å finne arbeid, skaper sosial uro. «Jeg er ikke den eneste som utålmodig venter på at disse byene skal bli ferdige. Folk på min alder har ikke midler til å skaffe seg boliger tilsvarende de som fedrene deres bygde,» forteller Ali Al-Wafi, en ung bahrainsk taxisjåfør som håper å spare opp nok penger til å flytte inn i et av bolighusene som planlegges i Durrat al-Bahrain. Denne nye byen vil strekke seg fra øyas sørlig del og over 15 kunstige øyer formet som en halvmåne, og få et areal på 21 kvadratkilometer. Byen skal stå ferdig i 2015 og den samlede investeringen er på fire milliarder dollar.


FOR Å FORSTÅ DEN andre faktoren, må man vite at byggingen av nye byer – foruten at den gir en eksplosjonsartede vekst i flere av regionens bygg- og anleggskonsern – gjør det mulig å skape bykjerner som kan bidra til økonomisk diversifisering. Dette er framfor alt tilfellet i Saudi-Arabia, som teller syv byer under bygging med et totalt areal på 450 kvadratkilometer og en samlet investering på 500 milliarder dollar. Det wahhabistiske kongedømmet bruker ikke oljeinntektene på støyende økologisk markedsføring, det fokuserer heller på å grunnlegge nye byer som offisielt kalles «økonomiske byer», et begrep som ligger nært den engelskspråklige betegnelsen «clusters».

Byggingen av en av disse, King Abdullah Economic City (KAEC), begynte i desember 2005 og vil stå ferdig i 2016. Kong Abdullahs by er større enn Masdar og Durrat al-Bahrain. Den vil dekke 168 kvadratkilometer og koste 27 milliarder dollar. Byen er lagt til kysten av Rødehavet, i nærheten av byen Djedda, og vil få en konteinerhavn, et aluminiumsverk, en havneterminal som kan ta imot 500 000 pilegrimer på vei til Mekka og flere tusen boligbygg for to millioner innbyggere.
«Denne byen utgjør hjertet i det saudiarabiske programmet for nye økonomiske byer,» blir vi fortalt av Saudi Arabian General Investment Authority (Sagia), organet som har ansvar for nyby-prosjektene. «Den må sikre den industrielle utviklingen i Djedda-regionen samtidig som den tilbyr nye boligmuligheter for saudiaraberne.» Andre nye byer retter seg mot «kunnskapsøkonomien», som for eksempel Knowledge Economic City, som planlegges i nærheten av Medina, og som de saudiarabiske myndighetene ønsker å gjøre til regionens svar på Silicon Valley.

Uansett hvor imponerende det saudiske programmet med økonomiske byer har blitt, er ikke ekspertene overbevist. En rekke økonomer, også lokale, spør seg selv om ikke disse prosjektene vil ende opp som «hvite elefanter», disse fabrikkene og installasjonene som har blitt importert klare til bruke i den tredje verden, men som nesten aldri blir brukt. «Utfordringen består i å ta industrialiseringen av landet videre,» forklarer en ansatt i Saudi British Bank (Sabb). «Men disse framtidige byene, og de økonomiske aktivitetene de vil huse, kan ikke overlever om de ikke blir en del av globaliseringen, noe som innebærer at man gir plass til utenlandske selskaper. Dette er på ingen måte gitt, selv om den økonomiske konjunkturen for øyeblikket er god.»

Blant hindringene som kan stoppet de saudiarabiske økonomiske byene, nevnes ofte nasjonalisering av arbeidsplasser. «Det er et paradoks,» sier den Sabb-ansatte. «Disse byene skal skape 1,3 millioner nye arbeidsplasser for saudiaraberne, men de utenlandske selskapene er tilbakeholdne overfor den lokale arbeidskraften og presser på for å kunne importere personell fra Asia. I siste instans risikerer man å videreføre den aktuelle økonomiske modellen som er i stor grad er avhengig av utenlandsk arbeidskraft samtidig som det er stor arbeidsledighet blant unge saudiarabere.»


ET ANNET PROBLEM ER miljøkonsekvensene av de nye byggearbeidene. Det dreier seg ikke bare om framtidig atmosfærisk forurensning fra saudiarabiske industrisentra, men også forurensning av Golfvannet. I Abu Dhabi og Dubai, i Bahrain og Qatar, bygges en rekke nye byer på gjenvunnet land. Og som oftest kommer ikke fyllmassen fra ørkenen, men fra havbunnen som blir sugd opp av muddermaskiner som ødelegger både fauna og flora.

Sivilsamfunnets beskjedne innflytelse og mangelen på større miljøorganisasjoner i regionen gjør det lett å gjennomføre en massiv utnyttelse av havbunnen for å skape bebyggelig land,» sukker en bahrainske professor. Omfanget av ødeleggelsene er knyttet til de økonomiske logikkens gjennomslagskraft, som er stor ettersom disse nye byene er ønsket av styresmaktene.»
Doug Watkinson relativiserer denne konklusjonen. Visedirektøren for utviklingen av Bahrain Bay, en planlagt by nord for Manama med en kostnadsramme på nær tre milliarder dollar, er kledd i arbeidsklær og kjører en terrengbil. Han legger ikke skjule på at han liker å besøke byggeplassen som fylles ut av store lastebiler. De to kvadratkilometerne består nesten utelukkende av gjenvunnet land, men han avviser ideen om at landgjenvinningen skader miljøet. «Teknikken vi bruker har blitt brukt i Asia, særlig i Singapore og Hongkong, og medfører kun mindre skader. Og den er lettere å anvende i Golfen på grunn av den beskjedne dybden.»

En uviss faktor gjenstår også. Hvilken innvirkning vil disse nye byene ha på befolkningen i området? Offisielt er disse prosjektene først og fremst rettet mot lokalbefolkningen, men i virkeligheten sikter en rekke av dem seg inn mot utenlandske investorer som loves tilgang til luksuseiendommer. Alle landene i regionen har til og med endret lovene slik at utlendinger kan kjøpe eiendom, noe som har ført til mye spekulasjon.

«Ifølge brosjyrene og reklamene dreier disse byene seg bare om luksus og avslapning,» konstaterer Moussa Labidi. «Problemet er at middelklassene i Golfen risikerer å ikke ha nok kjøpekraft til å bosette seg der, i det minste hvis de ikke vil forgjelde seg enda mer.» I slutten av juni advarte i praksis en notis fra Emiratenes sentralbank mot at økt husholdningsgjeld som følge av eiendomsspekulasjon, da den anbefalte bankene i regionen til å begrense utstedelsen av boliglån. Med ett gjenoppsto spekulasjonene om et nært forestående krakk.

«Å bygge en ny by, innebærer mye mer enn å reise vegger og vente på kjøpere, selv om det dreier seg om rike utlendinger,» konkluderer Salah H. A. Miri, arkitekt og administrerende direktør for The Blue City, et nyby-prosjekt i sultanatet Oman, der første byggefase vil stå ferdig i 2011. «Man må også bli en del av regionens kulturelle kontinuitet, slik at befolkningen ikke forvirres. For øyeblikket bidrar ikke vrimmelen av glass og stål til dette. På sitt vis sier de nye Golfbyene mye om Golfstatenes aktuelle utvikling.»

Oversatt av R.N.