Palestinsk gjenoppbygging

Libanon ønsker å gjenoppbygge den palestinske flyktningleiren Nahr al-Bared, som i fjor ble pulverisert av den libanesiske hæren. Et forsøk på å få kontroll over leirene?

Rundt inngang til 2007 hadde Fatah al-Islam, en ekstremistisk sunnimuslimsk gruppering med tilknytning til al-Qaida, sammensatt av soldater fra hele Midtøsten, begynt å søke tilflukt i Nahr al-Bared, en palestinsk flyktningleiren utenfor Tripoli nord i Libanon. 20. mai 2007, etter sammenstøt med sikkerhetsstyrker i Tripoli, angrep gruppen en militærforlegning nær flyktningleiren og drepte 27 menn. Libanon svarte med å bombe Nahr al-Bared i tre måneder, leiren ble lagt i grus og alle opprørene ble drept. Da bombingen opphørte i september og røyken la seg var både leiren og dens innbyggere – som fram til da hadde befunnet seg i utkanten av landets politiske landskap – plutselig skjøvet til topps på Libanons sikkerhetspolitiske dagsorden.

Ifølge Fidaa Itani1 har konflikten i Nahr al-Bared gjort det åpenbart at Libanon er sårbar overfor væpnede ekstremistgrupper og at militæret ikke er sterkt nok til å hanskes med denne type trusler. Konflikten blir også sett som bevis på en betydelig Al-Qaida-aktivitet i Libanon, som er en viktig støttespiller til USA i Midtøsten.

Nahr al-Bared besto i sin tid av 600 tettpakkede mål ved Middelhavskysten, noen få kilometer nord for Tripoli. En ansamling av bygninger, mennesker og forretninger som dominerte området og forsynte libanesiske landsbyer i de omkringliggende fjellene. På 1950 og 1960-tallet reiste palestinske handelsmenn på esler for å selge varene sine i landsbyene. De trakk landsbyboerne ned til leiren, som etter hvert ble både økonomisk og kulturelt integrert i nærområdet, i motsetning til de elleve andre palestinske leirene. Nahr al-Bared var i praksis en palestinsk by i Libanon.

Nå ligger leiren i ruiner. Innbyggere som har tvangsforflyttet til andre leirer, har sett sin historie bli sønderknust, et puslespill av liv og identiteter de så gjerne vil sette sammen igjen. Regjeringen ser sitt snitt til å få kontroll over både palestinerne (som utgjør rundt 10 prosent av befolkningen) og leirene, som de mener er farlige, lovløse og en stor belastning for landet.

«Dette er et varselsignal,» sa statsminister Fouad Siniora om konflikten etter at kampene tok slutt. Gjenoppbyggingen av Nahr al-Bared skulle bli en modell for Libanons andre palestinske leirer, som ble lovet større sikkerhet. «Vi kan ikke risikere kaos og vold i noen av Libanons andre leirer. Hvis vi ikke gjenreiser leiren vil det ikke bare være tragisk, farene vil være endeløse.»

Palestinerne er fortsatt ikke velkomne i Libanon og må ta til takke med innskrenket eiendomsrett. Leirene har blitt symboler og fysiske motsvar på denne marginaliseringen, selv om så mange som halvparten av palestinerne i Libanon bor utenfor de offisielle leirområdene.

PALESTINERNE ANKOM Libanon som flyktninger fra den første krigen arabisk-israelske krigen i 1948–49 og opprettelsen av staten Israel for 60 år siden. De anslagsvis 100 000 første som ankom var hovedsakelig fra byer og landsbyer i Galilea, som i dag ligger i det nordlige Israel. De trodde omveltningene bare ville vare i noen uker eller måneder og forventet å kunne vende tilbake. Eldre palestinere husker den første harde vinteren i Nahr al-Bared, i FN-telt. Før den neste vinteren kom begynte de å stable leire, stein og kvist langs bunnen av teltene for å holde det sure været på avstand. Gradvis reiste palestinske urbane ghettoer seg opp av jorden.

Etter at Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) slo seg ned i 1969, og fram til 1982, da Israel drev PLO ut av Libanon, ble leirene forsterket med betong, som den palestinske motstandsbevegelsen fikk fraktet inn. Den politiske eliten i Libanon så forskrekket på mens leirene utviklet seg fra å være slumområder for et uønsket folkeslag, til å bli et «nytt Palestina»: en øygruppe spredd rundt i landet, eksklusive områder med egne økonomier og et samlet politisk lederskap, en stat innenfor staten. Motstandsbevegelsen ble et samlende element mellom leirene, lederne ga palestinerne beskyttelse og samhold som gav grobunn til deres utvikling som en politisk enhet.

Leirene hadde i lang tid selvstyre, noe som ble gitt i en tid da palestinerne var samlet politisk under Yasir Arafat og PLO, som hadde base i Libanon. Men det palestinske samfunnet har siden blitt splittet seg opp i flere fraksjoner, og leirene har blitt en sikkerhetsrisiko for den libanesiske regjeringen og friområder for muslimske ekstremister.

Dette andre Palestina – et sammensurium av historisk nostalgi og strategisk politikk – begynte å gå i oppløsning etter at PLO ble fordrevet fra Libanon. Finansieringen av motstandsbevegelsen flyttet sammen med PLO til Tunisia. Som følge av at PLO forsvant og at FNs reduserte bevilgningene FN ble fattigdom igjen en del av hverdagen i leirene, som igjen har blitt til isolerte, kaotiske soner uten styring eller lederskap.
I regjeringens øyne representerer leirene en rekke svake ledd i nasjonens sikkerhet. Så lenge det ikke finnes noe organ som kan utøve kontroll vil de stå lagelig til for infiltrering, mener statsviteren Bernard Rougier, som har skrevet Everyday Jihad, en studie av oppblomstringen av militante islamistgrupper i leirene.2

SELV FØR KONFLIKTEN i Nahr al-Bared tok slutt var regjeringen i gang med å vurdere leirens arkitektur for å finne den beste måten å gjenoppbygge den på for å minimere sikkerhetsrisikoen. «Det var åpenlyst fra første stund, gitt den systematiske bombingen, at militæret var i ferd med å legge den i ruiner,» sier Ismael Khassan, en palestinsk byplanlegger som hjalp til med å sette i gang gjenoppbyggingskommisjonen for Nahr al-Bared. Mange i Libanon tror at regjeringen så sitt snitt til å bruke konflikten som påskudd til å ødelegge leiren, som ellers ville vært urørlig.

Kommisjonen forsøkte å legge til rette for en folkelig enighet om hvordan leiren skulle gjenoppbygges. Data ble samlet ved hjelp av møter og fokusgrupper, der planleggere forsøkte å få fram folks følelser gjennom «mental kartlegging» (ved å skissere deres følelsesmessige minner om leiren). Navn på nabolag ble trukket fram, og myteomspunne steder, banale samlingsplasser – smug, gatehjørner og portrom – som var viktige sosiale fellesområder i en leir uten antydning til grøntarealer. Mange barn tegnet seg selv inn i kartene, på vinger ut av den brennende leiren. «Så da krigen tok slutt og [regjeringen] begynte å komme med ideene sine, hadde vi en mulighet til å utfordre dem,» sier Khassan.
Noen av førsteutkastene regjeringen kom med, sto i rak motsetning til hvordan palestinerne hadde organisert boarealene sine i 60 år, sa han. Regjeringen la fram forslag om tre leilighetsløsninger – liten, mellomstor og stor – som kunne masseproduseres og fordeles blant kjernefamilier. Men den palestinske familien kan ikke deles opp i slike enheter: dens arkitektur har oppstått som følge av en befolkning som har vokst opp med veldig lite plass. Palestinerne har ikke hatt lov til å utvide leirene sine utover de opprinnelige grensene, selv om antall mennesker antas å ha firedoblet seg siden de ankom Libanon. De første boområdene – telt som etter hvert ble til skur – vokste vertikalt til å bli flere etasjer høye bygninger etter hvert som rom og etasjer ble bygget på. Familieenheten er en bygning på flere etasjer, skreddersydd for behovene til en utvidet familie.

Kommisjonen argumenterte med at gjenoppbyggingen måtte gjenskape dette mønsteret til punkt og prikke. «Å gjenskape leiren på noen annen måte,» sier Khassan, «ville føre til en oppløsning av dens sosiale nettverk.» Det organiske nettverket av nabolag i Nahr al-Bared vil måtte opprettholdes. De første palestinske bosetningene i Nahr al-Bared var delt opp etter hvilke landsbyer folk kom fra: Nabolagene fungerte derfor som en måte å bevare og minnes fortiden på. De fleste fikk navn fra beboernes opphavslandsbyer, hver med sin egen aksent, klesstil og matlaging.

IFØLGE DEN LIBANESISK-palestinske dialogkomiteen (LPDC), vil gjenoppbyggingen av Nahr al-Bared koste 2,3 milliarder kroner og stå ferdig innen juli 2011. En konferanse for bistandslandene ble holdt i Wien den 23. juni, hvor planene for leiren ble presentert. Rundt 620 millioner kroner ble samlet inn under konferansen, og Saudi Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og Kuwait lovet å dekke halvparten av den totale summen mellom seg. Den endelige prislappen vil dekke gjenoppbygging av leiren og hjemmene til den libanesiske befolkningen som lå i områdene rundt, ettersom disse også ble skadet under konflikten.

Men nå som Nahr al-Bared er blitt hovedfokus for Libanons nye offensiv mot muslimsk fundamentalisme, er spørsmålet om palestinernes rettigheter kommet på den politiske dagsordenen. «Når du gjenoppbygger en leir som denne, stilles du overfor problemstillinger som ikke har vært tatt opp her på over 60 år,» sier Nadim Shehadi fra den britiske tenketanken The Royal Institute of International Affairs (Chatham House), som fungerer som rådgiver for regjeringens gjenoppbyggingsprogram. Den libanesiske regjeringen kaller, gjennom LPDC, gjenoppbyggingen et progressivt skritt for palestinernes menneskerettigheter.

Folkehelse er det viktigste påskuddet for de strukturelle forandringene som vil gjøre det mulig for staten å få større kontroll over leiren. De trange smugene og tettpakkede husene slapp inn lite lys og hadde dårlig ventilasjon, samtidig som de skapte kloakk- og avfallsproblemer. Men den tette og ugjennomtrengelige arkitekturen var også vanskelig for den libanesiske hæren å kontrollere, siden de hovedsakelig er trent i symmetrisk krigføring.

«Utvidelse av smugene fra én til tre-fire meter vil gi palestinerne mer lys og frisk luft når de kommer tilbake,» sier leder for LPDC, Khalil Makkawi. Det vil også gi hæren tilgang til uframkommelige deler av leiren. Seks meter brede «snuplasser» og nye sidegater som skal krysse og sammenveve de utvidete smugene, vil gi ambulanser og brannbiler bedre tilgang – og gi hæren mulighet til å koordinere infiltrasjon av leiren. «Sikkerhetsmessig vil [leiren] være i regjeringens hender, som et hvilket som helst annet område i Libanon,» sier Makkawi.
Leirens arkitektur ble utviklet uvilkårlig uten noen form for militær logikk. Men samtidig som palestinerne anså leirene som en måte å bevare sin identitet og kultur, brukte de også disses virvar av smug og bakgater som fysisk beskyttelse i et land som ikke var særlig begeistret over å ha dem der. «Jeg har hørt direkte fra en av de mange fedayeen3 som forsvarte leirene på 70- og 80-tallet, at tanken bak mye av den labyrintiske arkitekturen i leiren var at utenforstående ikke skulle finne fram,» sier Laleh Khalili, forfatter av Heroes and Martyrs of Palestine,4 som tar for seg palestinernes måte å minnes fortiden. «Det ligger en bevisst tankegang bak å gjøre leiren til et uleselig rom.»

SELV OM LEIRENE kan se ensartede ut fra utsiden har motstandsbevegelsen blitt splittet opp i flere fraksjoner og militante grupperinger som alle utøver en viss innflytelse i leirene: PLO-fraksjoner (Fatah, Folkefronten for Palestinas frigjøring og Demokratisk front for frigjøring av Palestina), Hamas, Islamsk Jihad, Fatah-Intifada, Saiqa og PFLP-GC (Folkefronten for Palestinas frigjøring – Generalkommandoen). Territoriale grenser, allianser og sammenstøt mellom grupperinger går på kryss og tvers av leirene. Sprekkene mellom disse politiske skillelinjene fylles av salafistiske prester som verver medlemmer til sin versjon av islam. Salafismen er en puritansk gren av den sunnimuslimske trosretningen, og har som mål å luke ut all vestlig innflytelse og føre religionen tilbake til sin opprinnelige form – et mål som har ført til bilbomber, eksplosjoner i veikanten, kapring av Nahr al-Bared og krig med den libanesiske hæren.

Beveggrunnene til ekstremistiske sunnigrupperinger som Fatah al-Islam er mange: å skape en sunnimuslimsk motstand mot økt sjiamuslimsk makt i Libanon gjennom Hizbollah; å føre hellig krig mot vestlig innflytelse i Libanon, som for eksempel mot den amerikanske ambassaden (to kjøretøy ble bombet i Beirut i januar), mot FNs fredsbevarende styrker i sør (tre angrep siden juli i fjor), eller mot den USA støttede regjeringen.

Selv om gjenoppbyggingen av Nahr al-Bared er uten sidestykke med tanke på størrelsesorden, er dens ideologiske rolle i Libanons respons på trusler mot nasjonal sikkerhet ikke noe nytt. I et land flust med sekteriske spenninger, utgjør palestinerne et beleilig «Andre» som kan brukes til å bortforklare ting som ofte er selvpåførte libanesiske problemer. I motsetning til den vanlige forklaringen at sunniekstremisme for det meste er forbeholdt leirene, eller at leirene gir grobunn for ekstremisme, er mange medlemmer av Fatah al-Islam libanesiske, og mange av gruppens aktiviteter forut for konflikten i Nahr al-Bared skjedde ikke i leiren, men i sunnimuslimske middelklassenabolag i Tripoli. «Ved å fokusere på palestinerne trenger ikke [libaneserne] sette søkelys på sine egne, interne stridslinjer, sine interne spenninger,» sier Khalili. «Det er en avledningsmanøver.»

PÅ PAPIRET SKAL det nye Nahr al-Bared være slutten på flere tiår med kvasi-selvstyre for leirene og lover en gjenvinning av steder som anses som trusler mot Libanons sikkerhet. I praksis innebærer dette at palestinerne legger ned våpnene og gir fra seg kontroll over leirene, en politisk umulighet i Libanon. «Det er en falskhet å påstå at å avvæpne palestinerne vil sikre Libanon. Palestinerne er ikke de eneste som bærer våpen,» sier Usamah Hamdan, Hamas’ representant i Libanon. «Hvis du besøker en hvilken som helst landsby i Libanon vil du finne våpen i hjemmene deres.»

Når det går rykter om en kristen libanesisk milits som trener i fjellene over Beirut, og Hizbollah på nytt tar opp våpen i sør, kan man ikke forvente at palestinerne lar seg avvæpne og overgir leirene til staten, sier Rougier. «Styrker som Hisbollah, grupperinger som støttes av Syria innenfor Libanon, i tillegg til Hamas, vil nekte å avvæpne palestinerne, siden det kun ville tjent Israels interesser ved å anbringe flere palestinerne i Libanon,» fortsetter han.

Mange observatører tror at Libanons politiske konstellasjon beveger seg mot en ny borgerkrig, og det så faretruende nært ut i mai. Hvis en borgerkrig skulle brutt ut, legger Rougier til, ville Hamas sloss sammen med Hizbollah og Fatah ville slått seg til regjeringsmajoriteten. Borgerkrig i Libanon vil utløse en palestinsk borgerkrig i leirene. Fatah/Hamas rivaliseringer som har oppstått i de okkuperte territoriene har forplantet seg til leirene, og disse skillelinjene har begynt å rette seg etter sprekker i det libanesiske politiske landskapet.

Regjeringen har fremdeles ikke funnet ut hvordan de kan opprettholde sikkerheten i leirene uten å rokke ved palestinernes følsomhet når det gjelder selvstyre i Libanon. Én mulighet ville vært å utnevne PLO og dets Fatah milits til å styre leiren, og rapportere til den libanesiske regjeringen. Dette kan høres fornuftig ut, men det ville marginalisert Hamas ytterligere. En videre fremmedgjøring mellom Fatah og Hamas, de to største fraksjonene, kan svekke den ideologiske motstanden mot salafistenes fundamentalisme. Ved å utvide gapet mellom nøkkelspillerne i motstandsbevegelsen risikerer regjeringen å styrke posisjonen til fundamentalistene den forsøker å stoppe.

© norske LMD. Artikkelen er basert på forskning for en masteroppgave ved universitetet i Columbia, New York. Oversatt av R.J.A.

Fotnoter:
1 Se Fidaa Itani, «Al-Qaidas nye slagmark?», Le Monde Diplomatique, norsk utgave, februar 2008.

2 Bernard Rougier, «Everyday Jihad: The Rise of Militant Islam among Palestinians in Lebanon», Harvard University Press, 2007.

3 Samlebegrep for frihetskjempere i den arabiske og muslimske verden. Navnet fedayeen er brukt for å referere til bevæpnet kamp mot en hvilken som helst form for slaveri basert på deres motstandshandlinger. Overs. anm.

4 Laleh Khalili, «Heroes and Martyrs of Palestine: The Politics of National Commemoration», Cambridge University Press, 2007.