Europas Guantánamo

I havnebyen Nouadhibou, 470 kilometer nord for Mauritanias hovedstad, Nouakchott, har innbyggerne med et snev av svart humor gitt bydelene med nakne betongblokker navn etter store utenlandske hovedsteder: Accra, Bagdad, Dubai. Da spanske myndigheter i samråd med den mauritanske regjeringen i 2006 opprettet et forvaringssenter for ulovlige innvandrere fikk det snart tilnavnet Guantánamo.

Bygningene tilhørte tidligere en skole i utkanten av byen mot grensen til Vest-Sahara. Her sitter de innesperret, menneskene som har prøvd å ta seg over til Spania via Kanariøyene, i luftlinje omtrent 800 kilometer lenger nord. Noen ganger får ikke de lange tradisjonelle fiskebåtene engang lagt fra land før de blir tatt av den mauritanske kystvakten, som bistås av den spanske sivilgarden.
«Når skal utkastelsen skje? Vi klarer ikke vente lenger!»

Gjennom den vidåpne jernportalen i de høye betongmurene med gitter øverst oppdager man et enormt gårdsrom med sand. Det er tomt. Innerst ligger en lang rosa bygningen som før i tiden huste klasserom, og på den ene siden to sanitærblokker. Innbyggerne fra naboslummen ser ut til å komme og gå fritt, for å fylle vann på jerrykannene sine fra kranen i senteret. To unge mauritanske politimenn holder pliktskyldigst vakt. De siste dagene i juni er én celle i bruk. Det er et gammelt klasserom på åtte ganger fem meter utstyrt med feltsenger som står oppå hverandre. Et titalls menn med slitne ansikter kommer ut av halvmørket. Nesten alle sier de er fra Mali. En av dem henvender seg til politimannen: «Når skal utkastelsen skje? Vi klarer ikke vente lenger!» En annen klager: «Vi har vært her i ti dager nå!» «En uke,» retter vakten. Ifølge presidenten for den lokale Røde Kors-kommiteen, Mohamed Ould Hamada, er det ikke meningen at de arresterte skal bli innenfor murene til den gamle skolen i mer enn 72 timer.

Med en tydelig håndbevegelse fra munnen til magen viser en innsatt at han er sulten. Den yngste sier han er 18 år. Han har vansker med å gå fordi beina hans er skadet. De ennå ferske sårene synes gjennom bandasjen som en lege fra spansk Røde Kors la for noen timer siden. Politimannen forklarer at en fiskebåt med 76 mennesker om bord grunnstøtte uken før: «Tretti døde. De overlevende ble brakt hit. Bare en ti stykker er her fortsatt, de andre ble fraktet med buss til den maliske grensen. De som er for syke til å tåle reisen på 1500 kilometer, blir etterlatt her til de kommer til hektene igjen.»

De mauritanske myndighetene organiserer fengslingen og returen til grensen. Men senteret har verken mat eller medisiner: Det står spansk Røde-Kors og mauritansk Røde Halvmåne for, sammen med utdeling av mobiltelefoner. Det hender også at en vennlig sjel kommer til porten med matvarer. «Spanjolene opprettet dette senteret, men de har ikke gitt Mauritania midler til å drive det. Problemet er at vi mangler midler,» forklarer sjefen for flyktningesaker i innenriksdepartementet.


I EN RAPPORT FRA juli 2008 slakter Amnesty International håndteringen av den ulovlige innvandringen i Mauritania, og trekker fram det vilkårlige i de kollektive utkastelsene og soningsforholdene på «Guantánamo».1 I Nouadhibou gjør flyktningenes støtteorganisasjoner opprør. Ahmed Ould Kleibp er president i Organisasjonen for miljøvern og humanitær handling (Association de protection de l’environnement et d’action humanitaire, Apeah) og mener at senteret «i virkeligheten er et fengsel og [at] soningsforholdene der er fryktelige». Røde Kors-representanten bekrefter hans alarmerende uttalelser, men under fire øyne forteller han også at forgjengerens altforkarpe kommentarer kostet ham stillingen. Ould Hamada er særlig opptatt av forholdene rundt transporten tilbake til grensen: «På veien fra Nouadhibou til den senegalesiske eller maliske grensen får ikke flyktningene noen form for hjelp.» Den spanske utenriksministeren var på offisielt besøk i Nouakchott 8. juli og lovet at en delegasjon fra hans departement sammen med ledere i innenriksdepartementet skal besøke senteret « for å følge menneskerettighetsspørsmålet på nært hold». Fra oktober 2006 til juni 2008 har 6745 personer vært innom interneringssenteret. Det vil i snitt si 300 i måneden ifølge tall fra spansk Røde Kors. I juni i år steg antall innsatte til 500. I 2005 ble bekjempelsen av den ulovlige innvandringen intensivert, og fra da av ble overfarten til Europa strengere kontrollert ved Gibraltarstredet, der bare 15 kilometer skiller Marokko og Spania. De spanske enklavene på kysten av Marokko, Ceuta og Melilla, ble nærmest uinntakelige, og nesten alle de uformelle flyktningeleirene som lå i utkanten av disse byene forsvant.

Fiskebåtene legger nå ut fra kysten av det sørlige Marokko, fra Tarfaya, El Aaiún og Dakhla (de to sistnevnte i det okkuperte Vest-Sahara). De ulovlige avreisene skjer noen ganger enda lengre sør, helt fra Saint-Louis og Dakar i Senegal med det mål å nå spansk jord på Kanariøyene etter 1500 kilometers seiling. Reisen blir enda farligere når fiskebåtene forlenger ruten: For å unngå de overvåkede territorialfarvannene, legger de ut på åpent hav, før de til slutt svinger brått inn mot de vestligste av Kanariøyene.


NOUADHIBOU LIGGER midt mellom regionen Vest-Afrika og Maghreb, og betraktes som et av de beste utreisepunktene.2 Veistrekningen Nouakchott-Nouadhibou i Mauritania er en del av veien gjennom Sahara som forbinder Senegal med Marokko. Strekningen sto ferdig i 2004 og har ført økt strøm av flyktninger til havnebyen, der fiske- og gruveindustrien har trukket til seg arbeidskraft fra landene sør for Sahara siden begynnelsen av 1950-årene.

I 2006 la båter igjen plutselig ulovlig til land i Spania, og landet reagerte ved å sette i verk igjen en tilbakesendingsavtale med Mauritania som var blitt underskrevet tre år tidligere: Enhver som mistenkes for på ulovlig vis å ha forsøkt å nå Kanariøyene via mauritansk jord, skal sendes tilbake til Nouakchott eller Nouadhibou.

«Guantánamo» er egentlig bare en del av avskrekkingsopplegget. Et kontrollsystem ble installert i april 2006 av det europeiske byrået Frontex, som er ansvarlig for EUs ytre grensekontroll.3 I denne sammenhengen ble to mindre vaktfartøyer, et overvåkningsfly og et helikopter stilt til disposisjon for mauritanske myndigheter. Samarbeidet med det som kalles «opprinnelses-» eller «transittlandene» står sentralt i den EU-politikken som særlig Frankrike og Spania står for. 7. juli framla den franske ministeren for innvandring og nasjonal identitet, Brice Hortefeux, «Den europeiske pakten for immigrasjon» for sine kolleger med ansvar for juss og innenrikssaker i Unionen. Denne pakten innebærer i likhet med Unionsprosjektet for Middelhavsområdet, som Nicolas Sarkozy tok initiativ til, en styrking av denne typen avtaler og Frontex’ rolle.

Som svar på kritikken fra Amnesty International nylig påpekte den spanske statssekretæren med ansvar for sikkerhet, Antonio Camacho, at «[Spania] ikke på noe tidspunkt har lagt press på Mauritania eller noen annen suveren stat for at den skal styrke sin innvandringspolitikk». Ifølge dagsavisen El País har dette ikke hindret regjeringen hans i å overlevere tre overvåkningsfly av typen C-212 til Senegal, Mauritania og Kapp Verde for den symbolske sum av 100 euro.4
Denne sikkerhetsmanien opprører de lokale organisasjonene i Mauritania og får heller ikke de «ulovlige» til å gi opp. «Hver uke er det minst én fiskebåt som legger ut, det er en offentlig hemmelighet», uttaler Ba Djibril som er journalist i Nouadhibou og generalsekretær i Apeah. Flyktningene slår seg ned her for å arbeide, noen ganger for lang tid, men reisen til Europa er de sikre på.» Geografen Armelle Choplin, som foreleser ved Universitetet Paris-Est Marne-la-Vallé, understreker at «ikke alle de 20 000 utlendingene som kommer til Nouadhibou ønsker å reise.» Hun forklarer: «Å dele flyktningene inn i kategorier er vanskelig. Han som bare tenkte å ta en tur til Nouadhibou kan like gjerne bli nødt til å slå seg ned der på sikt, mens utlendingen som bare tenker på å komme seg over til Europa, plutselig kan bestemme seg for å prøve lykken fordi det byr seg en mulighet.» I 2008 er man langt fra de fem avgangene hver natt som geografen omtalte to år tidligere. Men for henne «fungerer kontrollapparatet som EU har installert mer som et filter enn som en hindring».


I NOUADHIBOU BLIR det ikke slutt på fortellingene om ulovlig overfart. Det finnes selvfølgelig også dem som ikke vil høre mer snakk om Europa. Salimata handler med tørrfisk mellom Nouadhibou og Dakar. Som andre senegalesere, maliere og guineanere som har vært i Nouadhibou i mange år, har hun ingen planer om å forlate Mauritania. «Min mann og sønnen min på ni år døde på havet, hvordan skulle jeg kunne ønske å dra? Han arbeidet på havnen. En dag kom en mann for å tilby ham å være kaptein sammen med seg og føre en fiskebåt til Spania. Han ble fortalt at spanjolene trengte arbeidskraft i frukthøsten. Jeg prøvde å få ham fra det, men han dro og tok med seg vår eneste sønn. Han tenkte at Røde Kors ville ta seg av gutten, at han kunne studere …»
Men for de fleste er ikke de voldsomme tiltakene mot den ulovlige innvandringen og de døde kroppene som blir funnet langs kysten nok til å ta glansen av drømmen. Noen har mislyktes flere ganger, blitt lurt av de som skulle føre dem over, eller blitt arrestert av vaktene. Noen legger ut på havet igjen så snart de igjen har spart opp nok penger til overfarten – det kan trengs opp i mot 8000 kroner. «Jeg har forsøkt å ta meg over to ganger med barnet mitt på to og et halvt år. Den første gangen kom vi ut av kurs. Vi seilte i fem dager, og så dro vi tilbake. Den andre gangen ble vi tatt av den marokkanske kystvakten,» forteller Aïssata, en kvinne på 27 år fra Guinea. På spørsmålet om hvorfor hun er så bestemt, svarer hun leende: «Du vet, man har valget mellom å lide og å dø.»

Det er umulig å føre nøyaktig regnskap over alle som blir borte på havet. Den spanske regjeringen presenterer et tall på 67 døde som er vasket opp på strendene langs kysten av den iberiske halvøya og Kanariøyene i 2007, men det anslåtte tallet på døde er betraktelig høyere. Tross tragediene skal det bare noen gode historier til for å gi næring til myten om den lette avreisen. «De som vil reise fokuserer på erfaringene til de som har kommet fram til Spania, ikke på forlisene og arrestasjonene,» sier Ba Djibril. Og andre flyktninger kommer til Nouadhibou, trukket av en drøm med en uovervinnelig styrke, slik Salimata vitner om: «Man forteller dem at herfra kan man se lysene fra Europa speile seg i vannet.»

Oversatt av K. E. V.


Fotnoter:
1 Mauritanie. ?Personne ne veut de nous?. Arrestations et expulsions collectives de migrants interdits d?Europe» (Mauritania. ?Ingen vil ha oss?. Massearrestasjoner og masseutsendelser av flyktninger som ikke får slippe inn i Europa), AFR 38/001/2008, London, 1. juli 2008.

2 Stor-Maghreb (Mauritania, Marokko, Algerie, Tunis og Libya) og det som regnes som regionen Vest-Afrika overlapper hverandre faktisk i Mauritania. (Overs. Anm)

3 Se Jean Ziegler, «Sultens flyktninger», norske Le Monde diplomatique, april 2008.

4 Espa–a despliega en África una armada contra los cayucos», El País, Madrid, 17. juli 2008.