Krisen og makaronien til Mauss

Ett år etter at den ble utløst, har den amerikanske boliglånskrisen ført til verdensomspennende rystelser som er blitt ytterligere forsterket av økte energi- og råvarepriser. Vanlige folk rammes først, og begynner nå å protestere. Troen på den globale kapitalismens suverenitet er i ferd med å fordunste. Men det nye nå er at også av arbeidsgivere, bankfolk og politiske ledere sår tvil om den «liberale fundamentalismen». Alle gripes av panikk og krever ordninger som gjenoppretter tingenes tilstand.

september 2008

Sosiologen Marcel Mauss funderte på hvordan krisen kunne framstilles billedlig. En dag skvatt han til. «Da jeg så damen i delikatessebutikken levere aspik til slakteren, gikk det et lys opp for meg.» Samfunnet er ifølge Mauss «noe som holder noe sammen. […] Det er en 'stivelse' akkurat slik aspik er stivnet kjøttkraft». Krisen kommer «når dette noe ikke henger sammen lenger. […] Det 'smelter', molekylene i kjøttkraften løsner fra makaronien.» Men det er også «en tilstand hvor det uregelmessige er regelen, hvor det velordnete er blitt umulig.»1

En tilstand hvor vaklende finanser, stigende energipriser og folks generelle skepsis, forårsaker en rekke uregelmessigheter. På Wall Street tar den amerikanske sentralbanken (FED) over styringen av flere banker, i Holland utarbeider man lovregler for sjefslønninger, i Wellington renasjonaliserer den newzealandske regjeringen jernbanen. Og i London har tvilen begynt å snike seg inn i økonomiavisenes spalter.

«Frykt», «nedgangstider», «redningsoperasjon» er noen av de alarmistiske termene som går igjen på forsiden av Financial Times, frihandelens utstillingsvindu i Europa.2 «Bit dere merke i datoen 14. mars 2008,» skriver den kjente lederskribenten Martin Wolf. «Den dagen ble drømmen om en global frihandelskapitalisme lagt død.» Denne «Black Friday» bestemte Fed seg for å redde banken Bear Stearns, som nærmest var kvalt av sine betente boliglån. «Avregulering har vist sine begrensninger,» fortsatte Wolf (26. mars 2008). Ingen grunn til å innkalle de vanlige mistenkte – et forstokket statsapparat, et pirkete byråkrati, arbeidere i utakt med tiden. Ansvarlig redaktør for den europeiske utgaven av finansavisen, John Thornhill, utpeker de skyldige: «Mange banker har utvist en vanvittig mangel på ansvar, man kunne nesten kalle det kriminelt» (17–18. mai).

Etter hvert som de finansielle, energirelaterte og monetære sjokkbølgene som ryster verdensøkonomien bare forsterket seg, ble eliten grepet av panikk. Slik aspiken rundt makaronien til Mauss smeltet, begynte deres credo å slå sprekker. «Markedet har ikke lenger svar på alt,» antyder Mikael Skapinker, en annen spaltist i Financial Times (25. mars). Hvor langt framskredet bruddet er, ser man for eksempel på at tyske Handelsblatt, en avis som ellers står nært finansmiljøene, bifaller inngripen fra myndighetenes side. Selv om det innebærer å «kaste prinsippene våre over bord». Det avstår Wall Street Journal og Financial Times fra. Sistnevnte minner om at «for3 at systemet skal fungere, må det iblant til at bankfolk mister jobben og investorene skjorta» (19.juli).

På sin side bryter de politiske og økonomiske ansvarlige med sine forbilder. Den europeiske sentralbanken, som ikke for lenge siden ble lovprist for sin restriktive monetære politikk, mottar nå små stikk fra den spanske regjeringssjefen, José Luis Zapatero og den tyske finansministeren Peer Steinbrück, etter allerede å ha blitt kritisert av Frankrike og Italia.

Men det fins verre. Josef Ackermann, generaldirektør i Deutsche Bank og en kjent figur innen europeisk kapitalisme, er i ferd med å miste troen: «Jeg tror ikke lenger på markedets evne til å korrigere seg selv» (Bloomberg, 17. mars). Hans kollega Horst K...hler, tidligere sjef for Det internasjonale pengefondet og Tysklands president, mister tålmodigheten: «Det internasjonale marked har forvandlet seg til et monster som bør jages inn igjen i hiet sitt» (Stern, 15. mai).


DISSE ANSKRIKENE MINNER om et barn som setter i et hyl når trollet i esken spretter det i ansiktet. Første gangen ler man av det, men kanskje ikke den tiende? I årene som fulgte børskrakket i oktober 1987 fikk fribytterne på Wall Street et plutselig behov for en «moralisering av forretningene», stimulert av enkelte opphold bak fengselsmurene. I 1997–1998 sådde den monetære krisen i Asia tvil rundt de internasjonale finansinstitusjonene og ga børsspekulanten George Soros inspirasjon til å skrive en bok mot «finansmarkedenes fundamentalisme». Etter at internettboblen sprakk i 2001–2003, og alle skandalene som ble knyttet til Enron, Vivendi og WorldCom, ble det ikke snakket om annet enn etikk i næringslivet og nøytralisering av «finansverdenens masseødeleggelsesvåpen», slik milliardæren Warren Buffett formulerte det i mars 2003. Man ble bombardert med bokverk av økonomer og toppsjefer som alle pekte på de negative sidene ved kapitalismen, for å kunne optimere den.4 Så vasket man av tavla. Og en ny boble begynte å ese utover, denne gang på eiendomsmarkedet. Store kontantbeløp, spekulering, krakk, anger. Disse fire «sesongene» har preget finansens historie siden det 18. århundre!5
At den liberale diskursen rystes ved skyldes ikke bare den økonomiske krisen. Dette kommer også i kjølvannet av en hel rekke skandaler. I Tyskland kom store skattebetaleres skatteflukt til Lichtenstein og korrupsjonsskandalene i store selskaper som Deutsche Telekom og Siemens samtidig med offentlig eksponering av rekordstore forskjeller. På den ene side «oppdager Tyskland at landet har 22 prosent fattige arbeidere», slik det sto i en overskrift i Les Echos (21. april). På den annen side, noterer Le Figaros Berlinkorrespondent seg (3. juni), har «gjennomsnittslønningene til direktørene i de tredve børsnoterte selskapene på DAX-indeksen økt med 62 prosent i løpet av fem år, mot 2,8 prosent for den vanlige lønnsmottaker». Tysklands president innrømmer nedslått at det vil renne mye vann under broene før «man får gjenopprettet folks tillit til den økonomiske eliten som er svekket av den klanderverdige oppførselen til enkelte tyske bedriftsledere» (18. juni).

Brendan Barber, generalsekretæren i det britiske fagforeningsforbundet, merker at klimaet tilspisser seg. 21. mai kom han med følgende uttalelse: «Vanlige arbeidsfolk føler at de ikke har en eneste sjetong til å bruke i det kapitalistiske kasinoet. De er forbannet fordi de sliter med å betale regningene sine mens en minoritet av superrike svever i sosial vektløshet.» Tre uker tidligere ble det gjort kjent at den sammenlagte formuen til Storbritannias tusen mest velbeslåtte innbyggere hadde firedoblet seg siden Labour kom til makten i 1997.

Også i Frankrike tar skandalene ingen ende: Societé Générale (banken hvor traderen Kerviel satte 5 milliarder euro over styr) er hardt ute å kjøre, insider-handel innenfor ledelsen av EADS ( European Aeronautic Defence and Space), svindel i Metallindustri-forbundet (UIMM), osv, osv. De mange gjentatte skandalene undergraver ledernes legitimitet og setter reglene for det økonomiske spillet i vanry. I sin reaksjon på den økonomiske kompensasjonen utbetalt til eks-direktøren i engineeringselskapet Vinci, Antoine Zacharias, oppsummerte essayisten Max Gallo denne problematikken allerede i 2006. «Jeg er tilhenger av markedsøknomien. Men ulikhetene har nådd et slikt nivå at de rokker ved selve prinsippet til et system hvor slike ulikheter godtas.» Philippe Meyer repliserte spøkefullt: «Mener du det fins terskler for ulikhet som setter selve ulikhetene i fare?» (i et radioprogram på France Culture, 18. juni 2006).

Slik er bebreidelsene som en vestlig elite retter mot sine ulydige barn, sine «enfants terribles». I Brussel mener Jean-Claude Juncker, formannen i Eurogroupe (et møtested for finansministrene innen eurosonen) at det er «fullstendig skandaløst» at «lønningene til de store bedriftslederne har sklidd så voldsomt ut» (Le Figaro, 14. mai i år).
Når åtte ledere i Converteam fordeler 700 millioner euro seg imellom etter at selskapet ble solgt videre i juni 2008, eller når generaldirektøren for Porsche i 2007 tjener 60 millioner euro, eller når hans nederlandske motstykke i Numico-gruppen kan innkassere en bonus på 66, 8 millioner euro, så er mangelen på takt og griskheten så stor at selv sjefene føler seg ille berørt. Den franske arbeidsgiverorganisasjonen Medef og det tyske industriforbundet har følgelig fordømt de skabbete fårene. «Hvis det fortsetter slik, vil folkeopinionen miste enhver tillit til bedriftsledere,»6 forklarte den nederlandske finansministeren Wouter Bos, i sitt forsvar av en lov som gir ekstraskatt på fallskjermer som er altfor gylne.


EGENTLIG ER DET ikke ulikhetene mellom fattig og rik som gir bulker i det kapitalistiske hjulet, men ulikhetene mellom bedriftsledere og aksjonærer. De urimelig høye honorarene til de førstnevnte går ut over profitten til sistnevnte. «I fjor for eksempel, ble medianinntekten til en bedriftsleder innen S&P 500 (amerikansk børsindeks tilsvarende den franske CAC 40-indeksen) nærmest fordoblet, samtidig med at selskapenes gjennomsnittlige utbytte ikke økte med mer enn 12 prosent,» beklages det indignert i Corporate Finance, et bilag til Financial Times (26. mars). Da den amerikanske bedriftsrådgiveren Nell Minow 7. mars i år ble bedt om å vitne foran en kommisjon nedsatt av Kongressen, la hun ikke fingrene imellom: «De urettmessige sluttvederlagene som innvilges direktører som mislykkes, burde tilbakebetales til aksjonærene.»7

Om Vestens herskende klasser ribbes av finanskrisen og rakkes ned på for sin prangende bruk av penger, frykter de også en ustabil sosial utvikling. Inflasjon i prisene på råstoffer, matvarer og energi tynger befolkningens budsjett. Fra de europeiske fagforeningenes marsj i Ljubljana 5. april i år, fra demonstrasjonstog i Egypt i mars som samlet arbeidere, leger og lærere, fra opprørske rekker som samtidig plyndret og satte fyr på hovedkontoret til den amerikanske bedriften de jobber ved i De forente arabiske emirater, hever det seg ett og samme krav: «Økte lønninger!»
Men bak aksjonene til en håndfull japanske dagarbeidere som i juni i år angrep politiet med steiner, ser Michiyo Nakamoto konturene av et større opprør. «I løpet av ganske kort tid,» forklarer Financial Times' Japan-korrespondent, «har det sosiale samholdet og likhetskulturen i verdens nest største økonomiske stormakt måttet gi etter for den liberale samfunnsmodellens onder: et voksende proletariat, utflagging, økende lønnsforskjeller og latent misnøye» (10. juli). Fra 2000 til 2007 har den økonomiske utviklingen i landene som gjerne kalles «de mest utviklede» (eurosonen, Japan, USA, Storbritannia og Canada) bare gått i én retning. Lønningenes andel av landenes nasjonalinntekt har gått ned fra 56 prosent til 53,9 prosent, samtidig med at selskapenes utbytte gikk kraftig opp, fra 10 til 16 prosent.8 Lawrence Summers, tidligere sjeføkonom i Verdensbanken og finansminister under Clinton-regjeringen, peker på hva som står på spill i denne kampen, når han sier: «Motstanden mot frihandelsavtalene og globaliseringen mer generelt, gjenspeiler den økende bevisstheten blant arbeiderne om at det som er bra for den globale økonomien og for forretningsverdenens gullgutter ikke nødvendigvis er det for dem.» (5. mai.)


AT SELV ARKITEKTENE bak globaliseringen begynner å sette spørsmål ved den, skyldes nok i stor grad at de nå innser at de ikke lenger kontrollerer hvilken retning utviklingen går i. Det økonomiske tyngdepunktet er i ferd med å forskyve seg til Asia. Nå da man mister kontrollen, innrømmer man det man inntil nylig nektet for, for å mane bort det man har forårsaket.

«Globaliseringens parametere ble satt i Vesten,» innrømmer Philip Stephens, som er spaltist i Financial Times. «Liberalisering av handel og kapitalflyt var hovedsakelig et amerikansk prosjekt. Det var ikke helt og holdent et imperialistisk foretagende. Men mens det var meningen at alle skulle nyte godt av den økonomiske integrasjonen, la et implisitt prinsipp til grunn at brorparten av fortjenesten gikk til de rikeste.» Nå kan ikke Vesten «lenger forvente å diktere spillets regler» (30. juni).

Både for finansaktørene og de politisk ansvarlige har tiden nå kommet til å avstå fra det sekundære for å kunne beholde det vesentlige: frihandel og selvregulering. På bakgrunn av dette innledes en debatt i Financial Times' spalter om hvorvidt det egentlig er så hensiktsmessig å øke skattetrykket på de rike, begrense skattedumping og innvilge amerikanske arbeidere bedre økonomisk trygghet. Summers og Wolf ser dette som et middel til å dempe faren for proteksjonisme (5., 20. og 21.mai).

En ting synes allerede være oppnådd: Med politikken som velges vil man unngå et regelverk som setter for strenge rammer. «Banktopper og finansfolk bør innse at om de ikke selv gjør noe for å legge bånd på sine verste eksesser, så vil regulerende instanser sannsynligvis bli utsatt for sterkt press til å gjøre det i deres sted,» skriver Financial Times på lederplass (8. mars). Den økonomiske værmelding varsler en ny skur av etiske kjøreregler for god framferd. Og hvem vet, kanskje et lite fall i topplønningene.


TIL DEN SOM måtte godte seg over kontrasten mellom den alvorlige diagnosen og den lette medisinen kan man anbefale den siste boken til Patrick Artus og Marie-Paule Virard.9 Også dette «varselropet» peker på «de økende ulikhetene, sløsingen med resurser, finansspekuleringen, det absurde jaget etter profitt og implosjonen av EU». Boken konkluderer med at det nå haster med «å pense vår sameksistens inn på et nytt spor». Dialogen mellom Ségolène Royale og sosiologen Alain Touraine uttrykkes i samme ordelag.10 På én side hevder sosialistlederen at «globaliseringen har mislykkes», på den andre gir hun ikke sitt parti andre målsettinger enn å «temme globaliseringen for å lede den inn i riktig retning». Her får man et sterkt inntrykk av at sosialdemokratiet overfor den økonomiske krisen stiller de samme spørsmålene som Financial Times – og at det også framlegger de samme svarene.

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Marcel Mauss, Ecrits politiques, Fayard, Paris, 1997.

2 Der annet ikke er oppgitt, er de neste sitatene hentet fra denne avisen.

3 Sitert i Le Monde, 20. mars 2008.

4 Se François Chesnais, «Quand le patronat accuse le capitalisme» (Når arbeidsgiverne anklager kapitalismen), Le Monde diplomatique, fransk utgave, mars 2006.

5 Charles Kindleberger, Histoire mondiale de la spéculation financière (Finansspekulasjonens verdenshistorie), Valor, Hendaye, 2004 [1978].

6 Sitert i The Independent, London, 19. mai 2008.

7 Sitert i Les Echos, Paris, 12. mars 2008.

8 Ifølge Financial Times, London, 9. juni 2008.

9 Patrick Artus og Marie-Paule Virard, Globalisation, le pire est á venir (Globalisering, vi har det verste foran oss), La Découverte, Paris, 2008.

10 Ségolène Royal og Alain Touraine, Si la gauche veut idées (Hvis venstresiden vil ha noen ideer), Grasset, Paris, 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal