Katastrofale utviklinger

Jeg kom for sent til siste visning av Coen-brødrenes nye film Burn after reading på høstens filmfestival i Venezia. Foran utekinoen innen i kanalbyen sto hundrevis og ventet på uavhentede billetter. «Galskap!» sier hippien foran i køen og peker utover torget Arena di Campo San Polo, han står der bare for å se hva som skjer. Jeg prater med ham for å snike meg inn foran i køen – jeg hadde tross alt kommet direkte med fly fra Norge og gått gjennom mange smug for å finne fram. Innenfor venter allerede tusen mennesker på at filmen skal begynne ute under tropehimmelen. Fra køen slipper bare tjue ekstra inn. Rett foran meg. Jeg
hadde uflaks. Jeg prøver meg med pressekort og overtalelser, men det er umulig å komme inn. Skal jeg klatre over gjerdet? Jeg glaner på torget som tømmes av skuffede folk. En eldre dame foran meg ser fortvilet ut. Hun har tre billetter i hånden – hennes venner kom nemlig ikke. Jeg var inne!

Independent-regissørene Ethan og Joel Coen har lenge vært stjerner, filmens George Clooney, Brad Pitt og John Malkovich likeså. Likevel forteller de to sistnevnte hvordan de stadig har ventet på en rolle i brødrenes filmer. På pressekonferansen fikk Pitt spørsmål om sitt privatliv – han svarer journalisten med å spørre om hun vet at han er der på grunn av filmen. Som underteksten på filmens plakat forteller oss: «Intelligence is relative». Særlig for Clooney, som i filmen driver med internett-dating, som når en vakker italiensk tv-journalist med kort skjørt og utringning bøyer seg utfordrende fram mens kamera går og spør hvordan han ville forført henne. «I would have run like hell» er svaret.



TIL FILMEN. Burn after reading er kort fortalt en thrillerkomedie som starter i CIAs hovedkvarter der analytikeren Cox (Malkovich) ankommer et hemmelig møte, og overraskende blir sagt opp. Irritert ønsker han deretter å skrive sine memoarer om råttenskapen. Kona hans (Tilda Swinton) står i med den gifte fullmektigen Pfarrer (Clooney) – hun er mest interessert i å forberede en skilsmisse. Hun roter derfor på hans PC, tar kopier som kommer på avveie. CD-en dukker opp i «Hardbodies Fitness Center» i Washington D.C., der de to trenerne Chad og Linda (Pitt og Frances McDormand) tror en klekkelig finnerlønn kan gjøre dem rike. Cox ber dem ryke og reise, og de reiser til den russiske ambassaden for å selge «hemmelighetene» fra de påbegynte memoarene. Det hele eskalerer, og noen brenner seg, slik tittelen lyder.

Ikke ulikt deres forrige film, No Country for Old Men,1 dreier dette seg om dumskap, om hvor naivt det er å blande seg inn i farlige saker, om hvordan situasjonen vokser over hodet på hovedpersonen. Som Clooney forteller i Venezia, er dette hans tredje Coen-rolle i deres «idiottrilogi»: «Sjokkerende dumme mennesker gjør dumme ting som å involvere seg i sex og andre situasjoner. Og de er ikke engang politikere …» Men Clooney er lei av å spille idiot, og Ethan Coen sier derfor det er hans siste rolle hos dem: «George blir eldre, og rollene vi skriver for ham likeså.» Han trengte å jekkes ned noe, og ble i filmen kledd opp som en nerd med gullkjede – riktig «dating-look». Ja, rollene til Malkovich og Pitt er også spesialskrevet for dem. Pitt sa han ikke trodde han skulle spille en «dumrian, et tyggegummityggende, Gatorade-drikkende, iPod-avhengig tomhode.» Joel kommenterer at «Brad vokste med glede inn i rollen som tosk.» Ganske annerledes enn rollen som beste skuespiller i «Jesse James» i Venezia i fjor.2 Joels kone Frances McDormand som har spilt med dem i 25 år, siden Blood Simple, er i filmen besatt av plastisk kirurgi – kroppen er hennes levebrød som trener, dessuten jakter hun etter en mann på internett. Så lepper, kinn, bryster og sideflesk skal bearbeides, bare hun får penger nok.
«The Coens» er kjent for spor, avtrykk, tegn og etterlatenskaper. Vi serveres igjen mange one-linere, som når Cox skriker sarkastisk til mannen som er i ferd med å drepe ham: «Jeg har kjempet mot idioter som deg hele livet!». Cox ender i koma. Før dette ser vi ham i en gjenforeningsfest med alkoholiserte høyt utdannede tidligere Princeton-elever – ikke akkurat høye tanker om akademia i filmen. Pfarrer på sin side, er stadig redd for hva han spiser: «Is it goat cheese?» Eller hva med slike som «I am always open for new experiences»; «No good can come out of this»; «Play ball» og «Grow up, it happens to everybody»?


DISSE AMERIKANSKE REGISSØRENES USA-kritikk er kostelig, og dyptpløyende. Filmen lar det personlige møte det politiske. Mikro- og makroplan møtes i de lange institusjonsgangene (CIA, Den russiske ambassaden) som filmes i froskeperspektiv. Vi kjenner igjen hotellobbyen i Barton Fink, de lange forfølgende tagningene de en gang lærte av Sam Raimi, men gangene er iskalde grå og grønne denne gang.

Selvfølgelig er noe av den innbakte kritikken litt for overtydelig og for humrende lett gjenkjennelig – Woody Allen er ikke lett å matche. Men framfor New Yorks kulturelle og intellektuelle møter vi hos Coen-brødrene middelaldrende gjennomsnittsmennesker i Washington D.C. Disse taperne roter seg inn i situasjonsspiraler som kommer ut av kontroll og får fatale konsekvenser for de involverte.

Filmen er ikke utelukkende en komedie, men også en tragedie med disse triste skjebnene. De har alle midtlivskriser på det personlige, profesjonelle og seksuelle planet – som så blir en sak for «national security interests». Cox’ personlige memoarfiler var brennbare og livsviktige for noen, men ikke alle. CIA konkluderer: «Hvilket sikkerhetsnivå var Cox klarert for? […] Da er det ikke noe problem.»

Vi er altså i dagens USA. Stedet hvor man for tiden lager «so much fuss about nothing.»

© norske LMD. truls@dokumentar.no

1 Se «Ødelandet vokser», norske Le Monde diplomatique, mars 2008 (https://lmd.no/index.php?article=11602).

2 Se «Glamour og hartd virkelighet i Venezia», norske Le Monde diplomatique, november 2007 (https://lmd.no/index.php?article=2739)