Ute i solskinnet

VENEZIA: I sin 65. utgave har Venezias filmfestival verdenspremierer på de fleste nye storfilmene. Men i tillegg til disse populære konkurransefilmene finner vi også eksistensielt opprivende dokumentarer og samfunnskritiske filmer med virkelige menneskers liv som råmateriale. Kikker man ned i dette grumsete kanalvannet, kan man skimte mer nyanserte horisonter enn de som befinner seg på den røde løperen.

Venezias årlige filmfestival – «Mostra Internazionale d’Arte Cinematografica» – finner sted på strandøya Lido, der italienske Luchino Viscontis Døden i Venedig en gang ble filmet. Her ble den svært gamle Michelangelo Antonioni trillet rundt i rullestol for noen år siden. I fjor døde han, og nå i september viste man filmen Antonioni om Antonioni – en dokumentar sammensatt av forskjellige intervjuer med den italienske filmskaperen. La hans kommentar slå an tonen for mine inntrykk herfra.

Da den eldre Antonioni blir spurt om hva som er viktigst for ham svarer han ettertrykkelig: «Vennskap». Stemningen er god i tv-intervjuet, den verdenskjente filmskaperen er blant venner. Programlederen spør ham om hva han tenker om kjærligheten. Antonioni spør tilbake om publikum i salen vil tillate at han svarer svært personlig? Han forteller så at han i en tid med flere kriser oppsøkte en nonne for åndelig veiledning. Hun tok ham ofte omsorgsfullt i hånden. Men nonnen var også svært vakker, forteller Antonioni, han føler seg tiltrukket av henne. En dag spør han, mens hun holder hånden hans, hva om han fortalte at han ble forelsket i henne? Nonnen smiler og svarer: «Det ville være som om du tenner en liten lampe ute i det blendende solskinnet.»


HER UTE PÅ LIDO velger jeg selektivt blant ukens over 200 filmer, jeg stikker innom enkelte pressekonferanser, og prater med folk. I katalogforordet spør Venezias festivalsjef Marco Müller (55) hva som bringer oss inn på nye territorier: «Reaksjoner på de store Fortellingenes slutt finner vi i Sør og Øst der moderniteten egentlig aldri ankom. […] Slik vil vi stadig få nye signaturer, nye auteurer som spesielt unner seg den luksus det er å være ’utidsmessig’.» Teksten starter med sitatet «Det som er nytt er uforglemmelig [Gilles Deleuze].» Ja, vi i det moderne Vesten har fremdeles noe å lære av Resten. Min oppmerksomhet rettes derfor spesielt mot underprogrammet «Orizonti» (horisonter) som kan gi oss «ny» innsikt fra ukjente områder. Müller beskriver dette programmet som «den sensitive seismografen som registrerer de første skjelvene» – film fra forskjellige stadier i verdens ut- og innvikling. Det er de samfunnskritiske filmene.

Spillefilmen Birdwatchers dreier seg om en brasiliansk urbefolkning fordrevet til et reservat. På pressekonferansen blir en indianerkvinne fra filmen bedt om en kommentar. Vi tre hundre i salen ser hun plutselig bryte ut i gråt over livssituasjonen til indianerne i Brasil: «Dere er nødt til å forstå at vi er mennesker akkurat som dere, mennesker som trenger mat, arbeid og trygghet – nettopp hva dere har. Vårt land har blitt fratatt oss, vi har ingen ting. Vi trenger deres hjelp!» Hun fortsetter og legger ikke merke til at hun gjentar seg selv tre-fire ganger i løpet av de fem lange følelsesladede minuttene hun holder oppmerksomheten på overtid. Folk hever øynene, ser på hverandre, men klapper når hun er ferdig. I sympati, om enn noe nedlatende. Filmens chilenske regissør, Marco Bechis, tilbrakte flere år i Mato Grosso do Sul, stedet der rike brasilianske landeiere har plantasjer med genmodifisert mat så langt øyet kan se, og samtidig et sted for fuglekikkende turister. Men det er også stedet fordrevne unge indianere [se bildet] oppholder seg: Frarøvet en framtid velger flere av dem å ta livet sitt.

Mens noen ønsker retten til sitt eget land, ønsker andre seg vekk: De arbeidsledige mennene i Uberto Pasolinis spillefilm Machan ønsker seg til Europa. Tjue menn på Sri Lanka klarer å få reisevisum ved å utgi seg for å være landets håndballandslag. Denne tragikomiske filmen er basert på en sann historie. Vi ser mulighetsløse mennesker endre seg til reisende optimister på vei nordover. De inviteres til en turnering i Tyskland. Men når de lander kommer de seg ikke så fort unna som de hadde tenkt. I tyske Bayern må de spille håndball, og dummer seg naturlig nok kraftig ut på banen. Disse «falskspillerne» stikker av neste morgen før politiet kommer, og sprer seg sporløst rundt i Europa. En varm optimistisk film der Sør møter Vest.


MER PESSIMISTISK ER dokumentarfilmen Puisque nous sommes nés (Fordi vi er født) fra Pernambuco i Brasil. Vifølger to lutfattige halvbrødre, som bor sammen med moren deres og åtte andre søsken. Dette er barn langt unna norske privatskoler, barnetrygd eller alenemorstøtte. Guttene drømmer om å komme seg ut av fattigdommen og rønna de bor i der ute på det forblåste støvete jordet. De tar det som kan tenkes av drittjobber der de henger rundt den enorme bensinstasjonen langs den endeløse motorveien. De prøver å tjene en slant ved å hjelpe til med blomstersalg, vaske frontruter på bensinfyllende biler og bære folks handleposer. Eller ved å bære sprellende møkkete griser ut på søppeldynga så de kan spise; de tilsølte guttene finner selv matrester fra forlatte kafébord. Ellers hjelper de moren med gårds- og husarbeid. Disse to så altfor tidlig voksne guttene har ennå ikke tydd til kriminalitet, tigging og stoff. Den ene drømmer om å komme seg vekk, om å bli lastebilsjåfør. Etter en lang dag sitter han i mørket langs veien: «Jeg har ingen ting, bare mitt liv.» Solen skinner ikke nødvendigvis av kjærlighet alle steder, verdens solidaritet når ikke ut i disse traktene. For jeg vet ikke om jeg skal tro regissørparet som etter premiereapplausen svarer på mitt spørsmål om guttenes framtid med: «Vi kan jo ikke la dem i stikken.»

Langt mer pessimistisk er dokumentaren Los Herederos (Arvtakerne), som tar for seg de evig hardtarbeidende barna, denne gang på landsbygda i Mexico. Her tilbringer generasjon etter generasjon livet i fattigdom: Smågutter bærer tunge bunter med trestokker mens de klatrer langs sølete stier ut av jungelen. En småtass bærer to store vannflasker på en stokk over skuldrene gjennom åkeren. En fireåring plukker tomater som om han aldri hadde gjort annet, en annen skjærer små trefigurer så kjapt og skarpt at blodet renner. Og stikker ikke plogen dypt nok, må bondens datter stå oppå den langsetter åkeren, mens søsknene følger etter med såkornet.
Regissør Eugenio Polgovsky forteller meg at han ønsket å gjenreise respekten for barnearbeiderne, la verden få se dem. På mitt spørsmål om det overhodet kom noen politisk reaksjon på filmen i Mexico, svarer han benektende. De er ikke akkurat født på solsiden – langt bortenfor og utenfor rekkevidde av Norges forskrifter om barnearbeid og velmenende kontroll av underleverandører.

Og i den fransk-rumenske dokumentaren PA-RA-DA drar regissør Marco Pontecorvo med klovnen Miloud Ouklid og hans sirkus til Bukarest. De møter gatebarna, de såkalte «boskettari» – småtjuver, tiggere og prostituerte. Igjen barn som blir så altfor tidlig voksne. De miserable barna får tildelt roller i sirkuset – her oppstår vennskap, solidaritet, og håp. Alt er ikke like mørkt i verden.

Barn er som sagt ofte råmateriale for dokumentar i årets Venezia-festival. Det er ikke så rart da 25 000 små barn, ifølge UNICEF dør hver dag,1 hvorav en stor andel sulter i hjel. Er du som liten født utenfor vår industrialiserte verden, har du 15 ganger større sannsynlighet for å havne i denne statistikken.


OGSÅ I DEN KORTE dokumentarfilmen Managua Boxing2 er de små skjebnene råstoff for filmkameraet. Nå er vi i Nicaragua. Her startet drømmen om et bedre liv allerede i femårsalderen for gutten som skulle bli proffbokser. Vi møter ham som niåring med knyttede boksenever som strever, strever og strever. Når han endelig får sin første proffkamp, kryssklippes bildene med en annen 19-åring i proffkamp, som også fulgte den samme drømmen som barn. Dette er rå viljekraft som følge av nød. Kampen strekker seg langt utenfor bokseringen: Hele familien deltar i kampen om en bedre tilværelse for den håpefulle og hans nærmeste. Regissør Frediana Fornari forteller meg at hun ikke tar et moralsk standpunkt i filmen. Blir man berørt og rørt er det bra, om vi engasjerer oss er opp til oss selv. Filmen ender i et spørsmål der den tomme treningshallen venter på de neste som vil kjempe mot den skjebne det er å være født på et fattig sted.

Å havne i ringen som underholdningsstoff for blodtørstige tilskuere er like talende i årets gulløvevinner. I Darren Aronofskys The Wrestler gjør skuespiller Mickey Rourke (Rumble Fish, Barfly) et comeback. Filmen er ikke akkurat flatterende om livet i ringen. 20 år etter proffsuksessen er fribryteren blitt en boms. Kroppen er fremdeles mørbanket etter et langt liv i ringen. Det samme kan man også se på skuespilleren Rourke, som for mange år siden forlot Hollywood for å realisere sin boksedrøm: Hans litt ugjenkjennelige fjes her i Venezia har en panne, nese og kinn som buler mer enn normalt etter 15 år i ringen. Det hjelper ikke helt å prøve å imøtegå dette med et par intellektuelle briller på Venezias sprengfulle pressekonferanse. På rundebordsintervju spør en kvinne om hans planer for framtiden og får svaret: «Have a lunch with you babe!» Filmen/Rourke minner meg om Robert de Niro i Raging Bull (1980), boksestjernens uunngåelige fall fra toppen, han ender opp som vitsemaker på en bar – en skjebne Mascagnis tragiske musikk antydet underveis.


KROPPEN FÅR GJERNE unngjelde, noe vi ikke minst blir minnet om i Giuseppe Morandis halvtimes dokumentar Il colore della Bassa. Dyrekjøttet og slaktningen er her filmens råstoff. Filmen gir meg assosiasjoner til Francis Bacons triptyker og hans reaksjoner på slakteriet – på kroppen og kjøttet. 3 Filmen viser forandringene fra 50-tallets jordbruk til dagens: Immigrantene fra Sør tar over arbeidet, de tradisjonelle italienske bøndenes forsvinner, dagens enorme kjøttproduksjon er hyperindustriell.

I likhet med Nicaraguas tomme nattlige boksehall ender også denne filmen med en tom slaktehall. Noe ligner. De små og store kroppene har ikke store tumleplassen som oppdrettsdyr, og til slutt de slaktes én etter én. Det tar bare noen sekunder å skyte patronen inn i skallen på kua som har blitt loset inn i båsen. Bena svikter umiddelbart og sender den tunge dyrekroppen deisende i gulvet. Bakenfor venter neste firbente dyr innimellom sprinklene. Filmen følger de repetitive dødsstøtene lenge, nærmest som et refreng du kan slå takten til. Filmatisk kunne vår norske hjemlige dokumentar Smaken av hund (2006) lært mye denne filmens form og innhold. Her er maskinenes skinner, taljer og samlebånd svært så kalde og effektive. Slanger kjøres inn i dampende mager og suger ut kroppenes innvoller og blod. Grisekropper parteres vertikalt. Kyllinger passerer i høy fart hengende på skinner, gjennom dampbad, automatisk flåing, og rask maskinell knivkapping av hoder, kyllingvinger og klør, før kroppene rulles av gårde rundt neste sving. De 600 000 kyllingene, som kakler tett i tett utover hallens gulaktige etasjer, venter på sitt endelikt som plastinnpakkede gule plastpakker.


DE NEVNTE FILMENE dreier seg alle om utsatte kropper – hardt arbeidende småbarn, trening i boksehaller eller sammenstimlingen på slakteriet – som råstoff deler de noe av den samme skjebnen.

Dette er filmer langt vekk fra Venezias turister, restauranter og røde løperere. La meg også nevne to aktuelle filmer om de italienske arbeidernes kår i fabrikkene, som er tema i La fabbrica dei tedeschi og ThyssenKrupp Blues. Dette er dokumentarer om den tyske stålfabrikanten ThyssenKrupp – som tar lite hensyn til arbeidernes sikkerhet. På overtid ved smelteovnene døde i fjor syv unge menn i en brann i fabrikken. Deres kolleger forteller at deres advarsler aldri ble hørt, og hvordan harde krav til overtid gjerne førte til 16-timersskift. Filmene var spesielt aktuelle da et tjuetalls demonstranter på Lido skrek ut om andre arbeidere som nettopp døde på grunn av manglende sikkerhet.4 Vi i kinosalen sto i det minste stille i to minutter på premieren for å minnes de døde i ThyssenKrupp.
Når vi snakker om utsatte former for arbeide: Den omfattende retrospektive filmserien av Ermanno Olmi, som ble vist i forbindelse med at Olmi i år fikk gulløven for livslangt arbeide, påminner oss om hvor hardt det var å få arbeid når man kom hjem etter krigen, slik som i en gammel stillfaren svarthvitt-film om en hjemvendt soldat som måtte ty til minerydding for å overleve.

En jobb som ikke er så ulik Iraks bomberyddere i festivalens konkurransefilm Hurt Locker av Kathryn Bigelow. Men dette er amerikansk actionfilm. Selv om filmen vant den lokale menneskerettighetsprisen, er den dessverre alt for ensidig om araberne. Her har tydeligvis det amerikanske forsvaret stilt seg til rådighet for «embedded cinema»5 – alt utstyret de disponerte i filmen tyder på det. Her er det tøffe ropende soldater, slike helter som smågutter ser opp til, samt klisjéfylte roller som kvinnen som venter hjemme med barnet: Alt ofres for nasjonen og den store Oppgaven.


A PROPOS STORE «Oppgaver» eller håpløse kriger. Europas nyere og triste historie på Balkan vises i Laura Angiullis semi-dokumentariske Verso Est. I likhet med norske Maria Warsinski lager hun film fra Bosnia. Regissøren av kommer tilbake 15 år etter krigens begynnelse. Hun filmer en teatergruppes ferd til og opphold i Sarajevo, Mostar og Srebrenica, det hele kryssklippes med historiske nyhetsklipp fra krigens redsler. Verso Est er en sørgefilm med vakre og triste iscenesatte scener i brunsvakt lys: Eksempelvis scenen med en kvinne, hennes gamle mor og hennes lille datter med sine uttrykksfulle, alvorlige og triste ansikter. Eller bussferden gjennom det grå landskapet med bygninger fulle av skuddsår. Men spesielt dokumentaropptaket fra en nyere samlebegravelse der oppgravde lik fra massegraver fikk en skikkelig begravelse. Små grønne kister med knokler – kistene tilsvarer en knokkellengde. Kistene skaper med sine rekker og kolonner en helt ny gravgård. Det hele omgis av slektningene i en felles seremoni, men det lignet mest på en vanlig markedsdag der ute på jordet. Angiulli er mer poetisk når hun klipper sammen Sarajevos brennende bibliotek med en ung boklesende pike på gulvet i dagens ruin. Så mye sorg. Nok til at Angiulli mistet halvparten av kinoens publikum under visningen.

La meg avslutte langs dette sorgsporet: Den israelsk-franske filmen Z32 av Avi Mograbi gir et rystende vitnesbyrd om israelske elitesoldaters kampglede og påfølgende anger. Ikke helt ulik filmen To See If I’m Smiling av Tamar Yarom.6 I Z32 stifter vi kjennskap til at en ung mann som var med på en massakre, en hevnaksjon der ubevæpnede palestinere ble slaktet ned. Han sitter foran oss med maske og forteller, hjemme hos regissør Mograbi. Pussig nok protesterer regissørens kone i bakgrunnen, hvorfor i all verden skulle han trekke en soldat inn i deres stue, hvorfor lage en slik film? Soldaten vil på sin side gjerne forstås, han ønsker at kjæresten og andre skal kunne tilgi ham for drapene. Regissøren synger sine selvskrevne sørgeviser sammen med en liten gruppe musikere i samme stue. Vekslingen minner ikke så lite om koret i en gresk tragedie. Vifølger også soldaten ut til åstedet for massakren, og hører hvordan elitesoldatene gjennomhullet en allerede død kropp som stakk fram. Filmen spiller seg fram i angerens tegn – soldatens mange private samtaler med kjæresten foran videokameraet tvinger ham til å tenke – og sørge. Maskene faller etter hvert i filmen når tilgivelsen kommer, eller gjør den det?


DENNE KORTE GJENNOMGANGEN fra «filmhorisonter» (Orrizonti), som ikke så ofte refereres fra Venezia, avspilte seg på lerretene i mindre kinosaler, gjerne med små introduksjoner og debatter. Disse dokumentaristene kan nok aldri drømme om å gå opp konkurransefilmenes røde løper, til Sala Grande.

Antonioni fikk derimot – og velfortjent – en slik oppmerksomhet i solen her på Lido. Det samme fikk Italias Visconti, Pasolini og Fellini. Om det nå var viktig for disse fiksjonsfilmenes regissører.

Men dokumentaristene blir ikke lagt merke til. Er det fordi de ikke trenger det, i sin kjærlighet til menneskehetens kår? Fordi de allerede er der ute i solskinnet og lar solen heller skinne på de utsatte? Iblant kan de oppmerksomhetsøkende blinkende stjernene heller forbli små lamper ute i universet …

© norske LMD. truls@dokumentar.no


1 Se www.unicef.no

2 Se http://www.myspace.com/nonechiaroprodigi

3 Se « Å betrakte andres lidelser», norske Le Monde diplomatique, juni 2004 (http://lmd.no/index.php?article=354).

4 Se http://bastamortesullavoro.blogspot.com/

5 Det amerikanske forsvaret låner velvillig ut utstyr og ekspertise, så lenge de får ha et ord eller to med i laget.

6 Se «Når du ytrer deg for mye», norske Le Monde diplomatique, juli 2008 (http://lmd.no/index.php?article=11679).
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Tre kvinner på månen

Default thumbnail
Neste sak

Hvem blir USAs framtidige fiende

Andre saker om Dokumentar

Wisemans hverdagsepos

Over et halvt århundre har den amerikanske filmskaperen og samtidskronikøren Frederick Wiseman

0 kr 0