Fra småplyndring til krig

Sjørøveri er blitt en industri, med kommandittister, økonomiske nettverk og
lokaliseringslag. Men i september ble det til krig.

Militær last gir ti ganger mer i løsepenger enn vanlig … 25. september bordet somaliske sjørøvere det ukrainske skipet Faina som var på vei mot Mombasa i Kenya. Typen last skipet førte (et trettitalls panservogner som offisielt skulle til den kenyanske hæren)1 og løsepengenes størrelsesorden (13,6 millioner euro) gjorde at det somaliske sjørøveriet plutselig var mer enn bare plyndring, det var krig. Skipet ble bortført og ankret opp utenfor havnen i Hobyo i Puntland. Området som ligger nordøst i Somalia erklærte sin selvstendighet i august 1998, og er i praksis uavhengig. På under to dager ble skipet innsirklet av en flåtestyrke fra den amerikanske marinen som skulle hindre at de tunge våpnene ble satt i land.

Allerede tolv dager tidligere hadde sjørøvere, for første gang, skutt med rakettkaster mot den franske båten Le Drennec som fisket etter tunfisk, på rekordavstanden 420 nautiske mil (750 km) fra kysten av Somalia. Det industrielle fiskefartøyet klarte å unnslippe, men hele den europeiske tunfiskflåten som driver vest i Indiahavet (55 franske og spanske skip, 200 arbeidsplasser, 200 000 tonn fisk) måtte trekke seg tilbake til Seychellene. Sjørøverne hadde allerede fått oppmerksomhet ved å entre skip med «spesiallast», som kjemikalietankere fra Hong Kong og Filippinene, og oljetankere fra Italia og Japan.

En milepæl ble også markert da den franske marinen anholdt tolv somaliske sjørøvere – etter to gisseltakninger om bord på skip med franske flagg – sendte de anholdte til Paris. Under kapringene av luksusseilskipet Le Ponant i april og seilbåten Carré d’As i september, bestemte Nicolas Sarkozy, for anledningen omtalt som «den nasjonale Indiana Jones» i flere avisledere, å ta det han kalte «krigsfanger» på kysten av Somalia, for å vise at «forbrytelser ikke lønner seg».

De tolv sjørøverne venter nå på sin dom i franske fengsler, 7000 km hjemmefra. Den franske presidenten har lovet at hjemsending bare vil komme på tale hvis det gis garantier om at de vil sone straffene sine. Forsvarerne ser tydeligvis de fengslede mer som geitepassere og fiskere som har forvillet seg inn i garnene til det franske rettsvesenet, enn som fullbefarne sjørøvere. Og det er fortsatt uklart i hvilken grad disse tolv faktisk var involvert i og ansvarlig for gisseltakningene.


MEN DERES SKJEBNE veier lite i det økonomiske og politiske spillet. I september lå et titalls kaprede lastebåter oppankret på kysten av Puntland og mer enn 130 besetningsmedlemmer var tatt som gisler. Ifølge Det internasjonale maritime byrå (IMB) har de somaliske sjørøverne fra januar til oktober gjennomført mer enn seksti kapringer og tatt inn mer enn 18 millioner euro i løsepenger.

Yndlingsområdet deres er Adenbukta, en strategisk forbindelse mellom Indiahavet og Rødehavet, som nå omtales som «verdens farligste område», farligere enn både Malakkastredet og Guineabukta. Faktisk reiser halvparten av all olje og gass som brukes i verden denne sjøveien mellom Somalia og Jemen, som benyttes av 16 000 skip i året eller 40 skip daglig.

På begynnelsen av 2000-tallet omfattet det somaliske sjørøveriet bare noen titalls fiskere eller opportunistiske tidligere kystvakter, men siden har det utviklet seg med støtte fra viktige personer i den selvstendige regionen Puntland. Utsiktene til lettjente penger har tiltrukket seg «investorer» og skapt organiserte grupperinger som «The Somali Marines» og «The Costiguards», omkring små havner som Eyl og Hobyo i Indiahavet og Alula i Adenbukta.

De islamske domstolene som hadde makten i hovedstaden Mogadishu i 20062 forsøkte å sette en stopper for denne virksomheten. Men enkelte av lederne som i dag deltar i den væpnede kampen mot Youssouf Abdullahis interrimregjering, brukte den til å fylle opp i opprørskassene. Mukhtar Robow, talsmann for Al-Shebab som kjemper mot den provisoriske regjeringen i Somalia, har gått ut offentlig og støttet angrepet på Faina: «Det er en forbrytelse å borde handelsskip, men ikke å hindre dem som transporterer våpen til Allahs fiender,» erklærte han og ba sjørøverne om å brenne eller senke skipet som fraktet våpen til Etiopia.3 På den annen side mener Sheik Sharif som leder alliansen for en ny frigjøring av Somalia – en opposisjonskoalisjon dominert av islamister – at kjeltringene som «utfører disse avskyelige angrepene» framfor alt drives av «grådighet» og at alle land «må hjelpe Somalia med å bli kvitt dem».4

Selv om sjørøveriet instrumentaliseres, framstår det først og fremst som unge menneskers verk, mennesker som ikke er sultne eller redde for døden. Det bidrar til å holde liv i tusenvis av familier i et land uten økonomi og administrasjon, og som i stor grad er avhengig av internasjonal matvarehjelp. Kidnapping er her blitt en liten industri, med kommandittister, økonomiske nettverk, lokaliseringslag, og moderskip som slipper ut småbåtene som ikke kan oppfanges på radar, noen ganger flere hundre mil fra land. De eksponentielle løsepengesummene lager ubalanse i de lokale økonomiske kretsløpene, øker krigsherrenes appetitt og gir næring til den uendelige somaliske borgerkrigen, samtidig som de truer en av verdenshandelens livsviktige årer.

Mens Etiopia militært forsvarer interrimmakten i Mogadishu, støtter regjeringen i Eritrea den somaliske opposisjonshæren. Og Eritrea har latt det skinne gjennom at noen av de båtene som er blitt kapret av somaliske sjørøvere også selv drev med en virksomhet som kan sammenlignes med «ran». Den har åpent anklaget utenlandske fiskeriselskaper for «å plyndre Somalias fiskeressurser og ikke respektere dette landets suverenitet.»5 Slik slutter den seg til talsmannen for Fainas kaprere, som ser sjørøveriet som en rettferdig kompensasjon for vestlige fisketråleres utnyttelse av de fiskerike somaliske farvannene.

«Selvstyreregjeringen» i Puntland, der de fleste angrepene har sitt utgangspunkt, ser ut til å drive et dobbeltspill. Mens noen av regjeringsmedlemmene kan ha tilknytning til grupper av sjørøvere, hevder den å ikke ha midler til å stanse dem som i henhold til lokal lovgivning likevel risikerer dødsstraff. Den er først og fremst ute etter en internasjonal anerkjennelse som den i snart ti år har vært nektet, og nøyer seg i likhet med overgangsregjeringen i Mogadishu med å støtte enhver utenlandsk offensiv, slik som operasjonene som ledes av franske kommandosoldater.
Avstemningen i FNs sikkerhetsråd i juni over resolusjon 1816 var et første tegn på en internasjonal mobilisering mot sjørøveriet. Tross motstanden fra land som Indonesia som frykter at dette skal settes presedens, fikk Frankrike og USA trumfet gjennom et regime som avviker fra FNs havrettskonvensjon som ble undertegnet i Montego Bay på Jamaica i 1982.


DENNE TRAKTATEN anerkjenner kyststatenes suverenitet i eget territorialfarvann og økonomiske enerettssoner (200 mil) og tillater bare at det slåss ned på sjørøverhandlinger ute på åpent hav. Med støtte fra overgangsregjeringen i Mogadishu, som er den eneste som er internasjonalt anerkjent, tillates nå krigsskip å gå inn i somalisk territorialfarvann «med det formål å sette en stopper for sjørøveriet og væpnet ran til sjøs». Men denne «jaktretten» innbefatter ikke å opprette et apparat for overvåkning av basene og havnene som sjørøverne benytter seg av.

Frankrike og Spania har derfor bedt om at det opprettes et «internasjonalt havpoliti». Landene prøver å få FN og EU til å ta på seg ansvaret for dette prosjektet. Fra november kan EU iverksette en kontrollstyrke til havs sammen med ti medlemsland som under forsvarsministersamlingen 1. og 2. oktober i den nordfranske kystbyen Deauville sa seg rede til å delta. Etter kapringen av Faina har Russland sendt ut en patrulje i Indiahavet og landet ønsker å holde samme linje overfor sjørøverne som USA og EU, innenfor rammen av resolusjon 1816.

Flåtestyrken Task force-150 som ble opprettet i forbindelse med operasjon «Enduring Freedom» i Afghanistan med et dusin amerikanske og europeiske båter, har for øyeblikket, og med fare for å blande sammen ulike typer oppdrag, utvidet sine oppgaver. Siden 24. august i år har den etablert «en patruljesone for sikkerhet til sjøs» som omfatter seks millioner kvadratkilometer i Adenbukta mellom Somalia og Jemen, for i det minste å sikre kontrollen med seilingskorridorene inn til det viktige Bab el-Mandeb-stredet.

Dessuten forsøker en liten celle i Brussel å samordne «kapasiteten» til de europeiske marinene som befinner seg i området, ved å sørge for at ulike typer transport, tilfelle for tilfelle, sikres beskyttelse, slik som lasten til Verdens matvareprogram (WFP). Fransk, dansk og kanadisk marine har siden november 2007 sørget for eskorte til WFPs lasteskip som har vært utsatt for flere sjørøverangrep. Sjøveien sørger WFP for mat til en million somaliere i måneden, og den globale matvarekrisen forventes å føre til at antall mennesker som mottar hjelp vil være over 2,5 million ved årsskiftet.

Siden en systematisk militær beskyttelse ikke ser ut til å være mulig i disse enorme havområdene, har tanken om konvoier har vært framsatt på nytt, i det minste for de mest utsatte skipene; de som går sakte, som ligger dypt i vannet og fører«spesiallast».6

Men enkelte eksperter mener at disse konvoienes tilstand, i tillegg til at de vil gå langsomt og være kostbare, risikerer å gjøre oppgaven enda lettere for -sjørøverne, som disponerer moderne peileutstyr (radar, automatisk identifikasjonssystem AIS, GPS osv). Dessuten passer ikke denne løsningen for dem som driver med industrielt fiske etter tunfisk, opererer på egenhånd og følger fiskestimene, og må holde seg der de har garn og liner.

De franske handelsskipene nyter godt av at deres ruter blir overvåket av den nasjonale marinen innenfor rammen av en «frivillig skipskontroll»: Etter avtale med de rederiene, følger marinene skipenes bevegelser og eskorterer dem om nødvendig. Dette betyr at tiden det tar å få hjelp i tilfelle angrep reduseres og at det i begrensede områder og tilfeller er mulig å få følge. Det internasjonale maritime byrå anbefaler våpentransportører å føre skipene så langt unna den somaliske kysten som mulig og til enhver tid ha en overvåkningsradar og holde utkikk. Noen amerikanske, russiske og israelske handelsskip har plassert våpen om bord for å beskytte seg. Likevel stiller de fleste handels- og fiskeriselskapene, særlig i Frankrike, seg avvisende til denne praksisen fordi de frykter at ting skal komme ut av kontroll. Av samme grunn avviser de å ha med private vakter. Man vet allerede at franske kommandosoldater noen ganger går om bord i WFPs lasteskip.


MENS ANGREPENE blusset opp igjen langs kysten av Jemen, besluttet landet i september i fjor å opprette tre sentre i kampen mot sjørøveriet, hvorav et i Aden. Den franske sikkerhetsselskapet Secopex skal ha en avtale med regjeringen i Somalia om å opprette en kystvaktenhet. Også amerikanske og britiske sikkerhetsselskaper var blant søkerne for å stille med væpnede vakter, iblant omtalt som «havets leiesoldater».

Når det kommer til stykket ser det ut til at det eneste som kan fjerne sjørøveriet for godt er at Puntland blir politisk anerkjent eller at området problematisk nok gjenforenes med Somalia, og at dette landet etter 17 år med borgerkrig nå får massiv internasjonal støtte. Prosessen som gjorde det mulig å «skape fred» i Malakkastredet, øst for Indiahavet – der man for fem år siden talte et femtitalls angrep i året– var bare mulig fordi kystlandene (Singapore, Malaysia, Indonesia) delte informasjon og patruljer. En slik framgangsmåte forutsetter avtaler mellom «sterke» stater og ser ikke ut til å være realistisk når det gjelder Somalia.

I tillegg til en internasjonal mobilisering på åpent hav og et regionalt samarbeid mellom kyststatene foreslås det også å opprette kystvaktskoler for å utdanne unge som vakler mellom sitt kall som fiskere og kidnappere!

Oversatt av K.E.V.



1Panservogner av typen T-72, vekt 45 tonn, med 125 millimeter kanon, sovjetisk tegning, produsert i Ukraina og Russland

2Se Gérard Prunier «Liaisons dangereuses entre Washington et la Somalie» (Farlige forbindelser mellom Washington og Somalia) Le Monde diplomatique, september 2006.

3Agence France presse (AFP), Mogadishu, 2. oktober 2008.

4AFP, Nairobi, 9. september 2008.

5AFP, Nairobi, 11. september 2008.

6Admiral Laurent Merer, tidligere kommandant i den franske marinen i Indiahavet, Radio France International, 17. september 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

India som stormakt?

Default thumbnail
Neste sak

Revolusjonens glemte feminist

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0