Politisk filosofi Finanskrise

På hvilket virkelighetsplan er krisen et skuespill?

Oppsmuldringen av børsene skyldes en kjøttetende kapitalisme som av natur er irrasjonell. Krisen gjør at en tilbakevendingen til virkeligheten påtvinger seg.

Posted on

Slik den presenteres for oss, framstår den globale finanskrisen som en av disse dårlige filmene utklekket av denne fabrikken for prefabrikkert suksess som man i dag kaller «filmkunsten». Ingenting mangler: Den gradvise oppbygning av katastrofen, følelsen av å bli hengt opp i enorme snorer, det eksotiske ved det identiske – børsen i Djakarta plassert under det samme spektakulære banneret som New York-børsen, diagonalen fra Moskva til Sao Paulo, overalt setter den samme brannen fyr på de samme bankene – for ikke å glemme de skrekkinngytende vendingene: Det er umulig å forhindre «Black Friday», forhindre at alt kollapser, at alt kommer til å kollapse …

Men håpet er der. Fremst på scenen, intense blikk og konsentrerte som i en katastrofefilm, den lille gjengen av mektige, de monetære brannslukkerne – Sarkozy, Paulson, Merkel, Brown, Trichet – som stapper tusenvis av millioner inn det største hullet. Senere (dette er plottet for de kommende oppfølgerne) vil man spørre seg hvor disse pengene kom fra, fordi på den minste forespørsel fra de fattige, har de i årevis svart med å vrenge bukselommene og si de ikke har et øre til overs. Det ser ikke ut til å bety noe nå. «Redd bankene!» Dette edle humanistiske og demokratiske skriket runger fra alle politikeres og journalisters lunger. De må reddes for enhver pris! Det må påpekes, for prisen er langt fra ubetydelig.

Jeg må innrømme det: Også jeg har – med tanke på sifrene som slenges rundt, som jeg i likhet med de fleste andre ikke klarer å se for meg (nøyaktig hva er ett tusen fire hundre milliarder euro?) – tiltro til planen. Jeg stoler fullstendig på brannmennene. Sammen – jeg vet det, jeg føler det – vil de klare det. Bankene vil til og med bli større enn før – noen av de mindre og middels store som har klart å overleve takket være statlig gavmildhet, vil bli gitt til de større for lommerusk. Kapitalismens kollaps? Du spøker. Hvem ønsker tross alt det? Hvem vet dessuten hva det betyr eller hva det ville innebære? Redd bankene, sier jeg, og resten vil gå av seg selv.

For hovedpersonene i filmen – det vil si de rike, og tjenerne og parasittene deres, de som misunner dem og de som hyller dem – er en happy end (kanskje en litt melankolsk en?) uunngåelig, med tanke på verdens aktuelle tilstand, og den politikken som praktiseres i den.

La oss heller vende oss mot de som ser på dette showet, denne lamslåtte massen som – litt urolig, forvirret og fullstendig frakoblet fra ethvert aktivt engasjement i omstendighetene – hører dødsropet til de desperate bankene som et fjernt spetakkel. De som bare kan gjette seg til hva denne ærefulle lille troppen av regjeringsledere gjør i disse anstrengende helgene. De som bare ser det fly rundt astronomiske og obskure summer, som de automatisk sammenligner dem med sine egne ressurser, eller for en betydelig del av menneskeheten simpelthen med den rene ikke-ressursen som er det bitre men samtidig modige grunnlaget for deres liv. Dette er det reelle, og vi får kun tilgang til det hvis vi vender oss bort fra lerretet og betrakter den usynlige massen som aldri opplever katastrofefilmen – selv med en rosenrød avslutning (Sarko kysser Merkel, og alle gråter av glede) – som noe annet enn et skyggeteater.



DE SISTE UKENE har det ofte blitt snakket om «realøkonomien» (produksjonen og sirkulasjonen av varer) og den – hva skal vi si, irreelle? – økonomien som er roten til alt ondt, fordi dens aktører har blitt «uansvarlige», «irrasjonelle», «rovdyr». Denne distinksjonen er absurd og blir som regel dementert to linjer lenger ned, når man med en metafor med en motsatt mening framstiller kapitalsirkulasjonen og finansspekulasjonen som økonomiens «blodsystem». Er hjerte og blod unndratt kroppens levende virkelighet? Er et finansinfarkt likegyldig til resten av økonomiens helsetilstand? Finanskapitalismen er selvfølgelig – og har alltid vært det, det vil for øyeblikket si i fem århundrer – en grunnleggende bestanddel i/kapitalismen i sin helhet. Når det gjelder eierne og lederne i dette systemet, så er de per definisjon bare «ansvarlige» for profitten, deres «rasjonalitet» måles etter fortjenestene. Og rovdyr? Ikke bare er de det, de har plikt til å være det.

Det finnes dermed ikke noe «virkeligere» i bagasjerommet til den kapitalistiske produksjonen enn i dens vareavdeling eller spekulasjonsseksjon. De to sistnevnte korrumperer førstnevnte: I deres overveldende majoritet er objektene som produseres av denne typen maskineri (som kun er organisert for profitt og avledede spekulasjoner) stygge, uhåndterlige, upraktiske, ubrukelige, og det må brukes milliarder for å overbevise folk om det motsatte. Noe som forutsetter at man forvandler disse folkene til lunefulle barn, til evige tenåringer, med en tilværelse som går ut på å bytte leker.

Tilbakevendingen til det reelle er ikke en bevegelsen som leder fra den dårlige «irrasjonelle» spekulasjonen til den sunne produksjonen. Den er snarere tilbakevendingen til det umiddelbare og reflekterte livet, for alle de som bor i denne verden. Det er herfra man kan observere kapitalismen uten å gi etter, noe som også gjelder for katastrofefilmen den prakker på oss i disse dager. Det reelle er ikke denne filmen, men kinosalen.


HVA SER VI, hvis vi vender oss bort, eller vender oss om? Hva ser vi, hvis vi klarer å unnslippe den lette frykten for tomrommet som våre herrer forventer vil få oss til å bønnfalle dem om å redde bankene? Vi ser – det er dette det vil si «å se» – enkle ting som har vært kjent svært lenge: Kapitalismen er ikke annet enn et gangstervelde, irrasjonalt i sitt vesen og ødeleggende når det får utvikle seg. For noen korte tiår med grotesk ujevnt fordelt rikdom har den alltid krevd betaling i form av kriser der astronomiske mengder verdier forsvinner, med blodige straffeekspedisjoner i alle områdene den finner strategiske eller truende, og verdenskriger for å bli frisk.

Dette er den didaktiske kraften til denne katastrofefilmen. Våger vi fortsatt å skryte av et system som organiserer det kollektive livet etter de laveste driftene – grådighet, rivalisering, mekanisk egoisme – når vi stilles overfor livene til folkene som ser på den filmen? Lovprise et «demokrati» der lederne så ustraffet tjener den private finansielle beslagleggingen at de til og med ville sjokkert Marx, som allerede for 160 år siden mente at regjeringene var «representanter for kapitalens makt»? Hevde at det er fullstendig umulig å tette hullet i velferdssystemet, samtidig som man ikke skal telle milliardene som må til for å tette hullet i bankene?

Det eneste man kan ønske fra denne affærene er at denne didaktiske kraften finner sin vei til folkenes slutninger, og ikke banksjefene, regjeringene som tjener dem og avisene som tjener regjeringene. Jeg ser to uttrykte nivåer i denne tilbakevendingen til det reelle.
Den første er klart politisk. Som filmen har vist, er den «demokratiske» fetisjen kun en sørvis, ivrig levert av bankene. Dens sanne navn, dens tekniske navn, som jeg i lang tid har brukt, er: «parlamentarisk kapitalisme». Det er dermed på tide – som en rekke politiske eksperimenter de siste tjue årene har begynt å gjøre – å organisere en politikk av en fullstendig annen natur.

Denne politikken er og vil uten tvil i lang tid stå langt fra statsmakten, men det har liten betydning. Den starter på det reelles nivå, gjennom den praktiske alliansen mellom folk som mest umiddelbart er tilbøyelige til å oppfinne den: De nyankomne proletarene fra Afrika og andre steder, og de intellektuelle arvtakerne til de politiske slagene de siste tiårene. Denne politikken vil vokse på bakgrunn av hva den er i stand til å gjøre, punkt for punkt. Den vil ikke opprettholde noen form for organisk forbindelse til de eksisterende partiene og til det elektorale og institusjonelle systemet som holder dem i live. Denne politikken vil oppfinne den nye disiplinen til de som ikke har noe, deres politiske kapasitet, den nye ideen om hva deres seier vil se ut som.

Det andre nivået er ideologisk. Man må vende om på den gamle dommen som sier at vi er kommet til «ideologienes endelikt». I dag ser vi svært tydelig at denne påståtte slutten ikke har noen virkelighet utover slagordet «redd bankene!». Ingenting er viktigere enn å gjenoppdage lidenskapen for ideer og sette opp mot dagens verden en generell hypotese, den forventningsfulle sikkerheten om at verden kan utvikle seg i en annen retning. Imot kapitalismens ondsinnede skuespill, setter vi det reelle til folkene, til alles tilværelse i ideenes egen bevegelse. Temaet om menneskehetens frigjøring har ikke mistet noe av sin kraft. Ordet «kommunisme» – som lenge var navnet på denne kraften – har riktignok blitt fornedret og prostituert. Men de eneste som i dag tjener på at det har forsvunnet, er det beståendes tjenere, de febrilske skuespillerne i katastrofefilmen. Vi vil gjenopplive ordet, med en ny klarhet. Dette var også dets tidligere dyd, slik Marx sa at kommunismen «brøt på den mest radikale måte med de tradisjonelle ideene» og at den fremmet «en sammenslutning hvor hver enkeltes frie utviklingen er forutsetningen for alles frie utvikling.»1

En fullstendig brudd med den parlamentariske kapitalismen, en politikk oppfunnet på den reelles plan, selvstendighet for ideene – alt er der, alt som lar oss vende oss bort fra filmen om krisen og gi oss over koblingen av den levende tenkningen med organisert handling.

© Le Monde / Le Monde diplomatique. Oversatt av R.N.

1Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest. Overs. anm.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver

Siste fra Politisk filosofi

Marx og oss

I vår kriserammede verden åpner det seg stadig nye rom for radikal

En verden å vinne

Marx er stadig aktuell, i både økonomisk, humanistisk og tegnteoretisk tapning. Det

Placeholder

Virtuell sykdom

Internetts utbredelse har endret måten vi arbeider, tar utdanning og sosialiserer på.

0 kr 0
Gå til Toppen