Historie Berlin

Spøkelset på Potsdamer Platz

9. november 1918 proklamerte Karl Liebknecht Den frie sosialistiske republikken Tyskland. To måneder senere ble han og Rosa Luxemburg brutalt myrdet av de paramilitære frikorpsene de tyske sosialdemokratene i SPD hadde kalt inn for å slå ned de revolusjonære egne rekker.

Posted on

Berlin, Potsdamer Platz. Denne plassen, som var en av de livligste i Europa på 1920-tallet, ble lagt i ruiner av bomber under andre verdenskrig fordi den lå nær Hitlers bunker, forble ingenmannsland gjennom hele den kalde krigen, før Sony og Daimler Benz kjøpte deler av den etter murens fall.

I dag er den et sted der selv berlinerne, slik reklamen sier, «føler seg som turister». Det er ikke en ordentlig plass, skrev Berlin-flanøren Franz Hessel i 1929, «men det man i Paris kaller et veikryss, det vil si et kryss, kryssende veier. Vi har ikke noe presist ord for det.»1Franz Hessel, Spazieren in Berlin. Epstein, Wien, 1929. Under den kalde krigen, gikk muren tvers over plassen. Et merke langs bakken, og noen murstykker for turistenes fotoapparater, er alt som er igjen av den.

Flesteparten går rett forbi uten å legge merke til den, i blindsonen, en parallellepiped i stein. Man må krysse veikrysset for å lese innskriften: «Sokkelen til et monument over Karl Liebknecht». 13. august 1951 ble den innviet av Friedrich Ebert – ordfører i Øst-Berlin og sønn av den legendariske rikskansleren – som en markering av 80-årsdagen for Liebknechts fødsel. Prosjektet om et monument ble deretter forlatt. I 28 år var sokkelen – som sto midt mellom de amerikanske, engelske og sovjetiske sektorene – omkranset av muren (reist 13. august 1961), før den ble demontert i 1995, under byggingen av dagens Potsdamer Platz. Siden ble den satt tilbake igjen i 2003.

Man skulle tro man var med i Hamlet, med disse påfølgende sceneanvisningene som Jacques Derrida bemerket i Marx’ spøkelser: «Enter the Ghost, Exit the Ghost, Re-enter the Ghost.» Har vi med et spøkelse å gjøre? For den legendariske tyske journalisten Sebastian Haffner, var Liebknecht «en av de modigste menneskene Tyskland har fostret».2Sebastian Haffner, Die verratene Revolution – Deutschland 1918–19, Stern-Buch, Hamburg, 1969. Se også Sebastian Haffner, En tyskers historie – erindringer 1914–1933, Damm, Oslo, 2004. Auraen til revolusjonsparet han dannet sammen med Rosa Luxemburg, stråler langt forbi rekkene til den tyske venstresiden.

Advokat, folkevalgt i Riksdagen, medlem av Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD), som hans far hadde vært med på å grunnlegge, berømt for i desember 1914 å ha hatt det uhørte motet til å nekte godkjenne militærlånene som måtte til for å fortsette krigen. I det sosialistiske flertallet – som han noen måneder tidligere hadde fulgt partipisken til – var han den eneste som stemte i mot i denne atmosfæren av nasjonalistisk delirium.

POTSDAMER PLATZ, kvelden 1916, Spartakusforbundet – navnet på en mindretallsfraksjon på venstresiden i SPD ledet av Liebknecht og Luxemburg – kaller til demonstrasjon. Klokka syv på kvelden okkuperer politiet, til fots og på hester, plassen og gatene rundt. Klokka åtte kommer demonstrantene. «I det øyeblikket runget den sterke og klangfulle stemmen til Karl Liebknecht, som gikk i fronten av mengden, midt på Potsdamer Platz: ’Ned med krigen! Ned med regjeringen!’ Umiddelbart grep en gruppe politimenn ham, dannet en kjede for å isolere ham fra mengden og førte ham til vaktposten på Potsdamer stasjon.»3Referat publisert i Spartakus-Briefe 20 (15. mai 1916) og bekreftet av politietterforskningen.

Demonstrasjonen skapte et betydelig ekko i de tyske skyttergravene, og selv i de franske. Med dette skriket begynte det som fullbyrdes med Det tyske keiserrikets endelikt. I 1916 så man – på tross av den intense propagandaen – de stadig mer skremmende resultatene av den pågående verdenskrigen. Proletarer i alle land, kutt deres egne struper! Slaget ved Verdun begynner. Kadavrene hoper seg opp.

På løpeseddelen Liebknecht skrev for å kalle inn til demonstrasjonen 1. mai, kan man lese: «Nød og håpløshet, matmangel og hungersnød herjer i Tyskland, Frankrike, Russland; for Belgia, Polen, Serbia som den tyske militarismen som en vampyr har sugd all blod og marg ut av, er det ikke noe annet igjen av enn enorme gravgårder, enorme ruinhauger.»

Liebknechts tilstedeværelse under demonstrasjonen i Berlin skyldtes den pågående parlamentssamlingen. Han var fortsatt folkevalgt, men mellom to sesjoner blir han sendt til fronten. På tross av at han var 43 år ble han innkalt, gitt spade og hakke og plassert i en festningsbataljon (Armierungsbataillon). I september skrev han til sin kone: «Troppenes moral er svært nervøs, og selv klar til å gjøre opprør […]. Det er like før man sprenger hele dette ærefulle tullballet.»4Karl Liebknecht, Briefe aus dem Felde, aus der Untersuchungshaft und aus dem Zuchthaus, Verlag der Wochenschrift «Die Aktion», Berlin-Wilmersdorf, 1922.

Da Liebknecht ble arrestert, mistet han sin immunitet som folkevalgt. Han ble dømt til fire års fengsel for «forræderi». Men han var farligere innenfor fengselsveggen enn utenfor, og han løslatt i oktober 1918, etter en rekke streiker og opptøyer. 8. november kom han til et kokende Berlin. 9. november gjorde erklæringen av republikk slutt på styret til Hohenzollern-slekten.

«Denne republikken ble erklært to ganger. Hva klager den over?» skrever forfatteren Alfred Döblin senere.5Alfred Döblin, November 1918: eine deutsche Revolution, bind 4 «Karl und Rosa», DTV, München, 1978 (1950). Sosialisten Philipp Scheidemann var først ute klokka to på dagen, da han erklærte den ut av vinduene på Riksdagen, til stor ergrelse for SPDs rikskansler Friedrich Ebert, som gjorde sjokkerende mye for å redde keiserdømmet. To timer senere trådte Liebknecht ut på balkongen til Hohenzollernes hovedresidens (Berliner Stadtschloss) og proklamerte «Den frie sosialistiske republikken Tyskland».

Dermed hadde man en situasjon med et dobbelt styre, noe som fikk Frankrike og Storbritannia til å spørre seg, under signeringen av fredsavtalen 11. november, om representantene for fienden virkelig representerte den staten alle var enige om var på avveier. Faktisk var SPD gitt myndighet til å ta seg av nederlaget og sørge for at hæren kom tilbake til Tyskland i god stand. Sistnevnte benyttet anledningen til å smi den ideologiske konstruksjon om at den var blitt utsatt for et «dolkestøt».

I BEGYNNELSEN AV november 1918 nektet gastene i Kiel å seile ut: De forsvarte regjeringen mot admiralenes fantasier om «å kjempe til siste mann». Bevegelsen spredte seg over hele Tyskland, også i det okkuperte Alsace – det røde flagget vaiet til og med fra katedralen i Strasbourg. Overalt ble det opprettet «arbeider- og soldatsovjeter». Krigen ble til revolusjon.

Det hele framstår som makeløst, ifølge Sebastian Haffner: Først en revolusjon mot militærdiktaturet som dominerte det tyske keiserriket, siden en sosialdemokratisk revolusjon som ble knust av de sosialdemokratiske lederne! En «forspilt revolusjon».6Alfred Döblin, Schicksalsreise. Bericht und Bekenntnis, 1949. Men likefullt en revolusjon, om enn den ikke varte lenge. Regjeringen Ebert stakk av med hele bevegelsen, og verken Luxemburg eller Liebknecht ble sluppet inn under arbeiderrådenes kongress i desember 1918.

En «reprise» av november fant sted i januar 1919. Da politisjef Emil Eichhorn, som sto spartakistene nær, ble avsatt 4. januar, brøt det ut opptøyer som endte i den «blodige uka», fra 6. til 15. januar. For å gjenopprette orden henter Ebert sosialisten Gustav Noske til Berlin. Noske kommer fra Kiel der han har kuet gastene som ga ham kallenavnet bluthund («blodhund»). Det blir gitt regelrette oppfordringer til mord på spartakistene, som i mellomtiden har grunnlagt Tysklands kommunistparti (KPD) – et navn valgt på tross av Luxemburg, som ønsket «Spartakus», han som forblir tro mot folket selv når de begår feil.

Potsdamer Platz, januar 1919: Trommeslag og fløyter «skulle utviske skammen over nederlaget, i det minste på det musikalske planet,» bemerker Alfred Döblin med galgenhumor om paraden med tre tusen mann som marsjerte over plassen med «sivilisten Noske» i tet. Den nye hestegarden etablerer hovedkvarter i det artistokratiske Eden Hotel. «Samme dag,» skriver Haffner, «vil den legge igjen sitt visittkort: mordet på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg.»

Ideen den tyske hæren hadde om å hevne seg på en svakere fiende, uttrykkes av Luxemburg i hennes siste artikkel «Orden hersker i Berlin»: «De, som led så forsmedelige nederlag i Flandern og Argonnene, har nå gjenopprettet sitt rykte gjennom en strålende seier – over de 300 ’spartakister’ på ’Vorwärts’ [SPDs avis].»7Rosa Luxemburg, «Orden hersker i Berlin», Die Rote Fahne, 14. Januar 1919.

Like før klokken ni på morgenen 15. januar arresteres Liebknecht og Luxemburg og tas til Eden Hotel. Rosa slepes langs bakken, hun mister mye blod. Liebknecht slås med geværkolber, før han føres en bil med seks offiserer. Bilen kjører i retning Tiergarten. Når de ankommer Neuer See, sier offiserene at bilen er ødelagt og får Liebknecht til å gå ut av bilen. Kapteinløytnant Horst von Pflugk-Hartung skyter ham i hodet. Kroppen kastes sammen med andre kadavre ved siden av en bensinstasjon.

Rosa Luxemburg blir ført av sted av løytnant Vogel. En annen soldat, Runge, får ordre om å drepe henne. Han slår først kraniet hennes i to med en geværkolbe. Siden kastes hun inn i en bil, der hun slås på ny før Vogel planter en kule i hodet hennes. Liket hennes fraktes gjennom Tiergarten før det ender opp i Landwehrkanal. Det skylles ikke opp på elvebredden før i mai 1919, sterkt oppløst. I mellomtiden har hun blitt «gravlagt» sammen med Karl Liebknecht i en tom kiste.

Kun soldaten Runge blir dømt, til to år i fengsel. Løytnant Vogel blir benådet. Kaptein Waldemar Pabst, som ledet henrettelsene, levde et fornøyelig liv i Düsseldorf fram han døde i 1970.

DISSE HENDELSENE, skriver den italienske historikeren Enzo Traverso, krigen som glir over i revolusjonen, markerer begynnelsen på «en brutalisering av politikken som på grunnleggende vis kommer å forme sinnene til en hel generasjon».8Enzo Traverso, «Le totalitarisme. Jalons pour l’histoire d’un débat» (Totalitarismen. Holdepunkt i historien til en debatt), i Le Totalitarisme, Seuil Essais, Paris, 2001. Først ble Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg myrdet av nazistenes forløpere, så ble minnet deres mishandlet av «stalinistene», noe statuen som aldri ble reist vitner om. Om de to fungerte som en legitimering av Den tyske demokratiske republikk (DDR) – som mente den var en videreføring av revolusjonen, mens den i virkelighet ikke var resultat av en revolusjon, men av en okkupasjon – var de ikke særlig velkomne i Moskva.

For den tyske dramatikeren Heiner Müller var halshoggingen av det tyske kommunistpartiet – mordet på dets ledere, de eneste som var i stand bestride Lenin – en av kildene til den «europeiske ulykken». Hannah Arendt – hvis andre ektemann var spartakist – var av samme oppfatning: Lenins etterfølgere hadde besluttet å «bolsjevisere» KPD, og for å få til det organiserte de «et angrep rettet mot alt det Rosa Luxemburg har gitt i arv.»9Hannah Arendt, «Rosa Luxemburg», Vies politiques, Gallimard, Paris, 1974.

«Luxemburgismen» ble kalt «arbeiderbevegelsens syfilis». Liebknecht ble ikke like bra behandlet, men hans teoretiske innflytelse var mindre. Annelies Laschitza, som arbeidet ved Institutt for marxisme-leninisme for Sentralkomiteen til DDRs kommunistparti, har nylig gitt ut en biografi om Liebknecht10Annelies Laschitza, Die Liebknechts, Aufbau Verlag, Berlin, 2007. der hun omtaler lidelsene stalinistdiktaturet påførte Liebknechts kone, Sophie, hvis bror døde i fengsel etter å ha blitt anklaget for å være tysk spion. Liebknechts sønn, kjent under økenavnet Holmi, ble ekskludert fra det tyske kommunistpartiet. Sophie fikk ikke lov til å dra til Berlin før i 1954.

POTSDAMER PLATZ, I DAG. Et løslatt spøkelse, et spøkelse i det fri? «Blant de mange besynderlighetene som hefter ved monumentene,» bemerket Robert Musil, «er det mest slående, paradoksalt nok, at man ikke kommenterer dem. […] Oppmerksomheten fester seg til dem som vann på en regnfrakk.» Etter å ha sitert samme passasje hos Musil minner Régis Debray om at «Freud mente det var bra at samfunn festet sine spøkelser til steinsokler for å bli kvitt minnets trakassering.»11Régis Debray, «De Gaulle au musée» (Fra De Gaulle til museet), Le Monde, 20. mars 2008. I denne forstand er Karl Liebknecht et spøkelse som har blitt satt fri.

Utopien om det nye Berlin, restaureringen av den «prøyssiske prakten» har brakt til syne en annen sokkel på plassen der Liebknecht utropte republikken. Sokkelen bar hestestatuen til Vilhelm 1 som ble alvorlig skadet under andre verdenskrig og deretter ødelagt av DDR. Sokkelen skal nå ta imot en ny skulptur, som skal symbolisere gjenforeningen av Tyskland i 1989.

Også det skjedde 9. november!

Oversatt av R.N.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Historie

Keynes og fredens pris

Versaillestraktaten nevnes vanligvis for de påståtte konsekvensene, nemlig at fredsoppgjøret kvalte Tyskland

Myntenes makt

Vi lever i en kapitalistisk tidsalder, hvor stadig flere samfunnsområder blir fanget

Hvor ble verden global?

Globalhistorien har tilført historiefaget et etterlengtet ikke-vestlig perspektiv. Men spørsmålet gjenstår om

0 kr 0
Gå til Toppen