Den kapitalistiske utopi

I>– Du mener at økonomiske struktur avleires i den kulturelle sfæren og i alle kulturprodukter. Hvordan er den estetiske produksjonen gjenstand for en stadig økende tingliggjøring, kommersialisering og globalisering?

– Formene for moderne kultur er uløselig knyttet til sosiale og økonomiske strukturer, noe som er anskueliggjort i overgangen fra modernisme til postmodernisme. Denne overgangen innebærer en kulturell, økonomisk og sosial endring. Et eksem-pel er de svenske krimforfatterne Sj…wall & Wahl……. De skrev først for et nasjonalt publikum, men begynte å skrive for hva man kan kalle en global leserkrets etter hvert som de ble oversatt til flere språk. Deres radikale, lokalt rettede samfunnsengasjement end-ret seg til å ta opp mer internasjonale spørsmål, og dermed endret det litterære utrykket seg. Samtidig har all kunst og kultur en historisk dimensjon, og i den seinkapitalistiske periode har alt en kommersiell dimensjon, noe som fører til en stadig større forflat-ning. Kunsten integreres i markedet og blir dermed tingliggjort på samme måte som alle andre varer og produkter.

– Hvordan får dette konkrete utslag?

– Denne tingliggjøringen består eksempelvis i at kunsthandlere, gallerier, museer og kuratorer og deres virksomhet blir gjenstand for økonomiske kalkyler og dermed omgjort til kommersiell verdi. Det samme gjelder mediemonopolene og forlagshusene og hvordan disse gir det vi leser og skriver en varekarakter. Denne varekarakteren skyldes nettopp at kulturelle, sosiale og politiske uttrykk er deler av en helhet som har sin grunn i økonomiske strukturer. Dette er seinkapitalismens kulturelle logikk, som også er et as-pekt ved den grunnleggende mangel på kulturell, økonomisk og militær maktsymmetri mellom USA og resten av verden, der den amerikanske forbrukerkulturen representerer eller foregir seg å representere den historiske utviklings kulminasjon for alle kulturer.




– DU MENER DEN utopiske tenkningen og utopibegrepet kan vise vei ut av seinkapitalismens kulturelle logikk. På hvilken måte kan «det utopiske» fungere frigjørende?


– «Det utopiske» er en tenkning som innebærer en overskridelse og et brudd med vår samtids økonomiske mønstre og ideologiske strukturer. Dermed kan det skape et nytt rom for kritisk samfunnstenkning og gi oss anledning til å ta kontrollen over vår egen skjebne. Fraværet av utopisk tenkning er et karakterisk tegn ved det påfallende historieløse samfunnet vi lever i. Å forsøke å gjenopplive utopisk tenkning, eller i det hele tatt ha en innfallsvinkel til framtiden, er i seg selv en politisk handling og et fruktbart redskap for å analysere samtidige politiske og økonomiske mekanismer.

– På hvilken måte kan det utopiske være et fruktbart analyseredskap for å forstå samtidige fenomener? Hvordan vil du for eksempel analysere dagens økonomiske situasjon og finanskrise sett i lys av ditt begrep om utopi?

– Dette er interessant med de tradisjonelle utopiene var at de for det meste var grunnet på forsøket på å forestille seg en verden uten penger, slik som Thomas Mores Utopia. Seinkapitalismen har på en uventet måte nærmest lykkes med å kvitte seg med penger gjennom en flyktig og immateriell pengeverdi og ved å abstrahere penger til raskt overførte kodifiserte spill som «hedge loans» og andre aktiviteter som hovedsakelig foregår på børsen og i de ulike finanshusene. Disse kodifiserte spillene har bare en fjern relasjon til den virkelige verden, og finanskapitalen har kun en idémessig forbindelse til produserende industri. Det er en uoverskridelig avstand mellom verdiskapningen og verdien representert ved penger. Dette er hovedårsaken til den økonomiske krise vi befinner oss i, og videre årsak til at denne krisen er symptomatisk postmoderne.

– I 1994 skrev du at «det er lettere å tenke seg verdens undergang enn kapitalismens endelikt».1 Er dette fortsatt tilfellet i dag?

– D-et er minst like gjeldende i dag. På grunn av kapitalismens dynamikk med globaliseringen og de finansielle sidene, er vi alle mer enn noensinne fanget i kapitalismens nett. Vi mangler ikke bare en utvei, vi mangler også midler til å kontrollere og regulere den. Den lar seg ikke en gang reguleres innenfor hver enkelt nasjonalstat og da kan den langt mindre reguleres internasjonalt og på et globalt nivå. Dette har den økonomiske krisen vist til fulle.

– Men vil ikke finanskrisen kunne åpne for mer utopisk tenkning, for forestillinger om en annen og bedre framtid i betydning en ikke-kapitalistisk framtid?

– Virkelige politiske initiativ krever massebevegelser. På venstresiden er alterglobaliseringsbevegelsen som startet opp i Seattle i 1999 et eksempel, men et sørgelig ensomt eksempel i USA. I forlengelsen har World Social Forum vært et tilsvarende interessant politisk eksperiment. Men disse bevegelsene har kommet i skyggen av krigene i Afghanistan og Irak. Det er som om man kunne mistenke George Bush for å starte krigene for å kvele disse initiativene. Det er nå enda vanskeligere å rekonstruere slike initiativer, og finanskrisen demonstrerer dermed hvor maktesløse vi er i denne kapitalistiske verden. I stedet for å åpne for slike bevegelser, har krisen antakeligvis motvirket dem. På den andre siden kommer store revolusjoner og historiske forandringer gjerne overraskende. For øvrig tror jeg ikke Barack Obama som president vil innebære noen overraskende endringer, selv om han delvis spilte på utopiske løfter om forandring. Hvis ikke politikk inneholder økonomisk transformasjon, er den lite konstruktiv.




– DU DEFINERER DEN postmoderne tiden vi lever i som en sammenblanding av kulturens former, hvor det ikke lenger finnes klare autonome posisjoner. Hvordan kan samtidige fenomener som den såkalte «krigen mot terror» forstås i lys av den postmoderne tiden vi lever i?


– Krigen mot terror er et postmoderne fenomen og kan kun forstås som et slikt fenomen. Dette kan lett illustreres av forhenværende utenriksminister Donald Rumsfelds forsøk på å redusere mannskapene i de amerikanske væpnede styr-kene og endre disse til en upersonlig, teknologisk maskin så langt det var mulig. Dette ble forsøkt gjort ved å utvikle såkalte smarte bomber og høyteknologisk informasjon med komponenter laget av den private sektor. Dette fenomenet er kjent som det militærin-dustrielle komplekset og har en spesifikk postmoderne struktur i hvordan den er innvevd i nivåer som overskrider den faktisk krigen, men det har også innslag i en overskuelig menings- og symbolproduksjon som kommer til uttrykk i alt fra filmer produsert i Hollywood til hvordan vi betrakter folk med en arabisk kulturtilknytning.
«Selv 11. september vil jeg betegne som en postmodernistisk urban handling.»

-– Hvordan kan politisk islam plasseres innenfor disse forståelsesrammene?

– Såkalt jihadisme er også postmoderne på samme måte som fundamentalismen som inspirerer den er det – i det den like mye utgjør en informasjons- og kommunikasjonsmessig kamp som en fysisk. Selv 11. september – som enkelte har imøtesett som den absolutte avslutning på postmodernismen, og som blant andre Karlheinz Stockhausen har sett som «århundrets største kunstverk» – vil jeg betegne som en postmodernistisk urban handling som utspilte seg nærmest scenisk, der den arkitektoniske rollen til World Trade Center fikk en apokalyptisk betydning. Ironisk nok hadde Mohammed Atta, som var arkitektstudent, skrevet sin avhandling om den storslåtte arkitekturen i den syriske byen Aleppo.

I motsetning til mer tradisjonell marxistisk tenkning som selv har klare utopiske fremtidsrettede forestillinger, spekulerer ikke du i noen framtidig samfunnsform som vil løse alle kapitalismens problemer. Men har du noen likevel synspunkter på hva som må til for å skape en mer rettferdig verden?

– Forutsetningen for en jevnere fordeling av ressursene bør være arbeidsrett for alle. Det er ikke fattigdom, men arbeidsløshet som bør være utgangspunktet for å analysere kapitalismens skadelige og betenkelige sider. Arbeidsløshet er for kapita-lismen et absolutt strukturelt behov. På samme måte som i forhold til miljøet, virker den økonomiske strategien å være organisert rundt håpet om at folk kan tjene penger på de nye teknologiene som skal rette opp vår økonomiske og miljømessige ulykke. Eller med andre ord: At arbeidsplasser og folks virke i verden skal relateres til kapitalismens nødvendige tendens til å ekspandere.

– Kan dette sees i sammenheng med den kapitalistiske utopi om stadig større vekst?

– Den siste tidens finansielle krise har vist følgene av kapitalismens ekspansjon og vekst, og med denne krisen har den kapitalistiske utopien fått et slag for baugen. De store konsernene og de store nasjonene har undergravd sine lokale kon-kurrenter og de små nasjonene. Globaliseringens taktikker og strategier innebærer nye former for hegemoni og dominans hvor konfliktlinjene ikke lenger er så enkle å kartlegge som tidligere tiders motsetningsforhold mellom proletar og fabrikkeier. Imidlertid finnes det motstrømninger og progressive krefter som gir håp om et annet samfunn.

© norske LMD
1 Se «Antinomies of Postmodernism», Seeds of Time, Columbia Univ. Press, New York, 1994.