Økonomi

Finanskrisen sett fra et skatteparadis

«Avskaff skatteparadisene!», har de europeiske statslederne ropt i kor siden finanskrisen ble et ubenektelig faktum. På tross av stabilitetspakter, liberalistisk dogmatikk og markedsmoralisme fra OECD, har de europeiske regjeringene igangsatt gigantiske tiltak for å redde krisetruede banker. En del av midlene fra redningspakkene vil finne veien til skatteparadisene som spiller en sentral rolle i spekulasjonsøkonomien. Le Monde diplomatique har besøkt skatteparadiset Jersey i den engelske kanal, der det er liten frykt å spore etter statsledernes utblåsninger.

Posted on

Avskaffe skatteparadiser? Ja, jeg hørte noe snakk om det på BBC. Virker som om presidenten deres har fyrt seg opp skikkelig. Jaja, hvis du finner et eneste menneske her omkring som tar trusselen hans på alvor, vil du være så vennlig å presentere meg for vedkommende?» Mannen i hvit skjorte ler så han hikster, kveler sneipen og forsvinner inn i kontormylderet igjen. På marmorveggene i inngangspartiet henger et femtitalls plaketter, gylne som nystøpte mynter, med navnene på husets herrer: revisjonsfirmaer, valutameglere, forretningsadvokater, stråselskaper og så videre. Skattefluktens mestere har invadert hele sjøsiden i Saint-Helier, hovedstaden på Jersey, en betongmasse ute i havet, omgitt av klipper som stuper ned i disen. Denne lille britiske kanaløya har 90 000 innbyggere, og over 12 000 av dem arbeider i finanssektoren. Det tilsvarer en fjerdedel av den yrkesaktive befolkningen.


De som trodde at Nicolas Sarkozys verbale offensiv mot skatteparadisene ville sette en støkk i de berørte, har fått lite valuta for pengene. Om kvelden 15. oktober, da den franske statssjefen nettopp hadde holdt sin «sjokkerende og steile tale» (ifølge avisa Le Monde)1 i Brussel, der han tok til orde for å «avskaffe skyggesonene» i den globale finansverdenen, var det dørgende stille i Jerseys lokale presse. Øyas eneste dagsavis, Jersey Evening Post, valgte heller å fokusere på de lokale idrettsutøvernes dårlige resultater i Commonwealth-mesterskapet for ungdom i India. Ikke ett ord om tordentalen fra Frankrikes statsminister, selv om franske medier spådde at den kom til å få planetariske konsekvenser. Skyldes det manglende bevissthet om farene som truer, eller er det en helt korrekt vurdering av de faktiske styrkeforholdene? States of Jersey er den offisielle betegnelsen på dette «konfettiterritoriet» som formelt er uavhengig, men likevel er en britisk kronbesittelse. Øya har et bruttonasjonalprodukt som i forhold til innbyggertallet gjør Jersey til verdens tredje rikeste land, etter Luxembourg og Bermuda. Ifølge den amerikanske analytikeren Martin Sullivan var det i 2006 plassert over 500 milliarder pund på øya.2 En liten andel, riktignok, av de totalt 11 500 milliarder dollar som verdens rikeste mennesker skjuler i finanssentrene offshore.3 Men andelen er i ferd med å øke.


I EN SITUASJON MED beinhard konkurranse mellom de rundt 70 kjente skatteparadisene i verden,4 har Jersey ambisjoner om å konsolidere sin markedsandel. Fram til 2007 måtte utenlandske selskaper betale en skatt på hyggelige 10 prosent. Men så gikk Isle of Man, en av Jerseys fremste rivaler, enda lenger og fjernet all skatt på disse innbringende plasseringene. Jersey reagerte med å gjøre det samme. Nå skal det ikke trekkes et øre i skatt fra de multinasjonale selskapenes beholdninger, bare de lokale finansserviceselskapene må fortsette å betale 10 prosent skatt.
I samme slengen forsøker Jersey å komme på offensiven igjen ved å etablere nye fasiliteter for å lokke til seg «hedgefond». Siden 1. januar 2008 har alle som kan stille med minst en million dollar som innsats, spekulere på risikomarkeder gjennom såkalte «skallselskaper» (shell companies) som skreddersys på Jersey, uten noen form for godkjenning eller kontroll. Denne nyvinningen «dekker en etterspørsel fra spekulasjonsfondene og andre som administrerer alternative investeringer og ønsker et deregulert produkt,» forklarer en representant for Jersey Finance Limited, det halvoffentlige organet som skal promotere øya overfor investorer. «Milliardærenes turistkontor», som det kalles her, skryter av å ha registrert 24 nye skallselskaper fra februar til oktober 2008. Finanskrisen har kanskje svekket deres omdømme og redusert avkastningen, men hedgefondene ser ut til å trives på Jersey.
Den lokale spesialiteten er imidlertid fortsatt «trust»-bransjen. En trust er en usedvanlig hendig juridisk kuriositet som gjør at man kan unndra sin egen, ektefellens eller arvingenes formue fra skattemyndighetene ved å registrere den på en stråmann. Formelt tilhører ikke pengene deg lenger, men i realiteten beholder du alt – rikdommen minus alle ubehageligheter forbundet med den. Bare et sammentreff av eksepsjonelt ufordelaktige omstendigheter kan føre til en nærmere gransking av disse finansene. Det skjedde i 2004, da den problemfylte skilsmissen til en fotballspiller i Arsenal satte britisk rettsvesen på sporet av mistenkelige overføringer til en «trust» på Jersey. Det så ut til at formålet med denne «trusten» var å unngå skatt på bonuser utbetalt til Arsenal-treneren og flere spillere, deriblant stjernespissen Thierry Henry.


En lokal kjenner som vil være anonym, forklarer at «det er sjelden en kunde blir tatt. Myndighetene på øya elsker denne typen ordninger. Fordelen med truster er ikke bare at man unngår nesten all kontroll, men også svingningene på markedet. Krise eller ikke krise, det er alltid like mange rike mennesker og dermed et like stort behov for et trygg havn der de kan dulle med pengene sine». Men er dette systemet solid nok til å overleve en «reform av kapitalismen»? Frykter man ikke at det hele kan bryte sammen når de for eksempel hører den franske statsministeren François Fillon tordne, som i nasjonalforsamlingen 14. oktober 2008: «Svarte hull, slik som finanssentrene offshore, bør opphøre å eksistere»? Jerseys statsminister Frank Walker ønsker ikke å gi oss noe svar på dette spørsmålet. Han er tidligere direktør for Barclay’s og tidligere eier av Jersey Evening Post, som i 2005 ble solgt videre til en britisk partner. «Sjefsministeren» leder en regjering der seks av ti medlemmer er multimillionærer. Vi henvender oss i stedet til den mest framtredende av dem, senatoren og forretningsmannen Philip Ozouf, «minister for økonomisk utvikling», utdannet ved European Business School i London.


OZOUF ER MANNEN bak «Goods and Services Tax» (GST) som ble innført i 2008. Dette er en skatt på 3 prosent som legges på alle varer og tjenester (unntatt innen finans). Denne skatten skal kompensere for skattefritaket for utenlandske selskaper, som innebærer et tap på 100 millioner pund på statsbudsjettet. Et av de mest særegne aspektene ved GST er at den gjelder alle livsnødvendige produkter, som medisiner og skolemateriell, men ikke drivstoff til yachter. Et forståelig unntak, ettersom de rike jo holder strengt på kjøpekraften sin.


Det er likevel umulig å finne en eneste Jersey-innbygger utenfor finansindustrien eller det politiske maktapparatet som ikke fråder av raseri bare de hører den forbannede forkortelsen. «GST? Det er noe skikkelig faenskap,» kommenterer en butikkinnehaver på King Street, den mest travle handlegaten i Saint-Helier. Før hun skynder seg å legge til: «Men ikke skriv navnet mitt, jeg vil helst ikke havne i trøbbel.»


Frykten for å uttrykke sin uenighet offentlig lammer de fleste av dem som er misfornøyde med tingenes tilstand. På Jersey finnes det ingen organisert opposisjon, og heller ingen uavhengige medier. Fagbevegelsen glimrer med sitt fravær, bortsett fra på sykehuset og i transportsektoren, der den eneste arbeidstakerorganisasjonen – som er tilknyttet det britiske fagforbundet Unite – kues av risikoen for represalier og en bananrepublikansk lovgivning. Ingen lovfestet arbeidstid, ingen godtgjørelse ved oppsigelse, ingen arbeidsledighetstrygd, knallharde begrensninger av streikeretten. «Vi lever ikke i et demokrati,» sier Nick Le Cornu, grunnlegger av «Time4Change» (Tid for forandring), en av de få opposisjonsgruppene på Jersey. Le Cornu, som selv er jurist i et finansselskap, presiserer at «mangelen på sosiale og politiske rettigheter tjener finanssystemet, som har tatt landet til fange og lager de lovene vi skal leve etter. Så folk er redde. Her er det sånn at selv om du er fattig, har du alltid mer eller mindre nære bånd til et eller annet medlem av klanen. Så kommer den kulturelle faktoren i tillegg: Folk på Jersey stammer fra landsbygda, de har aldri hatt noen klassebevissthet eller erfaring med fagorganisering, slik som i Storbritannia.»

På tross av denne sosiale tilstanden i paradiset, har ikke regjeringen klart å overbevise befolkningen om at GST-reformen er velfundert. Mange butikker skilter med store, sinte bokstaver «Ingen GST», som betyr at butikkeieren heller trekker skatten fra marginene sine. En underskriftskampanje mot skatten til senator Ozouf samlet 19 000 underskrifter, en historisk begivenhet i dette lukkede landet. Den lokale pressen, som kun består av Jersey Evening Post, BBCs Radio Jersey og en privat TV-kanal, ofret imidlertid ikke spalteplass eller sendetid på denne protesten. «I dagens finansielle malstrøm er de mest dyrebare tjenestene som Jersey kan tilby, sikkerhet, soliditet og stabilitet,» skrev den politiske journalisten Christine Herbert i Jersey Evening Post i en artikkel 21. oktober med tittelen: «Solide verdier i en verden i endring». Regjeringen holdt også hodet kaldt og trakk ikke tilbake GST-reformen.
Men uansett hvor mye verden endrer seg, finnes det alltid noen stabeiser som protesterer mot lovene.


NEIL MCMURRAY er en tidligere fisker som mistet en arm i jobben. Når han ikke er sammen med barna sine, lager han reportasjer på løpende bånd, som han legger ut på bloggen sin. Nylig fotfulgte han Philip Ozouf, med kamera, for å få senator-ministeren til å uttale seg om skatten han har innført. Det er unektelig komisk å se den mektige mannen flykte gjennom en rekke stappfulle saler mens han prøver å overse sin forfølger, som nekter å gi seg: «Ozouf, et par ord om GST, vær så snill, Ozouf …»
McMurray, som er blitt journalist av nødvendighet, forklarer: «Da jeg var fisker, var jeg på havet ni måneder i året, og ga blaffen i hva som skjedde. Det var da jeg kom tilbake, at jeg åpnet øynene. De som styrer oss, står ikke til ansvar overfor noen. De fattige stemmer ikke, de er altfor desillusjonerte, og bare de rike går til urnene for å beholde sine likemenn ved makten. Alt her er styrt av fristelsen til å tjene penger. De unge drar sin vei, for utenom bankene finnes det ingenting for dem her. Den ensidige finanskulturen har slukt alt, jordbruket, fisket og til og med turismen. Folk er sinte, men de er livredde, og det er et stort problem. Kameramannen som hjalp meg med prosjektene mine, følte seg truet, og fant ut at det var best å slutte.» Er McMurray klar over at franske ledere lover å ta et oppgjør med skatteparadisene? «Jeg har ikke noe særlig tro på det,» svarer han. «Mitt håp er heller at krisen tvinger finansnæringen i kne, selv om det kan kaste en stor del av befolkningen ut i arbeidsløshet, inkludert kona mi.»
Vi prøver selv å få et intervju med Philip Ozouf. Han avviser å møte oss, men lar oss snakke med talsmannen sin, Geoff Cook, tidligere finansdirektør i banken HSBC. Som McMurray sier: «I Jersey tilhører finansfolk og politikere samme yrkesgruppe.» Cook tar imot oss i en av salongene i fjerde etasje i Jersey Finance Limited, som han nylig ble generaldirektør for. Han er nesten urovekkende blek, men mannen er kjent for å snakke rett fra levra. I Jersey Evening Post 16. september gledet han seg over konkursen til den amerikanske banken Lehmann Brothers, mens alle verdens børser mottok samme nyhet med gru: «I mange henseender er dette en bra ting […] Spillere som er for svake, blir nødt til å kaste kortene, og det er nettopp det systemet trenger for å frigjøre seg.»


Frigjøre finanssystemet? Forbausende tale, det er vel ikke akkurat det den franske presidenten ser for seg. Superadministrerende direktør Cook svarer: «Det foreligger en misforståelse. For det første er ikke Jersey et skatteparadis, men et skattenøytralt territorium, og det er noe helt annet. Vi har inngått avtaler om informasjonsutveksling med USA, Tyskland og Nederland, og vi er rede til å gjøre det samme med de nordiske landene og Frankrike. Det innebærer at hvis noen av våre partnere mistenker at en av deres statsborgere plasserer inntektene sine på Jersey for å unndra seg skatt, kan de be oss om informasjon i hvert enkelt tilfelle. Selvfølgelig må anmodningen rettferdiggjøres. Alle har rett til personvern, også våre kunder. Men hvis vi mener problemet er alvorlig, samarbeider vi mer enn gjerne.»


DET INTERNASJONALE samfunn har for øvrig latt seg overbevise. I 2002 fjernet Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) Jersey – og 26 andre steder, deriblant Bahamas, Cook Islands, Gibraltar og Panama – fra sin liste over skatteparadiser. Det står nå bare fem land igjen på denne listen. Samme år utga Det internasjonale pengefondet (IMF) en rapport som roste Jersey for øyas «så godt som» ulastelige respekt for «internasjonale normer når det gjelder finansreguleringer og kamp mot hvitvasking av kapital og finansiering av terrorisme».
«På tross av dette er det fortsatt noen som hevder at finansnæringen ikke er regulert her hos oss,» sier Geoff Cook irritert. «Men det er helt feil. Vi har vår egen reguleringsinstans, Jersey Financial Services Commission, som arbeider helt uavhengig.» Dette kan imidlertid diskuteres. Ansvarlig for denne kommisjonen, Colin Powell, har beriket seg på offshorefinans i tre tiår. Han er også en av statsminister Frank Walkers nærmeste samarbeidspartnere, i kraft av å være hans rådgiver i internasjonale spørsmål.
Men Cook trekker så fram et tungtveiende argument: Hvorfor vil Frankrike avskaffe «et svart hull» som landet faktisk er i ferd med å inngå en svært vennskapelig samarbeidsavtale med – en avtale som bygger på partenes gode vilje og respekt for hverandres «privatliv»? Planen er at man skal komme til enighet i løpet av de neste månedene, men utålmodigheten er allerede stor. 5. november ankom en Jersey-delegasjon anført av Frank Walker til Paris for å få fortgang i prosessen. Vertskap var Jean-François Le Grand, som er senator fra partiet UMP og en trofast talsmann for kanaløyas interesser. Besøket endte med en invitasjon til Luxembourg-palasset og en diskré samtale med senatspresident Gérard Larcher. Sistnevnte lovte å formidle til alle de franske parlamentarikerne, både i nasjonalforsamlingen og senatet, et brev fra statsminister Walker der han forsikrer at «Jersey er et godt regulert finanssenter som respekterer internasjonale regler.»5
I denne teksten, som er tilgjengelig på nettsiden til Jerseys regjering, kan man lese: «La meg si det helt kategorisk: Jersey går verken god for eller oppmuntrer til illegal skatteunndragelse og hvitvasking av kapital, og har aldri gjort det.» Som den drevne markedsfører han er, spiller Jerseys sterke mann på de riktige strengene hos franske parlamentarikere ved å få dem til å se for seg all den «cash» som hoper seg opp på øya. «Jersey-bankene er blant de mest solvente i verden, og har derfor en sterk stilling som kilde til kontanter,» i en situasjon med en «forferdelig pengetørke» i Europa, understreker Walker. Han minner om en konditor som vifter med kremkakene sine under nesa på en utsultet kunde. Det er derfor ikke utelukket, konkluderer han, at Frankrike en dag i framtiden vil takke Jersey for øyas «verdifulle bidrag til Europas globale økonomiske velbefinnende».


Sparegrisargumentet er desto mer tankevekkende ettersom den franske økonomien har flere store «sølvtøyskap» på øya. Deriblant Société Générale, bedre kjent under navnet SG Private Banking, og BNP-Paribas, som ifølge Cook «driver helt legitime transaksjoner» fra i sitt etablissement i Rue Lamotte, midt i sentrum av Saint-Helier. Her driver man ikke med smålån til kjøp av nytt kjøkken. Ifølge en ansatt som snakker med lav stemme på en elegant bar i nærheten, beskjeftiger BNP på Jersey seg heller med finansiering av oljeprosjekter i Sørøst-Asia. Men dette vil ikke presseavdelingen til BNP bekrefte. Selv når oppdragsgiverne ikke er franske, har de ofte gode forbindelser med Paris.

Det gjelder også Pricewaterhouse-Coopers og Deloitte, to multinasjonale giganter innen revisjon og regnskap. De er allestedsnærværende på Jersey takket være sin høye ekspertise innen skatteflukt. Begge selskaper har også den franske stat som kunde, som har gitt dem ansvar for sentrale deler av den offentlige revisjonen. De skal blant annet vurdere hvilke og hvor mange arbeidsplasser som kan legges ned for hvert departement.6


MAN SKAL IKKE være for raskt til å dømme et skattesystem som har sine pittoreske sider, men som oppmuntrer til frivillighet. «Det er riktig at de rike betaler mindre skatt enn de fattige hos oss,» medgir Geoff Cook, «men det dreier seg om en kulturforskjell. Her tenker man at de rike ikke bare bidrar gjennom skatten de betaler. Her har de andre måter å tjene fellesskapet på, for eksempel ved å bidra til veldedighet.» Markedsføringssjefen på Jersey skryter uhemmet av det enkle skattesystemet: Alle betaler 20 prosent skatt, bortsett fra de rikeste, som får redusert skatt proporsjonalt med formuen sin. «De som tjener mye, betaler 20 prosent av den første halve millionen, deretter mindre og mindre.» De kan også slippe å betale noe som helst.
For å trekke enda flere milliardærer til dette allerede overbefolkede territoriet har regjeringen på Jersey opprettet en helt egen skatteklasse, som kalles «1(k)1». Den gjør at borgere man ønsker å behandle ekstra pent, kan forhandle direkte med myndighetene om sin beskatning. Hestehandelen ender som regel med en god 0 prosent, som gis mot at man betaler en fast årlig engangsskatt på 100 000 pund. «Det er knapt nok det de betaler i honorar til advokatene sine,» sier Nick Le Cornu. Et annet vilkår for å nyte godt av denne ordningen, til Cooks store begeistring, er at man «også forplikter seg til å være til nytte for vertslandet ved å gi donasjoner til foreninger.»
Under slike omstendigheter er det ikke overraskende at ordet «regulering» vekker hånlatter hos de innvidde. «Lovgivningen spiller ingen rolle, revisorer og advokater finner alltid et smutthull,» uttalte en skatterådgiver i Moore Stephens, et av verdens største revisjonsfirmaer, i 2004.7 «Alle som har jobbet i denne bransjen, vet hvor grundig hvert nye kontrolltiltak fra en regjering blir saumfart av horder av jurister, for å utnytte manglene og svakhetene,» sier John Christensen, tidligere aktiv i finansnæringen på Jersey. «Selv i tilfeller der etterforskere finner spor etter en tvilsom overføring, har offshoreselskapene alltid et forsprang. Ved første varselsignal flytter deres fullmaktshavere pengene over til en ny hemmelig konto, og så er det i orden. Det er det vi kaller fluktklausulen (flee clause). Jeg trenger vel ikke si at disse tjenestene faktureres tungt. Men slike kostnader er ingenting sammenliknet med formuene de får mulighet til å bygge opp.»8


ØNSKER MAN VIRKELIG å «avskaffe» Jersey? Boligminister Terry Le Main tror ikke det. Hans egen formue er ikke enorm, men den kommer fra en helt reell økonomi, nemlig salg av bruktbiler. En mindre storslagen forretning enn finanstriksing, men likevel ganske innbringende på en øy på 13 ganger 7 kilometer full av raske biler i skrikende farger. 70-åringen Le Main har full tiltro til det framtidige forholdet mellom Frankrike og Jersey: «Det som bekymrer franskmennene, er ikke skatteparadisene, men at det er umulig å bygge opp en virksomhet uten å bli knust av skattetrykket. Hos dere styres bedriftene av fagforeningene. Sarkozy ønsker å få en slutt på denne situasjonen, og det er derfor vi i regjeringen støtter fullt og helt opp om hans reformer.»

Oversatt av G.E.
1 17. oktober 2008.

2 Sitert av The Guardian, «Stear Clean of those Channel Island ?havens?», 11. oktober 2008. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver