Greenspan og boligideologien

I The Age of Turbulence1 ser Alan Greenspan tilbake på sine handlinger som sjef for den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, som han ledet fra 1987 til 2006. Det var Greenspan som la grunnlaget for boligboblen: «Ved inngangen til 2003 var renten på boliglån med nedbetalingstid på 30 år under seks prosent, det laveste rentenivået siden 1960-årene. Lån med forskjellige flytende renter var enda lavere. Det stimulerte til et system med kjøp og salg av bolig som fikk prisene til å klatre. Etter 1994 har andelen amerikanske boligeiere økt raskt. I 2006 eide nærmere 69 prosent av husholdningene boligen sin, mot 64 prosent i 1994 og 40 prosent i 1940. Framskrittene har vært betydelige for latinamerikanerne og afroamerikanerne, like mye på grunn av deres økende velstand som på grunn av statlige programmer for boliglån (suprime) som har gjort det mulig for en rekke minoritetsmedlemmer å bli boligeiere for første gang. Denne eiendomsutviklingen har gjort flere folk interessert i vårt lands framtid og er en god indikator på om samholdet i landet vårt. Boligeierskap klinger like bra i dag som for et århundre siden. Selv i dataalderen er det murstein og mørtel (eller kryssfiner og gipsplater) som stabiliserer oss og får oss til å føle oss hjemme. (s. 229–230).

Litt lenger ut i boka legger han til: «Jeg var klar over at oppmykningen av boliglånene økte den finansielle risiko og at tilgang til eiendom takket være subsidierte lån deformerte markedets dommer. Men jeg mente, og mener fortsatt, at det økte antallet boligeie-re ville skape større oppslutning om markedskapitalismen. Jeg mente altså, og gjør det fortsatt, at utvidelsen av individuell boligeierskap var verdt det økte risikoen. For å beskytte eiendomsretten, som er essensiell i en markedsøkonomi, kreves det en kritisk masse av boligeiere som kan sikre den politisk støtte.» (s. 233).

Man kan tvile på om det på dette punktet var prekært å styrke det amerikanske folkets støtte til markedsøkonomien, og enda mer på om det økte antallet boligeiere som følge av Feds politikk (fra 64 til 69 prosent) har fått den politiske virkningen Greenspan ønsket. Men denne stadig tilbakevendende forestillingen om den eneboligen som sosial sement overrasker stadig. Lenge før Greenspans kryssfiner og gipsplater, sa lederen for huseierforeningen i Paris i 1937, Truité de Varreux, følgende: «Byggestein er ikke bare et boligmaterial, det er også ett av fundamentene for samfunnsordenen i et fritt land.»2

Bakenfor det som framstår som reklamekampanjer for byggebransjen, kommer en ordentlig historiefilosofi til uttrykk: Det «ansvarliggjorte» individet må overvinne det kollektive som alltid mistenkes for å være underlagt irrasjonelle (eller enda verre, revolusjo-nære) følelser. Dette er nokså velkjent. Men bakenfor Greenspans utsagn skjuler det seg en av herskernes nye feller. Det dreier seg om å få undersåttene til å delta på i de dominertes orden (men på en marginal måte) slik at de ikke kan angripe den uten å selv direkte uten å rammes selv.

Å gi deler av lønnen til ansatte i form av aksjer hviler på et samme prinsipp. Lønnsmottakerne får ikke nok aksjer til å få innflytelse på strategiske beslutninger, men blir som ansatte bundet på hender og føtter, fordi det vil ramme dem om de handler på måter som skader produktiviteten. Og bakenfor de tradisjonelle konservative frasene om privateiendommens goder, er det utvilsomt i denne retningen man må kikke for å forstå hva som menes med «å skape større oppslutning om markedskapitalismen».

desember 2008
Oversatt av R.N.



1 Alan Greenspan, The Age of Turbulance–Adventures in a New World, Penguin Press, 2007.
2 Sitert i Rémy Butler og Patrice Noisette, De la cité au grand ensemble (Fra bydelen til det store fellesskapet), Paris, Librairie François Maspero, 1977. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal