Hvor ligger hjertet av Kongos mørke?

Det finnes en gammel anekdote om en gruppe antropologer som bega seg inn i mørkets hjerte på New Zealand for å lete etter en mystisk stamme som ifølge ryktet danset en skremmende dødsdans med masker av leire og tre. Sent på kvelden en dag nådde de endelig stammen og klarte på et vis å forklare hva de var kommet for, før de sovnet. Neste morgen framførte stammemedlemmene en dans som på alle måter levde opp til antropologenes forventninger, og antropologene vendte tilfreds tilbake til sivilisasjonen og skrev en rapport om deres oppdagelse. Uheldigvis for dem gjorde en annen ekspedisjon som oppsøkte stammen noen år senere, et mer seriøst forsøk på å kommunisere med dem og fikk vite sannheten om den første ekspedisjonen: Stammemedlemmene hadde på et eller annet vis forstått at gjestene deres ønsket å se en fryktinngytende dødsdans, så for ikke å skuffe dem arbeidet de hele natten med å lage masker og øve inn dansen de oppfant for å vise sine store gjestfrihet overfor gjestene. Antropologene som tenkte de fikk se et underlig eksotisk ritual, så i virkeligheten på en hastig sammensatt iscenesettelse av deres egne ønsker …

Er det ikke noe lignende som skjer i dagens Kongo som på ny framstår som det afrikanske mørkets hjerte? Forsidesaken til Time 5. juni 2006 var «Den dødeligste krigen i verden» – en detaljert dokumentasjon av hvordan fire millioner mennesker var blitt drept i Kongo i løpet av de siste ti årene som følge av politisk vold. Saken førte ikke til den vanlige humanitære oppstandelsen, bare et par leserbrev – det virket som om et slags filter blokkerte denne saken fra å få sin fulle virkning. For å si det på en kynisk måte: Time hadde valgt ut feil offer i kampen om hegemoni over lidelsen – magasinet burde holdt seg til de gamle kjenningene: muslimske kvinner og deres byrde, undertrykkelsen i Tibet …

Dagens Kongo framstår på ny som et conradsk «Mørkets hjerte»: Ingen våger å konfronterer problemet direkte. Et drept palestinsk barn på Vestbredden – for ikke å nevne en israeler eller en amerikaner – er mediemessig verdt tusen ganger mer enn drapet på en navnløs kongoleser. Hvorfor ignoreres Kongo på denne måten?

30. OKTOBER 2008 kunne AP melde at Laurent Nkunda, opprørsgeneralen som beleirer Goma, hovedstaden for den østlige provinsen i Kongo, sa han vil ha direkte samtaler med regjeringen om hans motstand mot en avtale på to milliarder som gir Kina adgang til landets store mineralrikdommer i bytte mot en jernbane og en motorvei. Denne problematiske (nykolonialistiske) avtalen er en trussel mot interessene til de lokale krigsherrene, for hvis den lykkes vil den skape en infrastruktur som kan gjøre Den demokratiske republikken Kongo til en enhetlig og fungerende stat.

I 2001 konkluderte en FN-undersøkelse av ulovlig utvinning av naturressurser i Kongo ut at konflikten i landet hovedsakelig dreide seg om adgang, kontroll og handel med fem mineralressurser: Niob, diamanter, kobber, kobolt og gull. Ifølge denne undersøkelsen var de lokale krigsherrenes og fremmede hærenes utbytting av Kongos naturressurser «systematisk og systemisk». Det gjaldt særlig de ugandiske og rwandiske lederne (tett fulgt av Zimbabwe og Angola) som har gjort de væpnede styrkene sine til regelrette handelskompanier: Rwandas hær tjente minst 250 millioner dollar i løpet av 18 måneder på å selge niob, som brukes i mobiltelefoner og bærbare datamaskiner. Rapporten konkluderte med at den permanente borgerkrigen og oppløsningen av Kongo «har skapt en ’vinn-vinn-situasjon’ for alle de krigførende partene. Den eneste taperen i den forretningseventyret er det kongolesiske folket.»

Under fasaden av en etnisk konflikt, kan vi dermed skimte konturene av global kapitalisme. Etter Mobutus fall eksisterer ikke Kongo lenger som en enhetlig, operasjonell stat, særlig ikke den østlige delen, som er et lappeteppe av territorier styrt av lokale krigsherrer som kontrollerer hver sin jordlapp med en hær som vanligvis inkluderer dopede barn. Alle krigsherrene har forretningsforbindelser til utenlandske selskap eller bedrifter som (for det meste) utbytter gruverikdommen i regionen. Dette arrangementet passer partnerne godt: Bedriftene får utvinningsrettighetene uten å bli pålagt skatt eller andre ubehageligheter, krigsherrene får penger … Ironien er at mange av disse metallene brukes i høyteknologiske produkter som bærbare datamaskiner og mobiltelefoner. Kort fortalt dreier det seg ikke om lokalbefolkningens primitive skikker: Hvis vi fjerner de utenlandske høyteknologifirmaene fra ligningen, så vil hele byggverket med etnisk krigføring drevet av gammelt hat kollapse.

ENDA MER IRONISK er det at de rwandiske tutsiene, ofrene i det fryktelige folkemordet i Rwanda for et tiår siden, er noen av de største utbytterne. I 2008 presenterte den rwandiske regjeringen en rekke dokumenter som viste at Frankrikes president François Mitterrand (og hans administrasjon) var medskyldig i folkemordet på tutsiene: Frankrike støttet hutuenes kupplaner, og gikk så langt som å gi våpen til avdelingene deres for å igjen å sikre seg kontroll over denne delen av Afrika på bekostning av de engelskspråklige tutsiene. Frankrikes regelrette avvisning av anklagene som fullstendig grunnløse var, for å si det mildt, grunnløs. Å bringe Mitterrand for menneskerettighetsdomstolen i Haag, selv posthumt, ville ha vært en virkelig handling: Det lengste det vestlige rettsystemet har gått i denne retningen var å arrestere Pinochet som allerede var en statsmann på rømmen. En tiltale mot Mitterrand ville overskredet den skjebnefulle linjen og for første gang brakt for retten en ledende vestlig politiker som pretenderte å forsvare friheten, demokratiet og menneskerettighetene. En slik rettssak ville vist hvor medskyldige de liberale vestlige maktene er i det mediene presenterer som utbrudd av «autentisk» tredje verden-barbari.

Det er definitivt mye mørke i den tette kongolesiske jungelen, men dets hjerte befinner seg et annet sted, i de opplyste hovedkontorene til våre høyteknologiselskaper.

© norske LMD. Oversatt av R.N.