Kong Bush

Med mindre Obama i løpet av de fire neste årene viser hittil uante sider, vil Bush jr. bli stående igjen som en av USAs mest mislykkede presidenter. Men det betyr ikke at kampen om ettermælet er avgjort, for det store spørsmålet er i hvor stor grad Bush selv har hatt kontroll over og tatt initiativ til fatale handlinger som invasjonen av Irak eller åpningen av Guantánamo-leiren. Har Bush bare vært en nikkedukke for sin krets av ondsinnede, et offer for Dick Cheney, Donald Rumsfeld, Karl Rove og Paul Wolfowitz? Eller har han selv ledet an i de katastrofale prosjektene som i løpet av åtte år har endret verdens geopolitiske orden?

Med norgesaktuelle W. har Oliver Stone innledet kampen om ettermælet med noe så beærende som å lage en film om en president allerede før han har forlatt Det hvite hus. I W. heller Stone sterkt mot førstnevnte fortolkning, Stone tilbyr en slags macbethsk forståelse der andre kaster glør i øynene på Bush for å få maktbegjæret hans i gang. I filmen er Bush den sosiale (halvalkoholiserte), ikke fullt så begavede politikersønnen som klarer det mesterstykke å selv bli president, tilsynelatende mest for å imponere faren, og på tross av moren som ler en litt forskremt latter når sønnen ytrer sin ambisjon om å bli senator, som om hun i et kort øyeblikk vurderte å la landets beste gå foran familien. Som president framstilles Bush som om han er i hendene på «haukene» og deres mer eller mindre finurlige måter å få ham til å tro at han selv står for de viktige beslutningene. Dette skjer ofte med et foruroligende, komisk tilsnitt, som da Cheney gir ham dokumentet som godkjenner «avanserte forhørsmetoder» på Guantánamo. «Bare tre sider, flott!» sier Bush før han spør «Vi driver vel ikke med tortur?», ser på papirene og sier «metodene» minner om opptaksritualene til studentforeningen på universitetet. (…)