Kong Bush

Kampen om Bushs ettermæle er innledet. Utspekulert, smådum eller ubuesk?

Med mindre Obama i løpet av de fire neste årene viser hittil uante sider, vil Bush jr. bli stående igjen som en av USAs mest mislykkede presidenter. Men det betyr ikke at kampen om ettermælet er avgjort, for det store spørsmålet er i hvor stor grad Bush selv har hatt kontroll over og tatt initiativ til fatale handlinger som invasjonen av Irak eller åpningen av Guantánamo-leiren. Har Bush bare vært en nikkedukke for sin krets av ondsinnede, et offer for Dick Cheney, Donald Rumsfeld, Karl Rove og Paul Wolfowitz? Eller har han selv ledet an i de katastrofale prosjektene som i løpet av åtte år har endret verdens geopolitiske orden?

Med norgesaktuelle W. har Oliver Stone innledet kampen om ettermælet med noe så beærende som å lage en film om en president allerede før han har forlatt Det hvite hus. I W. heller Stone sterkt mot førstnevnte fortolkning, Stone tilbyr en slags macbethsk forståelse der andre kaster glør i øynene på Bush for å få maktbegjæret hans i gang. I filmen er Bush den sosiale (halvalkoholiserte), ikke fullt så begavede politikersønnen som klarer det mesterstykke å selv bli president, tilsynelatende mest for å imponere faren, og på tross av moren som ler en litt forskremt latter når sønnen ytrer sin ambisjon om å bli senator, som om hun i et kort øyeblikk vurderte å la landets beste gå foran familien. Som president framstilles Bush som om han er i hendene på «haukene» og deres mer eller mindre finurlige måter å få ham til å tro at han selv står for de viktige beslutningene. Dette skjer ofte med et foruroligende, komisk tilsnitt, som da Cheney gir ham dokumentet som godkjenner «avanserte forhørsmetoder» på Guantánamo. «Bare tre sider, flott!» sier Bush før han spør «Vi driver vel ikke med tortur?», ser på papirene og sier «metodene» minner om opptaksritualene til studentforeningen på universitetet.

Stones Bush er den smådumme fyren som er kompis med alt og alle, en relativt kul fyr, men ikke videre begavet. Denne fortolkningen er kanskje den mest opplagte med tanke på at Bush ikke helt har ordet i sin makt, men samtidig har han til tider klart å få en slags humor ut av sin kamp med språk. Han er blitt berømt for sine «bushismer», uheldige, komiske eller relativt meningsløse utsagn som eksempelvis: «Framtiden vil bli bedre i morgen»; «Jeg tror vi beveger oss uunngåelig mot mer frihet og demokrati – men det kan endre seg.» Bushismen som retorisk figur framstår som et mislykket forsøk på leve opp til Nietzsches definisjon av «det dype»: «Sannheten om det dype er at det ikke engang er overfladisk.» Hvis man sier noe for åpenbart, for tydelig tautologisk, vil det ofte tolkes som om det inneholdt noe dypsindig. Men det er sjeldent Bush har blitt viet den æren å få banalitet tolket som et sublimt uttrykk.

Men selv om Stones fortolkning er tilforlatelig, virker det som den så altfor lett aksepterer en svært utbredt fordom, nemlig at manglende intelligens kompenseres med en naturlig snillhet, at Bush er god på bunnen. Denne fordommen viser seg i at dumsnill er et utbredt ord, mens «dumond» er en usedvanlig fremmed ordkonstruksjon. Det nærmest man kommer i så måte er det franske ordet «ubuesque», avledet fra Alfred Jarrys Shakespeare-satire Ubu roi (Kong Ubu), om den usedvanlig dumme Père Ubu som med sin ekstreme, barnslige mangel på begjærskontroll begår de mest ondskapsfulle ting mot sine undersåtter etter at han har drept kongen og besteget tronen. Eksempelvis kaster han kister med penger til undersåttene fordi han synes det er morsomt å se dem slå hverandre halvt i hjel, helt til han har kastet bort alle pengene og finner ut at det er best å kverke alle skatteinnkreverne for å spare lønnsutgifter, men blir dermed nødt til å dra rundt å kreve inn skatten selv.

Invadere Irak uten en plan for okkupasjonen; beslaglegge Saddam Husseins formue for å la den fritt sirkulere blant grådige hender; gi fattige afghanere belønning for å angi «terrorister» som blir sendt til Guantánamo, Bagram eller de mange skjulte fengslene uten andre bevis en angiverens påstand – Bushs presidentskap svømmer over av ubueske handlinger, så mange at Stones fortolkning blir altfor snill. Det er vanskelig å ikke si seg enig med Michael Hardt i at administrasjonen var «ledet av en klovn», en farlig klovn.1 Men kan man egentlig tilskrive så mye makt over omstendighetene til enkeltpersoner? Står man ikke da i fare for å sette seg i konspirasjonsteoretikerens posisjon, det vil si at man ikke aksepterer tilfeldigheter.

Bush og gjengen har utvilsomt vært drevet av visse vrangforestillinger, som at det er mulig å innføre demokrati med våpen og at demokrati står i et gjensidig kausalforhold til markedsliberalisme (innføring av markedsliberalisme vil automatisk skape demokrati, demokrati uten markedsliberalisme er ikke demokrati). Men det er én ting som glemmes av Stone i W. og som ikke bør overses, nemlig at Bush faktisk ble valgt, ikke bare én gang, men to ganger. Dermed er kampen om Bushs ettermæle blir vanskelig å skille dommen over en tidsånd, invasjonen av Afghanistan kan vanskelig skilles fra den generelle hevnbegjæret i tiden etter 11. september, eller invasjonen av Irak fra en utbredt islamofobi.
Men uansett hvilken fortolkning som kommer nærmest sannheten om Bush-æraen, hviler ettermælet mye i hendene på Obama: Hvis han bare blir en «Bush med et menneskelig ansikt» blir den enkelte maktperson mindre avgjørende for ettertidens dom, hvis han lever opp til seg selv som tegn på framskritt (se Zizek side 6) vil ikke historien være nådig.

© norske LMD