Krigen om ressursene i Kivu

Oppblussingen av kampene i Nord-Kivu risikerer atter igjen å destabilisere Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) og området rundt de store innsjøene i Sentral-Afrika. Soldatene tilhørende general Laurent Nkundas Nasjonale kongress for forsvar av folket (CNDP) har siden august 2007 vært i en sjeldent voldelig krig mot Kongos væpnede styrker (FARDC): Flere titalls tusen flyktninger, voldtekt brukt som terror, systematiske plyndringer …

Den østlige delen av DR Kongo, som grenser mot Rwanda, Burundi og Uganda, har siden Joseph Mobutus fall i 1997 vært preget av regionale spenninger. Allerede i 1994 søkte flere av de som deltok i folkemordet i Rwanda tilflukt her (i dag er mange av dem organisert i FDLR, De demokratiske styrkene for frigjøringen av Rwanda). Det var også i Kivu «Den lange marsjen» til Laurent-Désiré Kabilas Allianse av demokratiske styrker for frigjøringen av Kongo (AFDL) begynte, loset fram av Rwanda og Uganda og velsignet av USA.

Denne «første Kongo-krigen» (1996-1998) satte en stopper for Mobutus 32 år gamle regime. Som medlem av Kongolesisk samling for demokrati (RCD), som ble støttet av rwandiske myndigheter, var general Nkunda med i den «andre Kongo-krigen» i 1998 som brøt ut som et resultat av at Laurent-Désiré Kabila etter maktovertakelsen kom på kant med sine rwandiske allierte.¹ Nkunda var i en kort tid med i den kongolesiske nasjonalhæren etter fredsavtalene i 2002-2003,² men tok til våpnene igjen i 2004. Med omtrent 5000 soldater under sin kommando, kritiserte han Kinshasa og FNs fredsbevarende styrke i Kongo (MONUC) for å være likeglade overfor landets skjebne.

Nkunda er tutsi, og mener at FDLR er i ferd med å forberede et nytt folkemord. I RCDs ånd vil han forsvare Banyamulengene, kongolesiske tutsier som ble grovt utnyttet av Mobutu og gjorde opprør mot slutten av 90-tallet. Han krever at kongolesiske tutsier som lever som flyktninger i Uganda, Burundi og Rwanda, fordi de stadig ble utsatt for vold i Kongo, må få komme tilbake til DR Kongo og få tilbake alt som ble stjålet fra dem. Nkunda skal fremdeles ha støtte fra Rwanda, der han fikk sin militære skolering på 90-tallet.

Generalens etniske bekymringer skal imidlertid bare være et skalkeskjul for maktambisjoner i en del av DR Kongo som er svært ettertraktet blant naboene. Banyamulengenes nasjonalitetsproblemer er faktisk ikke lenger aktuelle. Juridisk sett ble de løst med loven av 2004 om kongolesisk nasjonalitet og grunnloven av den 18. februar 2006. I grunnlovens artikkel 10 slås følgende fast: «Regnes som av kongolesisk opprinnelse alle som tilhører en etnisk gruppe hvis folk og område utgjorde en del av det som ble til DR Kongo da landet ble uavhengig.»³ Valgene på nasjonalforsamling og president i 2006 ble for øvrig gjennomført uten noen form for voldshandlinger i hele Kivu-området, og de kongolesiske tutsiene deltok enten som velgere eller som kandidater nasjonalt.⁴ De juridiske avgjørelsene er imidlertid ikke nok. Det må en regelrett nasjonal forsoning til for å styrke viljen til å leve sammen, for fremmedfrykt og fremmedhat går stadig ut over både kongolesiske tutsier og andre etniske grupper.

{{POLITIKERNE I DR KONGO}} har liten politisk erfaring, og det er en stor fare for at de etniske gruppene blir brukt som skalkeskjul for forskjellige politiske agendaer. Kravet om Banyamulengenes rett til kongolesisk nasjonalitet er et typisk eksempel på dette. Kravet fremmes under banneret «minoriteters rettigheter» – et uttrykk Vesten liker spesielt godt – men det stemmer ikke overens med den sosiologiske og kulturelle virkeligheten i DR Kongo, en stat der det ikke finnes noen etnisk majoritet. Massakrene av kongolesere fra Kasai-provinsen – som ble kastet ut av Katanga etter at det ble klart at det var Etienne Tshisekedi (som også kom fra Kasai) som ble valgt til statsminister av Det øverste nasjonale råd (15. august 1992), og ikke Nguz Karl-Ibond fra Katanga – er nok et eksempel på denne typen manipulering i politisk øyemed. Akkurat som massakrene av hemaer og lenduer i Ituri (provins i øst) eller den politisk-religiøse bevegelsen Mbundu dia Kongos trakassering av innflyttere i Bas-Congo-provinsen (2007-2008). Politikerne må passe godt på for å unngå at etniske konflikter ryster de republikanske og demokratiske grunnvollene for Grunnloven av 2006. Grunnloven ble vedtatt ved folkeavstemning og gikk imot desentraliseringens prinsipper om fri administrering og selvstyre.

General Nkunda truer med å gå mot hovedstaden for å avgjøre en gang for alle hvem som vil gå av med seieren i maktkonflikten med AFDL, som han tok del i som medlem av RCD. For da Laurent-Désiré Kabilas allierte (Rwanda og Uganda) utfordret DR Kongo med våpen i hånd i august 1998, ved å mobilisere soldatene i RCD og Kongos frigjøringsbevegelse (MLC), fantes det verken seierherrer eller tapere. Fredsavtalen i Lusaka, som ble undertegnet 10. juli 1999 for å få slutt på krigen, forplikter partene til å finne løsninger på nabolandenes sikkerhetsproblemer (artikkel 2, punkt 4), særlig ved å avvæpne krigførende grupper, deriblant de som var med på folkemordene (artikkel 3, punkt 22), ved å ta imot en FN-styrke (artikkel 3, punkt 11) og komme fram til en løsning på nasjonalitetsproblemene (artikkel 3, punkt 16).
Til tross for opprettelsen av en overgangsregjering i 2003 og valg med flere partier i 2006, har ingenting egentlig blitt ordnet opp i siden. Goma-avtalen (januar 2008), undertegnet av Kinshasa, CNDP og Mai Mai (en folkelig motstandsbevegelse mot den rwandiske okkupasjonen), ble ikke undertegnet av FDLR. Og det var ingen representanter for Rwanda tilstede.⁵ Nkunda har en internasjonal arrestordre for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten hengende over hodet.⁶ Han anklager Kinshasa og FN-styrkene for å bedrive et dobbeltspill til fordel for hans fiender, og foretrekker å ta opp kampene snarere enn å forsøke dialog. I tillegg til kravene for tutsi-befolkningene, har han en nasjonalistisk retorikk som overrasker de fleste observatørene.

Nkundas opprør kommer på et tidspunkt da DR Kongos forhold til nabolandene fremdeles er skjørt. Både for Kinshasa og nabolandene er sikkerhetsspørsmålet stridens eple. Kinshasa kritiserer aksjonene til «negative styrker og styrker med folkemordere», det vil si de forhenværende Rwandas væpnede styrker (FAR) og Interhamwe-militsen, som siden 2004 har befunnet seg i Øst-Kongo. Ifølge fredsavtalen i Lusaka er det FNs ansvar å «identifisere, lokalisere, samle, avvæpne og sende folkemordstyrker ut av landet». Det har ikke blitt gjort. Og det er derfor lett for Nkunda å kritisere militsstyrkene som fremdeles finnes flere steder i Kivu-regionen. Da er det vanskeligere å forklare holdningen til Rwanda, som i to år okkuperte Øst-Kongo, uten noensinne å gjøre noe med folkemorderne.

Det er faktisk i Rwandas president Paul Kagames interesse at denne konflikten varer ved. Hans militære intervensjon i DR Kongo i 1997 hadde fire mål, som han fremdeles forsøker å gjennomføre: hindre ny bevæpning og ny politisk makt i Rwanda til tidligere medlemmer av FAR og interhamwe; plassere en tro bekjent eller en alliert ved makten i Kinshasa; betale krigsskadene med plyndring av kongolesiske ressurser; fjerne all troverdig opposisjon fra det rwandiske politiske miljøet til fordel for en hellig union mot ytre trusler. Myndighetene i Rwanda mistenker Kinshasa for å bruke folkemordstyrker fra FDLR som suppleringssoldater og truer med å ta til våpnene på nytt, noe som ville være et brudd på avtalen om ikke-aggresjon og gjensidig forsvar i området rundt de store innsjøene, en avtale som ble undertegnet i Nairobi 14. og 15. desember 2006.

Uganda kan også la seg friste til å bli med på konflikten. I 1997 forsvarte landet sin deltakelse i krigen mot Mobutu-regimet med at det på Zaïres territorium fantes ugandiske opprørsbevegelser, som Herrens motstandshær (LRA)⁷ og Det ugandiske folks forsvarsstyrker (UPDF). Til tross for den mangeårige okkupasjonen av Nord-Kongo, har ikke Uganda gjort noe med Joseph Konys LRA, selv om landet har inngått en fredsavtale med UPDF. Det virker som om Kampala for øyeblikket foretrekker å holde seg i bakgrunnen. Uganda har blitt dømt av Den internasjonale domstolen (ICJ) for å ha blandet seg inn i DR Kongos indre anliggender, og for brudd på menneskerettighetene og plyndring av naturressurser.⁸ I tillegg er landet politisk og militært svekket etter konflikten med Rwanda våren 2000. Myndighetene i Kigali anklager til og med Uganda for å ha skjulte treningsleirer for interhamwe-militsen i flyktningleirer som befinner seg på ugandisk territorium. Ettersom myndighetene i Kampala ikke makter å gjøre noe med LRA-opprørerne, er de likevel fristet av en intervensjon i DR Kongo, men det kan ikke skje uten den kongolesiske regjeringens samtykke. Konflikten risikerer uansett å spre seg til andre land: Kinshasa skal allerede ha bedt om forsterkninger i form av angolanske soldater.

{{I DENNE «AFRIKANSKE}} verdenskrigen», der fire millioner mennesker skal ha mistet livet siden 1997, er Kinshasa fremdeles en svak politisk makt. Helt siden Kongo ble uavhengig 30. juni 1960 og fram til våre dager, har landet vært en vaklevoren statsmakt med juridiske problemer: anonym makt, anonyme områder, anonyme befolkningsgrupper. Det var utenlandsk våpenmakt som reddet Mobutus regime (første og andre Shaba-krig, 1977–1978) og ga AFDL og Laurent-Désiré Kabila makten (1997–2001). Ettersom DR Kongo verken har en politisk kultur for fredelig konfliktløsning eller tilstrekkelig avskrekkende militærevne, er flere redde for at Kinshasa kommer til å be utenlandske venner om militær hjelp. Men når en statsmakt støtter seg på en annen makthaver for å forsvare det truede fedreland, står den i gjeld til den som har hjulpet til.

På lang sikt risikerer den nye krigen i Kivu-området og den kaotiske måten den har blitt behandlet på å slå beina under det første regimet i den tredje republikk, et resultat av den grunnlovgivende folkeavstemningen og valgene i 2006. Halvveis i mandatet er to grunnleggende sosiale krav uoppfylt: befolkningene i øst (deriblant Kivu) sitt krav om indre fred; alle kongoleserne (særlig den stadig fattigere middelklassen) sitt krav om bedre kjøpekraft.

Mange kongolesere vet ikke at de kan takke FN for at DR Kongo ikke allerede er splittet opp. På et tydelig mandat kjempet FN-styrker på 60-tallet mot løsrivelsen av Katanga (1961–1963).⁹ Dagens FN-styrker, MONUC, opprettet i november 1999 (Sikkerhetsrådets resolusjon 1279) for å iverksette fredsavtalen fra Lusaka, er imidlertid maktesløse overfor massakrene. Dermed er de ikke særlig populære blant befolkningen, selv om MONUCs mandat lar styrkene bruke makt for å beskytte sivilbefolkningen. MONUC-styrkene er verdens største internasjonale fredsbevarende styrker med 17 000 soldater, men de er svekket av forskjeller og uoverensstemmelser mellom soldatene. De fleste bataljonene er indiske (4400 soldater) eller pakistanske (3500 soldater) …

Andre problemer for MONUC-styrkene er mangel på profesjonalitet, foreldet militært utstyr og spredte bataljoner i et enormt område nærmest uten infrastruktur. Og de har dårlig økonomi: én milliard dollar i året. I tillegg har styrkene blitt diskreditert av at enkelte FN-soldater var innblandet i smugling av malm og voldtekter. 27. oktober sa den spanske generalen Vicente Diaz opp sin stilling som leder for MONUC, offisielt av personlige årsaker, men denne avgangen gir et godt bilde av MONUCs problemer. Han hadde bare hatt jobben i sju uker da han sa opp…

I FNs rapport om plyndring av DR Kongos ressurser, kommer det fram at opprøret i Kivu har ført til en forvirring og ugjennomsiktighet som har gitt liv til uventede allianser mellom våpenselgere, krigsherrer og multinasjonale selskap.¹⁰ Ifølge rapporten har de foregående krigene inneholdt hemmelige overenskomster mellom på den ene siden amerikanske, kanadiske, europeiske, kinesiske, israelske og afrikanske (ugandiske, rwandiske, burundiske, angolanske og zimbabwiske) selskap, og på den andre siden yrkeskrigerne som streifer rundt i de nordlige og østlige delene av DR Kongo.

Den egentlige årsaken bak kommersialiseringen av volden er plyndringen av DR Kongos ressurser, særlig gull, diamanter, kassiteritt, koltan, kveg, kaffe, og så videre. Dette dystre virvaret varer fremdeles ved, selv om racet om regional dominans har vært helt åpent siden Mobutus fall. Og det er ikke utelukket at de store rovdyrene og deres velutviklede nettverk, som tidligere samarbeidet med ADFL, kan komme styrket ut av krigen i Kivu.

Oversatt av G.U.
1Se Catherine Coquery-Vidrovitch, «Au Congo, de la rébellion à l'insurrection» (Kongo, fra opptøyer til folkereisning), Le Monde diplomatique, fransk utgave, januar 1999.

2I 2002–2003 førte flere avtaler mellom regionale makthavere og kongolesiske politiske partier fram til Sun City-avtalene (Sør-Afrika), som la til rette for en overgangsregjering. (…)