Vil demokratene beholde makten i 20 år?

Bare to presidentvalg i løpet av de siste hundre år har ført til grunnleggende kursendringer i amerikansk politikk. Franklin D. Roosevelts seier i 1932 innledet en generasjon med demokratisk styre, og Ronald Reagans triumf i 1980 ble begynnelsen på 28 år med republikansk hegemoni i innenrikspolitikken. Det er ennå for tidlig å si noe sikkert, men Barack Ombamas seier kan godt være det tredje valget de siste hundre årene med en slik avgjørende virkning, et valg som historikerne vil betrakte som starten på et framvoksende flertall for demokratene.¹

Obamas sekspoengsseier er på ingen måte et valgskred, men valgskred er ikke nødvendigvis avgjørende valg – slike som forandrer omrisset av amerikansk politikk og gir ett parti en fordel i lang tid framover. Se bare på Lyndon B. Johnson som vant med 23 prosent over Barry Goldwater i 1964, og Richard Nixon som slo McGovern med samme margin i 1972. De opplevde begge at opposisjonspartiet tok over i Det Hvite hus bare fire år seinere.

På den andre siden kan et valg som ikke utgjør noe skred bli et avgjørende valg. Det klassiske eksempelet her er Ronald Reagans nipoengsseier i 1980, som stilte amerikansk politikk opp på nytt gjennom å definere regjeringen som «problemet, ikke løsningen». I de neste tjuefem årene var det Reagans ideer om det frie markedet som dominerte politikken, og slaget om presidentmakten sto for det meste på republikansk grunn. Som den eneste demokraten med plass i det Hvite hus mellom 1980 og 2008, innrømmet Bill Clinton dette da han i 1996 uttalte at «the era of big government is over». I den forstand hadde Barack Obama utvilsomt rett i uttalelsen som i januar i år førte til debatt blant demokratene: «Ronald Reagan endret Amerikas løpebane på en måte som Bill Clinton ikke gjorde.»

AT VALGET I 1980 hadde denne avgjørende virkningen, ble likevel ikke klart før fire år seinere, da Ronald Reagan slo Walter Mondale med mer enn 18 prosent. Om 2008 til slutt vil bli betraktet som et slikt avgjørende øyeblikk, avhenger i høy grad av hva som skjer de neste fire årene. Selv om Barack Obamas historiske seier ikke var noe skred, bærer den i seg kimen til å bli avgjørende for amerikanske politikk. Den er ikke bare et svar på krakket på Wall Street, men også resultat av langtidstendenser som har vært gunstige for framveksten av et demokratisk flertall som kan komme til å ta over amerikansk politikk de neste tjuefem årene. Det er særlig seks hovedtendenser:

Ungdommen flokket seg om Obama i et antall ingen tidligere har sett. Blant de mellom 18 og 29 år foretrakk 66 prosent Obama, mens 32 prosent gikk for McCain. Dette har stor betydning på lang sikt, ettersom de valgene som har fått avgjørende betydning historisk sett har startet med de unge, som i tjueårene ofte utvikler en partitilknytning som de beholder resten av livet. Generasjonen som ble voksen under Franklin D. Roosevelt forble lojale mot demokratene, og sørget for at partiet beholdt sitt politiske hegemoni gjennom midten av 60-tallet. På samme måte har Reagan-generasjonens republikanske legning vært avgjørende for republikanernes hegemoni de siste tjuefem årene. Og årets valg er en del av en langtidstendens i demokratenes retning: Sist en republikansk presidentkandidat vant blant de mellom 18 og 29 var i 1988, da George H. W. Bush seiret med fem prosent i denne gruppen.
Den rasktvoksende spansktalende befolkningen går besluttsomt over til demokratene. Også blant dem fikk Obama 66 mot 32 prosent av stemmene, en enorm forbedring i forhold til John Kerrys 58 mot 43. Republikanernes håndtering av spørsmålet om ulovlige innvandrere har ført til mye sinne i den spansktalende delen av befolkningen og gjør at dette skiftet sannsynligvis ikke blir et engangstilfelle. Å vinne de spansktalendes lojalitet er sannsynligvis det slaget vil stå om i framtiden: I år 2000 utgjorde de 12,5 prosent av befolkningen, i 2020 forventes de å utgjøre nær 20 prosent av alle amerikanere og i 2050 mer enn 30 prosent. Særlig talende for republikanernes framtid var stemmegivningen blant unge spanskspråklige som foretrakk Obama med en forbløffende margin på 76–19.

Obama har definitivt brutt med det gamle mønsteret der demokratene har vært avhengige av stater med en synkende andel av valgmannsstemmene. Den relativt svake befolkningsveksten som ventes i de demokratiske bastionene, som New York, Pennsylvania, Illinois, Michigan og Massachusetts, gjør det nesten sikkert at disse delstatene vil få færre valgmannsstemmer i 2012. Og uten en bevegelse i retning av raskt å dyrke fram røde stater, ville denne nedgangen over tid ha tappet det demokratiske partiet for krefter. Men Obama overvant rød/blå-skillet og vant fram i hurtigvoksende stater som Florida, Virginia, Colorado og Nevada og gjennomførte ganske jevne løp i flere andre røde stater. I det lange løp er det svært viktig at demokratene har vist at de er i stand til å konkurrere i hver eneste del av landet, også i de rasktvoksende delene av Sørstatene og Mountain West. Det samme kan ikke sies om republikanerne i store deler av New England, Mid-Atlantic og Pacific West.

Det demografene så fint kaller et «generasjonsskifte» kommer gradvis til å slite bort det republikanske grunnfjellet. McCain sto sterkest blant dem i gruppen over 65 år, der han slo Obama med 53 mot 45 prosent. Men med tiden vil det tynnes i rekkene i denne aldersgruppen. Og de som kommer etter, på mellom 45 og 64 år, er for det meste babyboomgenerasjonen. Tross alderens konservative virkning, er ikke dette en gruppe republikanerne kan regne med.
Obama gjorde det godt blant de ustabile velgerne som demokratene trenger for å bygge en flertallskoalisjon. Han vant 52 prosent av «de uavhengige» (som nå utgjør 29 prosent av velgerne) og 60 prosent av de moderate. Obama kommer godt ut av en sammenligning med Reagans bedrift fra 1980, der Reagan vant 55 prosent av de uavhengige, men bare 49 prosent av de moderate. Hvis han klarer å holde på disse erobringene blant de uavhengige og moderate fram til 2012 og videre, vil det styrke et demokratisk flertall.

Republikanerne har i en tid blitt tappet for støtte fra velgere med høyere utdanning. Denne tendensen skjøt fart i 2008 da Obama vant 53 prosent av de høyskoleutdannede. Allerede i 1988 fikk republikanerne 13 prosent flere stemmer blant de høyskoleutdannede (56-43) – et mønster som ga mening når man ser at republikanerne tradisjonelt sett har fått støtte blant velgere fra midtre og øvre middelklasse. Men dette mønsteret vært i endring gjennom to tiår har og kom i år til et vendepunkt. Antall høyskoleutdannede som avga stemme, sto overhode ikke i forhold deres befolkningsandel, og de utgjør nå 45 prosent av alle stemmegiverne. Dette er en gruppe republikanerne ganske enkelt ikke har råd til å miste.

TIL SAMMEN GIR disse seks tendensene en pekepinn om at den flertallskoalisjonen som demokratene fikk i stand i 2008, sannsynligvis vil styrke seg i årene som kommer. Sant nok, ikke alle faktorene som bidro til Obamas seier kan overføres til andre kandidater for demokratene, som Bush-administrasjonens ekstreme mangel på popularitet, timingen og størrelsen på Wall Street-krakket og Obamas bemerkelsesverdige personlige utstråling. Røttene til det demokratiske oppsvinget strekker seg uansett utover langsiktige demografiske tendenser og til den ideologiske krisen som det republikanske partiet nå står midt i etter å ha gjort anti-regjeringsinstinktet til et spørsmål om grunnleggende prinsipper. Hendelser den siste tiden har ikke fart blidt over dette verdensbildet. Det startet med orkanen Katrina og fortsatte med Wall Street-krakket: Hvor viktig det er med en effektiv regjering som handler til fellesskapets beste, selve kjernen i progressiv politikk gjennom mer enn et århundre, er blitt stadig mer innlysende. Hvorvidt Obama og demokratene griper denne sjansen – som ifølge teorien bare oppstår én gang i en generasjon – til å skrive et nytt kapittel i historien om amerikansk progressiv politikk gjenstår å se, men muligheten ligger der. Og hvis de griper den, kan 2008 i historisk perspektiv komme til å ligne mye på 1980 – et år da en imponerende seier, men langt fra noe valgskred, markerte begynnelsen på en mer grunnleggende endring av amerikansk politikk.

Oversatt av K. E. V.

1 Et slikt «avgjørende valg» kalles på engelsk «a realigning election». Uttrykket hører til i statsvitenskap og politisk historie. «Realignment theory», eller «teorien om avgjørende valg», sier at det finnes systematiske mønstre (særlig) i amerikanske valg som gjør at det oppstår sykluser der de avgjørende valgene kommer omtrent én gang hvert 36. år, noe som gjør at de forbindes tett med generasjonsbegrepet. «Voter realignment» betyr at velgerne får nye preferanser og bytter parti, og dette er sentralt for at et valg skal kunne bli avgjørende. Avgjørende må forstås som at det legger føringer i lang tid framover for hele det politiske landskapet. Overs. anm.