Politisk filosofi

Hvem er «frihetlig»?

«Anarkist» og «frihetlig» var en gang i tiden tett forbundne termer. Men i dag har førstnevnte blitt diskreditert og kriminalisert, mens sistnevnte blir forsøkt gjort til et innholdsløst moteord.

Posted on

I lang tid har termene «anarkist» og «frihetlig»1 vært uatskillelige i øynene til aktivistene, som har brukt dem til for å definere sin posisjon i det politiske terrenget, eller mer presist, utenfor det og i brudd med fra da det ble sammenblandet med partipolitikken. Det samme gjaldt for de som kjempet mot dem og fordømte dem: deriblant forsvarerne av den bestående borgerlige orden, medlemmer av andre partier, til venstre så vel som til høyre, journalister av alle slag og «den offentlige opinionen», som har blitt formatert av den ene og den andre til å sette anarkistene og de frihetlige i samme bås.

Fram til våre dager har denne ordassosiasjonen bevart alt av sin relevans for de interesserte, selv om de er påpasselige med å presisere, slik de alltid har gjort, hvorfor disse to betegnelsene ikke er synonymer. Anarkismen, minner de om, har som sin kraft og horisont arbeidernes kollektive selvfrigjøring i forhold til maktene som undertrykker og utbytter dem. Anarkismen i denne forstand impliserer individenes selvfrigjøring – dette er den frihetlige retningen – i forhold til institusjoner, normer og trosretninger som fremmedgjør dem. Men denne subtile distinksjonen mellom de to termene gjør den semantiske og politiske komplementariteten bare enda mer påtakelig. Dette er grunnen til at den franske anarkistføderasjonens ukeavis fortsatt har bevart sitt opprinnelige navn: Le Monde libertaire.

På den andre siden virker det som om begrepsparet anarkist-frihetlig utenfor de begrensede kretsene som mer enn noen sine anser statens eksistens som en krenkelse mot frihetene den er ment å sikre, ikke lenger er like selvsagt. Hvis man leser eller lytter til det som allment skrives og sies om temaet, virker det som om det dreier seg om en allianse mellom to ord som ikke går overens. Det er faktisk blitt vanlig blant politikere, leieintellektuelle og i markedspressen å sette «anarkist» som en rak motsetning til «frihetlig». På den ene siden er det en tendens for tiden til å bruke anarkismen, med hjelp fra «kampen mot terror», som en erstatning for den avdøde kommunismen (eller snarere det man mente den var) som symbol på Ondskap, ved siden av islamsk fundamentalisme. Adjektivet «frihetlig» er på den andre siden blitt til en kulturell og medial merkelapp som flittig brukes av alle typer bekvemmelighetsopprørere for å gi et ferniss av antikonformisme til deres tilslutning til den etablerte orden.


DENNE DEMONISERINGS- OG nøytraliseringsprosessen er riktignok ikke helt ny. Ved inngangen til 1800-tallet ble anarkismen lettere blitt identifisert med terrorisme som følge av «faktapropaganda» som ble utført i dens i Russland, Frankrike og andre steder, med spektakulære og morderiske attentater. Mer generelt ble anarkismen lenge forbundet – også i arbeiderbevegelsen som den har sitt utspring i – et sosialt og nihilistisk kaos, fjernt fra denne oppfatningen om livet i samfunnet som geografen Elysée Reclus oppsummerte i en enkel frase: «Orden uten makt».1

Paradoksalt nok gikk det ikke lang tid før anarkismen kom til å lide under en annen språklig deformitet, men denne gang i motsatt retning, da det ble brukt for å hylle kunstnere og forfattere som skrøt av å «ryste de borgerlige estetiske kodene». Dette var tilfellet med hovedskikkelsene i dadaist-bevegelsen, og siden den «surrealistiske revolusjonen», like til de «turbulente» nybølgeregissrøene, via enkelte reaksjonære forfattere og skribenter i etterkrigstiden som kalte seg «høyreanarkister». Siden tok adjektivet «frihetlig» over, særlig innenfor musikken (med George Brassens, Jacques Higelin, Renaud …) eller med den franske nykrimen (Jean-Pierre Manchette, Frédéric Fajardie, Jean-Bernard Pouy …). Fjernet fra en anarkisme som var blitt plassert blant de foreldede doktriner for samfunnsendring,3 blir termen «frihetlig» brukt som en merkelapp på en sedelig og åndelig frigjøring som passer som hånd i hanske med den økonomiske liberaliseringen, så stor grad at de føder mutantoksymeronet «liberal frihetlig».

Før det ble gjort til et konsept, i ordets reklamemessige forstand, var denne formuleringen en anklage lansert av en sosiologi i det franske kommunistpartiet (PCF) for å kritisere en «forføringskapitalisme» som var repressiv på samfunnsmessige planet, men frisinnet på planet for «samfunnsansvar» (denne neologismen vil litt senere bli satt i ideologisk omløp), så vel som at høyredriften til opprørslederne fra mai 68 som ikke hadde beholdt annet igjen av revolusjonen enn subjektivitetene.4 Den mest synlig var ingen andre enn Daniel Cohn-Bendit, som brukte «liberal frihetlig» som en positiv merkelapp for en øko-sosial reformisme som siden har gjort det mulig for ham ha å få seg en fulltidsstilling i det politisk-mediale etablissementet som en «atypisk» representasjonsprofesjonell.

Og han fikk etter hvert godt selskap, da en annen flyktning fra «klassekrigen», Serge July, i mai 1981 under merkelappen «liberal frihetlig» lanserte den venstreorienterte dagsavisen Libérations nye profil. Redesignet for å være «absolutt moderne», fulgte dagsavisen en redaksjonell linje som ifølge sjefredaktøren som var inspirert av en todelt arv: en «liberal» etter opplysningstenkerne, og en «frihetlig» etter de anti-autoritære studentene i mai 68. Mellom disse to periodene av intellektuell eksplosjon var et obskurt tomrom, for ikke å snakke om et svart hull, som i Orwells 1984: Halvannet århundre med ekspansiv en arbeiderbevegelse, og med de ideene og idealene som hadde hjulpet den fram. Sagt på en annen måte, antikapitalismen som ikke lenger var på mote i det øyeblikk da venstresiden kom til makten (med Mitterrand) og tok på seg oppgaven med å rehabilitere markedet, næringslivet og profitten.

Faktisk er dette «andre venstre», som hadde klart å få gjennomslag for sine synspunkter innad i det franske sosialistpartiet (PS), som heiste «liberal frihetlige»-banneret høyest på 80-tallet. I løpet av dette tiåret var det tilhengerne av statsministrene Laurent Fabius og Michel Rocard, som hadde samlet seg foreningen «Vårrullen», som på tross av interne uenigheter klarte å «rosemale» den belemrende sosialistiske fortiden, til fordel for en «modernisering» av økonomien, med den «strengheten» det krevde, som skulle bli kompensert av «den frihetlige oppblomstring av kreative og innovative livsmåter» som også var «frigjorte fra et tilbakelagt stadiums arkaismer og bekymringer.»
Dette var også rådet medie- og forretningsmannen Alain Minc, som mellom et styremøte i det multinasjonale selskapet Saint-Gobain og et styremøte i den liberale tenketanken Foundation Saint-Simon, brukte og misbrukte i sine mediale ytelser betegnelsen «liberal frihetlig» for å beskrive gledene ved en «sekstiåtterkapitalisme».

I løpet av årene, merket nettopp av økte forskjeller, usikkerhet i arbeidsmarkedet og fattigdom, har «liberal frihetlig» gradvis miste sin troverdighet, uten at «frihetlig» dermed å gjenkobles til anarkismen. Snarere tvert imot, splittelsen mellom har bare økt. Mens anarkismen blir stadig mer kriminalisert, med gjenopptagelsen av kamp basert på direkte handling som en reaksjon på forverringen av massemarginaliseringen og den stadig mer brutale represjonen, opplever den «frihetlige» posisjonen en ny vår innenfor det politisk-mediale komplekset. Et tegn på dette er den voksende auraen til filosofen Michel Onfray, som med sin «hedonistiske og ateistiske individualismes om har klart å narre anarkistmiljøene, på tross av hans offentlig antatte ønske om en «frihetlig styring av kapitalismen».

Anarkistenes laisser-faire-holdning overfor de mer eller mindre urettmessige tilegnelsene merkelappen «frihetlig» har vært og er utsatt for, kan virke sjokkerende. Sant nok er de ikke selv de siste til klistre merkelapper på kunstnere eller verk som øyensynlig ikke «forstyrrer» mer enn reaksjonære kunstnere eller verk. Men de svarer å gjøre den til et varemerke ville være i strid med prinsippene betegnelsen henviser til. Og, legger de til, viser ikke tilraningene og bortvendingene, når alt kommer til alt, at den frihetlige kampen blir stadig mer populær? Uten å se at betegnelsen mister mye kritisk radikalitet med en gang den tilegnes og absorberes av en individualistisk og avpolitisert kulturalisme.
I dette registeret (via kameleonsosiologen Philippe Corcuff, som har gått fra Sosialistpartiet til Den kommunistiske ligaen (LCR, Ligue communiste révolutionnaire) etter å ha vært en tur innom De grønne) blir den «frihetlige» henvisningen koblet på obskønt vis med sin motsetning, nemlig «sosialdemokratisk», en av de mest solide søylene til den kapitalistiske staten.5 Talsmannen for det framtidige Antikapitalistpartiet, Olivier Besancenot, gjør for sin del krav på Rosa Luxemburg så vel som pariserkommune-anarkisten Louise Michel og den «revolusjonære anarkisten» Reclus. Han har dessuten ikke nølt med å koble «frihetlig» med et annet mindre kompromitterende, men likefullt kontradiktorisk adjektiv enn «sosialdemokratisk», da han erklærte seg både «quevarist og frihetlig». De fleste vet at Che Guevara ga sitt eget liv i kampen mot imperialismen, men man letter forgjeves hvis man i hans personlighet og handlinger forsøker å finne antydninger til anti-autoritære trekk.


DEN NYLIGE «FRIHETLIGE» bølgen i Frankrike, inkludert i disse miljøene som er lite åpne for former for avvisning og motstand som dette ordet bærer med seg, står i en enestående kontrast med den todelte dommen som er felt over «anarkismen», og som har blitt blandet til en betegnelse krimlitteraturen de siste årene brukt for å understreke hvor dens farlighet, nemlig «anarko-autonomi-bevegelse». Kulturalisering i alle mulige retninger på den ene siden, systematisk kriminalisering på den andre. Men hvis man ser nærmere er det ingenting der som bør sjokkere, ettersom de to prosessene henger sammen.

I en kontekst med en politisk og ideologisk restaurering som setter det «sosiale», sidestilt med verving og uniformering, som motsetning til «samfunnsansvar», knyttet til «frigjøringer», for å vise at det å underkaste seg «økonomisk tvang» på ingen måte trenger å innebære at man avstår fra fortidens protestverdier. Det «frihetlige» småborgerskapet, som nå framfor alt er blitt opptatt av sin umiddelbare personlige utfoldelse, vil avvise enhver utsikt til kollektiv selvfrigjøring, som det oppfatter som en trussel mot demokratiet og rettsstaten.

Når «ikke-konformismen» har blitt redusert til en «livsstil», har den ikke lenger grunner til å angripe de rådende kodene og normene, fordi den individuelle, institusjonaliserte, subsidierte og kommersialiserte «overskridelsen» nå er blitt en del av måte det kapitalistiske herredømmet fornyes på. Til gjengjeld kan de herskende – med denne bråkende eller stille hyllesten, eller idet minste stillheten til de som nyter godt av disse frihetene – tillate seg å forby og slå ned på enhver form for kamp, enhver oppførsel og selv enhver ytring som kan ramme dette herredømmet. Det vil i praksis si at disse «ny-frihetlige» ikke gjør annet enn å legge «ny» til en forsterket konservatisme.

Oversatt av R.N.





1 Det franske ordet «libertaire» (her oversatt som «frihetlig») ble skapt av anarkisten Joseph Déjacque på 1850-tallet som en motsetning til «liberal» og med klar hentydning til «prolétaire». Det har de siste årene blitt mest brukt i Norge for den amerikanske avarten som ble utbredt i USA i første halvdel av 1900-tallet, «libertarianisme», som har svært lite med «anarkisme» og «libertarianisme» i europeiske forstand. Red. anm.

2 Noe som på ingen måte betyr at man kan «forandre verden uten å ta makten», slik enkelte av alterglobaliseringens herretenkere foregir. For det første fordi man må fjerne borgerskapet for å forandre verden, og for det andre fordi makten til å forandre den utelukker, for anarkistenes del, at den kan utøves «på folket» fordi det nettopp er det selvorganiserte folket som beholder makten snarere enn å delegere den.

3 Den gamle anarkistgraden i Frankrike går noen ganger i denne retningen. Innsvøpet i en kult av store forfedre og foreldede polemikker ? Proudhon/Bakunin versus Marx/Engels ? som reduserer den marxistiske tenkningen til en (stats- eller parti-)apparatmarxisme. De overser dermed den frihetlige kommunismens store tenkere (som Anton Pannekoek, Otto Rühl, Paul Mattick), og ender, gjennom en antimarxisme, med å forlate den materialistiske analysen av kapitalismens endringer og risikerer å ikke lenger forstå den og til tider å støtte beregningene til enkelte av dens støttespillere.

4 Michel Clouscard, Néo-fascisme et idéologie du désir (Nyfascisme og begjærsideologi), Denoël, Paris, 1973. Og Le Capitalisme de la séduction (Forføringskapitalismen), Editions sociales, Paris, 1981.

5 Philippe Corcuff, «Pour une social-démocratie libertaire» (For et frihetlig sosialdemokrati), Le Monde, 18. oktober 2000.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver