Pensjonskrise i Argentina og Chile

7. november 2008 vedtok det argentinske parlamentet med overveldende flertall en lov lagt fram av regjeringen Cristina Fernández. En lov om nasjonalisering av pensjonssystemet.¹ Reaksjonene lot ikke vente på seg, og de var langt fra moderate. Noen gikk så langt som til å snakke om «utsuging». Tiltaket framprovoserte uansett kraftig kapitalflukt, samt nedgang på børsen i Buenos Aires og i … Madrid. Spanjolene er nemlig svært bekymret for spanske foretak som er deleiere av de private organismene som i dag forvalter pensjonssparepengene: Administradoras de Fondos de Jubilación y Pensiones (AFJP).

I Argentina anklagde motstanderne av dette tiltaket regjeringen for å ville forsøke å slå klørne i de omtrent 28 milliarder dollarene AFJP rådde over. De mente regjeringen kom til å disponere disse pengene slik de selv ønsket og bruke dem til å løse alvorlige økonomiske problemer (særlig de kommende innbetalingsfristene for utenlandsgjelda). Loven slår imidlertid fast at disse midlene kun kan brukes til å utbetale pensjon og at forvaltningen av dem skal overvåkes av en kommisjon bestående av medlemmer av begge kamrene, samt et råd satt sammen av bedriftsledere, arbeidere, pensjonister, statsansatte, økonomer og folkevalgte.

Denne reformen lukker definitivt døren for privatiseringen av pensjonene, en dør som ble åpnet for 14 år siden, og den setter en stopper for AFJP-enes overmakt. Staten vil oppfylle sparernes forventninger gjennom kapitalisering og samtidig utføre et oppdrag av allmenn interesse, et oppdrag de private pensjonsfondene aldri klarte å gjennomføre: garantere en anstendig pensjon til samtlige argentinere.

Pensjonsordningen i regi av AFJP (de hadde til sammen ni og en halv millioner kunder) ga sparerne to muligheter: De kunne overføre fondene til et forsikringsselskap og slik få en livrente, eller ta ut penger fra fondene litt etter litt, helt til de gikk tomme. Mange fryktet å sitte igjen uten noen ting en vakker dag dersom de valgte den andre løsningen, så de fleste valgte den første.

Pensjonsbeløpene varierte alt etter hvilke kriterier som ble lagt til grunn ved inngåelsen av avtalene, og pensjonene var avhengige av diverse variabler: investert kapital, oppsamlede renter, forventet levealder. Så da sparerne gikk av med pensjon, svarte pensjonene svært sjelden til de opprinnelige forventningene. I de fleste tilfellene viste de seg å være utilstrekkelige, for ikke å si direkte jammerlige.
Når argentinerne nå går tilbake til en pensjonsordning basert på fordeling, samles de rundt et enkelt regnesystem basert på lønn og pensjonsinnskudd.² Dette var det rådende systemet i flere land i Latin-Amerika før privatiseringens æra, og det rår fremdeles grunnen i de fleste i-landene. Nå garanterer systemet i nærmest alle tilfeller en inntekt på over 60 prosent av tidligere lønn.

NABOLANDET CHILE er det eneste landet i verden som har våget seg på en fullstendig privatisering av pensjonsordningen. Dette har vart ved i over et kvart århundre. Chile har med andre ord fungert som et forsøkslaboratorium. Reformen i Chile var direkte inspirert av teoriene til Milton Friedman og ble tvunget gjennom med hard hånd av Augusto Pinochet på 80-tallet, uten den minste rådføring med parlamentet eller opposisjonen. Det var økonomen José Pi--era som sto for den praktiske gjennomføringen av reformen, en mann som mente kapitalisering var «det fullkomne system».³

På den tiden var Chile på vei ut av en svært alvorlig krise, og opplevde derfor rask økonomisk vekst og fornyelse uten store tilbakefall. Det var ingen spektakulære lønnsforhøyelser, men lønningene økte jevnt og trutt, og som en rent mekanisk konsekvens ble det stadig mer kapital i landets trygdesystem. Samtidig åpnet privatiseringen av forskjellige statlige foretak for eksepsjonelt innbringende investeringsmuligheter.
Før dagens børskrise fjernet all tillit til finansoperatørene og brakte kapitalismens Utopia i vanry, hadde børsene og valutaene i framvoksende land kolossalt utbytte av 90-tallets enorme spekulasjonsboble. Og selskapene som forvaltet de chilenske pensjonsfondene (Administradoras de Fondos de Pensiones, AFP) kunne i nesten 25 år skryte av et enestående årlig utbytte i en størrelsesorden på 10 prosent.

Det var tilsynelatende optimale forhold i Chile for å bevise kapitaliseringens overmakt. I dag innser imidlertid chilenerne at AFP ikke klarer å holde løftene de ga. Flere millioner kommer til å motta latterlige pensjonsutbetalinger når de går av med pensjon (fra 70 til 140 kr i måneden, mens minstelønnen er på 135 000 chilenske pesos, altså 1400 kr).

Så hva har skjedd? Siden 1981 har nærmest hele den chilenske befolkningen vært nødt til å betale pensjonsinnskudd til private foretak (med unntak av 3,8 prosent som klarte å beholde det gamle systemet, deriblant militære og politimenn, og 3,5 prosent som betaler til uavhengige organismer). Arbeidsmarkedet er imidlertid blitt så dårlig at kun elleve prosent av lønnsmottakerne klarer å betale månedlige pensjonsinnskudd. Statistikkene fra AFP viser at i gjennomsnitt har to tredjedeler av sparerne betalt sjeldnere enn annenhver måned, 50 prosent har betalt sjeldnere enn hver tredje måned, og en femtedel har betalt sjeldnere enn hver femte måned.

I de store byene i framvoksende land blir grensen mellom formell og uformell sektor stadig mer diffus. Flere millioner arbeidere veksler mellom kortvarige kontrakter, arbeidsledighet og uavhengig arbeid mens de venter på en mer stabil arbeidssituasjon. Nøden er enda tydeligere blant kvinner, som uten stans veksler mellom lønnet arbeid og husarbeid. I en slik økonomisk og sosial kontekst kunne man ikke fortsette med et system som baserer seg på hypotesen om at kapitalrentene fra lønnssparingene skal være tilstrekkelig for å sikre innbyggernes alderdom økonomisk.

ETTER Å HA HØRT på kritikken og mottatt forslag fra blant annet venstreopposisjonen, bestemte president Michelle Bachelet seg i begynnelsen av 2008 for å opprette et statlig garantert «sikkerhetsnett»: en offentlig solidaritetstrygd på omtrent 1000 kr i måneden, tilsvarende 60 prosent av de laveste lønningene, som et tilleggsbeløp til de som mottar mindre enn 2800 kr fra AFP. Det at disse tiltakene ble vedtatt viser at en pensjonspolitikk basert på kapitalisering selv under de best mulige forhold ikke kan tilfredsstille befolkningens grunnleggende behov. I Chile har dette systemet ført til at to tredjedeler av pensjonistene ikke har noen inntekt.

Reformen i Argentina gir kvinner rett til tidligere pensjonsavgang, og det samme tariffsystemet brukes for både menn og kvinner. Ettersom kvinner har høyere forventet levealder, mottok en tredjedel av kvinnene i det gamle systemet månedlige utbetalinger fra AFJP som var lavere enn det mennene fikk for det samme pensjonsinnskuddet.

Når det kommer til kjønnsforskjellene gir det chilenske systemet klare og konkrete eksempler på forskjellsbehandling: en kvinnelig lege som begynte å betale til et pensjonsfond i 1981, og som hver måned betalte det maksimalt tillatte beløpet, mottar nå en pensjon på under 5000 kr. En gift mann som har betalt nøyaktig det samme, får derimot utbetalt 8500 kr. Dersom denne legen hadde fortsatt i det statlige fordelingssystemet, slik noen av kollegene hennes gjorde, ville hun hatt en pensjon på nærmere 10 000 kr. Lenge før krisen slukte store deler av de børsnoterte sparepengene, viste flere tusen liknende tilfeller at de chilenske private pensjonsfondene systematisk ga dårligere utbetalinger til kvinner.
30. oktober 2008 offentliggjorde ledelsen for det chilenske pensjonssystemet tapene de private pensjonsfondene hadde lidd. På under ett år mistet fondene nærmere 180 millioner kroner, noe som utgjør 26,7 prosent av fondenes totalbeløp. De mest risikofylte fondene gikk ned mellom 35 og 45 prosent. Dette får direkte konsekvenser for over halvparten av sparerne.

«Bedrifter kommer og går, regjeringene består.» Det er ikke så dumt å minne om denne uttalelsen fra den argentinske presidenten, nå som de største private pensjonsfondene i Argentina har gått konkurs. Den økonomiske krisen har ført til at flere hundre tusen latinamerikanere som hadde gitt sparepengene sine til private foretak, med tro på en livslang pensjon, går en uviss framtid i møte.⁴
DEN TYPEN forsikringsselskaper det er mest av i Argentina og Chile er de som, for å bruke uttrykket lederne deres brukte om tiltakene til den argentinske regjeringen, i størst grad har drevet med regelrett «utsuging» av sparerne. I løpet av ett år gikk ING ned med 68,7 prosent før det ble delvis nasjonalisert av den nederlandske regjeringen, som tilførte selskapet over ti milliarder euro i et forsøk på å få det på fote igjen; aksjene til Metropolitan Life Insurance Company (Metlife) falt med 52,7 prosent, mens aksjene til Principal gikk ned med 63,1 prosent. Disse tre selskapene er ansvarlige for over 40 prosent av de 280 000 pensjonene som for øyeblikket utbetales av de private foretakene i Chile.

Staten utbetaler fortsatt 796 000 pensjoner knyttet til det gamle fordelingsregimet,⁵ mens 533 000 personer mottar den offentlige solidaritetstrygden. Alt i alt har tre av fire voksne offentlig pensjon.

I Argentina er folket i harme etter offentliggjøringen av de astronomiske beløpene lederne i AFJP og forsikringsselskapene håvet inn, mens de satset befolkningens sparepenger på det internasjonale finansmarkedkasinoet. Over en tredjedel av de tolv milliarder dollar sparerne betalte i administrasjonsavgifter gikk med til å lønne de øverste lederne, mens provisjonene til de salgsansvarlige var utgiftspost nummer to. Situasjonen er tilnærmet lik i Chile.

Mens 27 prosent av befolkningens sparepenger ble tapt under krisen i 2007, kunne 150 ledere av AFJP putte 200 millioner argentinske pesos i egen lomme (omtrent 415 millioner kroner), altså et beløp tilsvarende 305 000 utlovede pensjoner. Det mest sjokkerende tallet var imidlertid den årlige strømmen av pensjonsinnskudd som AFJP mottar, som er på 15 milliarder pesos (31 milliarder kroner), for ikke å snakke om diverse provisjoner og bonuser til AFJP og forsikringsselskapene.

Liknende misbruk fant sted i Chile, der en tredjedel av de 27,9 milliarder chilenske pesos (295 millioner kroner) som utgjorde pensjonsforskuddet mellom 1981 og 2006 gikk med til å lønne AFP og forsikringsselskapene. De resterende to tredjedeler ble investert i en håndfull store økonomiske grupper der lederne for de chilenske AFP hadde sentrale stillinger.⁶

PRESIDENT FERNÁNDEZ har kalt privatiseringen av pensjonsordningen for «plyndring». Regjeringen hennes har som mål å sette en stopper for alt rotet. Nasjonaliseringen har allerede reddet 170 milliarder kroner fra katastrofen, noe som satte den chilenske avisen El Mercurio i fyr og flamme. Den konservative Santiago-avisen hadde ikke noen problemer med at slike midler ble forvaltet av AFJP, men advarte folket mot at den argentinske staten takket være disse pengene er i posisjon til å bestemme hvem som skal være ledere for et førtitalls private foretak.

Pensjonsinnskuddene representerer betydelige summer, og det er selvfølgelig det som er årsaken til at finansgrupper fra hele verden er svært interessert i pensjonsordningene. Det er våre samfunns virkelige overflødighetshorn. Historikeren Robin Blackburn satte fingeren på nettopp det i en viktig artikkel om historien til privatiseringen av pensjonsordningene: «Finanskapitalismens høyeste ønske er å slå klørne i overskuddet fra lønningene verden over.»⁷ Blackburn tar også for seg rollen til Lawrence Summers, mannen som Barack Obama har utnevnt til sin økonomiske rådgiver, da han som sjefsøkonom for Verdensbanken sto bak studien som anbefalte privatisering av pensjonsordningene i samtlige fremvoksende land.⁸ Og denne privatiseringen har funnet sted i mange land, om enn bare delvis. Mektige land, som enkelte europeiske land og Brasil, slapp unna takket være sterk motstand i folkeopinionen. Chile er det eneste landet som gjennomførte privatiseringen fullt ut.

Med en viss forenkling av historiker Eric Hobsbawms analyser, kan vi slå fast at kapitalismen uten noen som helst tvil kommer til å overleve denne krisen. Men antakelig ikke de private pensjonsfondene. Enden er nær og uunngåelig for de argentinske AFJP, men de meksikanske Administradoras de Fondos para el Retiro (Afore), de uruguayanske Administradoras de Fondos de Ahorro Previsional (AFAP), samt AFP i Chile, Bolivia og Peru lever ennå. Dersom alle disse fondene lider samme skjebne som sine argentinske kolleger, vil flere millioner pensjonister i Latin-Amerika og andre steder uten tvil puste lettet ut.

Oversatt av G.U.

1 160 folkevalgte stemte for, 75 imot, og to avholdt seg fra å stemme. Lovteksten ble ratifisert av senatet 20. november (40 senatorer for, 18 imot).

2 I Argentina får pensjonistene utbetalt et minimumsbeløp på 320 argentinske pesos (omtrent 670 kr). I tillegg får de 1,5 prosent av gjennomsnittslønnen de siste ti årene, på http://scanpix.no/spWebApp/search.action'search.offset=0&fromPreview=sx874ba0&search.searchString=Pensions+AND+Argentina&search.showNumResults=100&search.pictureOrientation=all&search.onCd=false&search.creativeBase=all&search.creativeFilterSelection=all&search.searchId=14279605&search.baseId=1&search.businessArea=editorial&search.previewNumResults=99&search.roundedOffset=0&search.rbase=SP_TEMP et minimumsgrunnlag bestående av 30 års pensjonsinnskudd.

3 Enhver lønnsmottaker må velge («fritt») et fond som hun eller han kan forlate med alle sparepengene i lomma. Lønnsmottakeren betaler 10 prosent av lønnen sin, samt 2 prosent i administrasjonsavgifter for forvaltning av fondet.

4 «Suksessen» til det chilenske systemet fikk sju andre latinamerikanske land til å følge i chilenernes fotspor: Peru (1993), Argentina og Colombia (1994), Uruguay (1995), Mexico, El Salvador og Bolivia (1997).

5 Staten betaler for all pensjon opptjent før 1982.

6 «Resultados para sus Afiliados de las AFP y Compa--ías de Seguros Relacionadas con la Previsión. 1982–2006», Centro de Estudios nacionales de Desarrollo alternativo (Cenda), Santiago, mars 2007.

7 Robin Blackburn, «The Global Drive to commodity Pensions», 2008, http://sites.google.com/a/cendachile.cl/cenda/Home/publicaciones/autores-invitados/blackburn--the

8 «Adverting the Old Age Crisis: Policies to Protect the Old and Promote Growth», Verdensbanken, New York, 1994.
(…)