Tegneserie

Boernes bitre diamant


Den politiske undertrykkelsen i Sør-Afrika ble formelt avskaffet for femten år siden, men mye har bestått i mikrostrukturene ? i familiene og andre mindre sosiale sammenhenger. Det er mot disse normene og maktstrukturene tegneserieantologien Bitterkomix vender seg. Seriene er ikke moraliserende i vanlig forstand. De slutter ofte når konflikten er som mest tilspisset, uten noen egentlig forløsning. Bitterkomix enten elskes eller hates, fordi seriene går direkte til nerven i indoktrineringen som stammer fra tiden med apartheid.
Av

Femten år etter apartheids fall og de første frie valgene er Sør-Afrika årets gjesteland ved den internasjonale tegneseriefestivalen i Angoulême nå i månedsskiftet januar/februar. Den franske festivalen er Europas største tegneseriehappening med et par hundre tusen besøkende. Den eneste serien fra Sør Afrika som har fått noen særlig utbredelse i utlandet er avisstripen Madame & Eve, om hverdagslige postapartheid gnisninger i et hvitt hjem med sort husholderske. Angoulême-festivalen har valgt et ganske annet fokus enn lun familiesatire: en bredt anlagt utstilling med omstridte Bitterkomix. Som kanskje første tegneseriemagasin, er den samme antologien også emne for en sosialantropologisk avhandling: Bitterkomix – A South African Comics as an Indigenous Ethnography. 1 Tyske Anne-Line Hannesen argumenterer her for at Bitterkomix «kritiserer og undergraver afrikaanerkulturen innenfra».

Med et opplag på 1000–1200 per utgivelse skulle man tro Bitterkomix var et begrenset undergrunnsfenomen, men kompromissløse serier og tabubrytende utstillinger har gitt antologien stor oppmerksomhet i hjemlandet. Det gjennomgående prosjektet er å avkle apartheid-tidens fasade. Mer enn undertrykkelsen av de etniske gruppene, handler det om å vise den menneskefiendtlige moralismen og hykleriet i det hvite samfunnet. På en utstilling ble det stort oppstyr da en stripe viste kjente figurer fra den afrikaansspråklige barnelitteraturen ha sex. En annen utstilling viste en stripe med nærbilder av afrikaanerelitens kvinner som gir munnsex. Det provoserte en aksjonist til å spraye ned kunstverket.


BITTERKOMIX BRUKER apartheidregimets egne stereotypier og fokuserer på sex som det definitive tabubruddet. De fleste historiene foregår på 60- og 70-tallet. Det gir en ekkel gjenkjennelse og trykker på den usikkerheten som nok fortsatt preger afrikaanerkulturen. Derfor blir også reaksjonene såpass ekstreme. Bitterkomix et blitt et begrep i det sørafrikanske medie-landskapet. Antologien er omtalt i skolebøker som et kritisk blikk på afrikaansk selvforståelse, og den konfronterende stilen har blitt et forbilde for landets reklamebransje.

Den viktigste grunnen til gjennomslaget er likevel at Bitterkomix springer ut av afrikaanerkulturens grunnvoller, prestisjeuniversitetet Stellenbosch. Det har blitt kalt et Harvard på afrikaans. Anton Kannemeyer (pseudonym Joe Dog) og Conrad Botes var designstudenter ved Stellenbosch da de startet magasinet i 1992. Kannemeyers far er for øvrig professor ved samme universitet og en nestor innenfor afrikaans litteratur. Anton er nå frilansillustratør og underviser i grafisk design ved Stellenbosch. Conrad arbeider som kunstner. Bitterkomix har ført videre den desillusjonerte motstandskunsten – laget av unge afrikaanere – som oppsto under apartheidregimet fra midten av 70-tallet.

Samleboken The Big Bad Bitterkomix Handbook 2 er den beste måten å gjøre seg kjent med magasinet på. Som i bladutgavene er boken en blanding av afrikaans og engelsk. Den inneholder tegneserier, skisser, forsider, plakater og analyserende essays. Conrad Botes har spesialisert seg på avmystifisering av historiske hendelser. Hans viktigste verk er «Blood River», som skildrer boernes slakting av flere tusen innfødte 16. desember 1838. En merkedag afrikaanerne har brukt til å begrunne sin status som Guds utvalgte folk. Med en røff strek og utpenslede detaljer av drap, blod og knokler gir Botes en ubehagelig realistisk skildring av hendelsen. Han trekker skildringen videre over i eventyr og tar oss med til et helvete der rollene er snudd opp ned for boernes troppefører. Mer enn opplæring i historie, er serien en avlæring av det tradisjonelle synet på hendelsen. Kannemeyer har en mer moderne setting for seriene sine, som gjerne er korte historier eller betraktninger. Særlig sterk er historien «Sonny», om en gutt som misbrukes av faren – den ekstreme baksiden av den militante, maskuline kulturen som apart-heidregimet fremelsket. Serien er tegnet i en helt ren strek, inspirert av Tintins «ligne claire» og et apropos til apartheids renhetsidealer.


ANNE-LINE HANNESENS Bitterkomix – A South African Comics as an Indigenous Ethnography er en magisteravhandling i antropologi, hvor hun vurderer magasinet ut fra to teoretiske perspektiver: som «innfødt etnografi» og «visuell kultur». Avhandlingen er i sterk grad basert på intervjuer og halvannen måneds feltstudier i Sør Afrika, men også analyser av seriene. Kannemeyer og Botes avviser at de har hatt noe ønske om å lage et magasin som skal være representativt for noe utover deres egne erfaringer og anskuelser. Hannesen mener likevel at Bitterkomix har mer allmenne etnografiske kvaliteter, fordi seriene refererer til og er en direkte reaksjon på afrikaanerkulturen på mange plan. I konklusjonene sine skriver hun: «… deres svært personlige fortellinger om erfaringene med verneplikt, utdannelse og seksualitet har utvidet vår forståelse av afrikaanerkulturen.» 3 Hun mener seriene viser afrikaaneren på en annen måte – ikke bare som undertrykker eller rasistisk apartheidherre, men også som offer for et system skapt av glorifiserte forfedre.

Bitterkomix
skildrer særlig detaljert (og flere ganger) skolesystemet, det såkalte «Christian National Education». Dette var et indoktrineringsprogram for puritansk religiøs lydighet, autoritetstro, verneplikt, raseskille, kjønnsroller og seksuell avholdenhet utenfor ekteskapet. Seriene tar også et oppgjør med Den hollandske reformerte kirke som var en sentral del av apartheidsystemet med sine påbud om lydighet og oppofrelse.

En liberal kritikk mot Bitterkomix er at de groteske overdrivelsene og pornofikseringen er umoden og at sjokkeffekten virker mot sin hensikt. Er bladet destruktivt i den sørafrikanske samfunnsdebatten? Etter å ha lest Hannesens intervjuer med Kannemeyer og Botes kan vi i alle fall slå fast at de har et selvbevisst forhold til sin egen grensesprengning. Bitterkomix er en kunstnerisk miks av ulike stilarter. Antologien er både engelsk og afrikaans, tekst og bilde, porno og historie – kunst og massekultur. Dette står i talende kontrast til apartheids renhetstanke.
Selv om den politiske undertrykkelsen i makrosamfunnet ble avskaffet for femten år siden, har mye bestått i mikrostrukturene – i familiene og andre mindre sosiale sammenhenger. Det er mot disse normene og maktstrukturene Bitterkomix vender seg. Det være seg incest, voldtekt, angrep på homoseksuelle, kvinnefiendtlighet eller rasestereotypier.

Seriene er ikke moraliserende. De setter ofte opp problemstillinger og slutter når konflikten er som mest tilspisset. Her er det ingen vanlig forløsning. Snarere er seriene selve antitesen til klassisk moralske historier; sort humor som reaksjon til de oppdragende fortellingene serieskaperne selv vokste opp med. Bitterkomix enten elskes eller hates, fordi seriene går så direkte til nerven i apartheidtidens indoktrinering.

© norske LMD

1 Anne-Line Hannesen, Bitterkomix ? A South African Comics as an Indigenous
Ethnography
. Peter Lang 2007. 130 sider.

2 Anton Kannemeyer og Conrad Botes: The Big Bad Bitterkomix Handbook. Jacana Media 2006. 218 sider.

3 Hannesen, se over, s. 113.