Warszawa, Libanon, Gaza

Mer enn noensinne er det viktig med film om den israelske militariserte væremåten, og hvilke traumer de israelske lederne skaper med sin naive tro på overdreven hevnende vold. I den animerte dokumentarfilmen Vals med Bashir forteller flere israelske soldater om egne posttraumatiske lidelser etter å ha levd ut denne væremåten i Libanon i 1982. Med Gaza friskt i minne, er filmen mer aktuell enn noensinne.

La meg si det rett ut: Har du liten tid til å gå på kino, så bruk den på israelske Ari Folmans Vals med Bashir. Ifølge franske Cahiers du Cinéma er dette verdens første kinolange «animerte dokumentarfilm».

Filmen om israelske soldaters krigs-traumer har mottatt en rekke priser. Da den fikk Golden Globe Award i januar, kommenterte Folman med Gaza i tankene: «Dette er en antikrigsfilm. Og derfor er den, trist nok, alltid relevant.» Til og med israelske kritikere uttalte etter premieren at Folman burde ha gått lenger i å skildre mishandlingene under den mislykkede offensiven mot Libanon i 1982.







Filmens bakgrunn er at Israels regjering var gått lei av PLOs aktiviteter fra Sør-Libanon og tillot sommeren 1982 en militærinvasjon for å opprette en 40 km sikkerhetssone mot PLOs artilleri. Men enkelte militære og politiske ledere var ikke fornøyd med det. I likhet med israelske nylige angrep mot Gaza, gikk de israelske forsvarstyrkene (IDF) dypere inn i landet. Hæren rykket inn i Beirut hvor PLOs hovedkvarter lå. Forsvarsminister Ariel Sharon og noen få militære ledere hadde tatt saken i egne hender uten regjeringens godkjennelse.


LA MEG FØRST SI at jeg er en av mange som i dag forakter Israels vulgære, voldsbejaende ledere. Deres bakenforliggende psykologiske logikk – som okkupant og beleirer på Gaza, Vestbredden eller i Libanon – er åpenbar: Som overmakt undertrykker de lenge sin erklærte fiende, tvinger ham, henne, deres barn og besteforeldre ned i kne. Men alle kan rett og slett ikke bli liggende med ansiktet ned i sølen, så en og annen vil slå tilbake. Når dette skjer roper overmakten retorisk: «Se de slår oss! Vi må ta dem!» Akkurat samme provoserende knep som brukes av skolegårdens mobbere.

De undertrykte araberne har bare stein og sprettert, sprengstoff rundt livet, og lite treffsikre raketter. På hele åtte år har de etter hvert så berømte smårakettene fra Gaza kun drept 28 mennesker i Israel.1 Men likevel klarer de å «legitimere» angrepet mot Gaza og de påfølgende krigsforbrytelsene med støtte av USA og EU. I skrivende stund har rundt 130  200  palestinere – hovedsaklig sivile – blitt drept. Utover 10 soldater drept på Gaza, kan Israels tap telles på en hånd,. For noen forsvarskrig var dette ikke, heller ikke angrepet på Libanon for 26 år siden.

Nå må verdenssamfunnet gjøre mer enn å utstede resolusjoner. FN må kunne ta grep. Hele denne regionen burde forlengst vært satt under administrasjon av en slik stor organisasjon. Men dessverre vet vi at USA har nedlagt veto minst førti ganger i Israels favør, når den israelske hær har brutt folkeretten. Så imens har Israel, sammen med reaksjonene fra de undertrykte, skapt en permanent hatspiral over flere generasjoner og landområder.


Jeg spør meg: Har Israels administrasjon kalkulert med dette? Er Israels politikere av Sharons type kyniske nok til å nøre oppunder urolighetene? 2 For Israel har faktisk mottatt over 40 milliarder dollar fra USA det siste tiåret – overføringene ble opptrappet under Bush-perioden. USAs støtte utgjør nå årlig rundt 100 000 kroner per israeler – til sammenligning er tallet per søramerikaner eller afrikaner 500 kroner. Omtrent 50 millioner daglige USA-kroner understøtter altså Israels militære offensiv – bestående av en enorm marine, rundt 4000 stridsvogner og 350 amerikanske F-16. Palestinerne har ingen. 3

Israels «legitimitet» som gammel offerstat lar også israelerne åpenlyst kunne foreta utenomrettslige henrettelser av Hamas-ledere og andre fiender. Slik de sannsynligvis også likviderte PLO-lederen Yasir Arafat ved forgiftning. 4

Konklusjonen må være at det israelske lederskapet vet hva de gjør. Så verken i Libanon for 25 år siden eller i dagens Gaza vil en Jesus kunne utbryte «Tilgi dem Herre. De vet ikke hva de gjør!»


BEKLAGER, MEN FØLELSENE renner av meg. Når man ser bilder av resultatet fra Israels statsterrorisme, av mange små jenter – jeg har selv en datter – som ligger der bombet eller skutt i stykker, blodig og nedstøvet, så kan jeg ikke stogge meg selv.

Men det er nettopp følelser som er Folmans tema. Regissøren er ute etter traumene volden skaper. Han undersøker de israelske soldatenes posttraumatiske lidelser og minner, slik han og mange andre har fortrengt hva de som unge opplevde i Libanon for 25 år siden.

Det er viktig her å tenke over at de israelske vernepliktige soldatene egentlig er for unge til å vite hva de gjør. Ari Folman var 17 år da han ble sendt til Libanon – altså egentlig en barnesoldat ifølge FN-konvensjonen om barns rettigheter (fra 2000). Dette er unge gutter i førstegangstjeneste som så vidt har lært å barbere seg. Eksempelvis viser en av filmens animerte scener nye vernepliktige soldater i stridsvogner som skrekkslagne kjører langs kystveien mens de skyter hemningsløst i alle retninger. Folman sier i et intervju: «Stridsvognen som beveger seg i ingenmannsland, med unge menn som ikke vet hvor de er, eller hvorfor de er der, som skyter dag og natt på en usynlig fiende – det er slik jeg oppfatter krigen.» 5

Folman er inspirert av filmskapere som Samuel Fuller, 6 og er kritisk til andre som ikke har opplevd krig selv, som for eksempel Francis Ford Coppola. Da får man mytologiserende krigsfilmer, framfor hva krig egentlig dreier seg om: «venting, kjedsomhet, fysisk anstrengelse, utmattelse, svette og kaos.»

I likhet med nyere kritiske israelske filmer, som Z32 og To See if I am Smiling,7 kritiserer Folman den statsinitierte voldens påførte traumer. Alle filmene dreier seg om traumatiserte israelske soldater.

Folmans metode er animerte klipp basert på reelle intervjuer med soldatene fra 1982, venner, en journalist, en psykolog samt en ekspert på posttraumatiske lidelser.

Interessant nok har i dag rundt 1700 israelske soldater på politisk grunnlag nektet militærtjeneste 8, over 300 ble fengslet for dette. Hæren som var i Gaza skal visstnok ha bestått av vernepliktige på tredje året. Om det nå overhodet skulle dempe de posttraumatiske lidelsene unge kvinner og menn i militæruniform vanligvis får av å drepe sivile. Du blir heller ikke menneske igjen av å dra på partyferie og ta LSD i indiske Goa, slik filmen Flipping Out av Yoav Shamir viser at tusenvis av dem gjør etter verneplikten.


ARI FOLMAN BLE automatisk dimittert fra hæren da han var 40 år. Den erfarne regissøren fikk inspirasjon til filmens tema da han tilfeldigvis ble bedt om å være med i en psykologiundersøkelse.

Filmen følger kronologisk Folmans avdekking av hans egne fortrengte minner fra Libanon i 1982. Men også intervjuene av hans medsoldater danner grunnlag for animasjonen som bruker reelle lydopptak. Et par skuespillere ble også brukt, etter som ikke alle ville stille opp til intervju.

Filmens åpningsklipp er det evige marerittet til vennen Boaz Rein Buskila, som måtte skyte palestinernes hunder for at israelerne ikke skulle bli oppdaget. Hundene hjemsøker ham i drømme. Dette er altså animasjon, men lyden er viktig – bare hundeglammet er laget av nærmere 100 forskjellige lyder. En annen soldat, Roni Dayg, føler seg i ettertid som en kujon: Av gruppen som flyktet ut av en brennende tanks, var han den eneste som overlevde. Vi ser ham svømme i sikkerhet nedover kysten mot Israel.
Vann er stadig til stede i animasjonsfilmen – et utrykk for følelser og redsel. Et gjentagende filmklipp er Folmans drøm om laget hans som svømmer inn fra det gulfargede vannet om morgenen, går opp på stranden og inn i gatene der mange skrekkslagne kvinner kommer flyktende. Man aner her via kvinnene noe fryktelig som skal skje – den kommende massakren.

En fjerde scene er soldatene som løper inn på stranden fra en båt, for så redselslagne å skyte rundt seg uten at det er noen der. Etter hvert kommer en Mercedes kjørende. De skyter bilen i filler – en hel palestinsk familie med barn.

En femte scene viser soldatene som danser til rockemusikk på en militærbåt hvor Soldaten Carmi Chaa’n minnes at han spyr over bord av redsel, for så å sovne. Han husker drømmen der han hentes av en vakker naken kvinne som tar ham med ut i sjøen, og lar ham – i barnestørrelse – ligge på hennes mage, og svømmer ham trygt i land, hjem til hans barndom. Bak flybombes båten hvor himmel og vann farges gult av flammene.

Filmens forskjellige scener har noe rus-aktig over seg, som en lang tripp. Og det gjerne understreket med en låt i filmen som lyder: «I bombed Beirut every day / If I come close to death I couldn’t say / At the pull of a trigger / We can send strangers straight to hell / Sure, we will kill some innocent along the way.» 9

Så kommer filmens vendepunkt. Sharon sto også bak utnevnelsen av Libanons kristne allierte, Bashir Gemayel som Libanons president. Men han ble drept samme uke som han ble innsatt. Selv om det ikke ble oppklart, tydet mye på at syrisk etterretning sto bak  10. Bashir Gemayel representerte via det libanesiske partiet Kataeb de kristne falangistene. Denne kjekke, moteriktige mannen var en populær sjarmør, og godt likt av israelerne.

Folmans venn Chaa’n, som har bosatt seg i Nederland, påpeker – mens de deler en joint – at falangistene hadde et nærmest erotisk forhold til Gemayel: «Bashir var for dem hva David Bowie var for meg, en stjerne, et idol, en prins, beundringsverdig. Jeg tror de følte et seksuelt begjær for Bashir. Helt erotisk. En pervers hevn var opplagt, som om deres kone var myrdet. Familiens ære stikker dypt.»

Om vold er et svar på noe erotisk skal her forbli usagt, men Folman antyder noe i en «tittelscenen» der en israelsk soldat under en skuddveksling skytende «valser» rundt og over gaten med plakater av Libanons elskede Bashir i bakgrunnen. For Folman syntes det som om denne dansescenen varte i en evighet, selv om det nok bare gikk 3-4 sekunder før soldaten var i dekning på den andre siden av gaten. Filmens poeng er at tiden strekkes og forkortes i hukommelsen.

Folmans tropp var nå rett i nærheten av hevnaksjonen som fulgte presidentdrapet. Falangistene hevnet Bashir ved å massakrere innbyggerne i flyktningeleirene Sabra og Shatila. De libanesiske kristne falangistene blir kommentert i filmen som fullstendig ubarmhjertige.

Mens massakrene pågikk sto Folman og andre israelske soldater vakt utenfor leirene. De sto og glante i tre dager, og sørget for lysraketter nattestid. De var falangistenes håndlangere. Her ble palestinerne kjørt ut for forhør og likvidasjon – fangene på lastebilene var gjerne skåret opp i brystet som et blødende krusifiks. Bilene kom tomme tilbake …

Falangistenes uttalte målsetning var å rense leirene for «palestinske terrorister». Men de palestinske krigerne fra disse leirene hadde blitt evakuert til Tunis to uker tidligere, så det var ikke mange å finne – eller til å forsvare palestinerne som ble igjen. Først når paniske kvinner begynte å løpe ut blant de israelske soldatene, ble dette stoppet. Etter at 2-3000 sivilister hadde blitt meiet ned, gamle, barn, kvinner – alle drept med skremmende grusomhet.
I filmen forteller Folmans offisersvenn Dror Harizi hvordan han mens dette pågikk ringte opp minister Ariel Sharon for å fortelle ham om falangistenes pågående massakre. Han forventet en reaksjon, men fikk bare «takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette. Godt nytt år.» Sa Sharon i september.

Ved massakrens tredje dags morgen står Harizi foran inngangen til flyktningleiren og ser mange gamle, kvinner og barn komme ut på linje med hendene hevet. Som israeler nevner han at likheten med bildet fra Warszawa-ghettoen var slående – det med den lille gutten med hendene i været (se bilde på side 11).

Men etter hvert kommer Israels øverstkommanderende til området, og ber falangistene gi seg. Palestinerne går tilbake, og Harizi, Folman og de andre israelerne følger med inn i leiren – fremdeles vist som filmanimasjon – og ser seg rundt blant massakrene: Likene er strødd over alt. Et lite krøllet dødt pikehode stikker opp av ruinene, hånden hennes er strukket ut for hjelp. Ifølge Harizi ligner hun på datteren hans. De kikker inn i bakgårder der hele familier ligger spredt. I smugene ligger det mannskropper i store stabler. Skrikende sørgende kvinner løper forskrekket rundt. Her står unge Ari og glaner. Med geværet hevet.

Så går filmen over i en to minutter lang sluttscene med virkelige nyhetsklipp fra leiren. Dokumentarklipp av døde, av liggende kropper med olabukser, turnsko, kjoler. I flyktningeleirens skitne gater ligger palestinerne spredd på bakken, overstrømmet av sitt egne mørke blod, i støvete hauger, med armer og bein i alle retninger.

Selv om det internasjonale og israelske samfunnet reagerte kraftig, og Sharon måtte gå av, vet vi at han ble valgt inn igjen som statsminister senere.


FOLMAN VALGTE DENNE gang animasjon som sitt filmgrep. Animasjonen gir gjerne en «sannere» presentasjon av dette temaets «virkelighet» enn hva tradisjonell dokumentar kunne makte. Det var dessuten lite arkivmateriale fra massakren i 1982. Folmans følelsesmessige realisme henter, som så mange gjør for tiden, virkemidler fra fiksjonsfilmens univers. Hans filmteam rommet ni tegnere. De lagde ikke digitale kopier av de intervjuede videoene, men tegnet alt fra grunnen av. Deres varme, virkningsfulle strek skapte sammen med fargevalg og musikk både den drømmeaktige og den etter hvert tyngende følelsen av tragediens egenvekt. Stemninger langt fra Disneys verden.

Filmen handler om tapt hukommelse, drømmer og fortrengninger, der animasjon fungerer godt som visuelt grep. Det visuelle som avspeiles er jo de enkelte soldatenes egne verden.

Det er interessant å merke seg scenen der Folmans psykologvenn forteller at glemsel og fortrengning er et dypere fenomen enn den enkeltes egne erindringer. Ikke bare er Folman selv israeler og jøde, men han er også sønn av foreldre som overlevde, men ikke ønsket å snakke om, Auschwitz. Han bærer således på historiske lidelsestraumer.

Avslutningsvis: Hvor mange mennesker – og spesielt palestinere – må vi være vitne til blir traumatisert i vår tid? For Folman fungerte perioden han laget filmen, fire år, som en egenterapi. Han fikk dessuten tre barn mens det hele pågikk. Vil de vokse opp i en israelsk militærstat som påfører dem nye voldstraumer?

Vi får håpe at verdenssamfunnet tar til vettet og griper inn overfor områdets historisk uløselige konflikter. Israels president (og fredsprisvinner!) Perez uttalte nylig at det var folket i Gaza som de ville gi en hard lærepenge. Israel bryter stadig Genève-konvensjonen og gjennomfører krigsforbrytelser med soldater som ikke helt vet hva de gjør.

Som nevnt over holdes dette Israel i dag «våpenøkonomisk» i live av USA. Bare Barak Obama har makt nok til å skape virkelig endring. Hamas sterke budskap er at beleiringen skal opphøre – for dem og resten av de fire og en halv million palestinerne. I år må vi se den etterlengtede tostatsløsningen gjennomført!

© norske LMD. truls@dokumentar.no.
Vals med Bashir har norgespremiere 20. februar.

1 Ifølge BBC har rundt 8600 av disse hjemmelagde (det vanligste drivstoffet er en blanding av sukker og kunstgjødsel (kaliumnitrat)) «Qassam-rakettene» blitt skutt opp fra Gazastripen siden 2001, og medført 28 dødsfall.

2 Minner om Ariel Sharon som provoserte med å besøke tempelhøyden, da en fredsavtale mellom Ehud Barak og Arafat med hjelp av president Clinton nærmest var klar. Se dokumentarfilmen Israel & The Arabs: Elusive Peace, Part 1: Clinton.

3 Se israeli-weapons.com & Globalsecurity.org (se neste fotnote).

4 Se «Ble Arafat myrdet», norske Le Monde diplomatique, januar 2007.

5 Se Cahiers du Cinéma, juni 2008.

6 Fuller (1912-?1997) laget The Big Red One (1980) med utgangspunkt i egne erfaringer under andre verdenskrig.

7 Se «Ute i solskinnet», norske Le Monde diplomatique, oktober 2008.

8 Refuser Solidarity Network (jan 2008)

9 Låten det dreier seg om er israelske Zeev Tenes versjon av Cakes «Korea» kalt «Beirut». Filmmusikken, av Max Richter (Organium, Shadow Journal), fikk nylig European Film Award for beste musikk.

10 Se http://en.wikipedia.org/wiki/Kataeb_Party
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

«Bankene får penger, vi får kuler»

Neste sak

Nasjon søker stat

Mer Dokumentar

Bakenfor pandemien

The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en

Opp av asken

Gjenoppstandelsen til den en gang konkursrammede byen Stockton i California er en prosess det sikkert er

0 kr 0