Å skyte jungelen

En fortelling om krigens uutholdelige letthet i en lukket medieverden på utsiden av Gazastripen.

Jeg husker en gang vi kom over et krigsskip som hadde ankret opp utenfor kysten. Det fantes ikke så mye som et skur inne på land, men skipet bombarderte bushen […] Midt der inne i den umåtelige ødsligheten som favnet alt, jord, himmel og vann, lå hun og fyrte løs mot et kontinent. Pang, sa en av sekstommerne, en liten flamme spratt frem før den døde hen, så steg en tynn, hvit røyksky opp og ble borte, et lite prosjektil slapp fra seg en halvhjertet fjert – og ingenting skjedde. Det var ingenting kunne skje. Det lå et skjær av vanvidd over det hele, en slags melankolsk komikk som slett ikke ble mindre da en fra mannskapet forsikret meg innstendig at det virkelig lå en leirplass full av innfødte – fiender, kalte han dem – bortgjemt et eller annet sted der innen.
Joseph Conrad, Mørkets hjerte

Å bo i Israel er som å bo i en villa i jungelen.
Ehud Barak, desember 2006

Det var en solfylt dag i det sørlige Israel. Ved siden av riksvei 232, like før avkjørselen til Sderot, serverte en ung kvinnelig bensinstasjonsbetjent kaffe med et smil og plukket croissanter av et steikebrett. Trafikken var livlig ved Gevim-krysset, der en politibil sto henslengt på toppen av en ås. En liten strøm av stasjonsvogner krøp ut av trafikklysene og opp en liten bakke – en Fedex-varebil og bakenfor en rekke grønne erteblomster og sypresser, en enslig grå sky blåste seg opp til en koboltfarget himmel. En vagt dump lyd lød ut fra appelsinlundene som flankerte veien, så kom det en til. Mens en stasjonsvogn kjørte forbi, rullet haubitsere fram mellom trærne. Så kjørte vi over på andre siden av åsen.

Et tynt lag av skitten røyk hang over Stripen, det beveget seg rolig i sjøbrisen. Bakenfor putrende åkre, steg et par døsige røyksøyler opp fra opphopningen av høyblokker i det fjerne. Der inne var det som om selve jorden kokte, fine slyngtråder av hvit røyk steg opp fra overalt og ingensteds. Mot dette vakre kodachrome-lappeteppet av de omkringliggende agrobusinessleilighetene, så bygningene forvirrende indistinkte ut. I enden av en åker, beveget en traktor seg langs den israelske siden av grensen, for å pløye den siste furen. Det var en solfylt dag i det sørlige Israel.
«Jeg vil føle meg som en del av krigen.»
Lokal turist

Når man siterer det gamle ordtaket om at sannheten er det første offeret i en krig, glemmer man at – avhengig av hvor du står – er det alltid mer enn én krig underveis, som medfører ulike ofre. Å gli langs grensen til Gaza denne solfylte dagen i januar 2009, forbi turistbusser og folkene på dagsutflukt, forbi lastebiler fullsatt med pansrede kjøretøy, varebiler og politikontroller, motorsyklister i lycra-drakter, virket som et bilde på den lette sammenblandingen av tilsynelatende absurditet, voldens hverdagslige banalitet, før vi endelig kom fram, og fant ut like før grenseovergangen Oz Shalom hvor nyttesløs det var å se det, herfra.

På en høy jordvoll med utsikt til Stripen hadde en gruppe tv-team satt opp stativene tidligere på dagen og lå nå i campingstolene eller lette gjennom bilene etter lunsjproviant og snakket om middagsplaner i Tel Aviv. «Jeg kjeder meg her,» sier Hubet, en fotograf med base i Tyskland, som har vært her regelmessig siden 2001. I likhet med resten av det internasjonale pressekorpset har han blitt nektet inngang til Gaza av de israelske myndighetene og har nå strandet i periferien. «Det skjer ingenting. Jeg har ikke linser som de over der,» sier han og peker opp mot en høyere del av vollen. «Jeg foretrekker å knipse på kloss hold. En venn sa jeg kom til å kaste bort tiden her, han hadde rett.»

Verken Hubert eller de andre bryr seg særlig om de to lokale mennene som nyter utsikten lenger nede på vollen. Da de senere blir avløst av en ung mann i arbeidsuniform, går en britisk frilansfotograf kalt Lawrence opp for å tyvlytte på samtalen, for så å bli med i den. «Jeg kan ikke tro dere ikke planlegger å utslette Hamas fullstendig,» sier han til soldaten. «Det virker logisk.» Mens hans stadig mer entusiastiske utlegninger oppløser seg i lyden av den passerende trafikken, klatrer BBCs Lyce Doucet opp på taket på en jeep og begynner å forberede sending, kjefter på teamet sitt. En røyksøyle bobler opp fra midten av Gaza, så en til, hver av dem blir til støvete kondensskyer som krummer seg ut av syne, på vei mot et annet sted. «Fikk du med det?» spør noen. Doucet gjør seg klar. «Røyken er over din høyre skulder.»

25. JANUAR PUBLISERTE nettutgaven av New York Times et lite tilbakeblikk på krigen, kalt «Fotografens dagbok: En krigs mange vinkler».1 Oppslaget besto av to bildeserier tatt på hver sin side av grensen og ledsaget av fotografenes lydkommentarer. Den israelske kollasjen er preget av en stille inderlighet, med bilder av soldater som ber i rolig verdighet, sørger over falne kamerater eller hviler, fotografert til fots innfanget i grupper på to eller tre mot jordens og himmelens svimlende omfang, sårbare og isolerte. Ikke en eneste av dem skyter, ingen lader pistoler, ingen renser kanonløp. Røyksøylene på den andre siden av grensen er bare innfanget i det fjerne, fra en høyde, de utfolder seg elegisk fra en fjerntliggende tom strand. Det er som om det er en annen hær som er i ferd med å drepe 1300 mennesker.
Moises Samans bilder er stramme, stilfulle og passe metaforiske, med hentydninger til det han visste linsen ikke kunne fange, dermed arbeider de – som han innrømmer i lydkommentaren – seg utenom det faktum at et visst «noe» var ubestridelig fraværende. «Fra utsiktspunktet,» forklarer stemmen hans – som smelter sammen med lydene fra den israelske byen Ashqelon like nord for Gaza, der han tok slo leir etter å ha blitt nektet inngang til Stripen – «så du bare skyer og røyk eller krigsfly som fløy lavt i angrepsformasjon og noen sekunder senere så du soppskyer på avstand. Det var noe surrealistisk over det hele.»

De som så eller leste om krigen, hørte muligens et ekko i denne distansen. Den var som et ekko av det utenriksminister Tzipi Livni kontinuerlig gjentok, selv om det man så på TV og leste i avisene antydet noe annet: «Folket i Gaza er ikke vår fiende.» Et ekko av avslutningen til forfatteren A.B. Yehoshua argumentasjon i den italienske avisen La Stampa om hvorfor angrepet var nødvendig: «Vi vil alltid være naboer,» sa Yehoshua og ga ekstra mening til tittelen på sin nyeste bok, Friendly Fire. Det var en avvisning av subjektiv intensjon, og i siste instans objektivt ansvar. «Hamas’ kalkyle er enkel, kynisk og ond,» fastslo Nobelprisvinner in spe, Amos Oz, og så rett inn mørke hjerter på den andre siden av en grense han ikke har krysset på flere tiår. «Hvis uskyldige israelere drepes – bra. Hvis uskyldige palestinere drepes – enda bedre.» Det var følelsen av at det ikke var vi, som gjorde det.
En uke ut i krigen la Wall Street Journals krigskorrespondent merke til en stadig strøm av lokale som kom for å se på sammen med pressen. «En gruppe politibetjenter vekslet på å ta bilder av hverandre med det røykfylte Gaza i bakgrunnen,» skrev hun. «’Jeg vil føle meg som en del av krigen,’ sa en av dem før han tok det i seg og korrigerte utsagnet i tråd med den offisielle betegnelsen: ’Jeg mener operasjonen. Det er ikke en krig.»

Uten å overfortolke denne stemningen, er det vanskelig å unngå å føle at den tilbød dette «noe» som manglet i Samans bilder, den prosaiske hverdagsligheten i hva krigen føltes som på israelsk side av grensen, hvordan den ble snakket rundt av de som utførte den på bakken, så vel som i avisene. Den ble dyttet på distanse. Det var en følelse av at alle og ingen var en del av den, at det som skjedde over der ikke hadde noen med oss å gjøre. Politimannens ord stakk hull på krigsfiksjonen som en nål, mens den samme nålen umiddelbart begynte å sy fiksjonen sammen igjen. «Jeg mener operasjon. Det er ikke en krig.»

En annen observasjon kan tilføyes. Som det går fram av bildene var Saman innrullert med det lokale infanteriet, og kanskje også andre deler av den israelske hæren. Han hadde sannsynligvis mulighet til å vise noen, gjøre noe. Men det gjorde han ikke, eller noe som er like sannsynig, New York Times valgte å ikke vise det. Og disse fakta har også i seg denne krigens menneskelige inderlighetene, selvbildet som New York Times reflekterer tilbake på landet som står bak krigen. Hva var utelatt fra dette bildet? Israelere, som dreper.

BARE ETT AV Samans bilder er en direkte løgn, og det er New York Times’ skyld. Bildet viser en ortodoks jøde som står på en bakketopp og ser i en kikkert, med to andre menn synlig i bakgrunnen. Vi ser ikke hva de ser på. Bildeteksten sier: «Menn i byen Sderot ser mot Gaza». Dette er en løgn, de sto ikke i Sderot, det velkjente målet for de fleste rakettene som krummet seg ut av Stripen. De hadde krysset motorveien som går passerer byen og plassert seg på en bakketopp mindre enn 500 meter fra grensen, derfra så de inn på Gaza. Hva er forskjellen? En skjev vinkel. De ble ikke tatt i gjøre noe, de hadde kommet for å se på det, de sto på utsiden.

De som vet at dette fotografiet er en løgn, vet det fordi de var en del av det. De fleste journalistene som dekket krigen fra Israel, kjenner umiddelbart igjen bakketoppen mennene står på, som deres eget, ubrukelig utsiktspunkt. Langs Stripens nordlige grense, der furutrær danner står som en silhuett mot den omkringliggende flatmarken, tøt det parabolantenner opp journalistenes kompani av tv-biler. På en bakketopp sto en parkbenk, fra et av trærne svaiet en huske. Med media forskanset i campingstoler, der de fortalte vitser og drakk kaffe, minnet det hele om en utflukt.
I løpet av krigen var det ingen steder som var mer distansert fra alt det som skjedde over der, samtidig var journalistene bevisst nødvendigheten av å skape «emplacement», skape en følelse av at det ble rapportert fra stedet der alt skjedde. En rekke mennesker som var tvunget til å stikke innom, som så deres kolleger slenge på seg splintvester og hjelmer for å skape den riktige stemningen når det var tid for sending, visste hva det dreide seg om: en selvrefererende mediebegivenhet. «Vi kaller den Skammens bakketopp,» sa en av dem.

Israelske flagg som var kledd over mange av de lokale tv-bilene, avslørte hvem dette utkikkspunktet tilhørte. Det var her, en solfylt dag i januar, at Shimon og Boaz, brannmenn utenbysfra, kom for å posere smilende på bilder med et ulmende Gaza i bakgrunnen. Det var her man kunne se den andre sannheten som er begravd i Samans bilde: Det tett båndet mellom de som kom for å skyte jungelen og de som kom for å se på. Den britiske fotografen Lawrence og politimannen som snakket med Wall Street Journal er påminnelser om at det i denne erfaringens ytterpunkt er det vanskelig å skille de to tilskuertypene fra hverandre.

I MYE AV DET amerikansk media sa og ikke sa om Gaza, og det påsto var dens eget utkikkspunkt, har det allerede blitt skrevet en god del, selv om det dreide seg om en annen krig. «Historien vil dømme meg,» gjentok George W. Bush lenger etter at den allerede hadde gjort det – den forsøkte å glemme han. Likevel er det verdt å gå tilbake til de første berusede dagene som ledet til Irak-krigen og deretter «Oppdraget fullført». New York Times var ikke den eneste avisen som ga Det hvite hus fritt leide i spaltene, og spurte fra dette utkikkspunktet spurte: Hva betyr sannheten om nok folk tror på det?

Det finnes en del grunner i de av Samans bilder som New York Times valgte ut. Vegger befolket av menneskeskygger, gjennomhullet av splinter. Men i dypet av bildene finnes det en kunnskap som ikke lar seg diskutere. Denne kunnskapen er kondensert i ett bilde. Det viser en betongforsterket busstopp på en vei langs grensen til Stripen. To mennesker står i veikanten og kikker nedover veien. Vinkelen er vid og holder dem i den nederste delen av bildet, noe som får de to til å virke små og isolerte. Mørket faller på. Bak dem kan man se røyk stige opp fra Gaza. Innsiden av betongen er dekket av sirlig løkkeskrift, med intimiteten til et håndskrevet brev.

I dette bildet finnes både årsak og virkning: usikkerhet og begrensede synsretninger under; over og i bakgrunnen det som måtte gjøres som en konsekvens av dette. Men i dette bildet finnes det noe mer, noe som står utenfor hendelsene. Det henvender seg til alle og ingen og også – og på en måte arrangert for dette formålet – til en høy jordvoll på den andre siden av veien, der BBC og en håndfull andre TV-team slo leir en solfylt dag i januar 2009. Teksten sier:

hver enkelt har en sirkel i sitt hjerte, lykkesirkelen er den minste.
Denne lille sirkelen som kan bli større og den kan sende små sirkler til andre, skjulte deler av kroppen, som vanligvis er de delene som er fulle av smerte
vi har en plikt til å få lykkesirklene til å vokse seg større.
måten å gjøre dette på er å gi en person godteri, en blomst, synge for ham, male for ham eller simpelthen si til ham: god morgen, hvordan har du det i dag?

Avhengig av hva annet du tror du vet om krigen, kan denne følelsen her være gripende, selv hjerteskjærende, eller obskøn. Fra den verden som er befolket av Samans bilder – om ikke av Saman selv eller det han så i denne skriften og kanskje overlot til andre å finne ut – er bare de to nevnte svarene mulige. Denne erkjennelsen reiser spørsmålet som New York Times’ til-bake-blikk ikke bare unnlater å besvare, men også desperat avleder. Hvis nok folk kan forbli inne i seg selv og dvele ved det de ser der, betyr det noe hva som er sant og falsk utenfor den inderligheten? Er vi det vi kjenner oss selv som, eller en refleksjon av det vi gjør mot andre?

I NOTRE MUSIQUE (Vår musikk, 2004) – en film om menneskehetens ondskap, og om bildenes løgner og hva de likevel gir deg hvis du ser nøyere etter – inviterer den franske regissøren Jean-Luc Godard til en refleksjon over voldens historie. I en scene viser han en rekke bilder. Et av disse bildene er av europeiske jøder som ankommer Palestina sjøveien. Det andre er av palestinske flyktninger som presses ut i havet. Det første bildet er i farger, det siste i svart/hvitt. Mens Godard veksler mellom dem, forklarer han hva dette har betydd siden den gang: «Det jødiske folket finner tilbake til sin fiksjon; det palestinske folket blir et dokumentartema.»

Det er kanskje ikke tilfeldig at i de to bildeseriene som utgjør «En krigs mange vinkler», har denne rekkefølge blitt snudd om. Bildene fra Israel er i svart/hvitt, og de fra Gaza i farger. I Israels tilfelle har dette en åpenbar virkning. Det dramatiserer og bidrar dermed til å korrigere skjevheten: 1300 drepte, 5000 skadde og 100 000 hjemløse på den ene siden, 13 ofre på den andre. På tross av all høytidelig ærlighet, på tross av påstand om «å fange frykten, tapet og ødeleggelsen konflikten har brakt med seg på begge sider», er det heller ikke overraskende at New York Times’ tilbakeblikk mislykkes i å forbinde de to virkelighetene. For disse tallene lar seg ikke forsone. Et av dem må være en fiksjon.
Det er med dette i minne at man kan forstå at Amos Oz likevel ikke var frimodig da han sukket over kalkylene til folket på den andre siden av grensen. Hans forfatter-autoritet trengte seg ikke på den virkelige verden, men forble i sitt eget domene. I israelsk litteratur og politikk finnes det en lang historie for denne typen visshet. «Den ene tingen vi aldri kan tilgi palestinerne, er at de tvang oss til å skyte dem,» sa den israelske statsministeren Golda Meir en gang. Det er en av de meste bemerkelsesverdige verselinjene i moderne politisk fiksjon. Og dens arroganse har overlevd Meir, for i dypet av verselinjen ligger det en vedvarende visshet om at vi ikke kan være ansvarlige for det. Jungelen er på utsiden og vil alltid være det.

Ingenting har så langt blitt sagt om hva New York Times ville vise fra Gaza, og det kan ikke sies særlig mer enn dette: Det er bilder av død og destruksjon, uten noen antydninger om årsaken, om hvorfor dette skjedde. Bildene er bekreftelser på at døden er den mest effektive løsningen på sult. Det vi ikke ser, er prestasjonene til verdens tredje største luftvåpen som skrider til verks mot 1,5 millioner mennesker innesperret på 362 kvadratkilometer. Som å skyte fisk i tønne. «Jeg mener operasjon,» sa politimannen. «Det er ikke en krig.» Og han hadde rett. Dette var ikke en krig, men noe helt annet. Panorer til en bar i Vest-Jerusalem, et par dager etter nyttårsaften, gjestene skrek og klappet mot tv-skjermen. «Som om de så på en sportsbegivenhet,» sa noen senere over en middag på den andre siden av byen.

Oversatt av R.N.