Nord-Amerika

Drømmen om selvforsyning

«Allerede før mat- og finanskrisene i 2008 levde én av seks i sult og nød. I løpet av 2008 har 100 millioner mennesker trådt inn i deres rekker,» sa avtroppende leder for Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD), Lennart Båge, 18. februar. Matvarekrisen har endret de globale spillereglene, nå er det ikke lenger frihandel som gjelder, men matvaresikkerhet. Importland som Saudi-Arabia gjør det de kan for å sikre stabil matvareforsyning, mens eksportland som Thailand vil sikre seg full kontroll over landbruksproduksjonen.

Posted on

Langs ørkenveien som leder fra Riyadh til Kharj ligger det ene foredlingsanlegg for dadler etter det andre: De er en påminnelse om at Saudi-Arabia er verdens største daddelprodusent. I utkanten av byen annonserer et stort skilt flybasen Prince Sultan, kjent for å ha huset amerikanske tropper fram til 2003. Noen kilometer lenger framme leder et veikryss til en godt bevoktet port, over porten står det: «Al-Safi, den største integrerte meierigården i verden». Bilen desinfiseres før den får tillatelse til å fortsette sin ferd. I velkomsthallen står det utstilt en fotokopi av en side fra Guinness rekordbok fra 1998 viet til gården med sine 3500 hektar og 24 000 kyr – i dag har den 37 000 kyr. De hvite og svarte Holstein-kyrne som er importert fra Canada, blir kunstig inseminert. Oksekalvene blir slaktet og solgt som kjøtt, mens hunnene blir melkekyr. Klimatilpasningen har ikke vært enkel. Kjøleanlegg holder temperaturen i fjøsene under 27 grader; mobile panel beskytter husdyrene mot den brennende solen. Driften er automatisert og datastyrt. På det samme området bygges det en fabrikk for melkeprodukter, den er også automatisert og ledet av det franske selskapet Danone, som har vært partner i prosjektet siden januar 2001. Gården produserer 220 millioner liter i året og dekker omtrent en tredjedel av landets forbruk.

Al Safi-selskapet ble født i hodet til en visjonær som døde for to år siden, prins Abdullah al-Faisal, storebroren til den nåværende utenriksministeren. Al-Faisal, som hadde drømt om å slepe isfjell fra Antarktis for å sikre landets vannforbruk, ville gjøre kongedømmet selvforsynt med melk. «Vi har nådd en svært konkurransedyktig avkastning: i snitt 33 liter per ku per dag, noe som er over det internasjonale gjennomsnittet,» forklarer Al Safi-Danones unge direktør, Karim Manssour. «Vi har 30 000 utsalgssteder, 25 lagre i Saudi-Arabia, fem i Persiabukta, en gren i Jordan, en annen i Jemen og vi har prosjekter i Libanon og Syria. 2500 personer jobber her [i tillegg kommer 1000 som jobber ved gården som Danone ikke er deleier i]. En fjerdedel av de ansatte er indere, en fjerdedel er saudiarabere. Saudiseringen av de ansatte er en utfordring: Det er vanskelig å finne saudiere som vil utføre manuelt arbeid, men vi anstrenger oss for å finne dem i de fattige regionene, særlig i sør og i øst.»

En dampsky stiger opp fra en trehytte. Vannet som pumpes opp fra jorden holder 70 grader. Til å begynne med var det nok å gå ned til 200 meters dyp for å finne det. Nå må man ned på 2000 meter! Manssour forsvarer dette slik: «Før ble fôret dyrket på stedet, men vi har flyttet åkrene 200 kilometer for ikke å tømme grunnvannsspeilet. Vi har også en resirkuleringspolitikk for vannet.» Dyrehold, forsikrer han oss, forbruker ikke mer enn 3-4 prosent av landets vann, mens jordbruk legger beslag på mer enn 80 prosent.


FÅ VET DET, men Saudi-Arabia har siden 1980-tallet blitt forvandlet til en stor hveteprodusent. Myndighetene har garantert bøndene en høyere innkjøpspris enn verdensmarkedet og selvforsyning ble nådd i 1984. Det dyrkede arealet gikk fra 67 000 hektar i 1980 til 907 000 hektar i 1992. Avlingene ble bedre: fra 2,12 tonn per hektar i 1980, 4,7 i 1988 og deretter 5,19 i 2005 (mot 4,40 i Norge, 6,98 i Frankrike og 4,22 i Kina). De private selskapene som har blitt skapt kan vise til betydelige overskudd. I 1993 ble foreløpig produksjonstopp nådd med 5,3 millioner tonn og eksporten oversteg to millioner tonn. På den tiden hyllet FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) denne prestasjonen.

Hvete midt i ørkenen? Selv om kongedømmet ikke bare består av ørken og har grønne områder, særlig i nord og i sør, har et titalls tusen hektar hveteåker faktisk blitt erobret fra sanden. For å forstå hvorfor må vi gå tilbake til 70-tallet, til -olje-boomen etter krisen i 1973. Den tredje verden drømte da om en «ny internasjonale økonomisk orden», mens Vesten truet med å bruke «matvåpenet» – å kutte eksporten av hvete og melk til visse «fiendtlige» stater. En rekke regjeringer, selv de som ikke kunne mistenkes for å være progressive, viste vilje til å sikre egen selvstendighet. Saudi-Arabia var en av disse. Offisielle brosjyrer fra tiden framviser denne viljen i et språk som ikke er særlig forskjellig fra det daværende «sosialistiske» Algerie. Pengene fra oljeboomen syntes å åpne alle dører, deriblant for massiv melkeproduksjon.

«Vi er blitt den største vanneksportøren i regionen,» ironiserer en landbruksingeniør som ønsker å være anonym. «Vi tømmer våre vannressurser for å produsere hvete og grønnsaker som vi selger til våre naboer.» I en årrekke forsøkte han, i likhet med andre næringslivsledere, å få myndighetenes oppmerksomhet. Dette førte til en livlig debatt mellom dem som ønsket matvaresikkerhet og dem som ville sikre landets vannreserver. Til slutt, i hvetetilfellet, var det de sistnevnte som vant fram. Riyadh har besluttet å gradvis redusere subsidiene til den lokale produksjonen for å fjerne disse helt innen 2016. I år vil kongedømmet, for første gang på 25 år, kjøpe 300 000 tonn på verdensmarkedet.

Viselandbruksminister Abdullah Al-Obeid går ikke rundt grøten, i motsetning til flesteparten av de saudiske politikerne. Dette tidligere medlemmet av delegasjonen som siden 2005 har forhandlet om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO) sier det rett ut: «I departementet mener vi at en viss hveteproduksjon bør opprettholdes. Vi har fått til høye avlinger, særlig i nord, med mellom 3400 og 4 250 kg per hektar. I denne regionen er vannproblemene mindre. Vi har ønsket å bevare produksjonen her.»

Turki Faisal Al-Rasheed leder det store landbruksselskapet Golden Grass Inc. Mens han fullbyrder en av dagens fem bønner, konsulterer vi hans «blogg» der vi kan lese hans artikler og erklæringer. Han var observatør ved de siste parlamentsvalgene i Kuwait og han ønsker å innføre et parlamentarisk system i Saudi-Arabia.

Han deler Al-Obeids reservasjoner: «Alle land har vannproblemer, selv USA. Likevel må vi fortsette å dyrke. Det gjør det mulig for oss å hjelpe de fattige rurale områdene og gjør at vi kan lære oss å mestre vanneffektiv landbruksteknologi. Det hadde vært bedre å knytte subsidiene til bruk av saudisk arbeidskraft.» Som de største som taper på kutten i hvetestøtten boikottet en rekke forretningsmenn landbruksmessen i november.

Selvforsyning opptar fortsatt de saudiarabiske lederne. «Matvarekrisen våren 2008 var en varsellampe,» forklarer Al-Obeid. «Saudi-Arabia er nettoimportør av landbruksprodukter, særlig ris, mais, soya. Dette tvinger kongedømmet til å investere i utlandet. Vi har sendt delegasjoner bestående av diplomater og næringslivsledere til Tyrkia, Ukraina, Egypt, Sudan, Thailand, Filippinene, Vietnam, Etiopia og Usbekistan. Disse delegasjonene har blitt tatt godt imot i disse landene.» Han benekter enhver anklage om kolonialisme og beklager den internasjonale pressens fantasiforestillinger: «Vi vil investere i landbruket i utlandet, men vi ønsker ikke at kongedømmet stikker av med hele produksjonen, snarere tvert imot. Vi ønsker å øke det dyrkede arealet og vi garanterer at en del av produksjonen forblir i produksjonslandet.»


FRYKTEN FOR MASSIVE investeringer fra Golf-landene i landbruket i Sør har de siste månedene vært omtalt i media. «Jakten på dyrkbar mark» var overskriften i dagsavisen Le Monde (13. desember 2008), som publiserte et kart fra den ikke-statlige organisasjonen Grain (Grain.org) som blant annet stadfestet at Saudi-Arabia skal ha kjøpt 1 610 117 hektar (vi må beundre presisjonen i dette tallet). «Landene som stikker av med landbruksjorden i Afrika», fordømte Afrik.com 12. desember. «Griske hender på landbruksjord i Sør» forklarte en historielærer på en blogg ment for sine elever. 2

Som så ofte, når en idé blir en selvfølgelighet i mediene, kan man være sikker på at den er falsk eller i det minste ekstremt overdreven. For å bedømme dette er det nok å se på de saudiarabiske forretningsmennene som investerer i landbruket.

«Man trekker særlig fram investeringene i Sudan,» sier Al-Rasheed, som har skrevet flere artikler om temaet i den lokale pressen. «Dette landet har en rekke fordeler: Det har mye dyrkbar jord, men kun 20 prosent er brukt, det har vann i store mengder (regnvann og vann fra Nilen) og et fordelaktig klima.» Allerede på 70-tallet ble Sudan presentert som «den arabiske verdens kornkammer». Al-Rasheed fortsetter: «Likevel er det mange hindre: Foruten at det sudanske landbruket er svært fattig, at det hviler på manuelt arbeid og er teknisk tilbakestående, finnes det ikke et klart eierskapsregime – de foreslåtte områdene ligger i oljeregionen og risikerer dermed å eksproprieres i morgen. Og infrastrukturen er rudimentær. Når alt dette er ordnet, og det er først og fremst ansvaret til myndighetene i Khartoum, kan vi investere. Dette vil åpenbart ikke skje i morgen.» Det andre eldoradoet som ofte trekkes fram, Egypt, vekker de samme forbeholdene hos Al-Rasheed. Og Asia virker langt fram i tid …

Private utenlandske investeringer i landbrukssektoren har en lang historie. I flere århundrer har de vestlige landene vært til stede i deres tidligere kolonier, og uavhengighetene har ikke endret mye på dette området. Prisstigningen på landbruksvarer i 2008 har – selv om den ikke varte lenge – utvilsomt vekket appetitten. Men det er lang vei fra ideen til virkeliggjøringen, og det er en smule overdrevet å fordømme Golf-landenes koloniale beslaglegging av verdens landbruksjord.3 I hvert fall så lenge det dreier seg om private investorer som investerer i dyrking av ris og hvete, som de selger på verdensmarkedet for å få mest mulig fortjeneste. Det er tvilsomt om de vil reservere produksjonen til sitt opprinnelsesland.

Grain har laget en liste over prosjekter for landbruksinvesteringer i forskjellige land for 2008. For Saudi-Arabia og Golf-landene, dreier det seg nesten alltid om intensjonsavtaler, besøk, erklæringer, snarere enn signerte kontrakter. Selv avtalen Bin Laden-gruppen har signert med Indonesia (4,3 milliarder dollar for å utvikle 500 000 hektar med basmatiris, som de saudiarabiske forbrukerne liker) synes bare å være et prosjekt. Og finanskrisen vil, sammen med – den midlertidige – prisnedgangen på landbruksvarer, begrense appetitten.

Med en raskt voksende befolkning, grunnvannsspeil som forurenses eller tømmes – det finnes fortsatt ikke en detaljert oversikt over kongedømmets reserver på dette området – er ikke prosjektene med å rasjonalisere forbruket og å bygge ny avsaltingsfabrikker nok til å sikre landets vannforsyning.4 Ettersom ingen lenger vurderer å hente isfjell fra Antarktis, blir kongedømmet nødt til å finne nye løsninger for å sikre sin matvaresikkerhet.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Se eksempelvis Den saudiarabiske hvetens historie (på arabisk), Selskapet for informasjonssenter, Riyadh, 1988.

2 http://tribouilloterminales.over-blog.com.

3 I erklæringene som ble trykket i Wall Street Journal («UN Food Chief Warns on Buying Farms», 10. september 2008), advarer FAOs generaldirektør Jacques Diouf Golf-landene mot direkteoppkjøp av utenlandsk jord: «Utenlandsk investering i landbruk er den eneste måten vi kan utrydde global fattigdom på. [?] Men jeg begynner å bli bekymret [når investorer] iler til for å kjøpe jord over alt.»

4 Se «Le secteur de l?eau en Arabie saoudite» (Vannsektoren i Saudi-Arabia), Den franske ambassaden i Saudi-Arabia, 22. november 2008. Tallene er fra 2006.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver