Nord-Amerika

Fem dager som rystet Kaukasus

Femdagerskrigen i Georgia i august er fortsatt gåtefull. Hvorfor gikk Georgia til angrep? Hvorfor presset ikke Vesten på for å forhindre deres allierte i å bli knust? Hvorfor satte de sin internasjonale prestisje på spill for å forsvare Georgia? Hvorfor trakk Russland seg tilbake?

Posted on

I sentrum av Gori i Georgia troner fortsatt en gigantisk statue av Josef Stalin, som ble født i her. Noen hundre meter unna har 46 år gamle Nana Beruasjvili og hennes to barn søkt ly i et tidligere klasserom på en barneskole. Der holder de til sammen med fire andre familier som har måttet flykte fra hjemmene sine. Nana Beruasjvilis landsby Eredvi ligger bare én mil unna, i Sør-Ossetia, like ved den sørossetiske hovedstaden Tskhinvali. To dager etter at kampene startet i august 2008, måtte hun flykte. Nå kan hun ikke reise hjem igjen. Huset hennes er ødelagt. «Osseterne sier jeg må skaffe meg russisk pass hvis jeg vil dra tilbake. Men ingen i landsbyen vil godta det. Vi er georgiere!» sier hun.

Nana Beruasjvili føler likevel ikke noe hat mot osseterne. Det gode forholdet hun har hatt til innbyggerne i nabolandsbyene vitner om det. Siste gang hun var i Tskhinvali var 5. august 2008, to dager før krigen brøt ut. Der solgte hun salat og tomater på markedet før hun gjorde noen innkjøp og tok bussen tilbake til Eredvi. Selv om landsbyen hennes var kontrollert av georgisk politi og Eredvi er omgitt av ossetiske landsbyer, var situasjonen rolig helt til den skjebnesvangre dagen på sensommeren i fjor. På tross av alt hun har vært igjennom, forsikrer Nana Beruasjvili oss om at osseterne er «bra folk» som bare har ett ønske: fred og sikkerhet.

Det ville være naturlig å forvente en økt fiendtlighet overfor ossetere og russere i Georgia. Men i gatene i hovedstaden Tbilisi kan man fortsatt høre folk snakke russisk, spesielt i områder med en høy andel minoriteter. Der kommuniserer de fleste på russisk. I motsetning til de siste årene av sovjettiden, da etnisk mobilisering og spenninger mellom folkegrupper førte til konflikter og kriger, også i Sør-Ossetia, er det ingen slike problemer i Georgia i dag. Dagens konflikt er av en annen art: Den står mellom regulære hærer under politiske lederes kommando. Debatten om «hvem som utløste krigen» er dermed ladet med politiske konsekvenser.

Denne femdagerskrigen som startet 7. august 2008, er fortsatt en gåte. Hvorfor sendte Georgia troppene sine inn i Tskhinvali, der de risikerte sammenstøt med russiske styrker som var stasjonert der med FN-mandat? Hvorfor presset ikke vestlige stater, og da spesielt USA, på for å forhindre deres allierte i å bli knust. Hvorfor satte de i stedet sin internasjonale prestisje på spill nok en gang? Konsentrasjonen av både georgiske og russiske styrker inne i og rundt Sør-Ossetia – som tidligere i Abkhasia – var et tydelig varsel om at det kunne bryte ut voldshandlinger i 2008. I 2004 og 2006 grep USA inn for å hindre en mulig georgisk invasjon av Sør-Ossetia. Dette bidro blant annet til avsettelsen av Georgias forsvarsminister Irakli Okruasjvili, en krigshisser som hadde lovet at han skulle feire nyttårsaften 2007 i Tskhinvali. Hvorfor grep de ikke inn denne gangen?


ALEXANDER LOMAIA ER leder for det georgiske sikkerhetsrådet og nær samarbeidspartner til president Mikhail Saakasjvili. Når vi spør han om Georgias strategi og hva som gikk galt, svarer han at vestlige medier feilaktig har framstilt det som om det var Georgia som framprovoserte konflikten: «Formålet med krigen var ikke å ’beskytte russiske statsborgere’ [som russiske ledere påsto]. Den hadde ingenting med Sør-Ossetia å gjøre. Den handlet ikke en gang om Georgia. Det handler om at Russland vil styrke sin stilling og ensidig tegne Europakartet på nytt.» Ifølge Lomaia var georgiske ledere beredt til å snakke med Moskva før krigen i august, på tross av det dårlige forholdet mellom de to landene: «Vi hadde gjort det helt klart overfor våre russiske forhandlingspartnere at vi var villlige til å forhandle om alt bortsett fra nasjonal suverenitet og integritet.» På spørsmålet om hvem som startet krigen, insisterer Lomaia på det som nå er blitt Georgias offisielle posisjon: Massive russiske troppeforflytninger 7. august tvang Georgia til å reagere for å forsvare sitt territorium (over 150 000 militærkjøretøyer forflyttet seg fra russisk side av Kaukasusfjellene gjennom Roki-tunnelen og til Sør-Ossetia). 2

Men teorien om at Georgia handlet i selvforsvar, samsvarer ikke med krigsforløpet slik det ble rapportert i media. I oktober 2008, bare noen dager etter at russiske tropper trakk seg ut av «buffersonen», besøkte vi landsbyen Ergneti, som ligger knapt to kilometer sør for Tskhinvali. Store deler av landsbyen var ødelagt. De fleste husene var satt fyr på innenfra, antakelig etter å ha blitt plyndret. Vi så imidlertid bare ett hus med kulehull og eksplosjonsskader. Dette tyder på at det ikke var noen kamphandlinger i landsbyen. Hvis georgiske tropper skulle forsvare landet sitt mot en eventuell russisk invasjon, ville det ha vært her.

Etter krigen fikk Georgia i stor grad en fordelaktig mediedekning i Vesten. Samtidig stadfestet vestlige rapporter at det var Georgia som utløste angrepet på Tskhinvali 7. august. Men den georgiske hæren gikk praktisk talt i oppløsning etter tre dager, mens russiske styrker rykket fram mot hjertet av Georgia, okkuperte Gori og delte landet i to, samt Zugdidi, Poti og Senaki vest i landet. Alle fryktet at russiske spesialstyrker skulle gå inn i Tbilisi og begynne å arrestere georgiske ledere. Hvis Moskva hadde bestemt seg for gå inn i Tbilisi, sto ingen militære hindringer i veien. Dermed ble Georgia et potensielt offer i medias øyne.
Men så snart russiske styrker hadde trukket seg tilbake fra georgisk territorium, tilbake til Sovjetunionens gamle administrative grenser for Sør-Ossetia og Abkhasia, var situasjonen en annen. Et spørsmål tvang seg fram: Hvorfor gikk Georgia til angrep?3 Svarene georgiske ledere har gitt så langt, har ikke stilt medienes nysgjerrighet, og Georgia får ikke like god presseomtale lenger. Med utgangspunkt i uttalelser fra to militære observatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har New York Times satt spørsmålstegn ved de georgiske ledernes ansvar i konflikten: «Den uerfarne georgiske hæren angrep den isolerte separatisthovedstaden Tskhinvali 7. august, der de brukte artilleri og raketter vilkårlig og satte sivile liv i fare, i tillegg til russiske fredsbevarende styrker og ubevæpnede observatører.»4 Georgiske ledere har gjentatte ganger hevdet at formålet med deres militære operasjoner var å beskytte flere landsbyer med en stor georgisk minoritetsbefolkning rundt Tskhinvali mot artilleriild. Men som New York Times rapporterer, understreker OSSE-observatørene, etter å ha intervjuet vestlige diplomater med base i Tbilisi, at de ikke har registrert noen tilfeller av dette.

Etter krigen raste debatten for fullt om hvem som utløste konflikten. Etter press fra opposisjonslederne iverksatte det georgiske parlamentet flere høringer for å bringe klarhet i saken. EU har på sin side utnevnte den erfarne sveitsiske diplomaten Heidi Tagliavini til å lede en spesialkommisjon som skal undersøke årsaken til og utviklingen av konflikten.5 Men uansett hvilke konklusjoner som trekkes, vil de være temmelig irrelevante i politisk forstand. Kommisjonen skal avgi sin rapport i november 2009, men Russland, USA og EU har alle-rede tatt stilling til krigen og dens konsekvenser. Og de internasjonale organisasjonene som er involvert i håndteringen av situasjonen i Georgia, har vist seg å ha liten innflytelse: På tross av deres stadig mer urovekkende rapporter i 2008, gjorde ikke det internasjonale samfunn noe for å hindre at volden eskalerte.

En giverkonferanse i Brussel 22. oktober 2008 endte med løfter om 3,44 milliarder euro til Georgia, et uttrykk for USAs og EUs sterke støtte til den georgiske regjeringen.6 Den internasjonale bistanden skal ikke bare brukes til humanitær hjelp og gjenopp-bygging, men også bidra til å stabilisere landets finanser og avverge en alvorlig økonomisk krise som følge av krigen. En slik bistand er avgjørende for den georgiske regjeringen, for å forhindre økonomisk nedgang og at opposisjonen mobiliserer i gatene i Tbilisi.


«DET SOM SKJEDDE i Sør-Ossetia, var en provokasjon som Russland hadde forberedt i lang tid. Problemet er at vår egen regjering ledet oss inn i fellen,» sier Nino Burjanadze, tidligere talskvinne for det georgiske parlamentet. Hun mener en løsning på konflikten i Abkhasia og Sør-Ossetia krever et langsiktig perspektiv, «uten maktbruk». Hun føyer samtidig til at «denne regjeringen er ute av stand til å bygge den nødvendige tilliten».

Allerede 18. august krevde hun at det ble iverksatt en gransking for å finne ut hvorfor krigen brøt ut.7 Burjanadze, som lenge er blitt ansett som den nest viktigste politikeren i Georgia, distanserte seg allerede i april 2008 fra president Saakasjvili. Siden har motset-ningene mellom dem bare økt. I november annonserte hun at hun ville stifte et nytt opposisjonsparti. I slutten av desember sluttet den tidligere georgiske ambassadøren i New York, Irakli Alasania, seg til opposisjonen og oppfordret til nyvalg.

Vil denne utviklingen styrke den georgiske opposisjonen? Er Saakasjvili-regjeringens dager talte? Det er ikke så sikkert. De andre opposisjonspartiene nøler med å alliere seg med Nino Burjanadze. Hun valgte nemlig å bli sittende med makten da georgiske myndigheter slo ned på opposisjonens demonstrasjoner 7. november 2007, og da innenriksdepartementets tropper stormet kontorene til tv-kanalen Imedi og ødela utstyret deres.

En koalisjon bestående av georgiske opposisjonspartier klarte altså høsten 2007 å mobilisere tusenvis av mennesker som var misfornøyde med de sosiale og økonomiske reformene. Men Saakasjvilis vellykkede strategi og opposisjonens svakhet satte en stopper for folkebevegelsen. Saakasjvili svarte på opposisjonens krav om nytt parlamentsvalg med først å avholde presidentvalg i januar 2008, som han vant 53,47 prosent av stemmene i første runde. Opposisjonen protesterte og krevde en runde til, men terning-en var kastet. I parlamentsvalget i mai fikk regjeringspartiet et komfortabelt flertall. Hvis ikke Vesten trekker sin støtte til Saakasjvili eller en dyp økonomisk krise utløser nye demonstrasjoner, er det lite sannsynlig at den georgiske opposisjonen klarer å velte den nåværende regjeringen eller i det hele tatt påvirke den politiske utviklingen.

Samtidig kan man se tegn til endring. I mars 2007 lanserte Human Rights Centre (HRIDC) i Tbilisi en kampanje for å be den abkhasiske befolkningen om unnskyldning for Georgias krigføring i 1992.8 Dette er første gang en ikke-statlig organisasjon (NGO) i Georgia forsøker å dra igang en debatt om Georgias rolle i den over femten år gamle konflikten – og det midt i en spent situasjon med fare for nye kriger.
Denne kampanjen var svært viktig fordi den stadfestet at en forutsetning for normalisering mellom de to folkegruppene, er at Georgia forstår hvor stor frykt krigen skapte hos abkhaserne. Den politiske eliten i Georgia har i stor grad avvist den abkhasiske og den ossetiske befolkningens bekymring for sin sikkerhet. På tross av sin militære seier i 1993 er Abkhasia svært sårbart. Det bor anslagsvis ikke mer enn 94 000 etniske abkhasere i Abkhasia.9 Abkhaserne fryktet – og frykter fortsatt – at en langvarig konflikt med Georgia kan føre til at hele folkegruppen blir utslettet.

I Sør-Ossetia er frykten mer presserende. I motsetning til i Abkhasia førte ikke den forrige krigen (1989–1992) til etnisk rensing av den georgiske delen av befolkningen. Dette gjorde at normaliseringsprosessen gikk raskere etter at det ble inngått våpenhvile. Til tross for fraværet av et seriøst fredsinitiativ, og til tross for en offisiell blokade mot utbryterrepublikken, hadde ossetere og georgiere gått tilbake til å leve side om side da Saakasjvili kom til makten i 2004. Men samme år gjenopptok Georgia det politiske og militære presset på Sør-Ossetia for å få republikken inn i folden igjen. Dette viser hvor skjør osseternes stilling har vært. Tskhinvali, med sine 30 000 innbyggere, ble umiddelbart omringet på alle kanter av georgiske landsbyer beskyttet av georgisk politi. Byg-gingen av en stor militærbase i Gori, en halvtimes kjøretur fra Tskhinvali, ble en konstant trussel mot innbyggerne i den ossetiske hovedstaden.10


DET ER GRUNNLEGGENDE forskjeller mellom Abkhasia og Sør-Ossetia. Sør-Ossetia er en fattig fjellregion uten strategisk betydning, mens Abkhasia har et stort potensial innen landbruk og turisme på grunn av den lange Svartehavskysten. Sør-Ossetia, som er blitt fullstendig avhengig av bistand fra Russland, har ved flere anledninger uttrykt et ønske om å bli innlemmet i den russiske føderasjonen. Både militære og politiske ledere i Sør-Ossetia er utpekt av Kreml. En av dem er Aslanbek Bulatsev, tidligere direktør for skattemyndighetene i Nord-Ossetia (en republikk i Den russiske føderasjonen), som nylig ble utnevnt til statsminister i Sør-Ossetia.11
Russlands anerkjennelse av Abkhasia og Sør-Ossetia som uavhengige stater kan gi kortsiktige sikkerhetsgarantier til Sør-Ossetia. Men de grunnleggende problemene består, og de vokser. Krigen i august 2008 drev georgiske minoriteter ut av Sør-Ossetia. Landsbyene deres ble plyndret og ødelagt og over 15 000 ble fordrevet til Georgia. Sør-Ossetia ligger sør for Kaukasusfjellene, og provinsens fartsårer går igjennom dalen midt i Georgia. Dette er Sør-Ossetias naturlige habitat. Forsøk på å avskjære provinsen fra resten av Georgia og knytte den til Russland strider mot områdets topografi og vil føre til sterke konflikter.

Den russiske hæren planlegger for øvrig å bygge militærbaser både i Sør-Ossetia og i Abkhasia. Basert på erfaringene fra 2008 ønsker Georgia på sin side å styrke sin hær. Denne gangen vil de skaffe seg moderne antiluft- og antitank-missiler. Krigen forsterket trusselbildet mot Georgia. Inntil nylig utkjempet landet kriger mot separatistbevegelser og etniske minoriteter. I 2008 utkjempet Georgia en krig mot den russiske hæren.

Krigen førte også til at russiske militærbaser kom tilbake midt i georgisk territorium, mindre enn et år etter tilbaketrekningen fra de russiske basene i Batumi og Akhalkalaki. «Før konflikten i august kunne Georgia beskytte sin østlige halvdel ved å stenge Roki-tunnelen og veien til Kazbeki. Men nå har vi denne store ballongen [Sør-Ossetia] med en russisk militærbase midt i landet,» sier Ronald Mangum, en pensjonert amerikansk general som har bodd i Tbilisi i tre år og har overoppsyn med det georgiske programmet for forsvarsreformer.

Den abkhasiske viseutenriksministeren Maxim Gunjia er bekymret for at konflikten fortsetter som en lavintensitetskrig. Han mener den georgiske hæren «vil fortsette med å gå inn i Abkhasia for å destabilisere situasjonen». Han forteller også at georgiske myndig-heter nylig løslot Dato Shengelia, tidligere leder av «Forest Brothers», en geriljagruppe som støttes av det georgiske innenriksdepartementet og er aktiv i Gali-distriktet sør i Abkhasia. Slike paramilitære styrker ble avviklet etter valget av Saakasjvili i 2004, men rap-porter tyder på at noen av de tidligere geriljagruppene ble gjenopplivet i begynnelsen av 2008.12 Løslatelsen av Dato Shengelia skal være et ledd i dette.

Krigen i august 2008 vil ikke føre til en «ny kald krig», men det er ingen tvil om at Georgia, er blitt et laboratorium der flere stormakter tester grensene for sin makt.

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 Etter konflikten spilte Lomaia en sentral rolle i forhandlingene med den russiske hæren (se Jonathan Littells «Dagbok fra Georgia», Samtiden, nr.4, Oslo, 2008). Siden desember 2008 har han vært Georgias FN-representant i New York.

2 For å støtte opp om sin versjon har Georgia offentliggjort innholdet i telefonsamtaler mellom den russiske hæren og Sør-Ossetia. Disse tekstene er tilgjengelige på engelsk på http://graphics8.nytimes.com/packages/pdf/world/2008/09/20080916_Georgia_Transcript.pdf

3 Dette er gjenstand for flere undersøkelser, deriblant en artikkel av Tim Whewell, «Georgia accused of Targeting Civilians», BBC News, 28. oktober 2008.

4 C.J. Chivers og Ellen Barry, «Georgia Claims on Russia War Called into Question», New York Times, 7. november 2008.

5 Philippa Runner, «EU Drafts Broad Mandate for Georgia War Probe», EUobserver, Brussel, 19. november 2008.

6 «Georgia Donors Conference», Ec.europa.eu, Brussel, 22. oktober 2008.

7 Matt Robinson og Margarita Antidze, «L?opposition géorgienne promet de poser des questions difficiles» (Den georgiske opposisjonen lover å stille vanskelige spørsmål), Reuters, Tbilisi, 18. august 2008.

8 Se www.apsni.org

9 Ifølge offisielle abkhasiske tall fra 2003 er samlet befolkningstall i Abkhasia 215 000 personer. Ifølge andre tall skal det være 70 000 abkhasere i Abkhasia.

10 Se «Escalade militaire dans le Caucase» (Militær opptrapping i Kaukasus), franske Le Monde diplomatique, juli 2007.

11 James Kliner, «South Ossetia appoints former Russian official as PM», Reuters, Moskva, 22. oktober 2008.

12 International Crisis Group, «Georgia and Russia: Clashing over Abkhazia», Europe Report, Nr. 193, 5. juni 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver