Erkebiskop Marx’ bekymringer

Med sin eksportrettede økonomi er Tyskland hardt rammet av den pågående økonomiske krisen. På tross av gigantiske redningspakker forventer regjeringen en nedgang i BNP på fire prosent i 2009. Krisen kommer samtidig som en rekke skandaler slår innover det tyske næringslivet ? skatteunndragelser, ekstravagante bonuser, korrupsjon. Dette klimaet har gitt grobunn for en ny og moralistisk Marx.

Das Kapital skrevet av en viss Marx toppet de tyske bokhandlernes besteselgerlister på begynnelsen av året. Ikke overraskende, sier du? Marx er redningen for forlagene. Det er bare det at denne Marx ikke heter Karl til fornavn, men Reinhard, erkebiskop av München og tidligere biskop av Trier, Karl Marx’ fødeby.1 Det viser, skriver han, at Gud har humor.

Vår erkebiskop nøler ikke med å utbytte potensialet i etternavnet. I stedet for et vanlig forord skriver han et brev til sin «kjære Karl Marx» for å fortelle ham at han på noen områder «ikke tok fullstendig feil». Faktisk skrev Reinhard denne boka for at Karl skulle få «hvile i fred». I avslutningen konkluderer han: «Hvis vi ikke fullbyrder oppgaven vår epoke fordrer, vil vi igjen se – det er jeg overbevist om – Karl Marx vende tilbake fra historien. Det må ikke skje.»

På midten av 1800-tallet konstaterte Marx (Karl) selv under en reise i Rhinland, hvordan kirken flørtet med arbeidersaken. Allerede i andre setning av Det kommunistiske manifest fordømmes paven, tsaren og de mange andre som «har forent seg i en hellig klappjakt». På denne tiden hadde erkebiskop Marx sin forgjenger i abbed Guillaume-Emmanuel von Ketteler (1811–1877), en av forløperne til den sosiale katolisismen.

Utover disse anekdotene gir erkebiskopens bok et dykk ned i en skjult side ved den tyske veksten, en side som bekymrer ham. Fattigdommen har slått rot midt i samfunnet. Antallet gratismåltider servert til fattige økte med førti prosent på to år. «Hvis vi ikke vil at de ekskluderte i vårt overflodssamfunn en dag skal klarte opp på barrikadene, må vi bekjempe de sosiale ekskluderingsmekanismene,» skriver han med henvisning til hendelsene i de franske drabantbyene høsten 2005.


BERLINMURENS FALL ble framstilt som et siste farvel til marxismen. De som da håpet at velferdsstaten skulle få sin endelige seier, mistet raskt motet. I virkeligheten er det (den globale) kapitalen som har knust (det lokale) arbeidet, forsikrer biskop Marx, og påpeker at «73 prosent av tyskerne mener det økonomiske systemet er urettferdig». Så mange offentlige goder har forsvunnet at «selve ordet reform, som har positive konnotasjoner, ikke lenger gir ekstra energi i form av tillit […], men snarere redsel og frykt.»
Den største skandalen for vår geistlige Marx, er økningen i antall fattige barn: Ett av fem tyske barn får ikke dekket sine behov. Nylig gransket Den føderale domstolen for sosialsaker grunnlovsstridigheten til loven som gir barn av fattige familier og under 14 år, 60 prosent av ledighetstrygden til en voksen, det vil si 211 euro. Dommerne mener definisjonen av deres behov er feil og har sendt saken videre til forfatningsdomstolen. I Berlin lever førti prosent av barna under 15 år i familier som mottar sosialhjelp.

Selv om boka til Reinhard Marx er kritisk til kapitalismens konsekvenser, er den svært beskjeden overfor kapitalismens prinsipp. Han går til frontalangrep på Nokias flytting av produksjon fra Bochum til Ungarn og Romania i januar 2008, på grunn av de millioner i subsidier som var delt ut. Men sier for eksempel ingenting om flyttingen av Volkswagen til Bratislava. Alt ondt kommer fra den «anglo-saksiske finanssektoren». Og han setter som ideal en sosial markedsøkonomi … som ikke lenger er sosial. På samme vis glemmer han å presisere at det er funksjonsmåten, som nettopp har blitt avvist, til denne «anglo-saksiske finanssektoren» som har muliggjort eksporten – som i stor grad har gått til USA – og dermed den økonomiske veksten Tyskland har opplevd de siste årene.
Kravet om en «moralisering» av kapitalismen har vekket indignasjon hos filosofen Jürgen Habermas, som fordømmer hykleriet. «Spekulantene har handlet innenfor lovens rammer, i tråd med den sosialt anerkjente logikken om profittmaksimering. Politikken latterliggjør seg selv når den moraliserer i stedet for å bruke den demokratiske retten som lovgiveren har utarbeidet. Det er på politikken og ikke på kapitalismen ansvaret for den allmenne velstand hviler.»2

DEN TYSKE SOSIOLOGEN Max Weber viste i sin tid rollen religionen hadde spilt i kapitalismens utvikling og i «kapitalismens ånd».3 Allerede i hans tid eksisterte denne ikke lenger i annet enn degraderte former. I dag står det enda verre til. Og likevel finner vi fortsatt noe i holdningene, eksempelvis dette vage begrepet om den «hederlige kjøpmann». Reinhard Marx tar en omvei om Kant og opplysningstenkerne før han skriver: «Ingen system kan varig regulere alt juridisk eller gi avkall på moralen og aktørenes motivasjoner. […] Uten etoset til den hederlige kjøpmann, legger vi ut på en farlig vei.» Det er bare at det er den siste rest av dette etoset kapitalismen forbruker. Fallet til de to største tyske familiebedriftene, Adolf Merckle og Schaeffler-familien, vitner om dette.

Foruten at vi vet svært godt hvilken virkelighet det dekker over – på den ene siden bonuser, på den andre finansspekulasjon – har et visst ord fått blomstre i Tyskland: Gier. Ordet betegner en av de syv dødssyndene: grådighet. Geistlige Marx gjør opprør mot økonomiseksjonene i avisene som bruker det positivt, og dermed gir seg hen til en «hyllest av begjæret»: «Her må vi reise oss og si stopp. Vi aksepterer ikke at synden skjules bak frihetens maske.»

For den liberalistiske sosiologen Ralf Dahrendorf er også ansvarlighet blitt et «derivat», et finansprodukt: Vi har gått fra en «protestantisk etikk til nytelsen i lånefinansiert forbruk». Selve tanken på å måtte velge mellom disse alternativene er skremmende. Direktøren for det protestantiske kirkerådet har også måttet unnskylde seg overfor sjefen for Deutsche Bank, som kommentatorene mente han anklaget for «avgudsdyrkelse». Kirken avviser at det dreier seg om et personangrep, men holder fast på at målet om «en finansiell avkastning på 25 prosent» er en avgudsdyrking. Man forveksler Gud med en pengegud.


FILOSOFEN ERNST BLOCH var den første som fremmet hypotesen om «kapitalisme som religion». Denne tesen ble plukket opp igjen i arbeidene til Christoph Deutschmann. I hans seminarer om «en sosiologi om kapitalismens dynamikk», setter han «kapital» og «arbeid» som ikke bare økonomiske og sosiale, men også religiøse kategorier.

Og her kommer reformatoren Jean Calvin til sinne. «Hvilket sammentreff!» skriver en lederskribent i dagsavisen Die Welt, at «krisen nettopp kommer samme år som 500-årsjubileet for fødselen til mannen som den store sosiologen Max Weber utpekte som en av kapitalismens bakmenn: Jean Calvin […] en forkynner av disiplin, plikt, anstrengelse og edruelighet.» Pokker! Har alt dette forsvunnet? Weber så at selv i Tyskland, Martin Luthers hjemland, hadde kalvinismens innflytelse vært stor.

Disiplin, plikt, anstrengelse og edruelighet: Siden loven ikke kan kreve dette av kapitalen, krever den det av arbeidet. Og av de som ikke har arbeid. Disse sanksjoneres for deres «antiøkonomiske atferd» (sic), i navn av en lov som er bedre kjent som Harz IV, oppkalt etter sjefen for «menneskelige relasjoner» hos Volkswagen, som tidligere rikskansler Gerhard Schröder i 2002 ga i oppdrag å konstruere dette makkverket som trådte i kraft i 2005. I loven som allerede har blitt endret to ganger, innfører en paragraf et sanksjonssystem som medfører reduksjon eller midlertidig opphevelse av arbeidsledighetstrygden for de som ikke retter seg etter arbeidskontorenes påbud.

Kort fortalt dreier det som om å forplikte arbeidssøkerne til å akseptere hvilket som helst arbeid. Målet har blitt nådd: Midlertidig og dårlig betalt arbeid har økt drastisk. En studie fra «Den berlinske kampanje mot Harz IV» har fått tittelen «Den som ikke kneler, får ikke penger». Uoppmerksomhet, mangel på kompetanse eller feil – ingen av disse er formildende omstendigheter. Kun de modigste forsvarer seg, og litt over en tredjedel vinner fram: Domstolen for sosialsaker som i februar behandlet anklage nummer 6000, har forvandlet seg til et slags erstatningskontor for skadene en dårlig håndhevelse av en uforståelig lov har medført.
I begynnelsen av januar ble det kjent at den tyske milliardæren Adolf Merckle hadde tatt sitt eget liv: Han hadde mistet kontrollen over konsernet sitt etter en mislykket spekulasjon i Volkswagen-aksjer. Om Die Zeit betrakter hendelsen som en systemintern «ulykke», setter Der Spiegel den i forbindelse med de mange skandalene som har svertet lederne for den tyske industriens juveler: Korrupsjon (Siemens), bruk av skatteparadis og skatteunndragelse (Deutsche Post), støtte til prostitusjon (Volkswagen), sikkerhetsparanoia (LIDL, Deutsche Telekom, Deutsche Bank).4 I ingen av disse tilfellene klarer man ikke å fullstendig abstrahere moralen gjennom avstanden mellom tale og handling. For skrøt ikke Merckle-familien av sin pietisme? Byggematerial- og legemiddelkonsernet hadde til og med en egen pastor. Reaksjonen til Günter Grass tok opp i seg puritanismen, og la ingenting imellom: «Her kaster en stor entreprenør, den femte rikeste i Tyskland, seg foran et tog. I nekrologen hans snakker ministerpresidenten [av Baden-Württemberg] om tragedie. Men det er ingen tragedie. Det er en mann som stikker av fra ansvaret sitt. Han har dratt med seg hundre tusen ansatte i sine spekulasjoner.»5

STASI 2.0. Den liberalistiske versjonen av De andres liv. I 2002, 2003 og 2005 ble de personlige opplysningene til 173?000 lønnsmottakere i det tyske jernbaneselskapet Deutsche Bahn kryssjekket med opplysningene til 80 000 leverandører. Dette ble framstilt som ren rutine – avdekke korrupsjon gjennom å avsløre mulige bånd mellom bestillere og leverandører. Men operasjonen ble igangsatt uten den minste konkrete indikasjon og uten noen skriftlige spor etter presise direktiver gitt til det private etterforskningsbyrået som fikk i oppgave å gjennomføre arbeidet. Med tanke på det sosiale klimaet i jernbaneselskapet, var det ikke urimelig at fagforeningene så på dette som et forsøk på å skremme de ansatte.

Sjefenes mistro mot samarbeidspartnere og ansatte sammenfaller med sistnevntes økte mistro mot de økonomiske elitene og bakenfor dem, systemet. Lederen for arbeidsgiverorganisasjonen i Bayern, Randolf Rodenstock, innrømmer dette: «Den sosiale markedsøkonomien led allerede under en tillitskrise før de aktuelle hendelsene. Flesteparten av tyskerne tror ikke lenger på den og mener den er urettferdig. I tillegg kommer nå faren for at de også vil se på den som ineffektiv.»6

Et talende tall i dette henseende: Antallet aksjonærer har gått fra 13 millioner i 2001 til 8,8 millioner i dag. Upopulariteten til denne spareformen forhindrer ikke Christoph Deutschmann i å hevde at børsinvestering er blitt en folkesport. De som praktiserer den mener det er en naturrett å kreve sin del av profitten uten å bry seg om måten den er blitt oppnådd på. Akkumulasjonen av de praktiske konsekvensene av disse individuelle forhåpningene legger i ruiner, mener han, selve jakten på rikdom. Sosiologen snakker om en «kollektiv Buddenbrook-effekt»,

Formuleringen viser til romanen Buddenbrooks, der Thomas Mann forteller historien om en rik borgerlig familie fra den bygger seg opp på 1500-tallet til dens fall på 1800-tallet. Dagens motsvar er Schaeffler-familien, som bare har en hundre år lang historie – knyttet til den «fordistiske» kapitalismen. Schaeffler-familiene styrte landets nest største familie-bedrift, etter Merckle. Bedriften som hadde spesialisert seg i kulelagre, befant seg i store vansker etter å ha forsøkt å sluke et enda større bytte: dekkprodusenten Continental. Nylig kunne man se fru Schaeffler, overhodet for en av de største formuene i Tyskland, felle en uanstendig tåre foran de ansatte som var samlet under et skilt som forsikret: «Vi er Schaefflere.»

Under gjenforeningen sang tyskerne «Vi er ett folk». Etter valget av Benedikt 16. gikk refrenget «Vi er pave». Og nå «Vi er Schaefflere». Stilt overfor så mange skuffelser, ber den politiske klassen himmelen om at den ikke skal falle i hodet på dem før neste valgnederlag. Det har tydeligvis allerede skjedd …

Oversatt av R.N.