Terrorisme

Fra Guantánamo til Tarnac

Fransk politi arresterte i november flere medlemmer av et autonomt kollektiv i den lille landsbyen Tarnac. Selv om myndighetene mangler konkrete bevis, sitter fortsatt «den karismatiske ideologiske lederen» Julien Coupat varetektsfengslet. Er rettssalene i den vestlige verden i ferd med å bli scener der fantasiforestillinger får fritt spillerom på bekostning av konkrete bevis?

Posted on

Iscenesettelsen av arrestasjonen og siktelsen av «de autonome i Tarnac» er et fenomen som ikke bare viser at den juridiske orden er omveltet, men også at det foregår en mer dyptgripende endring av samfunnets symbolske orden. Omveltningen av lovens rolle er i seg selv fenomenet til en «père-version» av den Symbolske loven.

Rettsprosedyrene som er satt i gang representerer en av de mest avgjørende aspektene til en tendens som «kampen mot terrorisme» har innført: at et individ betegnes som terrorist, ikke fordi han/hun har begått bestemte handlinger, men simpelthen fordi han/hun har blitt gitt denne betegnelsen. Det er endepunktet for en tendens som har blitt stadig tydeligere de siste ti årene. Prosessen med subjektivering av loven har slik endt med en omveltning av lovens rolle. Sistnevnte er ikke lenger en sikring mot vilkårlighet, men en tom form som sørger for at makten konsentreres hos den utøvende makt. I fravær av en forestilt organisator, av en felles politisk bevissthet, har makten muligheten til å skape en ny virkelighet, det vil si en virtuell virkelighet som ikke utsletter, men erstatter kjensgjerningene. Svakheten til den sosiale bevegelsen, nederlaget til den symbolske funksjonen, forklarer fraværet av bremser hos den allmektige staten, som slik viser seg som en altomfattende forestilling, som en morsfigur. En nevrotisk sosial orden, som framstår som selvmotsigende, erstattes av en psykotisk struktur, en orden som fortrenger enhver konflikt, enhver mulighet for subjektiv konfrontasjon. Forskjellen mellom indre og ytre forsvinner. Dette viser seg i sammensmeltningen av krigsrett og strafferett som ble fullstendig innskrevet i en amerikansk lov i 2006. Denne loven gjør det mulig for den utøvende makt i USA å definere sine egne borgere som fiender.

Saken med de «autonome» i Tarnac inngår i denne moderniteten med regjeringers krig mot egen befolkning. Med unntak av noen ritualer i maktens verbale uttrykk, har dette lite å gjøre med det gamle begrepet «indre fiende» og den tradisjonelle stigmatiseringen av politiske motstandere. Her går man ikke til angrep på en bestemt ideologi, en type bevissthet, men simpelthen på kroppen, på atferd, på motstanden mot å overgi seg til dødsmaskinen. Det dreier seg ikke om bekjempe en fortropp, men å vise at motstand mot å tjene penger, forsøk på å unngå kontrollmekanismene eller vilje til å gjen-etablere det sosiale båndet, er en forbrytelse, den mest alvorlige i vårt samfunn, nemlig en terrorhandling. Dette gjelder ikke bare for en minoritet, men for alle.


11. NOVEMBER 2008 omringet 150 politimenn den lille landsbyen Tarnac. De kalte det «Operasjon Taiga». Samtidig ble det utført razziaer i Rouen, Paris, Limoges og Metz. Siktelsen av ti unge menn og kvinner i operasjonen, er framfor alt en iscenesettelse som skal skape frykt.

Arrestasjonene blir satt i sammenheng med sabotasje mot franske jernbanelinjer, som 8. november forårsaket forsinkelse på toglinjene mellom Paris og Lille. Sabotasjen, avhektingen av flere kjøreledninger, som ikke på noe tidspunkt truet noen menneskeliv, ble definert som terroristhandlinger. Påtalemyndigheten sier de har en rekke indisier, særlig skriftlige, og at fem av de mistenkte skal ha vært i nærheten av de saboterte linjene da gjerningene ble utført, men innrømmer at de ikke har noen konkrete bevis.

Det er deres profil som berettiger siktelsene. De har blitt arrestert fordi «de har en svært radikal diskurs og har forbindelser til utenlandske grupper» og en rekke av dem «deltar regelmessig på politiske markeringer», for eksempel «demonstrasjonen mot Edvige-databasen2 og mot strengere tiltak mot innvandring».3

Ifølge statsadvokat i Paris, Jean-Claude Marin, utgjør de fem som ble varetekstfengslet «den harde kjernen, som hadde væpnet kamp som mål».4 De fire andre arresterte ble raskt løslatt, men er fortsatt mistenkte for «skadeverk på jernbanelinjer i et terroristisk øyemed». I mangel av bevis mot de siktede, ble tre av de fem fengslede løslatt like etter, men satt i husarrest. Huset til de siktede ble betegnet som et «samlingssted, et sted for indoktrinering, en base for voldelige handlinger».

Maktens retorikk baserer seg på to forskyvninger: Enkelt skadeverk, som kan forekomme i en sosial bevegelser, blir definert som terrorhandlinger, og disse handlingene blir med nødvendighet tilskrevet de unge i Tarnac, selv om politiet innrømmer at de ikke har noen håndfaste bevis. Forestillingen om terrorisme som makten trekker fram, skaper en virkelighetsforestilling som erstatter fakta. Kjensgjerningene benektes ikke, de fratas bare enhver forklaringsevne. Sabotasjehandlingene kan bare være gjerningene til personer definert som terrorister. Utpekingen av terroristene skjer forut for enhver objektiv vurdering. Den vender om på prosessen og lukker den inne i en forestilling, i en tom form. Denne prosedyren er endepunktet for en rask prosess med subjektivering av den juridiske orden.


DE TIDLIGERE antiterrorlovene, som eksisterte lenge før 11. september, hadde som formål å benekte handlingenes politiske karakter gjennom å kriminalisere dem. I de nye terrorlovene er det tvert imot dette politiske aspektet som tilskrives forbrytelsen. Det er den antatte intensjonen om å legge press på en offentlig myndighet eller internasjonal institusjon, som fører til at et lovbrudd får merkelappen «terrorisme».

EUs rammebeslutninger om terrorforbrytelser og -organisasjoner, som nå er innlemmet av alle EU-landenes lovverk, er skreddersydd for å ramme sosiale bevegelser og protester. Det er ikke bare det subjektive elementet i lovovertredelsen, intensjonen som tilskrives gjerningen, som avgjør om det er en terrorhandling: Det objektive elementet i lovovertredelsen definerer umiddelbart okkupasjonen av en administrativ bygning eller et offentlig transportmiddel som en terrorhandling. Disse lovene gjør også tilhørighet til en forbrytelse, de tillater å straffeforfølge en person for å tilhøre en anklagd organisasjon. Dermed introduserer disse lovene, i opposisjon til hele den vestlige rettstradisjonen, et begrep om kollektiv skyld. De gjør også intensjon til en forbrytelse. Man kan straffeforfølges simpelthen for å ha hatt intensjon om å utføre en gjerning.

Storbritannia går enda lenger. Terrorism Act 2006 går bakenfor intensjonen. Denne loven gjør stemning til en forbrytelse. Man er ansvarlig for konsekvensene av det som kan tilskrives det man sier, uansett intensjonen som ligger til grunn. Hvis man for eksempel sier at man støtter retten til væpnet forsvar, uansett hvor i verden, skaper det en «en stemning som legger til rette for terrorisme». Ordenes opphavsmann er straffe-
rettslig ansvarlig for handlinger begått «av en ung, påvirkelig mann» som plasserer en bombe i metroen og erklærer at han har blitt påvirket av disse ordene. Ingen konkrete bevis for en forbindelse mellom gjerningen og de uttalte ordene kreves for å igangsette rettslig forfølgning.
Den subjektive karakteren er spesifisert i alle disse former for lovgivning. De gir dommerne makt til å bestemme om en handling eller et utsagn er terrorisme. Også den utøvende makt gis myndighet til å definere en person eller en gruppe som terrorister. EUs terrorliste er et godt eksempel på dette. Man blir ikke oppført på den fordi man har begått en handling, men simpelthen fordi man blir utpekt som terrorist eller tilhører en organisasjon EU-rådet har definert som en terrororganisasjon. Denne beslutningen går utenom den dømmende makten. Det er en rent politisk beslutning gjort av den utøvende makten. I praksis går det ikke an å anke disse beslutningene. Og som oftest er oppføringene et resultat av amerikansk press.

Disse listene er et godt eksempel på tendensen som kommer til uttrykk i de forskjellige internasjonale strafferettslige reformene. De går alle i samme retning: De overfører myndighet fra den juridiske til den utøvende makten.


DEN AMERIKANSKE LOVEN fra 2006, Military Commissions Act,5 som kan appliseres over hele verden, er elementet som viser denne prosessen tydeligst.6 6. august 20087 ble denne loven brukt av en militær spesialdomstol på Guantánamo for å dømme Salim Ahmed Hamdan, Osama bin Ladens antatte sjåfør, til fem og et halvt år i fengsel for «materiell støtte til terrorisme». Denne domfellelsen gjør det mulig å gripe konkret virkningene av prosessen, det vil si hvordan psykosen blir innført som samfunnets politiske organiseringsform.

La oss minne om at tilståelsen til Bin Ladens sjåfør, beviset som fikk ham domfelt, ble frambrakt under tortur. Hamdan ble dømt av en militærkommisjon, det vil si en militær spesialdomstol nedsatt av den utøvende makt for å dømme personer den kaller «ulovlig fiendtlig stridende». Jurymedlemmene og forsvarsadvokatene, som kommer fra militæret, utpekes av aktor. Domstolen kan akseptere bevis framkommet under tortur eller rykter. Den tiltalte får ikke delta på hele rettssaken og kan verken bestride eller bekrefte «bevisene».

Status som «ulovlig fiendtlig stridende» gis ikke nødvendigvis til dem som har utført krigshandlinger mot USA, men simpelthen til individer administrasjonen har utpekt som sådan. Denne loven gir den utøvende makt myndighet til å definere sine egne borgere som fiender eller enhver utvandret utenlandsk statsborger fra et land som USA ikke er i krig med. Denne loven fusjonerer strafferett og krigsrett og fjerner enhver forskjell mellom indre og ytre. Siktelsen av en ulovlig stridende fiende har ingenting med krigshandlingen å gjøre, eller hvilke som helst konkrete gjerninger. Hamdan ga i sin funksjon som sjåfør for Bin Laden, støtte til sistnevnte, noe som gjør ham til medskyldig i attentatene 11. september 2001. Mens Bin Laden som framstilles som attentatbestilleren av den utøvende makt, ikke forfølges juridisk for disse attentatene.8


ADMINISTRASJONEN HAR muligheten til å skape en virtuell virkelighet som legger seg over de konkrete gjerningene. Hamdan har sonet straffen sin og ble nylig løslatt, i strid med den daværende amerikanske administrasjonens tidligere posisjoner. Regjeringen hadde hele veien erklært at uansett hvilken dom han fikk, så skulle Hamdan, på grunn av sin farlige karakter, forbli i fengsel. Erklæring av Hamdan som «ulovlig fiendtlig stridende» åpnet for en ubegrenset soning, etter den utøvende makts forgodtbefinnende. Men styrkeforholdene gjorde at regjeringen bestemte seg for å avstå fra denne muligheten som Military Commission Act ga. Loven er konstruert slik at administrasjonen ikke trenger å respektere beslutningene til domstolene den selv har opprettet og nøye kontrollerer. Dermed innebærer denne prosedyren en benektelse av lovens funksjon, samtidig loven formelt anerkjennes. Loven er der nå bare for å registrere den utøvende makts myndighet til å avvike fra lovverket.

Det som står på spill med denne lovgivningen, er retten til å bestemme over seg selv. I juni 2008 ga amerikansk høyesterett fangene på Guantánamo muligheten til å få anke grunnlaget for anholdelsen for en sivil domstol. Det dreide seg ikke om å komme til bunns i sakene, men simpelthen å bestemme om den amerikanske regjeringen hadde tilstrekkelig bevis til å holde fangene fengslet. 250 personer er fortsatt innesperret på Guantánamo, alle har levert en anke.

Den amerikanske regjeringen har ført en kamp på to fronter. På den ene siden har den forsøkte å stoppe eller forsinke fangenes anker, men framfor alt ville den at den sivile domstolen ikke skulle kreve nedklassifisering av de hemmelige bevisene og at de aksepterte å fungere i tråd med kriteriene til militærkommisjonene.


20. NOVEMBER avsa dommer Richard J. Leon fra den føderale domstolen i Washington DC dommen i den første ankesaken. Den gjaldt seks algeriere som ble arrestert i Bosnia på slutten av 2001 og siden sperret inne på Guantánamo. Dommeren erklærte at fem av fangene hadde blitt ulovlig fengslet og umiddelbart måtte løslates. Men han slo også fast at fengslingen av den sjette fangen var lovlig. Han hadde gitt «materiell støtte» til Al-Qaida. Han skal ha vært en «tilretteleggende aktør» for organisasjonen, ved å ha organisert reiser for personer som skulle dra for å slåss mot USA, og han skal selv ha ønsket å bli kriger. Dommeren godtok dermed argumentasjonen til administrasjonen, som hele tiden hadde framstilt Bensayah Belkacem som Al-Qaida-agent i Bosnia. La oss minne om at de seks utgjorde en gruppe og ble arrestert sammen.
På hvilket konkret grunnlag kunne dommeren avsi denne dommen og beslutte at fem av dem skulle løslates, mens det var legitimt å holde den siste fengslet? Dommeren aksepterte å avsi dom på grunnlag av de hemmelige bevisene han sa var «hemmelighetsstemplede dokumenter fra en anonym kilde». Dette var bevis forsvaret ikke kunne imøtegå, fordi den ikke kjente til dem. Fangene kunne ikke delta i hele rettergangen. De fikk bare delta via telefon under de offentlige rettsmøtene.

Kjensgjerningen at dommeren gikk med på å avsi dom på grunnlag av hemmelige bevis, basert på rykter, er en legitimering av rettsprosessene i de militære spesialdomstolene. Slik skapte han en rettspraksis som godkjenner denne typen «bevis». Om dette allmenngjøres, vil det medføre en rasjonalisering av den juridiske orden. Denne orden vil ikke lenger være krysningspunktet mellom to strukturer som fungerer side om side, et unntakssystem og et rettssystem, men bli en enhetlig struktur basert på militærkommisjonene.

Takket være denne rettspraksisen kan Military Commissions Act, loven som skriver sin egen overskridelsen inn i selv lovteksten, forvandle og forvrenge hele den amerikanske rettsorden.

Military Commissions Act er det mest avanserte elementet i prosessen med subjektivering av den vestlige rettsorden, en prosess som har snudd opp-ned, «pervertert», lovens rolle. Loven beskytter ikke lenger mot vilkårlighet, den gir snarere all makt den utøvende makt.


FORVANDLINGEN AV den juridiske orden i USA og Vest-Europa representerer noe nytt. For det første avslører den en endring i politisk regime: slutten på rettsstaten og overgangen til en organisering som samler all makt i hendene på den utøvende makt. Men det dreier seg her bare om en første tilnærmingsmåte, som indikerer en dypere omveltning, en mutasjon av samfunnets symbolske orden, det vil si overgangen fra en farsfigur, den som gjennomløper store deler av historien til det kapitalistiske samfunnet, til en triumferende maternal figur, som er spesifikt for samfunnets aktuelle fase.

Morsbildet til makten utøver en benektelse av alt politisk. Det benekter konflikter og forskjell, og henvender seg med kjærlighet bare til homogene monader som den har etablert intime virtuelle relasjoner til. Det dreier seg om en samfunnsstruktur der individene kastes ut i redsel og overgir seg til staten. De aksepterer at våre friheter ødelegges. De gir fra seg retten til å bestemme over seg selv i bytte mot omsorg, i bytte mot en beskyttelse som utsletter dem.
Denne forvrengningen av rettsstaten er en del av en ny mytisk virkelighetsforestilling bygd på bildets forrang: Kampen mot terrorismen, det absolutt onde, legitimerer at våre friheter oppheves. Denne forestillingsverden undertrykker ikke fakta som kan falsifisere maktens retorikk, den sørger for at disse er nærværende samtidig som den ekskluderer dem fra domenet til det som er mottakelig for bevisstheten. Maktdiskursen utgjør en ny virkelighetsforestilling som er i ferd med å bli det eneste mulige referansepunktet. Fakta er slik ekskludert fra det sosiale feltet og rommet for det tenkelige. Dermed har denne forestillingen satt oss inn i en psykotisk struktur. Omveltningen av den juridiske orden, så vel som «perverteringen» av relasjonen til det reelle, er betingelsene for at denne strukturen lar seg innføre.

Dommene mot fangene på Guantánamo vitner om dette. Det gjør også siktelsen av de «autonome i Tarnac». Fraværet av konkrete bevis som gjør det mulig å straffeforfølge de siktede, benektes ikke, men bevisenes nødvendige forrang er reversert til fordel for forestillingen makten har konstruert. Posisjonen til den franske innenriksministeren, Michèle Alliot-Marie, som blir gjentatt i rapporten fra det franske sikkerhetspolitiet (DCRI), er særlig interessant: «De har operert i det skjulte,» forsikrer ministeren. «De bruker aldri mobiltelefoner og oppholder seg på steder der det er svært vanskelig for politiet å foreta razziaer uten å gi seg til kjenne. I landsbyen Tarnac har de opprettet vennskapelig relasjoner med folk som kan varsle dem om nærvær av fremmede.» Men ministeren tilstår: «Det finnes ikke spor etter attentater mot personer.»9 Disse erklæringene oppsummerer hele saken. Det som gjør disse unge mennene og kvinnene til terrorister er livsstilen deres, det faktum at de forsøker å unnslippe den økonomiske maskinen og at de ikke har en «proaktiv» atferd som underkaster seg kontrollprosedyrene. Å ikke ha mobiltelefon blir et indisium som stadfester terroristiske intensjoner. Å reetablere det sosiale båndet er også en inkriminerende atferd, fordi denne praksisen rekonstruerer det symbolske båndet og legger til rette for en sikring mot at staten skal bli allmektighet.

Man kan ikke forholde seg rasjonalt til faktahenvisningene i Alliot-Maries erklæringer når det ikke finnes det minste overbevisende konkrete bevis. Dette skaper et delirium, en rekonstruksjon av det reelle som støtter seg på forestillingen om terrorisme.

Denne prosessen er også synlig i politirapportene, der det på et språklig nivå finner sted en fullstendig imaginær rekonstruksjon av virkeligheten. Eksempelvis snakker politiet, som konkret indisium på de siktedes skyld, om «dokumenter som presiserer når togene passerer, kommune for kommune, med avgangs- og ankomsttider for stasjonene».10 En rutetabell blir et spesielt bekymringsverdig dokument, besittelse av det innebærer nødvendigvis deltakelse i skadeverk mot jernbaneselskapet. På samme måte blir en stige til et «redskap for oppstigning», og å være i besittelse av et slik redskap er tilstrekkelig til å siktes.

Dette psykotiske byggeverket er ikke bare de franske myndighetenes gjerning. Flesteparten av de europeiske myndighetene er med. 27. november fant det sted en arrestasjon, razzia og anholdelser hos den belgiske støttekomiteen for de siktede i Tarnac-saken.11 I ransakelsesordren sto det: «Tilknytning til forbrytere og felles skadeverk». Å besitte dokumenter knyttet til en støttekomité kan, ifølge de nåværende maktforholdene, autorisere straffeforfølgelse eller i det minst å knytte dem som besitter disse til granskningen som ledes i Frankrike.

© Multitudes / Eurozine (www.eurozine.com). Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Ordspill på «faderlig variant»/«perversjon». Overs. anm.

2 Forslag om en database som ga det franske overvåkningspolitiet en stor frihet til å samle inn informasjon om egne statsborgere. Ble trukket etter 20. november 2008 etter store protester. Overs. anm.

3 Giorgio Agamben, «Terrorisme ou farce», Le Monde, 20. november 2008.

4 Marie-Noëlle Betrand og Sébastian Homer, «Au village, sans prétention», L?Humanité, 28. november 2008.

5 S.3930 Military Commissions Act of 2006.

6 «Ennemi de l?Empire» (Imperiets fiende), Multitudes, nr. 32, 2008.

7 Jerry Markon, «Hamdan guilty of Terror support», Washington Post, 7. august 2008.

8 Ed Haas, «FBI says, No hard evidence connecting Bin Laden to 9/11», Muckraker Report, 6. juni 2006..

9 Isabelle Mandraud, «L?obsession de l?ultragauche», Le Monde, 3. desember 2008.

10 Agamben, se over.

11 http://soutien11novembre.org

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver