Realistisk utopisme

«Ærefrykten folk viser for menneskerettigheter får en nesten til å ønske å innta grusomme posisjoner,» sa filosofen Gilles Deleuze for tjue år siden. I dag er det snarere de umulige valgene som gjør at man fristes til å innta slike posisjoner.

I slutten av april skal FNs menneskerettighetsråd arrangere en stor internasjonal konferanse om rasisme i Genève, den såkalte Durban 2-konferansen, som skal bygge på arbeidet til en tilsvarende konferanse i Durban i Sør-Afrika i 2001. Denne konferansen har senere blitt kalt et lavmål i FNs historie, fordi mange mente den ga undertrykkende islamske stater fritt spillerom for antisemittiske utfall mot Israel, samtidig som disse regimene gikk fri for kritikk. Årets konferanse skal følge opp de to dokumentene som ble vedtatt i 2001, en prinsipperklæring og en handlingsplan som blant annet inneholdt et krav om kompensasjon for kolonitiden og slavehandelen, og en implisitt kritikk av Israel. Etter press fra vestlige land ble resolusjonsforslaget som skulle behandles på årets konferanse, trukket i mars. Forslaget inneholdt både en fordømmelse av Israels okkupasjon av palestinske territorier og et krav om lovforbud mot «all rasistisk og religiøs hatpropaganda». (…)