Realistisk utopisme

Må vi velge mellom en antisemittisk eller en antimuslimsk anvendelse av menneskerettighetstanken?

«Ærefrykten folk viser for menneskerettigheter får en nesten til å ønske å innta grusomme posisjoner,» sa filosofen Gilles Deleuze for tjue år siden.1 I dag er det snarere de umulige valgene som gjør at man fristes til å innta slike posisjoner.

I slutten av april skal FNs menneskerettighetsråd arrangere en stor internasjonal konferanse om rasisme i Genève, den såkalte Durban 2-konferansen, som skal bygge på arbeidet til en tilsvarende konferanse i Durban i Sør-Afrika i 2001. Denne konferansen har senere blitt kalt et lavmål i FNs historie, fordi mange mente den ga undertrykkende islamske stater fritt spillerom for antisemittiske utfall mot Israel, samtidig som disse regimene gikk fri for kritikk. Årets konferanse skal følge opp de to dokumentene som ble vedtatt i 2001, en prinsipperklæring og en handlingsplan som blant annet inneholdt et krav om kompensasjon for kolonitiden og slavehandelen, og en implisitt kritikk av Israel. Etter press fra vestlige land ble resolusjonsforslaget som skulle behandles på årets konferanse, trukket i mars. Forslaget inneholdt både en fordømmelse av Israels okkupasjon av palestinske territorier og et krav om lovforbud mot «all rasistisk og religiøs hatpropaganda».

De islamske landenes krav om forbud mot religiøs krenkelse blir framstilt som et angrep mot ytringsfriheten. Et av bakteppene er selvfølgelig striden om Muhammed-karikaturene. En strid som disse regimene bevisst brukte, og bruker, for det den var verdt for å sikre støtte i egen befolkning, men som også i Vesten og i Norge ble brukt, og brukes, like instrumentelt for å hevde en overhengende fare for snik-islamisering, radikal islam og desslike. Og den samme delen av det politiske spekteret angriper støtt og stadig venstresiden for å være for veik i fordømmelsen av religiøse undertrykkelse og forsvar av ytringsfriheten. Dette har de helt rett i med utgangspunkt i denne dikotomien, som frister til å innta «grusomme posisjoner», ikke fordi det vises så enorm ærefrykt for menneskerettigheten, men snarere fordi de forsøkes tvunget inn i et binært valg mellom enten å støtte autoritære islamske regimer og religiøs undertrykking eller vestlige mer eller mindre høyreekstreme posisjoner med brune, antimuslimske islett. Hva er en venstreposisjon stilt overfor den enten/eller-logikken?

DELEUZES TEMATISERING av menneskerettighetene kom i forbindelse med spørsmålet: Hva vil det si å være venstreorientert? Svaret hans var ingen grusom posisjon: «Å kjempe for rettspraksis, det er hva å være til venstre dreier seg om. Å skape rett.» Oppbyggingen til Durban 2-konferansen viser at rettspraksisen i menneskerettighetene som deler av den europeiske høyresiden og de islamske regimene forsøker å sementere, truer selve ideen om menneskerettigheter, slik også karikaturstriden viste: Karikaturene var åpenbart rasistiske (man ville aldri forsvart samme karikaturer av afrikanske eller jødiske stereotypier), samtidig er det opplagt at det ikke er menneskerettighetenes rolle å forhindre slike uttrykk. Hva vil i så fall være en venstreorientert innfallsvinkel med å kjempe for rettspraksis?

«Det prosjektet vi vedtok er antakelig det dårligste av dem alle,» sa en av de som var med på å utforme Menneskerettighetserklæringen i 1789.2 Menneskerettighetenes historie er lang, kronglete og tilfeldig fram til 1948-erklæringen («Verdenserklæringen om Menneskerettighetene») og dens pretensjoner om universell gyldighet. 1948-erklæringen er noe av det nærmeste vi har kommet universalitet så langt i menneskehetens historien, ikke fordi den er et uttrykk for verdier alle mennesker og kulturer deler, noe som åpenbart ikke er tilfellet. 1948-erklæringen er heller ikke sannhetsutsagn om universelle egenskaper, eller om hva som kjennetegner et menneske, men en tenkning som har sine røtter i et europeisk frigjøringsprosjektet fra opplysningstiden og den franske revolusjon. Det som er innskrevet i menneskerettighetstenkningen er snarere en tro på muligheten for å gjøre dem universelle, å skape universalitet, det vil si en progressiv tanke om å utbre ideen om likhet for loven for «alle medlemmer av menneskeslekten».

Som eksempelvis den italienske filosofen Giorgio Agamben har påpekt er dette langt fra tilfellet i dag, fordi menneskerettighetenes skjebne er uløselig knyttet til nasjonalstaten. «Paradokset,» skriver Agamben, er at den som faller utenfor nasjonalstaten, som ikke defineres som politisk subjekt av den, flyktningen, «den som skikkelsen som på ypperlig vis inkarnerer menneskerettighetene, tvert imot markerer en radikal krise for disse.»3

Menneskerettighetenes krise ligger i at de formulerer en radikal posisjon som overskrider nasjonalstaten, som settes til å håndheve dem. Radikaliteten i 1948-erklæringen sier nærmest «la oss være utopisk og kreve det realistiske»: 30 relativt konkrete artikler for å skape «frihet, rettferdighet og fred i verden». Altså en realistisk utopisme som ikke bør reduseres til spørsmål om politiske utsagn bør underlegges Medietilsynet gjennom politisk tv-reklame. Ta for eksempel artikkel 23: «Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse». Som vel er blant de minst respekterte av artiklene i 1948-erklæringen. Eksempelvis applauderte George W. Bush sitt lands menneskerettighetsbrudd da han sa til en fattig alenemor at det var fantastisk at hun hadde tre jobber.4 Eller deler av den norske høyresiden som mener at lønnsmottakere skal konkurrere på lønn, i strid med denne artikkelens utsagn om retten «til lik betaling for likt arbeid». Hvis vi tar med at samme artikkel også sier at «annen sosial beskyttelse» skal sørge for dette hvis arbeidet ikke gjør det, eller artikkelen før (22) som sier at «ethvert medlem av samfunnet [har] krav på de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utviklingen av hans personlighet», går det tydelig fram at menneskerettighetenes universelle ambisjoner, deres realistiske utopisme, vanskelig kan aksepteres av de som vifter med dem mot «radikal islam».

Venstresidens posisjon må derfor være å holde i hevd radikaliteten i menneskerettighetstenkningen, snarere enn å måtte velge mellom to annullerende posisjoner.

© norske LMD