Seg selv nok

Utvidet versjon av Truls Lies debattinnlegg i Dagbladet 6. april.


Norsk Kulturråd ser ikke lenger noen grunn til å gi den norske månedsavisen Le Monde diplomatique pressestøtte. Som avisens grunnlegger og tidligere eier, forbauses jeg over Kulturrådets dårlige dømmekraft i denne saken.

Medieprofessor Helge Rønning ledet utvalget som innstilte på de nye «Retningslinjer for støtte til uke- og månedsaviser». Disse ble kommentert av kulturrådets nynorskentusiast Ottar Grepstad med at de nå prioriterte «originalbidrag på norsk». Kulturrådets direktør Vigdis Moe Skarstein understreket på sin side at mange ulike sider ved denne saken ble diskutert før vedtaket ble fattet, også mediemangfold og ytringsfrihet.

Jeg legger merke til at Norsk Kulturråd erklærer at støttens hovedformål er å opprettholde ukes- og månedsaviser «med ulik kulturell og samfunnsmessig betydning.»

Mediemangfold og ulik samfunnsmessig betydning? Seks år gamle norske Le Monde diplomatique trykkes i dag i 50 000 eksemplarer og rekker derfor ut til over 120 000 lesere. Det er således Norges største enkeltstående månedsavis som har blitt «utvist» fra landets gode selskap. Denne opprinnelig franske radikale, uavhengige og kritisk-undersøkende månedsavisen har verden over vært etterspurt av samfunnskritiske lesere – noe som har ført til at den i dag finnes i 46 forskjellige nasjonale utgaver. Den har samfunnsmessig betydning i ethvert land som preges av nasjonale tabloidiserte dagsaviser, og der utenriksstoffet preges ensidig av engelskspråklige kilder. Journalistene i Le Monde diplomatique kommer helst fra franske, spanske og arabiske kultur- og språkområder. Den norske utgaven har således vært et nyttig supplement til øvrig presse i Norge. Og det avislesende norske publikummet leser nærmest ikke fransk.

Samtidig konkurrerer avisene i Norge om folks oppmerksomhet. I sitt lesersegment har derfor norske Le Monde diplomatique blitt drevet på et kostnadsminimum som en idealistisk non-profit avis. Med Norsk Kulturråds støtte på 15 % balanserte avisen økonomisk. Avisen har nå klart å bygge opp et apparat som evner å oversette til norsk de sammensatte kulturelle og politiske formuleringene man vanligvis finner i internasjonale mer intellektuelt samfunnsbevisste aviser. Dessuten har Le Monde diplomatique et kulturbilag med etterspurte politisk-filosofiske refleksjoner, og dyptpløyende medie- og filmkritikk.



Nå risikerer altså norsk allmennhet å miste denne unike avisen som 46 andre land har tilgjengelig på sitt eget språk. Dette fordi rike Norge og Norsk Kulturråd ikke ser seg tjent med å dekke 15 prosent av avisens kostnader – 350.000 kroner – i underkant av én brutto årslønn. Medieprofessorens utvalg har i sitt skjønn på hva som har samfunnsmessig betydning alene prioritert «ren» norsk journalistikk. Utvalgets verdisyn avstedkom således retningslinjenes §3f: «Oversatt stoff som ikke er originalskrevet for avisen, må ikke utgjøre mer enn 40 % av den totale stoffmengden.» En paragraf klart rettet mot Le Monde diplomatique, som har 60 % oversatt stoff. Men enten har ikke professoren og hans to assistenter klart å formulere seg skikkelig, eller så må det være en saksbehandlingsfeil. For det oversatte stoffet i Le Monde diplomatique er jo vitterlig skrevet originalt for avisen. Norske Le Monde diplomatique kjøper ikke inn flere artikler fra andre kilder enn de andre støttede avispublikasjonene under Norsk Kulturråd.

Jeg stiller meg kritisk til hvilke verdiholdninger som fremmer den prioritering og det «skjønn» som ble utøvet av disse representantene for norsk allmennhet. Å velge bort publikasjoner som har norske artikler fordi disse ikke er originalt skrevet på norsk, kan heller svekke den norske offentligheten. Eller vil Norsk Kulturråd henvise interesserte norske lesere som fremdeles mener den globale avisen har norsk samfunnsmessig betydning, til å lære seg fransk?

Jeg brukte ti år av mitt liv til å etablere Morgenbladet som en reflektert ukeavis, som ved mange støttespillere – og til tross for motstandere – i dag har etablert seg som landets viktigste ukentlige kulturavis. Deretter i de påfølgende fem årene etablerte jeg og støttespillere en internasjonal avis, motivert fra norsk dagspresses tabloidisering og manglende stedlige korrespondenter. Månedsavisen er for mange – også for etniske minoriteter i Norge – eneste avis med betydelig originalt stoff: Det er skrevet utenfra, direkte fra der hendelsene skjer, fra verdens lokale skribenter og forfattere. Til forskjell fra en del norske utenriksjournalister som sitter i Norge og bruker internett som engelskspråklig kilde.



Dagsavisen som i dag har vedlagt Le Monde diplomatique overtar nå etter hvert også driften av avisen. De sliter økonomisk, men har valgt å trykke og vedlegge månedsavisen – også av respekt for sine internasjonalt orienterte lesere.

Dagsavisens merkostnad med månedsavisens opplag på 50 000 er en ting. Men med Kulturrådets avvisning vil denne kostnaden kunne dobles. Min spådom er derfor at dette klarer ikke Dagsavisen, og dermed har et medieprofessoralt utvalg og deres verdivalg – en nasjonalistisk «seg selv nok» – vunnet fram.

Mitt verdivalg som norske Le Monde diplomatiques grunnlegger, er heller det motsatte – en kosmopolitisme der man til stadighet i et avismedium lar de andres stemmer ytres fra stedet i verden de uttrykkes. Slik at man selv ikke ender opp som en provinsiell norsk original. Ytringsfrihed bør finde sted, som det står i grunnlovens §100. Kulturrådet har tolket «stedet» helst som originalt norskt.

Oslo, 30.03.2009. truls@dokumentar.no






I en tidligere versjon av dette debattinnlegget sto det at Helge Rønning ledet utvalget som laget de nye retningslinjene. Regningslinjene ble vedtatt av Kulturådet før utvalget som skal innstille i følge disse retningslinjene, ble oppnevnt. Helge Rønning hadde altså ikke noe med retningslinjenes utforming å gjøre.

LMD beklager de feilaktige opplysningene. Red.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Biodrivstoffets bakside

Default thumbnail
Neste sak

Le Monde diplomatique i Kulturrådet

Andre saker om Dokumentar

Wisemans hverdagsepos

Over et halvt århundre har den amerikanske filmskaperen og samtidskronikøren Frederick Wiseman

0 kr 0