Trenger vi finanssektoren?

De katastrofale virkningene av krisen later nå til å ha fått en slik tyngde at det tvinger seg fram visse endringer av regelverket for de økonomiske og finansielle sidene av den globaliserte kapitalismen. Det er også på sin plass å lovprise, slik John Maynard Keynes gjorde, evnen (som enkelte høflig kaller pragmatisme) som «får statsledere og forvaltere til å unngå de verste konsekvensene av læresetningene de ble utdannet etter, og ta initiativ som nærmest strider mot deres prinsipper, samtidig som de opptrer verken ortodoks eller kjettersk …».

FOR HVORDAN SKAL man ellers se dette: På knappe tre-fire måneder har de samme som nylig sto rede til å stemme gjennom nye budsjettkutt,
til å stramme inn pengepolitikken for å unngå second round effects (krav om høyere lønninger, som følge av høyere priser), til å fullende «integrasjonen av den europeiske finanspolitikken», plutselig begynt å gå inn for kolossale kapitalinnsprøytninger i banksystemet, å senke utlånsrentene til et historisk lavt nivå (og det med nærmest full konsensus, og dessuten under påtrykk fra politikerne), å skape offentlige ordninger for oppkjøp av giftige aktiva, å gi statsgarantier for lån bankene imellom, å gå inn i bankene med «direkte deltakelse», iblant også å nasjonalisere dem (med London og Washington i spissen for denne trenden), å iverksette programmer til stimulering av økonomien som langt overgår hva man kunne ha forestilt seg (like til å forårsake et ti prosent budsjettunderskudd i Storbritannia og USA for 2009 alene, og å totalt sprenge Den europeiske vekst- og stabilitetspakten – som den så feilaktig har blitt kalt), å skyte penger direkte inn i bilindustrien (på begge sider av Atlanterhavet), å gi råd (som det må innrømmes ikke så ofte har resultert i konkrete utslag) om å sette rammer for tildelingen av gylne fallskjermer, begrense utbetalingen av utbytte, rette en moralsk pekefinger mot opsjonsavtalene, sette tak for lederlønningene. Enkelte nøler selv ikke med å foreslå at sentralbankene skal ta seg av en direkte finansiering av offentlig gjeld. (…)