Trenger vi finanssektoren?

I begynnelsen av april samles G20 i London for å reformere finanssystemet. Déjà vu? Etter den monetære tornado i Asia 1992 og IT-boblen i 2002, skulle verdenslederne regulere dereguleringen. Denne gangen er det «strukturelle» tiltak mot skatteparadisene som gjelder. Men ett spørsmål står ikke på dagsordenen: Hvilken samfunnsmessig nytte har finanssektoren?

De katastrofale virkningene av krisen later nå til å ha fått en slik tyngde at det tvinger seg fram visse endringer av regelverket for de økonomiske og finansielle sidene av den globaliserte kapitalismen. Det er også på sin plass å lovprise, slik John Maynard Keynes gjorde, evnen (som enkelte høflig kaller pragmatisme) som «får statsledere og forvaltere til å unngå de verste konsekvensene av læresetningene de ble utdannet etter, og ta initiativ som nærmest strider mot deres prinsipper, samtidig som de opptrer verken ortodoks eller kjettersk …».


FOR HVORDAN SKAL man ellers se dette: På knappe tre-fire måneder har de samme som nylig sto rede til å stemme gjennom nye budsjettkutt,2 til å stramme inn pengepolitikken for å unngå «second round effects» (krav om høyere lønninger, som følge av høyere priser),3 til å fullende «integrasjonen av den europeiske finanspolitikken»,4 plutselig begynt å gå inn for kolossale kapitalinnsprøytninger i banksystemet, å senke utlånsrentene til et historisk lavt nivå (og det med nærmest full konsensus, og dessuten under påtrykk fra politikerne), å skape offentlige ordninger for oppkjøp av giftige aktiva, å gi statsgarantier for lån bankene imellom, å gå inn i bankene med «direkte deltakelse», iblant også å nasjonalisere dem (med London og Washington i spissen for denne trenden), å iverksette programmer til stimulering av økonomien som langt overgår hva man kunne ha forestilt seg (like til å forårsake et ti prosent budsjettunderskudd i Storbritannia og USA for 2009 alene, og å totalt sprenge Den europeiske vekst- og stabilitetspakten – som den så feilaktig har blitt kalt), å skyte penger direkte inn i bilindustrien (på begge sider av Atlanterhavet), å gi råd (som det må innrømmes ikke så ofte har resultert i konkrete utslag) om å sette rammer for tildelingen av gylne fallskjermer, begrense utbetalingen av utbytte, rette en moralsk pekefinger mot opsjonsavtalene, sette tak for lederlønningene. Enkelte nøler selv ikke med å foreslå at sentralbankene skal ta seg av en direkte finansiering av offentlig gjeld.

Det er kort sagt hele den hittil hemmelige læreboken i økonomisk kjetteri som nå plutselig blas opp foran oss. Riktignok finnes det stemmer som hevder at man raskest mulig bør gå tilbake til mer ortodokse budsjetter (det har forøvrig, under ledelse av EU og Det internasjonale pengefondet (IMF), allerede blitt gjort i Ungarn og Latvia, og skjer kanskje snart i Romania) eller advarer mot et ethvert forsøk på proteksjonisme.5 Men før man kan snakke om understrømning, bør man også påpeke at bølgen har skylt i land vrakrester av liberalismens dogme.

Men blir det likevel riktig å konkludere: «Nå er vi alle keynsianere»?6 Til en viss grad, ja, hvis man med det forstår at vår samtid synes begeistret over å børste støv av botemidlene til gode, gamle Keynes, for så i all hast sette sammen en populærversjon av «hva kan man gjøre i en krisesituasjon?». Men man vil raskt innse at å påkalle denne farsskikkelsen har svært begrenset effekt, da det ikke består i annet enn å gi et navn til brannkorpset som man tilkalte for å slukke brannen, først etter at skogen er gått opp i røyk.
For hvis det er sant at «matlaging er mye mer enn oppskriftene,»7 består også regulering av kapitalisme i langt mer enn å trykke på en angivelig keynsiansk knapp. Å kaste et teppe av euro- og dollarsedler på glørne, i en verden skapt av tretti år med nyliberalistiske reformer, er som å hale i et tau for å få et esel til å gå framover. Industripolitikken, fagforeningenes rolle, progressiv inntektsskatt, likeverdig tilbud av offentlige tjenester, utbedring av infrastrukturer, valutapolitikken, sosiale og miljømessige regler for utenrikshandelen – alt dette er mottaksstrukturer som i dag unnlater å ta imot den keynsianske arven på en verdig måte. Det er å frykte at hvis man nok en gang roper opp om «Keynes er inne i varmen igjen», uten å spørre seg om utformingen av institusjonene som er ment å gi ham en plass ved bordet, da skreddersyr man hans neste likklede.


UTOVER DE makrofinansielle tiltakene som er igangsatt for å forsøke å demme opp for depresjonen, kan man også forvente strukturelle forsøk på å gjenopprette orden innen finanssfæren. Dette blir den største utfordringen under G20-møtet8 i London i begynnelsen av april. I første omgang bør man her ikke være for fin på det når man uttaler seg om reformviljen til de sentrale aktørene på dette toppmøtet: Hele spekteret av komplikasjoner som finanssektoren synes i stand til, later til å være dekket. Det er gitt løfter om å angripe skatteparadisene (hemmelige bankkonti, skattefrie offshore-plasseringer som gjøres for å gjemme unna store fortjenester og høye inntekter, hvitvasking av penger tjent på narkohandel og smugling). G20-lederne har ambisjoner om bedre kontroll av hedgefond. De vil se på regnskapsreglene (registrering av aktiva til rett verdi, «fair value») som har framskyndet bankenes fallitt. De vil revurdere kredittinstitusjonenes forsiktighetsregel (for at denne ikke skal forverre tendensen til sykliske svingninger). De vil endre bonussystemet til børsaktørene (slik at de tar de «gode» risikoene). De vil gi strengere rammer for arbeidet til notasjonsbyråene (for å unngå interessekonflikter). De ønsker å styrke IMFs utlånsevne, og man snakker endog om å «relansere mekanismene for verdipapirisering ut fra et sunt utgangspunkt».9 18 måneder tidligere ville ingen ha rørt en alterglobalistisk traktat med slike kapitteloverskrifter.

Flere elementer gir imidlertid grunn til ikke å ha for stor tillit til denne reformviljen (er man i tvil, bruk kontanter!). For det første er ikke aktørene nødvendigvis enige om hvilke felt som bør prioriteres, heller ikke om hvor kraftig kuren bør være, eller hvilke tiltak som bør settes inn. For det andre er denne fasen hvor det er institusjonene som håndterer krisen, tross alt temmelig liberalistisk inspirert. Man er her opptatt av «håndtering av risiko», en risiko man ikke har hatt noe imot å skape. Arsenalet av mulige tiltak er nettopp av denne typen, hvor det bare dreier seg om større innsyn, kontroll av insentivsystemene, regulering av utlånsnivået, overoppsyn, styrking av organisering og ledelse (håndtering av risiko). Med andre ord et helt teknisk-politisk apparat som er ment å skulle komme i kapp med eksessene skapt av en doktrine som fortsatt er intakt: Den hvor man skaper risiko i det frie næringslivs navn og deretter forsøkte å temme udyret, når skaperverket har overgått sin skaper.

I dette perspektivet skyldes ikke den oppstivende tvangstrøya av institusjoner, regler og lovverk som vil legge seg om verdens finansmiljøer, en tilbakevending til «sosialistiske fristelser». Den viser bare hvor høyt et bur man må bygge når man vil vise fram en bengalsk tiger i en barneskole. Eller for å iscenesette større barn: La oss si at den gjenopprettede orden som vil komme ut av disse vedlikeholdsarbeidene i den globale finanssektoren trekk for trekk vil ligne på det foreldre som er tilhengere av en fri oppdragelse vil koke sammen som remedium for risikoene deres ubetenksomme tenåringsbarn har tatt. Hvis avkommet har bestemt seg for å gå på line mellom de to tårnene på Notre Dame hver morgen, ta iallfall følgende forholdsregler: Be ham eller henne om å holde deg bedre informert om starttidspunktet (rett til innsyn), ringe deg ved ankomst for å fortelle hvordan det gikk (avlegging av rapport), varme opp før start og ikke lenger gjøre det om natten (bedre håndtering av risiko), nekte å bli filmet av tv (omgjøring av insentiver for fornuftig risikotakning), ikke balansere for å imponere forbipasserende (unngå prosyklisk atferd), godta at en tiltrodd venn påtar seg rollen som observatør (overoppsyn) og ikke lenger ta med seg lillesøsteren (mestring av systemisk risiko). Og da vil alt gå bra.


OM MAN NÅ er relativt godt informert om dagens finanssektors evne til å skape ubehageligheter, er det fremdeles heller uklart hvilken nytteverdi den kan ha. Svarene på hvordan man skal «omskape den globale finanssektoren og vårt økonomiske system for å gjenopprette tilliten»10 synes å gå forut for refleksjon på politisk nivå rundt selve nytten av disse aktivitetene. Og om det er i vår interesse å «styrke» og «forbedre» dem. Hva er finanssektorens egentlige funksjon for økonomien til det private næringsliv? Økonomer er vanligvis enige om følgende hovedfunksjoner: Sikre likviditet og sparing, finansiere investeringer i produksjon, muliggjøre forskuddsvis utbetaling av lønn og dekning av løpende utgifter, legge til rette for omstilling av selskaper, dekke visse risikoer (rentenivå, vekslingskurs) knyttet til langsiktige forpliktelser.
Dette burde være grunnlaget for vår refleksjon: Hvilke typer institusjoner er best egnet til å fylle disse funksjonene? Og særlig: Hvilke deler av dagens reisverk rundt finanssektoren er virkelig nødvendige for å fylle disse funksjonene? Man forstår at å begi seg ut på dette lille tankeeksperimentet kan føre en langt av sted: Det dreier seg om en hel aktivitetssektor, som på verdensbasis gir arbeid til hundretusener av mennesker, mobiliserer en ikke ubetydelig del av hjernekapasiteten og legger beslag på en disproporsjonalt stor andel av verdens inntekter (fortjeneste og høye lønninger), noe som burde rettferdiggjøre dens samfunnsmessige nytte. For å oppnå dette, kan det i et endret klima til og med hende at sektorens forsvarere ikke lenger vil nyte godt av deres vanlige privilegium, å snu om på bevisbyrden – som ga den evnen til å gjøre skade.

Oversatt av R.N. og M.B.


Fotnoter:
1

1J ohn Maynard Keynes, i en radiosendt tale holdt høsten 1934 og senere publisert i The Listener (London).

2 I mai 2008 mente den franske statsministeren François Fillon fortsatt at de franske offentlige budsjettene skulle komme i balanse innen 2012.

3 4. September 2008 uttrykte direktør for Den europeiske sentralbanken (BCE), Jean-Claude Trichet, sitt «store innsats for å unngå at ?second round effects? skulle komme på toppen av inflasjonen,» for å forsvare at BCE nektet å senke styringsrenten.

4 Europakommisjonen (det er ikke det eneste eksempelet) vurderte prosjektet, i 2005 og 2007, om å skape et europeisk fellesmarked for pantelån.

5 Se erklæringene til G20 i Washington i november 2008. Serge Halimi, «Hva tjener G20 til?», norske Le Monde diplomatique, desember 2008.

6 Som tidligere sjefsøkonom i Verdensbank og kommentator i Financial Times forsøkte seg på i Le Monde 6. januar 2009.

7 For å gjengi tittelen til et verk av restauranteier Alain Chapel (Robert Lafont, Paris, 1996).

8 Til stede er: Argentina, Australia, Brasil, Canada, Frankrike, India, Indonesia, Italia, Japan, Kina, Mexico, Russland, Sør-Afrika, Saudi-Arabia, Sør-Korea, Tsjekkia (presidentskapet i EU), Storbritannia, Tyrkia , Tyskland og USA.

9 Men det dreier seg, ifølge den franske ministeren for økonomi, industri og sysselsetting, Christine Lagarde, bare om «at bankene får en del ? eksempelvis 5 prosent ? av den utestående saldoen i lånene de har gjort om til verdipapirer»

10 Den offisielle nettsiden til G20-toppmøtet i London: www.londonsummit.gov.uk.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Har Israel tapt legitimitetskrigen?

Default thumbnail
Neste sak

Seg selv nok

Andre saker om Økonomi

Alt kan repareres

Siden krisen i 1929 har forbruksvarene våre fått stadig kortere levetid. For

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0