Israel

Høyreekstremistenes gisler

Høyredreiningen i Israel truer med å gjøre livet til Israels mange arabere enda vanskeligere. Høyreekstremistenes drøm om en jødisk stat utsetter stadig flere av Israels halvannen million palestinere for det de kaller en snikende apartheid. Nylig ville jødiske politikere forby arabiske partier å stille til valg. Mangfold og like rettigheter står ikke på den -politiske -dagsorden, det gjør derimot en retorikk som består av regelrette angrep på en femtedel av befolkningen. Le Monde diplomatique har besøkt de arabiske lokalsamfunnene israelske myndigheter gjør alt for å bli kvitt.

Posted on

Lojalitet mot staten er hans ledemotiv, selv om han aldri sier det eksplisitt. Før vi skilles spør vi ham derfor rett ut: «Sett at du befant deg i nazitidens Tyskland. Hvem ville du da ha vært lojal mot?» «Mot sta-ten,» svarer han uten å blunke. Man kan bli temmelig målløs av å høre et slikt svar i parlamentsbygningen Knesset i Jerusalem. Særlig siden vår samtalepartner nettopp har fortalt oss at faren forlot Det tredje riket omgående da Hitler kom til makten. Forstå det den som kan.

David Rotem er visepresident i parlamentet og blir trolig valgt til å lede den nye Lovkommisjonen. Han regnes for å stå nær Avigdor Lieberman, partilederen i Yisrael Beiteinu, («Israel Vårt Hjem»). Ad-vokaten gjentar til det kjedsommelige partiets valgretorikk. «Uavhengig av om man er jøde, muslim eller kristen, bør en rettskaffen borger alltid være lojal mot staten. Ellers er man ingen borger.» I samme tirade angriper han rabbineren Meyer Hirsh for å ha møtt Irans president Mahmoud Ahmadinejad, og arabiske parlamentsmedlemmer som dristet seg til å protestere mot de nylige massakrene i Gaza.

Derav partiets forslag om at enhver israeler skal avlegge troskapsed til flagget (som inneholder «Davids skjold», eller Davidstjernen – selve symbolet på jødedommen), kunne synge nasjonalsangen (som nevner «den jødiske sjel») og avtjene, i alle fall som siviltjeneste, verneplikten (som israelske arabere, med unntak av drusere og enkelte beduiner, samt de ultraortodokse, ikke er pålagt).

Slagordet fra det nylige valget sier sitt: «Bare Lieberman snakker arabisk». Til dette har historikeren Shlomo Sand følgende kommentar: «I sitt hjemland Moldova jobbet han som utkaster på en nattklubb. Nå er det araberne han vil kaste ut.» Med denne vittigheten overser man riktignok et særtrekk ved det russervennlige partiet.12 Bevegelsens offisielle prosjekt består ikke i å utvise palestinerne2 slik som i 1948, men å knytte territoriene hvor flesteparten av de israelske palestinerne bor til en framtidig palestinsk stat, da særlig den nordlige delen av triangelet, som Umm el-Fahm med omland. Til gjengjeld vil Israel annektere bosettingene på Vestbredden, i første rekke de som ligger rundt Øst-Jerusalem.

For til forskjell fra Likud er Yisrael Beiteinu rede til – iallfall rent formelt – å se på mulighetene for en tostatsløsning. «Vi godtar prinsippet om deling fra 1947,» sier David Rotem ettertrykkelig. «Mens palestinerne vil ha en ’Judenrein’3 stat, vil israelerne ha en hundre prosent jødisk stat og ikke en ’stat for alle sine statsborgere’. Alt som skal til, er at en internasjonal avtale tegner opp nye grenser med dette utgangspunktet.»

Hvorfor en slik innbitt negativ holdning til Israels halvannen million palestinske statsborgere? Svarene som gis av de tre arabiske partiene i Knesset er svært like, men inneholder også visse nyanser.


30 ÅR GAMLE Hanin Zoabi er første kvinne fra et arabisk parti som har blitt valgt inn i nasjonalforsamlingen. Med sitt karismatiske vesen bidro hun til å «redde» valgresultatet til partiet Balad (Nasjonaldemokratisk samling) under siste valg. En av partiets grunnleggere, Azmi Bishara, har på grunn av anklager om «forræderi» vært nødt til å dra i eksil. Merkelig nok ser hun Liebermans holdning som noe begge parter kan dra fordel av: «Jeg trekker meg tilbake fra de okkuperte områdene, og sikrer meg deres lojalitet.» Man bør følgelig «minne Israels palestinere om at de faktisk lever i en jødisk stat og bør godta den for hva den er». Benjamin Netanyahu «har ikke uttalt seg til fordel for to stater, og trenger derfor ikke understreke at Israel er en jødisk stat».

På sitt kontor i Nasaret, den arabiske hovedstaden i regionen Galilea, erklærer advokaten Tawfik Abou Ahmad seg som tilhenger av den islamistiske bevegelsen representert ved Ra’am (Forent arabisk liste) og Ta’al (Arabisk bevegelse for fornyelse). Ifølge ham benytter høyresiden og høyreekstremistene en antiarabisk retorikk for å «vise Israels jøder at de beskytter deres interesser». De skaper «en indre fi-ende for å kunne bekjempe denne og dermed øke sin egen popularitet». I stedet for å sette troskap til staten som en betingelse for palestinske israeleres rett til statsborgerskap, sier juristen at «det israelske etab-lissementet burde innse at det motsatte er tilfellet: Bare et genuint statsborgerskap, det vil si like rettigheter, vil kunne garantere deres troskap. Som det sies i et av våre ordspråk: Bare rettferd kan lege sår.»

Hanna Swaid var lenge ordfører i Eilabun i Galilea, og innehar andreplassen på listen til kommunistpartiet Hadash (Demokratisk front for likhet og fred), som nå har fire representanter i Knesset. Han ser ikke bort fra at Yisrael Beiteinus utspill delvis kan forklares med ønsket om å tekkes velgerne, men han er likefullt bekymret. «Om militærtjenesten gjøres obligatorisk, vil det forverre diskrimineringen av araberne.»4 Men framfor alt «har disse forslagene voksende støtte i folket. Og de risikerer å skape et spent forhold mellom jøder og arabere og true deres fortsatte sameksistens, som allerede ble satt på prøve under skyteepisodene i oktober 2000 og forfølgelsene i Akko i oktober 2008. Liebermans ministerperiode vil opplagt føre til nye sammenstøt, og da særlig i byer med blandet bosetting.»
«Det hele er et resultat av den mislykkede separasjonspolitikken til tidligere statsminister Ariel Sharon,» sier juristen Hassan Jabareen, direktør for Adalah, det juridiske senteret for rettighetene til den arabiske minoriteten i Israel, når han tar imot oss på sitt kontor i Haifa. Verken byggingen av muren, tilbaketrekkingen fra Gaza, eller de militære aksjonene sommeren 2006 og nå i vinter, har gitt det ønskede resultat. «Det er nettopp det at det er umulig å tvinge fram en unilateral løsning som får israelske samfunnstopper til å gå løs på palestinerne i Israel.» For den «demografiske trusselen» som gjorde Israel interessert i opprettelsen av en palestinsk stat, truer nå også den jødiske staten. «Ingen har lenger tro på to uavhengige stater. Konflikten trappes opp igjen på alle fronter, akkurat som i 1948. Det er ikke lenger stort som skiller Haifa, Nablus og Øst-Jerusalem. Rent bortsett fra at det nok er lettere å gå til ’krig’ mot palestinerne i Haifa.»
Her er advokaten på linje med Lieberman. Da sistnevnte i januar 2008 gikk ut av den forrige regjeringen, hvor han satt som minister for «strategiske trusler» (sic!), erklærte han uten omsvøp: «Problemet er ikke Judea eller Samaria, men den fundamentalistiske ekstremistledelsen som sitter i Knesset. […] Problemet er Ahmed Tibi og Barakeh [Israel-palestinernes ledere], de er farligere enn Khaled Meshal [Hamas-lederen i Damaskus] og Nasrallah [Hizbollahs leder]. For de arbeider innenfra og jobber metodisk med å bryte ned staten Israel som en jødisk stat.»5

Og når sant skal sies, har mobiliseringen mot denne «femtekolonnen» – et uttrykk som ofte brukes – begynt for lenge siden i folks bevissthet, innenfor institusjonene og på grasrota.


DETTE SER MAN i utbredelsen av rasistiske uttalelser. Eksempelvis de den tidligere Likud-representanten Yehiel Hazan kom med da han i 2004 sammenlignet palestinske israelere med «mark» som på «underjordisk» vis gjorde alt de kunne «for å skade det jødiske folk».6 Et annet Likud-medlem som kunne fått en plass i Guinness’ rekordbok for «arabofobi», er Moshe Feiglin: «Man kan lære en ape å snakke, men det nytter ikke å lære en araber å bli demokratisk. Det er en kultur bestående av tyver og banditter. Profeten deres, Muhammed, var en banditt, en tyv og en løgner.»7

I 1985 satte en ny lov en stopper for valgkampanjen til rabbineren Meïr Kahane og hans parti Kach, etter uttalelser i samme gate. Tilspissingen ved inngangen til 2009 fikk president Shimon Peres til i forkant av valget uttrykke «bekymring» over «oppfordringene til vold mot en del av befolkningen. Araberne har, som alle landets innbyggere, like rettigheter og plikter».

Men skaden er dessverre gjort. Ifølge undersøkelser utført i 2006 og 2007, er 78 prosent av Israels jødiske innbyggere imot at arabiske partier inngår i regjeringen; 75 prosent ønsker ikke å bo i samme leiegård som arabere; 75 prosent mener at de har en stor tilbøyelighet til vold (54 prosent av araberne mener det samme om jødene); 68 prosent frykter en ny intifada; 64 prosent er redd for arabernes demogra-fiske utvikling; 56 prosent mener at «arabere ikke kan nå samme kulturelle utviklingsnivå som jøder». Når det gjelder «løsninger», mener 55 prosent av israelske jøder at regjeringen burde oppmuntre araberne til å flytte; 50 prosent anbefaler at de blir «overført», og 42 prosent foreslår at man tar fra dem stemmeretten.8

Dette kan framstå som science-fiction, men historien har vist oss at et slikt klima både muliggjør og sannsynliggjør alvorlige tilbakeskritt. Et eksempel er loven fra 2003 som hindrer palestinere fra Vest-bredden og Gaza i å forenes med sine ektefeller i Israel.9 Den nye regjeringen vil neppe over natten nedfelle utenriksministerens forslag i lovverket. Men litt lenger inn i framtiden, hvem vet?
«Det verste er ikke Lieberman selv, men alle de små Lieberman-ene som vokser fram overalt, og skaper et klima preget av frykt for at selv den minste hendelse skal eskalere.» Bakeren Ahmad Oudeh vet hva han snakker om. Han bor i Akko (53 000 innbyggere, hvorav 17 000 arabere) og sitter i byrådet i kommunen som ennå er sterkt preget av sammenstøtene i oktober i fjor. Flere hundre jødiske urostiftere ramponerte 30 bygninger, 80 butikker og 100 biler.10 Vi får en guidet tur langt unna turistløypa. Ett sted ser man de fem historiske bygningene i gamlebyen, restaurert og overdratt til jødiske studenter av selskapet Amidar, som ble «eier» av «forlatte» arabiske eiendommer i 1948. Et annet sted reiser det seg et nytt kompleks med det fengende tilnavnet «Knyttneven fra nord». Det er spesielt beregnet på tidligere bosettere fra Gaza. Ikke langt unna bygges norddistriktets største yeshiva (ortodoks religiøs skole). I byens souk (arabisk marked) går flere titalls jødiske skoleelever rundt fulgt av bevæpnede vakter. Og man må heller ikke glemme moskeen al-Lababidi, som fortsatt er stengt, til tross for at de fleste innbyggerne i by-
delen er muslimer.


SETTINGEN ER en annen, men tankegangen er den samme i Lod (tidligere Lydda), hvor vi er invitert av byplanleggeren Buthaina Dabit. De tusen palestinerne som unnslapp utvisningen i juli 1948 har blitt til 11 000, av en samlet befolkning på 70 000. Vår guide forklarer at «for å forsterke byens jødiske preg vil ordføreren jage araberne og tiltrekke seg nye jødiske innbyggere». Den kaotiske veien som den lille bilen vår sliter seg fram på, er en glimrende illustrasjon av denne todelte prosessen. På vår høyre side de pyntelige husene i Ganei Aviv (Vårens hager), på venstre en slags arabisk slumby i fritt forfall, som åpenbart er forlatt og truet av riving. Her og der stikker det opp en påkostet villa, som en mur (byggingen av muren er stoppet av rettsvesenet) skiller fra et moshav (kooperativ) som lyder navnet Nir Zvi. Vår arkitektguide minner om at «her brukte de orientalske jøder for å jage oss ut. Så kom russerne og nå de religiøse. Vi burde heller gå sammen om å slåss, framfor å kjempe mot hverandre.»

Før pleide man å si at Jaffa var «forlovet med havet». Byen ble annektert av Tel Aviv etter al Nakba («katastrofen» i 1948), og har i dag en befolkning bestående av 40 prosent palestinere. Derfor tas det også her initiativ for å øke den jødiske befolkningen, hvor man blant annet spiller på fattigdom. På partikontoret til Hadash og Balad, som stiller felles liste, treffer vi Judith Ilany. Hun koordinerer hjel-peprogrammet for kvinner og oppsummerer situasjonen slik: «Ta for eksempel familien F., en alenemor med tre barn. Mens hun ventet – uten særlig håp – på å bli tildelt en sosialbolig, leide hun en leilighet på det private markedet til 2000 shekel (357 euro) i måneden, to tredjedeler av inntekten hennes. Huseieren kastet henne ut, og hun måtte undertegne en ny leiekontrakt med en husleie på 4000 shekel. Det klarte hun naturligvis ikke å betale i lengden. Hun tok opp gjeld, og ble kastet ut på nytt. Hun kunne kanskje fått skattelette, hvis hun hadde fylt ut en lang søknad på hebraisk, et språk hun ikke kan. Men det ville ikke vært nok til å unnslippe klørne til det private firmaet kommunen har gitt i oppgave å ta seg av gjenstridige leieboere.» Over fem hundre utkastelsesordrer, på grunn av manglende byggetillatelse,11 henger over Jaffa som et Damokles-sverd. I Negev ødelegges også hus, men her gjelder det hele landsbyer av gangen.

Kommunistpolitikeren Aida Touma-Sliman driver foreningen Women Against Violence, og er stolt av å ha skapt verdens første arabiske krisesenter for mishandlete kvinner. Hun har lenge vært politisk aktiv på grasrota, og det er her, mer enn under valgene, at hun har registrert en «fascistisk utvikling». «Enkelte mener at det er et overdrevet uttrykk. Men tingenes tilstand gir oss dessverre rett. Vår legitimitet trekkes i tvil, vi blir ofte utsatt for brutale angrep, byer hvor vi er bosatt blir utsatt for jødifisering. Den umenneskelige behandlingen palestinerne i Gaza utsettes for, skjer nå også på denne siden av grensen. Og erfaringen har vist oss hva den kan føre til».

Nasaret står likevel sterkt. Hovedstaden i Galilea har en nesten utelukkende arabisk befolkning. Boligmangel har dessuten fått mange til å leie eller kjøpe bolig i «tvillingkommunen» Nasaret Illit, opprin-nelig bygd som en jødisk motvekt. Men denne politisk engasjerte kvinnen hevder at «selv her framstår Liebermans taler som en oppfordring om å gå til angrep på oss».
Palestinerne i Israel er redde, men har ikke tenkt å la seg hundse. Tragedien på Gazastripen og valgkampens rasistiske tilsnitt har allerede gjort slutt på den annonserte boikotten av valget. 52 prosent av de isra-elske araberne avla stemme og stemmegivningen deres har blitt mer radikal. Bare tolv prosent av de arabiske velgerne stemte på et av de sionistiske partiene (mot over 30 prosent for tre år siden). De andre fore-trakk heller de tre bevegelsene som kjemper for deres sak, og særlig Hadash. Den massive oppslutningen om arrangement «Jordens dag» 30. mars, var også et klart utslag av denne mobiliseringen.


HVORDAN STYRKE dette motangrepet og stanse det som advokaten Hassan Jabareen kaller «snikende apartheid»? To hundre arabere og jøder, et utsnitt av ulike oppfatninger og aldersgrupper, disku-terte dette temaet en solrik lørdagsettermiddag under en konferanse mot rasisme som ble holdt i Akko. Et murrende sinne gir seg ulike utslag. Det skulle islamisten Adham Jamal få føle på kroppen da han for-søkte å bortforklare sin avmakt. Den kommunale rådgiveren og ordførerens forbundsfelle som siden oktober har stått anklaget av en av familiene som ble fratatt sitt hjem, måtte forlate møtelokalet under hissige tilrop.

Sentralt i debatten sto spørsmålet om allianser. «Det er vi som er ofrene, altså er det opp til oss å fastsette de grunnleggende prinsippene,» forsikret den unge kvinnelige Balad-representanten oss. «Jeg kan forstå at israelske arabere føler seg dratt mellom staten de bor i og sitt folk, men det er i deres egen interesse at de forstår jødenes frustrasjon. Sitte og skravle mens en hylende sirene feirer minnet om Holocaust, eller bryte freden under Kippurfeiringen, er helt uakseptabelt,» svarer Myriam Damoni-Charbit. Hun er ansatt ved den største NGO-en for utdanning i Israel og underviser jødiske og arabiske lærerstudenter. Hun sikter til «alle Likud-velgerne som på det sosiale felt kan engasjere seg i kampen for likhet».

Snakker man for døve ører? Under kommunevalget i Tel Aviv 11. november 2008, slo kommunistrepresentanten Dov Khenin alle rekorder med en oppslutning på 35 prosent (og nær 75 prosent hos velgere under 35 år). Men hans vidtfavnende liste «Byen for alle» talte ikke en eneste palestiner fra Jaffa.

Allianser bør altså inngås, man hva skal man ha som mål – to egne stater eller en todelt nasjon? «Enkelte solidaritetsbevegelser glemmer at de ikke handler på vegne av det palestinske folk. Vår rett til selvbestemmelse består også i å selv velge den løsningen som vi mener er best,» understreker Aida Touma-Sliman spontant. Hun viser også til alle meningsmålingene («uten unntak») som er blitt utført på Vestbredden og Gazastripen: «Om det er slik at ni tiendedeler av israelske jøder vil ha en egen stat, så ønsker også to tredjedeler av palestinerne i de okkuperte områdene nettopp det.» Og ikke uten grunn. «I en todelt stat, hva vil skje med bosettingene? Og utover akkurat det, hvem ville kunne garantere våre rettigheter?» Den engasjerte politikeren mener det er viktig ikke å glemme styrkeforholdet mellom partene. «Bare det internasjonale samfunnet kan påtvinge Israel en løsning. Det er det man bør arbeide fram mot. Både her og hos dere!»

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1
Se nettstedet www.protection-palestine.org

2 Yisrael Beiteinu har størst oppslutning blant jøder innvandret fra Russland.

3 Hun endret uttalelsen sin dagen etter, men selv Tzipi Livni, erklærte at så snart den palestinske staten er opprettet, «kan vi si til Israels palestinske statsborgere, de som vi kaller Israel-arabere: Løsningen på de nasjonale forhåpningene deres befinner seg et annet sted!». (AFP, 11. desember 2008).

4 Adjektivet ble brukt av nazistene under Holocaust, for å betegne de områdene hvor alle jøder var blitt utryddet.

5 Ifølge dagsavisene 30. mars 2009 ble førti arabiske arbeidere som var innleid av et privat firma for å holde vakt ved kryssende jernbane-
spor, plutselig sparket fordi de ikke hadde avtjent verneplikten.

6 Se «The Palestinian Arab Minority and the 2009 Israeli Elections», http://www.mossawacenter.org

7 Denne talen ble til og med kritisert av Anti-Defamation League, http://www.adl.org

8 The New Yorker, 31. mai 2004.

9 Se www.dayan.org

10 Se Meron Rapoport, «Les libertés menacées des citoyens d?Israël» (Israelske statsborgeres rettigheter truet), Le Monde diplomatique, februar 2004, fransk utgave. Da jøder og arabere protesterte mot innføringen av denne loven foran høyesterett, og hevdet den brøt de fundamentale rettsprinsippene som var nedfelt i grunnloven, fikk de høre følgende argumenter fra juristene i justisdepartementet: «Staten Israel ligger i krig mot det palestinske folk, folk mot folk, gruppe mot gruppe» (http://zope.gush-shalom.org)

11 Mossawa Center, Akka, City on the Front, Haifa. 2008.

12 Avslått av myndighetene! Her brukes samme metode som i Øst-Jerusalem. Se «Uuttalt apartheid» , norske Le Monde diplomatique, februar 2007.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver